I Norge eksisterer det idag en stor overtro om klær. Man tror blant annet at folk før i tiden gikk med bunad. Så var ikke tilfelle. Det vil si, noen særlig rike bønder gikk med det en i dag kaller folkedrakt - men som dengang bare var et (vellykket) forsøk på å gi uttrykk for sin rikdom.
Moderne bunader har sitt utspring hos Hulda Garborg, som et ledd i arbeiderbevegelsens nasjonalromantisering. Tanken var å bygge en oppdiktet, mer gloriøs, historie for det moderne Norge. En historie som for eksempel omfatter historieforfalskninger som Haraldstøtta (alle arkeologer vil idag innrømme at det ikke er Harald Hårfagre som er begravd der, og haugen er også kunstig forstørret) og tanken om at Norge var bedre enn sine naboland (Dog virkeligheten alltid har vært en annen). Dette gav igjen grobunn for nasjonalromantikken, motstanden mot "fordanskningen" av norsk (realiteten var at hele det norske språk var fordansket - men det stod ikke i veien for tanken om landsmål - senere nynorsk - noe schizofrent navnevalg forresten, fordi den opprinnelige tanken var å gå tilbake til det gamle) som noe "ekte" og "bedre". Målsaken var en passant aldeles ikke utsprunget av noe folkekrav - Det Norske Teatret eksempelvis slet innledningsvis med at tilhørerne oppførte seg som reneste hooligans i protest mot den nye "norskheten", og kastet både stinkbomber og bedrev ruteknusing. Eksemplene på norsk særhet og idioti er mange og her nevnes bare smakebiter.
Idag tror vi også at det er forferdelig at kvinner i andre kulturer har kleskodekser, fordi vi har glemt vår virkelige historie og erstattet den med et glansbilde av selvgodhet. Virkeligheten var en annen:
Det var strenge reglar for klesbruk før i tiden:
Ei gift kone måtte kle seg i mørke fargar, håret skulle vera fletta i dult.
Unge jenter kunne kle seg litt lysare, men etter konfirmasjonen skulle leggene vere dekka.
Vaksne kvinnfolk brukte forkle.
Folk som bar sorg: Heilsorg varte det første halvåret. Då gjekk ein i svart. Deretter kunne ein mjuke opp med litt andre fargar, men framleis mykje svart eit halvt års tid Svart band på kåpe- eller jakkeermet viste at ein hadde mista nokon som sto nær.
Skaut var i perioder normen. Til og med så sent som på 70-tallet var det på mote. Ifølge Erik Fosnes Hansen: Det signaliserte norskhet og likeframhet, folkelighet og demokratisk sinnelag.
Tja. Eller så signaliserte det at skaut var et praktisk hodeplagg for kvinner.
Vi lever til enhver tid i den virkelighet vi selv definerer.
Moderne bunader har sitt utspring hos Hulda Garborg, som et ledd i arbeiderbevegelsens nasjonalromantisering. Tanken var å bygge en oppdiktet, mer gloriøs, historie for det moderne Norge. En historie som for eksempel omfatter historieforfalskninger som Haraldstøtta (alle arkeologer vil idag innrømme at det ikke er Harald Hårfagre som er begravd der, og haugen er også kunstig forstørret) og tanken om at Norge var bedre enn sine naboland (Dog virkeligheten alltid har vært en annen). Dette gav igjen grobunn for nasjonalromantikken, motstanden mot "fordanskningen" av norsk (realiteten var at hele det norske språk var fordansket - men det stod ikke i veien for tanken om landsmål - senere nynorsk - noe schizofrent navnevalg forresten, fordi den opprinnelige tanken var å gå tilbake til det gamle) som noe "ekte" og "bedre". Målsaken var en passant aldeles ikke utsprunget av noe folkekrav - Det Norske Teatret eksempelvis slet innledningsvis med at tilhørerne oppførte seg som reneste hooligans i protest mot den nye "norskheten", og kastet både stinkbomber og bedrev ruteknusing. Eksemplene på norsk særhet og idioti er mange og her nevnes bare smakebiter.
Idag tror vi også at det er forferdelig at kvinner i andre kulturer har kleskodekser, fordi vi har glemt vår virkelige historie og erstattet den med et glansbilde av selvgodhet. Virkeligheten var en annen:
Det var strenge reglar for klesbruk før i tiden:
Ei gift kone måtte kle seg i mørke fargar, håret skulle vera fletta i dult.
Unge jenter kunne kle seg litt lysare, men etter konfirmasjonen skulle leggene vere dekka.
Vaksne kvinnfolk brukte forkle.
Folk som bar sorg: Heilsorg varte det første halvåret. Då gjekk ein i svart. Deretter kunne ein mjuke opp med litt andre fargar, men framleis mykje svart eit halvt års tid Svart band på kåpe- eller jakkeermet viste at ein hadde mista nokon som sto nær.
Skaut var i perioder normen. Til og med så sent som på 70-tallet var det på mote. Ifølge Erik Fosnes Hansen: Det signaliserte norskhet og likeframhet, folkelighet og demokratisk sinnelag.
Tja. Eller så signaliserte det at skaut var et praktisk hodeplagg for kvinner.
Vi lever til enhver tid i den virkelighet vi selv definerer.
11 kommentarer:
"Vi lever til enhver tid i den virkelighet vi selv definerer."
Så sant som det er sagt. Og så skaper vi den illusjon som er mest behagelig.
Nettopp. Og kanskje har vi allid hatt livsløgnen fordi vi trenger den - men helt klart er det at det er andre enn oss selv som definerer den i samfunnet.
Vi hadde behov for å omskrive vår egen historie fordi vi engang var europas fattigste land og totalt udugelige. Unionen med Danmark reddet oss - men takken var selvsagt å måtte omskrive den delen av historien som omhandlet dette.
Ja, det er korrekt, dog var "udugeligheten" mer basert på svekkelse pga svartedauden og andre forhold. At vi ikke kan innse at vi ikke alltid har vært "guds utvalgte" er imidlertid et problem.
Rivaliseringen med Danmark er ei elitegreie, og kunstig skapt.
Vi er det samme folket, bare at danskene er "byasser" og vi er bygdefolk.
Danskene er våre urbane kamerater, og vi er fjellbøndene.
Danskene er våre urbane kamerater - ja, det var godt sagt og det stiller jeg meg 100% bak.
Det er også en elitegreie å måtte skape både ytre og indre fiender. Slik blir vi manipulert daglig.
Heldigvis er det deilig å være norsk - i Danmark ;)
Fra spøk til revolver så er det ikke noe negativt i at vi er fjellbøndene, slik mange synes å tro. Problemet ligger i at vi ikke kan akseptere det. Og at vi tydeligvis per idag tror at vi vet så mye bedre enn alle andre.
Jeg kjenner meg egentlig ikke igjen i hverken innlegget eller kommentarene. Har aldri opplevd hverken blærethet eller hat ovenfor våre skandinaviske eller europeiske naboer.
At vi synes det er forferdelig med kvinnelig kleskodeks i andre kulturer er forferdelig burde da være et resultat at vår egen kultur har kjempet seg ut av denne tilstanden, en kamp som har pågått fram til, viser det seg altså, 70-tallet.
Vår kultur har da kommet fram til at kvinner og menn skal kle seg som de vil, og er forferdet over å se at andre kulturer fremdeles holder en slik kodeks.
Er det en tendens blant nordmenn å se på seg selv som toppen av europa? Og i hvilken del av Norge forekommer denne tendensen?
-k
-k
Jeg tror du misforstår litt. Jeg snakker om nasjonalromantikken - som så absolutt var en politisk/kulturell retning som var nedsettende overfor alt ikke-norsk og meget nært knyttet til nasjonalisme. Dette er et grunnlag for dagens kulturoppfattelse i Norge, uten at vi direkte har et hat overfor noen.
Men uttrykket -"Typisk norsk å være god" er alikevel et resultat etter mitt syn av en meget blærete og moderne holdning som har sitt utspring i nettopp den tiden. Og denne holdningen finner man da igjen mange steder idag.
Kleskodeksen forsvant ikke på grunn av noen "kamp" - men en naturlig utvikling. At andre henger etter betyr ikke at vi skal se på dem med "forferdelse". Det er konfliktskapende, men også historieløst. Poenget mitt er at fordømmelse bør vike for forståelse. Uten at vi dermed skal støtte undertrykkende normer.
Tendensen til å se på Norge som noe spesiellt og "bedre" enn andre finnes helst hos den sosialdemokratiske elite - men kan like gjerne være uttrykk for en politisk strategi. Alikevel var jo også hele nasjonalromantikken dengang del av nettopp en politisk strategi for å glorifisere og dermed understøtte et nytt norsk regime.
Sett i lys av for eksempel idealene etter den amerikanske uavhengighetserklæring må slike motiver anses som mindreverdige rent sosio-politisk.
Helge
Jeg må innrømme at jeg aldri har vært borti utsagnet, men et rask søk viser til en tale av Brundtland i 94. Jeg har aldri støtt på en slik holdning.
Nå synes jeg heller ikke at det er noe spesielt negativt med denne holdningen. Siden barneskolen er jeg blitt fortalt om at janteloven er den som råder i skandinavia (selv om jeg aldri har støtt på denne heller), og å da høre noen prise sine med-mennesker høres heller ut som et velkomment avbrudd av denne.
(Ie. mitt syn er: Typisk norsk å være god, betyr nødvendigvis ikke Typisk norsk å være bedre)
Jeg mener det er typisk, ikke bare norsk, men menneskelig, å være god. Fordi dette ligger i mennesket som et sosialt dyr avhengig av konkurranse. Men dette blir en avsporing.
Brundtlands tale her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/35843
Et eller annet om at norske sportsmenn og kvinner klarer seg på internasjonal arena...
'På samme måte skal vi vise at norsk industri klarer seg i verden.
Trenger vi kanskje et nytt slagord?
"Typisk norsk å være god".'
Jeg finner ikke i dette noe grunnlag for å si at Brundtland mente at norge var overlegent. Nå er jeg forsåvidt ikke særlig begeistret for hele talen, siden enhver tale jeg hører automatisk høres 'falsk' ut.
-k
Slike holdninger kan selvfølgelig oppleves forskjellig - jeg har i mitt nærmiljø (som ikke akkurat er reaksjonært) til stadighet hørt folk som klager over norsk selvgodhet.
Jeg mener dette kommer godt frem på mange arenaer, og aldeles ikke bare i forhold til Gros tale eller på idrettsarenaen. Gros tale blir forøvrig tolket som å uttrykke selvgodhet også på Wikipedia
http://no.wikipedia.org/wiki/Det_er_typisk_norsk_%C3%A5_v%C3%A6re_god
Så dette er ikke noe sært jeg har funnet på selv.
Men det betyr ikke at vi behøver å være redde for å være uenige. Hvordan vi opplever verden er jo subjektivt.
Min opplevelse er alikevel at vi er særs nasjonalistiske i dette landet, og at slike holdninger bare er gode i meget små doser.
En interessant artikkel i denne sammenheng er også Torstein Hjellums Norsk ny-nasjonalisme?
http://nyheter.uib.no/?modus=vis_kronikk&id=31401
Legg inn en kommentar