Ivar Sønbø Kristiansen har sin utdannelse fra Universitetet i Oslo, Harvard, og Universitetet i Tromsø. Etter en lang og suksessrik karriere som spenner fra almennpraktiserende lege, til full professorstilling arbeider nå Kristiansen med økonomisk evaluering og risikoanalyse. Han er blitt en tallknuser. Alt måles i penger og sannsynlighet.
Ivar er en kynisk mann.
Kanskje har han alltid vært det, kanskje har tallene gått til hodet på ham. Jeg vet ikke, fordi jeg ikke kjenner ham. Uansett, i sitt akademiske elfenbenstårn sitter nå Ivar og ser ned på almuen. Og finner at de koster samfunnet for mye.
Spesielt de syke. Spesielt de døds-syke.
Og siden de fleste ikke har så god lønn som Ivar, slik at de kan kjøpe seg behandling og medisiner utenom det offentlige om de skulle trenge det, mener Ivar at det bør gå en grense på hvor mye det offentlige kan bruke på syke mennesker.
En grei grense er 350 000 kroner, fordi det tilsvarer omtrent brutto nasjonalprodukt per innbygger, mener både han og verdensbanken.
Politikere skal (foreløpig, dagen er ennå ung) ha ros for å kritisere utspillet. Ros foreløpig til leder av Stortingets helsekomité, Harald Nesvik (Frp), og Rune Skjælaaen (Sp), som ser det uetiske i forslaget.
En leges oppgave er å redde liv, ikke spørre seg om livet er verdt å redde. Ivar Sønbø Kristiansen har forrått sin lege-bakgrunn til fordel for sin egen karriere som kynisk forsker. Tydeligvis er han nå så overutdannet at han har glemt de grunnleggende prinsippene, som for eksempel den hippokratiske ed. Skam.
At vi i Norge har styrt vår oljeøkonomi inn i en bakevje der statens utgifter snart knekker ryggen på både enkeltmenneskers og det offentliges økonomiske tåleevne vil imidlertid i fremtiden sannsynligvis være et skoleeksempel på styrt økonomisk falitt. Det er problemet, ikke at folk blir syke. At vi mens vi svømmer i penger ikke har råd til medisiner for eksempel til kreftsyke er et skoleeksempel på at penger i seg selv er irrelevant.
At vi med alle våre penger, med en overopphetet økonomi, ikke har råd til å finansiere våre sykehus er et testamente over vår udugelighet, og hvor lite "eksperter" i virkeligheten forstår.
I det øyeblikk det offentlige helsevesen setter begrensninger på vårt bruk, må det enten nedlegges, eller så må det struktureres med et avtaleverk mellom pasient og det offentlige. Med klare regler. Som pasient må en vite hva en har krav på, og kunne velge om en skal bruke penger over skatteseddelen eller på andre måter på et system som ikke gir noen garantier, og som kanskje på et hvilket som helst tidspunkt vil nekte behandling.
Det er statlig mafia-virksomhet å kreve innbetaling til et system i mange år, uten å gi garantier for behandling.
Er dette fremtiden, er det sosialdemokratiske eksperiment falitt.
Foreløpig er det imidlertid bare Ivar Sønbo Kristiansens etiske normer som er på villspor.
6 kommentarer:
Å hjelpes meg, dette er sannelig det sykeste jeg har hørt hele uka!
Hvis de mangler penger så må punkt én være å kvitte seg med utgifter til denne typen forskning.
:o)
Jeg kaller denne type professorer og forskere for de virkelige snylterne i samfunnet.
hmmm... det er jo morsomt å regne så la oss regne litt...
En sinnslidende utagerende pasient - f.eks. en kriminell stoffmisbruker som blir psykotisk av narkobruk -- koster ca. 11 000 kr i døgnet på en sikkerhetsavdeling. 11 tusen ganger 365 blir drøye 4 millioner kr i året. Deler vi dette på prislappen til ett liv satt til 350 000 kr så kommer vi frem til at en truende aggressiv narkoman i selvforskyldt psykose er verdt livet til ca. 12 ansvarsfulle, produktive mennesker...
Herlig med en velferdsstat.
Flott regnestykke som viser galskapen på en glimrende måte.
Vet om et faktisk tilfelle der en kriminell stoffmisbruker (som ikke kan arresteres fordi han ikke er tilregnelig!!!) koster kommunen her langt over en million i året. I tillegg til sosialutgifter.
I tillegg kommer også stor økonomisk skade han påfører uskyldige borgere (stort sett dekket av forsikringselskap, men den utgiften fordeles jo til oss alle uansett)
Et reelt alternativ hvis en uforskyldt blir syk eller sosialklient er altså å bli kriminell. Advokatutgifter, medisiner, etc blir betalt uten et knyst...
Are,
Hm... På generellt grunnlag: Hvorfor kan en sak ikke kritiseres, selv uten alternativer? Det må vel være i alles interesse å belyse en sak, selv om løsningen ikke alltid gir seg selv? Slik argumentasjon er kun herskerteknikk.
Denne spesifikke saken dreier seg imidlertid om et forslag, og det må da være fair å påpeke svakheter ved et forslag. Normalt vil jo et slikt forslag måtte "konkurrere" med situasjonen det er tenkt å erstatte.
Det er underforstått, selv om det ikke nevnes eksplisitt.
Alternativet ligger vel uansett implisitt i innlegget mitt, skulle en tro. Poenget er at helsevesenet ikke skal få sette en økonomisk grense for behandling.
Dette tolker du som om det skal brukes ubegrensede ressurser på enhver pasient, som selvfølgelig er nonsens. Det det dreier seg om er at det skal ligge faglige avgjørelser til grunn for bestemmelse av behandling, ikke økonomiske.
Leger idag pøser heller ikke ut ressurser på pasienter uten at det er forankret i faglige vurderinger. Slik skal det være, og slik er det altså idag.
Vi snakker heller ikke her om statsstøtte til noenting som helst. Vi snakker om at staten i Norge påtvinger en ganske så heftig avgift (i form av en andel av den totale beskatning) for å drive et kollektivt helsevesen. Da får de også ta ansvaret for å drive dette helsevesenet forsvarlig, uavhengig av at de velger å bruke ressurser andre steder.
Den sosialdemokratiske staten har en tendens til å ta betaling for en vare (helse, veier, skoler, etc), og så klage som pokker fordi de må bruke ressurser fra "den store potten" på det. Den er ikke salgbar hos meg...
Samfunnets basisbehov må dekkes først, andre prosjekter får vente.
Det ligger imidlertid enda en fundamental misforståelse i din kommentar. Staten kan ikke, og skal ikke, garantere at folk ikke blir syke. Det har aldri vært aktuellt. Det faller jo også på sin egen urimelighet å tro at staten kan garantere at folk ikke skal dø.
La oss holde dette i virkelighetens verden.
Et eksempel som er svært reellt i forhold til denne saken: Hvis en kreftsyk kan leve ett eller flere år ekstra med en bestemt medisin, så risikerer han etter disse nye foreslåtte prinsippene å få avslag på å få medisinen, fordi det ikke er "samfunnsøkonomisk forsvarlig".
Dette er fundamentalt umoralsk, og strider med alle anerkjente siviliserte prinsipper for drift av helsevesen.
Det er heller ikke noe spørsmål om å ofre noen for å redde andre. Hvor får du det fra? Det er i så fall staten som bevilger for lite over budsjettet, og det aksepterer jeg ikke som argument.
Håper ikke "ditt" samfunn noensinne blir en realitet. For hvor går grensen? Hvor går neste nedskjæring? Resultatet blir et sorteringssamfunn der menneskeverd måles i penger.
"Faglige avgjørelser" gjøres hver eneste dag på hvert eneste sykehus, Are. Poenget er at å trekke et argument til sin ytterste konsekvens som regel er en debatt-teknikk som skjelden har rot i virkeligheten.
Per idag finnes ingen "350 000 kroners grense", det har IKKE ført til at det har blitt brukt flere milliarder (som du sier på bloggen din) på noen pasienter, slik at andre må stå uten behandling. Slike ting begrenser seg av seg selv innen rimelighetens grenser.
En annen ting er at i virkelighetens verden driver ingen med å produsere medisin til flere millioner kroner pillen, slik du ser ut til å se for deg. Slik medisin eksisterer ikke. Fordi det begrenser seg av praktiske grunner.
Poenget mitt er at jeg ikke vil ha en fastsatt grense på hvor mye ressurser som skal brukes på hver enkelt pasient. Dette skal avgjøres av fagpersonale i forhold til effekt, nyttighetsgrad og muligheter. Akkurat slik det gjøres idag.
DET er det jeg mener med faglige avgjørelser.
Det som Kristiansen vil, er å legge til rette for en politisk bestemt øvre grense for behandling. Det blir feil, slik jeg ser det.
Skulle det ikke være relevant å diskutere Kristiansens forslag? Hvorfor ikke? Han er blant den gruppen som prøver å påvirke det politiske systemet. Han går ut i media med forslaget. Ledende politikere syntes det var bryet verdt å kommentere dette.
Hva skulle problemet være?
Legg inn en kommentar