Kompromissløse meninger

"In Vinculis Etiam Audax"

lørdag, juli 29, 2006

U-hjelp - fiasko eller konspirasjon?


Over snart en generasjon med strukturert og mindre strukturert u-hjelp har det blitt klarere for verden at u-hjelp ikke nødvendigvis gir noen positiv effekt for verdens fattigste. Vestlige land (deriblant Norge) har ikke alltid rent altruistiske motiver for å gi hjelp. Ofte kanaliseres ressurser tilbake til giverlandene under strenge gjenkjøpskontrakter. U-hjelp kan også i mange tilfeller være et skjult ønske om å kjøpe seg politisk innflytelse. I de fleste tilfeller er også hjelpen knyttet til økonomiske og/eller politiske krav, for eksempel gjennom et press om å innføre frihandel og reformer som i mange tilfeller har vist seg å være mer til skade enn gagn.

Ingen vestlige land bygget opp sin velstand under liknende regelverk, så i beste fall kan slike avtaler kalles eksperimentelle. I verste fall kan det mistenkes å være en skjult imperialisme.

Hvordan kan vi pålegge land under utvikling regelverk som ikke var gjeldende under den vestlige verdens vekst?

Til tross for økende støtte til den fattige verden, har resultatene vært nedslående. Bovard (1986), Burnside and Dollar (2000), the World Bank (1998), Vasquez (1998), Easterly (2001), and Easterly and Levine (2001).

Selv om enkelte land i øst-asia har økt sin velstand, har flere av de fattigste områdene i verden faktisk hatt en nedgang i produksjon per capita (The failure of development aid.(research on aid for 1975-98 in 86 developing countries). Tomi Ovaska. The Cato Journal). Årsakene kan være sammensatte, men Christian Aid melder om at påtvunget frihandel for eksempel har kostet subsahara Afrika US$272 milliarder de siste 20 år. Et beløp som tilsvarer hele subkontinentets utenlandsgjeld.

Dette beløpet tilsvarer også omtrent det kontinentet fikk i utviklingshjelp i perioden. Med andre ord, U-hjelpen går ikke i pluss, og har i tillegg skapt et forgjeldingsproblem!

Det er etter min mening overveldende sannsynlig at disse landene, uten krav om liberalisering av sin handel, kunne ha bygget opp sin økonomi og dermed levestandard til et nivå langt over dagens, hvis vi påstått "snille" vestlige land hadde holdt oss unna!

Igjen, ha i mente at den vestlige verden har aktivt brukt toll, tariffer og restriksjoner på både import og eksport under hele vår "vellykkede" utvikling. En kan mistenke at å frata utviklingsland denne muligheten er basert på et ønske om å sikre kapitalkreftene tilgang til markeder, samt tilgang på billige råvarer og arbeidskraft, snarere enn et ønske om altruistisk hjelp.

Et konkret eksempel: Ghana liberaliserte handel i 1986. I 2000 var GDP ca. US$5 milliarder. Økonomiske modeller viser at i samme periode, uten frihandel, kunne GDP økt med US$850 millioner. Tapet er totalt på US$10 milliarder, omtrent 10% av Ghanas totale GDP i perioden!

Økt frihandel gir økt import, etterspørselen, og dermed eksporten av typiske u-landsvarer er derimot relativ stabil, som gir et netto tap for lokale produsenter. Dette gir igjen en situasjon der landene ikke utvikler seg, men istedet blir avhengige av hjelp.

FN har påvist at økt frihandel ikke automatisk gir økt økonomisk vekst, men oftere gir økt fattigdom for de fattigste. Som vanlig blir imidlertid de rikeste rikere.

Andre smakebiter på effekten av frihandel:

Senegals jordbrukshusholdninger levde i stor grad på å produsere tomater. Etter liberalisering sank prisene på tomater, og produksjonen ble halvert.

I Kenya mistet også store deler av de fattige muligheter for selvhjulpent livsopphold. Bomullproduksjonen sank med 65 prosent, og antallet arbeidere i tekstilindustrien sank fra 120 000 til 85 000.

Ghanas risproduksjon, også et levebrød for de fattigste, sank katastrofalt etter en økning i importert ris. Risen ble riktignok billigere, men landets egne risprodusenter mistet sitt levebrød, og kunne knapt kjøpe denne billigere risen!

Det er på tide å revurdere hele strategien omkring u-hjelp og markedsliberalisering. Enten får vi innrømme at vi støtter vestens utnyttelse av de fattigste land, eller vi får innrømme at resultatet av vår politikk er uønsket, og implementere annen metodikk.

Et annet alternativ er for eksempel at vi innrømmer at u-hjelp er en innenrikspolitisk taktikk for at politikerne skal kjøpe seg et skinn av "snillhet", og at når resultatene uteblir er det fordi vi ikke vet bedre.

Videre lesning:

Failure of developement, William Easterly

The Continuing Failure of Foreign Aid, James Bovard

Aid, Conditionality, and Debt in Africa, Ravi Kanbur

The failure of developement aid, Tomi Ovaska (Thomson Gale Document Number:A114128599)


Min påstand er at frihandel er et falsum. Den er ikke fri. I tillegg baserer frihandel seg på misforstått "fairness". Konkurransen er basert på fundamentale skjevheter, for eksempel i pris på arbeidskraft eller teknologi, og ikke minst i tilgang på kapital. Jeg bestrider ikke at total frihandel fører til at produkter og tjenester blir produsert med minst mulig ressursbruk, men bi-effekten er fattigdom og utestengelse fra produksjon for store deler av verdens befolkning. Dette fører til en ineffektiv utnyttelse av verdens produksjonskapasitet, som mer enn oppveier de positive effektene av frihandel.

For at utviklingsland skal ha muligheter til å reise seg, må de gis samme vilkår som den vestlige verden hadde i sine velmaktsdager. Nemlig muligheten til selv å egoistisk bestemme tolltariffer og satsingsområder industriellt og agrikulturellt. Med andre ord, utvikle sin egen versjon av kapitalisme etter egne behov.

Frihandel er av mange synonymt med kapitalisme og rettferdighet. Ingenting er lengre fra sannheten. Frihet er også muligheten til å avvise handel (non coercive trade). Kapitalisme er først og fremst å handle egoistisk ut i fra ens eget behov. Og så prøver vi å prakke på den fattige verden våre behov på bekostning av deres egne?

2 Comments:

  • At 2:37 a.m., Anonymous divine bitch said…

    Fin den Christian Aid-artikkelen, de er nok ikke akkurat Bondevik- og Frafjord Johnson-tilhengere de kristenfolka der.

    Klassekampen i dag nevner forresten et annet eksempel fra Ghana: Laksefisket, som står i fare for å utkonkurreres av blant annet den norske oppdretten. Det er kvinnene som videreforedler laksen i Ghana, forteller britiske forskere som har vært på besøk i forbindelse med arbeidet med en EU-rapport, "og store deler av pengene de tjener går til mat, skolegang for barna og medisiner. Blir laksen herfra utkonkurrert, vil det bety mindre mat, færre barn på skolen og dårlige helse i dette samfunnet."

    I WTO kjemper Norge som kjent for størst mulig frihandel på fisk, der de selv kan være med på å utkonkurrere mindre effektive produsenter, og samtidig går de inn for størst mulige tollgrenser på landbruksprodukter - der de står i fare for å bli utkonkurrert selv.

    Handelspolitikk kaller de det. Egoisme het sånt der jeg vokste opp.

     
  • At 10:52 a.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Hei, divine

    Laksefisket og norges landbruk er jo et ypperlig eksempel på problemstillingen!

    Alle vestlige land, inkludert Norge, handler totalt egoistisk, mens det forsøkes å tre regler ned over hodene på de svakeste landene som hindrer deres evne til å sette opp egne regler for å ivareta sine interesser.

    Fokuset bør vekk fra frihandel og over til FRIVILLIG handel, slik jeg ser det.

     

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home