Vi har allerede oppgitt vannrettighetene våre i forbindelse med hydroelektrisk vannkraft. Vannet, som i utgangspunktet er en naturressurs, og som i hovedsak regner ned i områder som er allemannseie, er blitt gitt bort til strømprodusenter som ser som sitt hovedmål å tjene mest mulig penger. På denne måten har vi gjort om en enorm naturgitt fordel til en ulempe. Ulempen er for forbrukerne, både private og industri, som må betale overpris på strøm som i utgangspunktet er langt billigere å produsere enn kull, gass, olje, vind eller atomkraft.
På andre siden av gjerdet sitter altså kraftprodusentene og skummer fløten. Vår ulempe er deres fordel. De selger billig produsert strøm dyrt. Det er god business.
Og alle skylder på markedskreftene. Som om en ikke alltid har forstått at fri konkurranse ikke kan eksistere ved monopoliserte markeder. Det vi ser i elektrisitetsmarkedet har ingenting med fri konkurranse å gjøre, men er snarere det motsatte. Privatiseringen i elektrisitetsmarkedet gir privat konkurranse feilaktig et dårlig rykte. Dette er ikke, og har aldri vært et fritt privat marked. I beste fall kan det kalles en kvasi-statsmonopol.
Et statsmonopol trenger ikke drives av Staten, det er nok at Staten gir bort monopolet til noen. Slike monopoler er de verste. Fordi det ikke finnes noen mottiltak. Konkurranse er i realiteten umulig.
Noen selskaper har forstått dette. I en blandingsøkonomi er det gull verd å få et slikt statsmonopol. En kan her skumme fløten av de lukrative delene av offentlig tjenesteproduksjon. I Norge har vi blant annet Vivendi (Veolia Environnement) representert ved: Connex, Veolia Miljø, og Veolia Water. Alle underselskapene opererer ved å få offentlige kontrakter der en i kontraktperioden er i en tilnærmet monopolsituasjon. Dette er helt lovlig, og vitner om en god forretningsans hos Vivendi, men en mindre god forretningsans hos våre myndigheter. Ved flere anledninger har det vist seg at for eksempel Connex (buss) i utgangspunktet kan underby konkurrenter bare ved å bryte arbeidsmiljøvernloven og ved å i ettertid kutte ned eller legge om for eksempel bussruter, eller subsidiært å få lokale myndigheter til å godkjenne kraftige prisjusteringer.
Hva har alt dette med vann å gjøre? Jo, det er bare et tidsspørsmål før vannforsyningen vår også blir privatisert. I enda større grad enn buss, tog eller vannkraft vil en slik privatisering gi lokale monopol. Og enda større mulighet for å presse forbrukere til å betale skyhøye priser for et i utgangspunktet billig produkt. Vi har fra naturens side godt med drikkevann her i Norge, det er på tide at vi snart også snur dette om til en ulempe i sann moderne nyliberalistisk ånd...
Det er derfor internasjonale selskaper som for eksempel Vivendi, med sitt Veolia Water, er så interesserte i å overta rettighetene til springvannet vårt. Og det er også i det offentliges interesse å privatisere et i utgangspunktet selvkost-tilbud, overlate til den enkelte skattebetaler å betale ekstraomkostningene, og sannsynligvis fortsette å ta inn de samme skattene som før. En vinn-vinn situasjon. Den eneste som taper er du og jeg.
Og snart har vi en situasjon der eldre, trygdede og lavtlønte ikke lenger har råd til vann i springen. Fordi vannrettighetene i Norge vil inngå i et internasjonalt kvotesystem på lik linje med strøm, og vannet blir solgt til høystbydende.
GATS avtalen og EUs vanndirektiv legger opp til nettopp en slik situasjon. Selv om det finnes flere eksempler på at private kan drifte vannforsyningen på en tilfredstillende måte, finnes det også eksempler på at kostnadene går i været, og at monopolismen rendyrkes ved for eksempel også, i strid med FN's menneskerettighetsærklæring, å forby mennesker tilgang til alternative vannkilder!
Vi har allerede eksempler på at internasjonale selskaper skaper problemer i den norske vannforsyningen. I Bærum kommune gikk det skeis, ifølge kommunen fordi det private selskapet hadde andre "eierinteresser". De ville med andre ord tjene penger. Hva hadde kommunen forventet? Et privateid selskap skal tjene penger, ikke drive for selvkost. Allerede her ser vi konturene av fremtiden. Hvis vi følger opp GATS vil private måtte få innpass på vannmarkedet, og liknende scenarioer som vi allerede kjenner fra strømmarkedet vil garantert gjøre seg gjeldende også på dette området.
Selskaper som for eksempel Vivendi og Suez (som samlet representerer circa 70% av det private vannmarkedet per idag) har allerede etablert seg tungt i utviklingsland. Ved å bygge ut nettverk som lokalbefolkningen ikke har råd til å benytte, tvinger de vertslandet å betale for vannet. På denne måten blir landene avhengige av selskapene, som holder vannrettighetene som gissel, samtidig som millioner på millioner av u-hjelpsmidler finner veien til disse rike selskapene. I det øyeblikk disse landene ikke kan betale for seg, rammes millioner av fattige mennesker av akutt vannmangel.
Norge er et av de landene som faktisk presser på for en slik privatisering i utviklingsland, selv om vi ikke har implementert liknende systemer selv (ennå).
Dette kalles u-hjelp. Jeg kaller det utbytting. Ville en norsk økonomi på nivå med ca 1800 tallet klare å drifte slike investeringer? Aldeles ikke. Er det sannsynlig at økonomier på et tilsvarende utviklingstrinn vil kunne det i u-land? Selvsagt ikke. Vi har ennå ikke engang testet slike ordninger ut i våre egne økonomier. Hvor er vår fagkompetanse? Vi har den ikke, vi har istedet begynt å tilbe en ny religion, styrt av det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Og av og til "hjelper" vi oss selv til litt profitt under dekke av ord som "miljø" og "u-hjelp", mens bak fasaden lurer våre mest primitive dyriske gener. Greed is Good...
Ihvertfall for den som sitter på monopolet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar