Politisk avmakt og misforstått miljøvern

Satsing på videre energiutbygging er en forutsetning for at Norge skal videreutvikle seg som nasjon. Alikevel har politikere gjennom lang tid neglisjert dette behovet, godt hjulpet av miljøvernorganisasjoner som har fremhevet stagnasjon, måtehold og energisparing som det store løsenet.

I tillegg har elektrisitetsprodusentene i den senere tid fremholdt sparing som en nødvendighet, sannsynligvis fordi det med den uansvarlige politikken som føres er mer hensiktsmessig å selge kraft utenlands. Dårlig samvittighet for å være et "miljøsvin" er jo også et argument for å akseptere høyere strømpriser.

I takt med at strømprisene har gått opp, har også alternative energikilder fått sine avgifter tilpasset (økt) for å hindre konkurransevridning. Som om ikke hele argumentasjonen for el-markedet er konkurranse!

En ser hvor makta sitter.

Når det er sagt, det er i høyeste grad uønsket at fyringsolje eller gass blir brukt i større grad enn nå. Elektrisk kraft produsert i vannkraftverk er faktisk den desidert mest miljøvennlige måten å produsere energi på. Så kan en undres over at vår vannkraft har blitt den ressurs som vi som forbrukere må spare på, mens vårt enormt forurensende "olje-eventyr" får førsteprioritet og blir sett på som et gode for nasjonen.

Vår vannkraft er, og har alltid vært, et langt større gode enn oljen og gassen. Ikke minst i et økologisk perspektiv.

Vannkraft var en bærekraftig og billig energikilde som bar mye av industribyggingen i Norge på skuldrene. Allerede i 1906 hadde vi 757 kraftverk i Norge. Vi hadde lave anleggsutgifter på grunn av gode forutsetninger med mange høye og middels høye fall, i tillegg til at utbyggingene foregikk i tynt befolkede områder, som gav liten eller ingen erstatningskrav fra grunneiere.

Kraftanleggene ble i stor grad finansiert ved hjelp av utenlandsk kapital, det fantes dengang ikke nok kapital i norge. For å sikre våre nasjonale interesser ble hjemfallsretten etablert av fremsynte politikere for å sikre norges eiendomsrett til vannkraften. Denne utbyggingen var av betydelig fordel for landet, og gav grobunn for det moderne samfunn samt våre største industribedrifter.

I følge NVE skjer det idag viktige forandringer: "Idag endres industristedenes struktur. Flere av bedriftene flyttes eller legges ned. Elektrisiteten selges til andre brukere på det nordiske markedet."

Billig kraft er blitt til dyr kraft som ved et trylleslag.

Og løsenet er å spare elektrisitet.

Uavhengig av om industriens kraftforbruk holdes konstant, ser vi imidlertid at det er viktige argumenter for å satse på videre bruk av elektrisk kraft. Først og fremst er det miljøvennlig. I fremtiden forutsetter dette at videre utbygging også foregår på bærekraftig måte. Minikraftverk, vindkraft og eventuellt bølgekraft er tilsvarende miljøvennlige alternativer.

Elektrisk kraft er også fleksibelt, lettvint, og gir en meget god mulighet for varmeregulering i forhold til for eksempel vedfyring. Elektrisk oppvarming gir også bedre inneklima enn alternativene.

Sannheten er uansett at vi trenger mer energi, enten vi liker det eller ei.

Å bruke varmepumpe, eller skru av TV'en og slukke lyset i ubrukte rom er ingen fullverdig løsning på den oppgaven vi står ovenfor. Statistikken gir klare tall:



Antallet boliger er stigende i Norge. Å tro at vi kan stagnere på et energinivå lik 80 tallet, eller si fra oss mulighetene for ny vannkraftutbygging uten å spesifisere alternativer, er i beste fall ønsketenkning. Forutsetningen er kraftig begrensning i folketallet eller påbudt nedleggelse av industri.

Alternativet kan jo være å prise el-kraft ut av markedet og åpne for bruk av olje eller gass, med de miljøkonsekvenser det medfører.

Poenget er at vi har mye billig og miljøvennlig kraft i utgangspunktet i Norge...men vi trenger mer i årene som kommer. Å bygge ut ny fornybar kraft forutsetter handlekraft. At vi er en nasjon med en årlig energiproduksjon (inkludert olje og gass) lik 3000 TWh, hvorav bare en tiendebart går til vårt nasjonale forbruk, og alikevel har en energi krise, gir vel en indikasjon på at slikt foreløpig ikke finnes hos dagens generasjon folkevalgte!