Kompromissløse meninger

"Et in Arcadia Ego"

fredag, august 25, 2006

Crisis - what crisis?


Regjeringen tillater at Statkraft inngår avtaler om kraftopsjoner med industri. Det vil si at industri stanses og arbeiderne permitteres for å unngå kraftkrise.

Utrolig at staten faktisk bruker penger for å oppnå noe, ikke sant? De er virkelig handlekraftige og tar ansvar denne gang.

Bare så synd at prisen for dette gildet legges til nettleia, slik at forbrukerne kan bli fokka igjen.

Fra St.prp. nr. 1(2005–2006):

"
Energikildene våre vil i lang tid framover være
meget viktige for verdiskaping og velstand. Det er derfor et hovedmål i energipolitikken å sikre en
effektiv, sikker og konkurransedyktig energiforsyning."

Ut i fra min "bakvendtland-teori", betyr dette at vi i denne perioden ikke har, eller vil få, "effektiv, sikker og konkurransedyktig energiforsyning". Som jo nettopp er et empirisk fakta.

Nytalen tilsier at man sier det motsatte av hva man mener. Det vil si, å si sannheten blir for lite "velgervennlig", og sannheten...vel, den stinker. Politikernes jobb er jo heller ikke å styre landet fornuftig, men å ha en jobb. En fet en.

Vi har til og med professorer som mener det er viktig å kaste ut industrien. For å redde landet fra kraftkrise.

Professor Lars Mathiesen ved Norges Handelshøyskole melder seg med dette inn i dusteforbundet. Han sier riktignok hva regjeringen ikke sier, men har i likhet med stortingets braintrust (ironi) ikke forstått at å leve av oljerelatert industri alene vil gi et alvorlig krakk i verdiskapningen.

Men det gjør jo ikke noe, fordi ny-økonomene har funnet ut at papirflytting i staten også er verdiskapning, og at vi uansett kan skattlegge folk mer for å ta inn tapte inntekter. Noe som er en mirakeløkonomi helt til vi går i fjellveggen i 250 kilometer i timen.

Det blir ikke et lystig syn.

Men ta det med ro, både regjeringsmedlemmer og professorer sitter nok økonomisk trygt.

4 Comments:

  • At 5:07 p.m., Anonymous OEK said…

    Jeg vet ikke om den beste måten å sikre norsk konkurransedyktighet er å holde på respirator industri hvis produkter er mindre verdt enn de faktorer som går inn produksjonen. Verdiskapning, ikke "arbeidsplasser" som sådan er det vi trenger.

    Vi kan til enhvertid bli kvitt arbeidsløshet ved å betale halvparten av de ledige for å grave et hull, og andre halvparten til å grave igjen. Å faktisk skape en levedyktig og produktiv industri er viktigere (og vanskeligere).

    Hva skal vi leve av hvis oljen går tom og kraftkrevende industri finner en annen subsidievillig regjering å snylte på? For det første, alle de industriene som ikke har blitt startet opp fordi skattetrykket som var nødvendig for å opprettholde verdiødeleggende sektor var for høyt. For det andre, alle skriker opp om strømselskapenes profitt nå for tiden. Men er ikke dette også en industri?

    Jeg sier ikke at vi bør "sparke ut" kraftkrevende industri. Bare at vi bør slutte å selge strømmen på kompiskontrakt til spottpris, og heller gi dem til de som kan få mest verdiskapning ut av dem - nemlig høystbydende.

     
  • At 8:06 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Ah, men her er vi helt enige på en rekke punkter. Vi trenger så absolutt verdiskapning.

    Men for å få verdiskapning er det viktig å ha rammefaktorene på plass. Vi konkurrerer i Norge mot andre land, der visse fordeler eksisterer (ofte billigere arbeidskraft eller billigere råvarer).

    Ingen kan leve av å grave/fylle igjen hull. Men det er nesten det vi i økende grad gjør her i Norge. Altfor mange lever av uproduktive jobber, for eksempel innen det offentlige. Nå er det jo dermed ikke sagt at alle disse jobbene er unødvendige, men for å beholde en viss balanse i økonomien må vi nødvendigvis produsere verdier utover å flytte papir og pumpe opp olje.

    Så langt er vi jo enige.

    Vi skal IKKE ha industri som snylter! Vi skal ha en industri som er levedyktig.

    Her misforstår du sikkert hovedpoenget mitt. Jeg er ikke ute etter subsidiering. Ikke en krone til subsidiering!

    Kraftkrevende industri er imidlertid IKKE snyltere. Det er motsatt. Det er den kraftPRODUSERENDE industrien som er snyltere.

    Norsk vannkraft er i utgangspunktet den billigste kraften i europa (å produsere) Det er dermed ikke noe i veien for at vi kan bruke dette som et konkurransefortrinn, på samme måte som for eksempel land i østeuropa og asia generelt flyter på billig arbeidskraft.

    Istedet har vi klart det kunstykket å oppkonstruere et system der den opprinnelige situasjonen med billig og mye kraft er snudd på hodet.

    DET vitner om dårlig samfunnsplanlegging.

    Uhemmet kapitalisme "glemmer" ofte en viktig sak: INGEN andre hjelper oss her til lands. Hvis vi ter oss slik at vi blir utkonkurrert på område etter område, blir vi igjen et lutfattig land etter at oljeeventyret er over.

    Og det er ikke så lurt?

    En NASJON bør også handle i egeninteresse. De politikere som svikter der, svikter sitt land, og all verdens festtaler kan ikke underslå det.

    Norge må opptre på en intelligent næringspolitisk egoistisk måte. Ellers går vi til grunne økonomisk. Slik er verden. At vi er et av verdens mest energi-rike land, men piner vår egen industri (og det gjelder IKKE bare kraftkrevende industri) på energi, er latterlig.

    Det er som om asia over natten skulle øke lønningene til det hundredobbelte, og automatisk utkonkurrere seg selv.

    Virkeligheten er uansett at mesteparten (2/3) av energi-kostnadene her til lands er "skjulte" skatter til stat og kommune (ok, de er ikke så voldsomt godt skjult). Situasjonen er i virkeligheten at sosialdemokratiets enorme skattlegging er i ferd med å ødelegge næringslivet totalt.

    Og det er i grunnen godt gjort når vi hadde slikt godt utgangspunkt.

    I tillegg til dette kommer at energi-prisene OVERHODET ikke avspeiler en situasjon med fri konkurranse! Nord-pool er et arketypisk oligarki. Dette er ikke markedskrefter i sving, men mafiavirksomhet beskyttet av statsmonopol.

    (Og et av statens andre monopoler, bortsett fra å gi bort statsmonopoler, er retten til å skattlegge, som du sikkert vet)

     
  • At 9:09 p.m., Anonymous OEK said…

    Som du sier, vi er nok i prinsippet enige. La meg bare pirke litt på noen punkter:

    1) Hvis strømprisen ikke er markedsfastsatt, er det her vi bør ta fatt. Råvarepriser må gjenspeile beste alternative bruksområde for råvaren.

    2) Du nevner asiatiske lønninger som et eksempel. Men disse er jo markedsfastsatte. Arbeiderene tar allerede den høyeste lønnen de får solgt arbeidskraften sin for. Når det gjelder strømmen i Norge, står jo folk i kø for å kjøpe strømmen til mange ganger den fastholdte prisen.

     
  • At 10:56 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    La meg først ta eksempelet med asiatiske arbeidere. Siden det er lettest å forklare :O)

    Asiatiske arbeidere tar den lønnen de kan få. Ok. Så langt er alt greit. Men hva om deres lønning hadde blitt pålagt 2/3 skatt? Da hadde lønningene uansett steget, muligens (sannsynligvis) til et nivå der markedsandeler ville gått tapt.

    Problemet er jo nettopp at i Norge har vi ingen alternativer til å kjøpe strømmen. Ihvertfall ikke på kort sikt. Og det er uansett lagt avgifter på fyringsolje osv. Strømprodusentene er beskyttet ved et statsmonopol. I praksis kan ingen kjøpe strøm fra (eksempelvis) Kina, hvis strømmen der hadde vært billigere. Dette henger jo også sammen med at vi behøver et strømnett til å frakte strømmen, som jo nettopp er eid av de samme som produserer strømmen.

    Infrastruktur, er, som jeg tidligere har nevnt annet sted, ikke egnet til å styres av markedskreftene. La meg presisere at med å styres, mener jeg egentlig å eies.

    Årsaken til dette er egentlig enkel, men alikevel kontraintuitiv i forhold til tanken om markedskrefter. La meg forklare det med et eksempel.

    Det finnes bare ett hus. Du leier huset. Det finnes lover som sterkt begrenser din mulighet til å finne alternativer. Tror du du betaler en grei leiepris?

    Selvsagt ikke.

    I forbindelse med infrastruktur er problemstillingen mye det samme. Skjelden finnes det to veier eid av forskjellige konkurrerende selskaper (alt eies i prinsippet av staten hos oss, men det er ikke poenget) Uansett vil det måtte være ti - tolv veier i konkurranse for at markedskreftene skal fungere.

    I virkeligheten eier stat (eller kommune) alle veier, og i prinsippet kan pris på veibruk derfor settes til overpris. dette har ingenting med markedskrefter å gjøre, men MANGEL på markedskrefter i et monopolistisk/oligarkisk system.

    På strøm-markedet er det også en slik situasjon. Riktignok er vi villige til å betale den høye prisen, men det er under tvang, og det går nødvendigvis ut over annen ressursbruk.

    Det er to alternativer. Enten styres alt av markedskrefter (og da kan vi i prinsippet legge ned Storting og demokrati), eller vi kan si at også et felleskap (en nasjon) kan ha rett til å velge hvordan den vil bruke sine ressurser.

    Fri vilje (fortrinnsvis gjennom demokrati) er absolutt forenlig med markedskrefter. Hvis en velger å IKKE selge en vare eller ressurs på det frie markedet (som i eksempelet med strøm-markedet faktisk IKKE er fritt, noe som på en måte kortslutter diskusjonen uansett), så er det et mulig valg, og til tider fornuftig valg. En kan for eksempel velge å beholde råvarer (for eksempel strøm) for å bruke dette til å produsere STØRRE verdier.

    En skoprodusent selger ikke alt gummiet sitt selv om prisen på gummi stiger litt på markedet. Fordi de da ikke kan produsere sko. Som et eksempel.

    Stortingets oppgave er å styre landet. Til vårt egoistiske beste. Hvis Stortinget ikke gjør det, bør vi legge det ned.

    Min overbevisning er at ved å øke kostnadene på infrastruktur (deriblant strøm) for å trekke inn skyhøye skatter, så sager vi over den grenen vi sitter på, og den kortsiktige gevinsten stat og kommune får, ødelegger for reell verdiskapning.

     

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home