Samma leksa om strøm

Føljetongen som kommer hver vinter er at enhver regjering leker ansvarlige ved å love støtte til de som ikke kan betale strømregningen.

Som regel gjemmer en seg bak bostøtteordningen, som altså IKKE er en ordning man kan abonnere på som man vil. Husbanken, som administrerer ordningen, har en kalkulator der man kan regne ut hvor mye man kan få i bostøtte. For min bolig fant jeg ut at jeg måtte ned i latterlig lav inntekt for å kvalifisere.

Bostøtteordningen er altså en ordning for de fattigste. Og det skal den jo være. Men da stusser jeg jo litt. For hvis det er en fast ordning som virkelig skal være forutsigbar, må den jo justeres år for år i henhold til de faktiske utgiftene ved å bo her i landet. Og da bør jo økte strømutgifter kalkuleres inn automatisk. Behov for politisk "snillhet" bortfaller, og avslører istedet en ordning som IKKE justeres etter faktiske behov, og som i virkeligheten er svært uforutsigbar.

Forsåvidt ikke uventet. Men dog. Det som skinner klart igjennom er at politikken i Norge går på å skattlegge gjennom blant annet avgifter på strøm, samt sikre de stort sett statlige og kommunale kraftselskapene store inntekter som igjen også fungerer som reneste ekstraskatten. Det bør man være ærlig på, istedet oppfører man seg som om det er et mysterium at strøm faktisk koster noe og at det går ut over fattige.

Klart det høres bedre ut å si at man skal "hjelpe" - men virkeligheten er at de reelle regressive skattene i Norge er enorme, og slår dermed sterkt ut overfor de fattigste. Strøm er en meget uelastisk vare, og er heller ikke et luksusgode. Ærlige politikere innrømmer dette, og innrømmer også at hjelpeordninger bør justeres etter forholdene, og DET er ikke noe å prøve å fremstille som noe unikt. Det burde være normen.

Troverdigheten til politikere flest øker derimot IKKE av denne leksa som vi hører hvert år. Siden Bondevikregjeringen har vi konsekvent hørt en ordbruk som til forveksling synes å si at alle som har behov vil få støtte. Det er det reneste nonsens.

Det kan også sies at å bevisst føre en politikk som øker omkostningene ved basisbehov og svekker grunnlaget for både industri og annen næring, og i ytterste konsekvens øker kostnadene ved alt som produseres av varer og tjenester - og dermed presser også lønnskrav og ytterligere svekker Norges konkurranseevne - er evneveikt.

At AS Norge, som vasser over av penger og har enorme overskudd, aldri har magemål, og velger å sage over den gren vi skal sitte på både idag og i morgen for å stats-kontrollere og beskatte stadig mer av økonomien, synes lite gjennomtenkt.

Dog er det en grei politikk hvis formålet er å kontrollere alt gjennom den sosialistiske stat. De første som kontrolleres og kues er dog de fattigste. Med en destruktiv økonomisk politikk som får alle fornuftige konkurranseutsatte næringer til å flykte fra landet, kan vi regne med at den gruppen vokser.

I verdens rikeste land ...

Jeg fastholder min tese om at alle påståtte viktige politiske mål gir motsatt resultat av det politikerne påstår å ønske.

Kampen mot fattigdommen er ihvertfall tapt. Dog - i den sosialistiske teori er kanskje det at flere blir avhengige av støtte og hjelp en god ting. Jeg ser det som en perversitet i et land som engang hadde så gode økonomiske forutsetninger at vi trodde vi var og skulle fortsette å være verdens beste på alt. Virkeligheten ble en annen. Vi har ennå ikke helt oppdaget det, oljesmørte som vi er, men sporene skremmer.