Jorunn Lauvstad har et godt innlegg på ABC Borger om sosialliberalisme.
Kritikken mot sosialliberalismen er ofte at den skaper sosial oppløsing, fordi den løser opp tradisjonelle sosiale verdier og normer. Denne type kritikk er misforstått, fordi det aldri er en stat som skaper sosiale verdier, men menneskene i samfunnet. Selv om en undertrykkende stat til en viss grad kan påvirke menneskene sosialt, er en sunn kultur, og et sunt sosialt liv og samfunn alltid resultatet av menneskene i samfunnet.
Det kreves ikke regler for alt. De fleste mennesker er av natur høflige og greie å ha med å gjøre. I den grad de ikke er det, er det altfor ofte nettopp ytre press som skaper friksjoner mellom mennesker.
Men det kreves regler for noe. Skal jeg kritisere sosialliberalismen, så må det være for å tro at staten alltid skal ha enerett på å definere og håndheve disse reglene. Problemet med det er at staten som regel alltid vil fungere selvforsterkende. Med utgangspunkt i flertallsdiktaturet, som vi i de fleste nasjoner alt har akseptert - selv om vi steiler ved bruk av ordet "diktatur" - så ligger det i sakens natur at staten stadig vil øke sin innflytelse. Alt skal kontrolleres og vi må alle passes på. Og den ene gode sak, det ene gode formål, tar det andre. Til slutt har vi føydalsamfunnet igjen, fordi statens tjenestemenn, inkludert politikere, alltid ønsker å forsterke de "gode formål".
Det som er viktig er å håndheve et rammeverk av kjøreregler i samfunnet. Men like viktig er det å regulere statens makt, slik at den ikke vokser både over evne og utenfor kontroll.
Regelverk på detaljnivå kan like godt skje på kommunalt plan. La meg illustrere dette med et eksempel.
En kommune (A) velger å bruke penger på et sykehus og en god eldreomsorg rett og slett fordi innbyggerne ønsker det. Dette heter demokrati. Innbyggerne velger da selv å bruke penger på dette gjennom demokratisk beskatning.
En annen kommune (B) velger heller å bygge et praktverk av et rådhus. Fair nok, forutsatt at kommunens innbyggere velger dette.
Hvem får best helsetilbud? Hvem får best eldreomsorg? hvor ville du bo?
Kommunene må dermed konkurrere, og denne type frivillig konkurranse er bra. Alternativet til konkurranse er styring ved dekret. Og det er aldri demokratisk.
Men vil ikke innbyggere fra kommune B flytte til kommune A når de blir eldre?. Jo, og derfor må kommune A kreve innflytterskatt for alle som vil delta i tilbudene. Har man bodd et gitt antall år i kommunen, får man dette automatisk. Slike regler vil være naturlige, og fremkomme gjennom behov for å forholde seg til virkeligheten.
Dette er fair. Sosialdemokratiet av i dag kollapser nettopp fordi a) Det har vokst til en dinosaur av størrelse. Og b) det gir goder uavhengig av tilhørighet, og c) en forholder seg til dekreter om mål, uten at disse alltid henger sammen med virkeligheten og det oppnåelige, og til slutt d) systemet er ikke demokratisk annet enn i teorien, og få bryr seg egentlig.
Men også kommunenes makt må dempes. Ellers får man flertallsdiktatur også her. Det som omfatter den personlige sfære må vernes for kontroll. Og det må staten gjøre. Samtidig som kommunene må dempe statens maktområder.
Men viktigst av alt er at mennesker innser at systemer basert på konsolidering og samling av ren makt aldri - aldri - vil være til felleskapets beste.
Og felleskapet det er du og meg og alle andre. Ingen lever i et vacuum. Men ingen har heller behov for å bestemme for mye over andre.
Punktum.
Kritikken mot sosialliberalismen er ofte at den skaper sosial oppløsing, fordi den løser opp tradisjonelle sosiale verdier og normer. Denne type kritikk er misforstått, fordi det aldri er en stat som skaper sosiale verdier, men menneskene i samfunnet. Selv om en undertrykkende stat til en viss grad kan påvirke menneskene sosialt, er en sunn kultur, og et sunt sosialt liv og samfunn alltid resultatet av menneskene i samfunnet.
Det kreves ikke regler for alt. De fleste mennesker er av natur høflige og greie å ha med å gjøre. I den grad de ikke er det, er det altfor ofte nettopp ytre press som skaper friksjoner mellom mennesker.
Men det kreves regler for noe. Skal jeg kritisere sosialliberalismen, så må det være for å tro at staten alltid skal ha enerett på å definere og håndheve disse reglene. Problemet med det er at staten som regel alltid vil fungere selvforsterkende. Med utgangspunkt i flertallsdiktaturet, som vi i de fleste nasjoner alt har akseptert - selv om vi steiler ved bruk av ordet "diktatur" - så ligger det i sakens natur at staten stadig vil øke sin innflytelse. Alt skal kontrolleres og vi må alle passes på. Og den ene gode sak, det ene gode formål, tar det andre. Til slutt har vi føydalsamfunnet igjen, fordi statens tjenestemenn, inkludert politikere, alltid ønsker å forsterke de "gode formål".
Det som er viktig er å håndheve et rammeverk av kjøreregler i samfunnet. Men like viktig er det å regulere statens makt, slik at den ikke vokser både over evne og utenfor kontroll.
Regelverk på detaljnivå kan like godt skje på kommunalt plan. La meg illustrere dette med et eksempel.
En kommune (A) velger å bruke penger på et sykehus og en god eldreomsorg rett og slett fordi innbyggerne ønsker det. Dette heter demokrati. Innbyggerne velger da selv å bruke penger på dette gjennom demokratisk beskatning.
En annen kommune (B) velger heller å bygge et praktverk av et rådhus. Fair nok, forutsatt at kommunens innbyggere velger dette.
Hvem får best helsetilbud? Hvem får best eldreomsorg? hvor ville du bo?
Kommunene må dermed konkurrere, og denne type frivillig konkurranse er bra. Alternativet til konkurranse er styring ved dekret. Og det er aldri demokratisk.
Men vil ikke innbyggere fra kommune B flytte til kommune A når de blir eldre?. Jo, og derfor må kommune A kreve innflytterskatt for alle som vil delta i tilbudene. Har man bodd et gitt antall år i kommunen, får man dette automatisk. Slike regler vil være naturlige, og fremkomme gjennom behov for å forholde seg til virkeligheten.
Dette er fair. Sosialdemokratiet av i dag kollapser nettopp fordi a) Det har vokst til en dinosaur av størrelse. Og b) det gir goder uavhengig av tilhørighet, og c) en forholder seg til dekreter om mål, uten at disse alltid henger sammen med virkeligheten og det oppnåelige, og til slutt d) systemet er ikke demokratisk annet enn i teorien, og få bryr seg egentlig.
Men også kommunenes makt må dempes. Ellers får man flertallsdiktatur også her. Det som omfatter den personlige sfære må vernes for kontroll. Og det må staten gjøre. Samtidig som kommunene må dempe statens maktområder.
Men viktigst av alt er at mennesker innser at systemer basert på konsolidering og samling av ren makt aldri - aldri - vil være til felleskapets beste.
Og felleskapet det er du og meg og alle andre. Ingen lever i et vacuum. Men ingen har heller behov for å bestemme for mye over andre.
Punktum.
4 kommentarer:
AYE!
Og kanskje er det på tide at du setter sammen dine innlegg til noe mer? F.eks. en debattbok? Du kan jo i første omgang publisere elektronisk.
Bare en tanke, men du er kreativ i din systemkritikk. Og kanskje noen burde plukke opp noen tanker?
Ja, se det :) Kanskje jeg burde det, Fred Rune. Dog anser jeg det som lite sannsynlig at nok mennesker bryr seg. Historien viser det.
Så slik sett anser jeg det som sløsing av ressurser, dessverre.
Få bryr seg alright, og det ER nok bare sløsing med dyrebar tid og krefter å skrive bok, ei bok som sikkert blir boikottet i innkjøpsordningene uansett.
Jeg får vel bare oppfordre alle samfunnsbloggere til å støtte de blogginnleggene som de sympatiserer med, ved å lenke til dem; og Helge skulle jo ha en del bra å ta av?
Da forbedres nemlig google-algoritmene, og alle vi som er utestengt fra andre portaler trenger bra google-ranking for å nå nye lesere.
Som kjent er Helge, Amos og (kremt) meg sjøl Norges mest utestengte og utesperrede bloggere.
Ei bok fra noen av oss tre ville endt opp på samme marginaliserte vis som blogginnleggene våre.
Vi driver geriljakamp; meningskampen er SVÆRT asymmetrisk.
(Livet har faktisk aldri vært rettferdig)
Legg inn en kommentar