Shiny Happy People

Nå har ingen beskyldt meg for å være ensidig negativ (merkelig nok). Ennå... Poenget er at formålet med denne bloggen først og fremst er å påpeke problemstillinger i Norge. Som en motvekt til hva jeg opplever som "positiv propaganda"...eller "typisk norsk å være god" mentalitet.

Sannheten er jo at mange har det svært bra i Norge, men mange har det også svært vanskelig. Og det er på mange måter langt verre å ha det vanskelig i et rikt land enn i et fattig land. Fattigdom og trivsel er i utgangspunktet en subjektiv vurdering.

Alikevel er våre problemer reelle. Jeg har undersøkt saken i forhold til psykologi (blant annet research der jeg samtalte med psykolog. Heldigvis uten å bli stemplet som gal. Tror jeg... LOL). Sammenhengen mellom tap av arbeid/sykdom og psykiske helselidelser i Norge er primært en funksjon av å tape råderetten over eget liv, ikke fattigdom i seg selv. Problemet oppstår fordi samfunnet stiller økonomiske krav gjennom generellt høyt prisnivå, og offentlige avgifter som tilsammen ikke er mulige å makte, og heller ikke mulige å unnslippe på egen hånd når en først havner utenfor. Alternativet blir å måtte gi opp, og eneste mulighet for mange blir å sette seg selv under statlig "kontroll" (nærmest en slags tvangsavvikling eller styrt konkurs av privatøkonomien og selvråderetten) gjennom sosialhjelp. Listen for å komme ut av uføret blir i praksis satt utrolig høyt.

Politikere som funderer på om en kan leve av et visst beløp per dag, eller om mennesker er late, eventuellt blir late av systemet, utviser en total mangel på forståelse for problemstillingen uten forankring i faglige psykologiske vurderinger. Det er også irrelevant om for eksempel studenter kan leve av 6000 kroner måneden. Sosialhjelpsmottakere må klare seg med 4270 kroner, men har ofte andre forpliktelser enn studenter, først og fremst barn.

Det er uverdig at barn av fattige skal bli skadelidende fordi systemet er basert på håpløst foreldede og feilaktige "populistiske" holdninger og vurderinger.

Et ofte oversett poeng er at en også kan leve nærmest fra hånd til munn i lang tid, uten å bukke under, så lenge en har noe å se frem til. En student er på vei mot et mål. En sosialklient eller trygdet har ofte ønsker og mål, men ser ikke lyset i enden av tunellen, fordi systemet ofte ikke gir rom for noen fremgang. Mange av tiltaksformene som presses ned over hodene på folk er i tillegg ikke annet enn blindgater med liten reell verdi.

Havner en over lang tid utenfor arbeidslivet er det ikke en trøst å høre at nøkkelen til suksess er å komme seg i arbeid. Velferdsstatens sosiale sikkerhetsnett er nemlig en felle der en vanskelig kan karre seg opp hvis en først havner i garnet.

På spørsmål om hvor lenge det kunne ta før systemet "ødela" et menneske, og hvor raskt "min" psykolog ville anbefale å gjøre seg uavhengig av "hjelpeapparatet", svarte han: -"Så raskt som mulig!, en bør ha minst mulig med både aetat og trygdekontor å gjøre!"

Det var mitt inntrykk at fagmiljøene var klar over problemstillingen, og hadde vært det lenge. Alikevel har ingen tatt opp dette med tyngde!? Er det så farlig å banne i kjerka i Norge? Eller har fagmiljøene gitt opp det politisk styrte sosionomveldet?

Uansett, jeg har tidligere påstått at Norge på ingen måte er et samfunn som skaper tilfredse innbyggere, til tross for oljefond og rikdom for mange. Nå blir denne påstanden langt på vei bekreftet i en undersøkelse fra Friends of the Earth, der Norge havner på 115. plass (!) på listen over verdens land, basert etter en "lykkeindeks".

Så mye for "verdens beste land" myten...

Et annet land som også havner langt nede på listen er Kenya (først og fremst på grunn av kort forventet levealder). Alikevel, kanskje er for eksempel en Masai, fattig på penger, men rik på kyr, lykkeligere enn oss?

Og kanskje deres bidrag på 14 kyr for å hjelpe USA etter 9.11 i virkeligheten var mer verdt enn all verdens penger.

Kanskje det er fordi de ennå ikke har tapt hjertene til placebo-lykke?

Kanskje...

Kanskje det er på tide vi stikker fingeren i jorden og redefinerer hva vi vil med det å være menneske.

Ellers er vi snart alle på lykkepiller.