tirsdag, mai 13, 2008

Masochistisk Oljebløff


Norge er et rikt land. Ihvertfall så ønsker vi på fremstille oss slik. Selv om den gjennomsnittlige levestandarden faktisk ikke er større enn for andre sammenlignbare land. Selv om infrastrukturen vår blør. Selv om vi forsker mindre og dårligere. Selv om vi ikke har penger til fremtidige pensjonsutbetalinger. Selv om antallet fattige øker. Og så videre.

Norge er et rikt land. Det er mantraet. Vi har jo oljefondet, eller Statens pensjonsfond Utland, som det heter. Vi er jo sikret økonomisk på alle bauger og kanter, er vi ikke? Eller er vi bare dårlige i makroøkonomi? Er det heller slik at staten bruker oljeøkonomien for å sementere sin makt? For å ekspandere og kontrollere? Mye tyder på det.

En fornuftig ting å gjøre med null gjeld og penger på bok, er å styrke infrastruktur og å legge til rette for fremtidens næringer. Vi gjør ingen av delene. Istedet lar vi infrastruktur forfalle, og gjennom stadig økende grad av bompenger og avgifter lar vi infrastrukturen bli stadig dyrere i bruk. Istedet for å kutte skatter og redusere lønnsvekst, har vi snart priset oss ut av verdensmarkedet. Vi er blitt livredde for at skattekutt og investeringer skal gi inflasjon - samtidig som høyt skattetrykk og dyr infrastruktur faktisk gir oss høyere prisstigning - som bidrar til pris-spiralen.

Og pensjonene? "Pensjonsfondet" redder nok dem? Ikke? Vel, å ta inn penger inn i den norske økonomien fra oljefondet, som er i utenlandsk valuta, er det samme som å trykke mer penger. Mer penger i forhold til tilgjengelige varer og tjenester, er per definisjon det samme som inflasjon. Vi har den situasjonen at varer og tjenester stadig blir dyrere, samtidig som vi kan se frem til at kronen blir mindre verd. Har vi kontroll? Ja, foreløpig. Så lenge vi fortsetter å begrense nyvinninger og øke skattene. Så lenge vi presser stadig mer arbeidskraft over i det offentlige og bort fra næringslivet. Så lenge vi bedriver vår masochistiske oljebløff kan vi holde det gående. En stund.

Fallet blir imidlertid stort den dagen vi finner ut at oljen er slutt og at vi egentlig er blitt et u-land.

Norge har per idag tre muligheter til å bruke oljepengene.

1) Vi kan investere i infrastruktur og nye næringer

2) Vi kan bruke pengene til forbruk

3) Vi kan fortsette å investere i utenlandske aksjer og obligasjoner

Alternativ nummer en gir oss muligheter til å overleve økonomisk i fremtiden uten en total økonomisk kollaps for folk flest. Alternativ to gir i ytterste konsekvens en kjøpefest som vil favorisere de rikeste kapitalmiljøer, men som vil gi oss en total kollaps av nasjonens økonomi på sikt. Alternativ tre gir oss bare en utsettelse i forhold til når vi skal iverksette de to første alternativene. Det er et sikkert valg - vi lever godt idag på bekostning av å utarme landet for fremtiden.

Alternativ to er imidlertid en del av alternativ en. Ved å innføre mindre skatter kan en stimulere til nettopp ny investering i infrasruktur og nye næringer og samtidig dempe lønnspress og pris-spiralen. Så har vi kanskje råd til både pensjoner og trygder. Per idag bruker vi istedet oljepengene til å presse opp lønninger og priser og til å finansiere høye lån, slik at vi får dyrere boliger, veier og næringsbygg og mindre nybygg.

Legg merke til at alternativ tre er det som øker statens makt over alle enkeltindivider og enkeltnæringer mest. Det er med andre ord ikke overraskende at dette er sosialistenes valg. Forholdet mellom oljefondets vekst og mangel på bruk av disse ressursene viser klart misforholdet mellom økonomiske ressurser og intellektuell evne til faktisk å bruke disse ressursene på en fornuftig måte. Vi er fanget i en oljeøkonomi der eneste incentiv ser ut til å være å spa mer penger inn i pengebingen.

Selv om en nasjons pengeverdi i stor grad er uten mening:

"It is possible to determine in terms of money prices the sum of the income or the wealth of a number of people. But it is nonsensical to reckon national income or national wealth. As soon as we embark upon considerations foreign to the reasoning of a man operating within the pale of a market society, we are no longer helped by monetary calculation methods. The attempts to determine in money the wealth of a nation or of the whole of mankind are as childish as the mystic efforts to solve the riddles of the universe by worrying about the dimensions of the pyramid of Cheops. If a business calculation values a supply of potatoes at $100, the idea is that it will be possible to sell it or to replace it against this sum. If a whole entrepreneurial unit is estimated $1,000,000, it means that one expects to sell it for this amount. But what is the meaning of the items in a statement of a nation's total wealth? What is the meaning of the computation's final result? What must be entered into it and what is to be left outside? Is it correct or not to enclose the "value" of the country's climate and the people's innate abilities and acquired skill? The businessman can convert his property into money, but a nation cannot."

Sitat
Ludwig von Mises, The sphere of economic calculation.

Dagens situasjon i oljenorge er blitt sett på som en analogi til mannen i gata som vinner i Lotto, men som ikke klarer overgangen fra fattig til rik (Dr. Michael Hudson, tale til rederiforbundet august 2000) Snarere vil jeg si at det er historien om sosialiststaten som med petrodollar i øynene ser muligheten til å binde stadig mer av nasjonens verdiskapning inn under statens kontroll. Alt i den beste mening, selvsagt. Resultatet er imidlertid større forskjell mellom fattig og rik enn noensinne før, en svekkelse av infrastruktur, en svekkelse av landets evne til å overleve økonomisk etter oljå, en svekkelse av bønder og mellomstore næringer, en svekkelse av generellt kompetansenivå - alt dette er prisen for en opphopning av makt og kapital under politisk kontroll.

Vi ser derfor klart at Norges problemer ikke er å finne i økonomi - men i ideologi og sosiale vrangforestillinger.

13 kommentarer:

Amos Keppler sa...

Makt og kapital utenfor politisk kontroll er forøvrig like ille.

HenrikWL sa...

Hvordan du kan beskrive monopolkapitastaten Norges måte å håndtere oljefondet på som sosialistisk, forundrer meg. Det er da vitterligen kapitalistisk så det holder.

Helge Samuelsen sa...

Amos,

Til en viss grad enig - så lenge det er snakk om beskyttet makt og kapital - og det er det jo alltid. Jeg er imidlertid ikke imot et privat næringsliv. men jeg er imot et statsbeskyttet privat næringsliv.

Henrik,

Vel, en kan godt definere Norge som et kapitalistisk land - for det er vi. Men maktapparatet er da vitterlig sosialistisk. Det vil si, egentlig definerer jeg ikke Arbeiderpartiet som å være sosialistisk i betydning å være for arbeideres rettigheter - men de definerer seg selv som sosialister.

Og her er det så definitivt mye AP-sosialisme ute og går. Oljebransjen er for eksempel nasjonalisert, og nyter godt av politisk kameraderi innad i AP.

Oljefondet er også i høyeste grad nasjonalisert - så enten en liker det eller ei, er selve rammevilkårene basert på sosialistisk grunnlag. Men her er jo det interessante - ingen er mer leflende med storkapitalen enn sosialistiske AP.

Dessuten blir jo oljeøkonomien i stor grad brukt til å subsidiere et gigantisk statsapparat - også sosialistisk politikk.

Men jeg skal være enig i at grensene begynner å bli flytende. Politisk kontroll er idag mantraet, og staten er største næringsaktør og største arbeidsgiver. Slikt gir maktkonsentrasjon, og Amos er inne på noe, fordi ALL maktkonsentrasjon er et problem, uavhengig av eierskap.

henrikwl sa...

Det vi har i Norge, er illusjonen av sosialisme. Vi har "sosialisme" innenfor de rammene som kapitalismen setter, og det vil aldri bli sosialisme uansett hvordan man vrir og vender på det.

Den norske staten er storkapitalens vaktbikkje. AP er et borgerlig parti i rød drakt. Makta bør ut av Røkkes og Reitans hender og ned i dine og mine der den hører hjemme.

Admiral_Gringo sa...

Jeg er delvis uenig i enkelte detaljer, her i dette innlegget.

Youngstorget (AP) er ikke sosialistisk i det hele tatt, men heller temmelig oligarkisk/plutokratisk - med en semikorrupt praksis som virker uovervinnelig og inngrodd for en ynkelig helsearbeider (meg) pr. idag.

Mange velgergrupper i Norge nekter videre blindt å prøve nye politiske løsninger.
Og jeg er redd denne vegringen i mot nytenking er ei generasjonsgreie, som defor ikke vil endre seg før 68-generasjonen går motvillig og hylende i penalet.

Det er langt fem til Royal Albert Hall?

Helge Samuelsen sa...

Jeg tror Henrik har rett. Vi har illusjon av sosialisme. Dog er jeg ikke helt overbevist om ikke alle sosialistiske systemer nettopp vil degenerere til en slik illusjon.

Men så lenge en vanligvis kaller Arbeiderpartipolitikk av idag sosialisme, så er jeg ikke mer kresen enn at jeg kan bruke begrepet. Egentlig synes jeg ikke det er arbeider-politikk i det hele tatt de bedriver lenger heller, så gamle begreper og merkelapper er forvirrende.

Det er nok uansett også slik at 68erne må bort, slik gringo sier.

Så jeg er enig med dere. Men folk flest forstår nok uansett hvem jeg mener når jeg sier "sosialistene", selv om definisjonen langtfra er god.

Vi har sannelig i praksis et oligarki (elitestyre), og de rikeste (plutokratene) har mer makt enn godt er.

På den annen side, så synes jeg heller ikke Høire egentlig er kapitalistiske når det kommer til stykket. Troen på blandingsøkonomien er jo også sterk i den leiren. Så alt er vel en suppe der gamle maktmiljøer manøvrerer i kjente farvann for å holde liv i seg selv. Det er uansett lenge siden ideologipolitikken måtte vike for sakspolitikken.

Amos Keppler sa...

Makt og kapital utenfor politisk kontroll og også ubeskyttet makt og kapital er minst like ille, og det ser vi mange eksempler på. Jeg er definitivt imot privat næringsliv også.

Staten beskytter oss faktisk til en viss grad mot kapitalismens aller verste utslag. At staten også er ille, er like ille endrer ikke på det. Det blir en slags balanse eller balansert ublanse, om du vil.

Begge deler må vekk, både mentalt og fysisk, vekk fra den menneskelige psyke (syke).

Helge Samuelsen sa...

Vel, der er vi grunnleggende uenige. Fordi uten privat initiativ, er alle bundet på hender og føtter. Det er tross alt ingen som tvinger deg til å kjøpe noe som helst innen det private næringsliv, ei heller å jobbe.

Så du står fritt til å leve av egne ressurser når du vil så lenge ikke staten tvinger deg inn i karusellen.

Amos Keppler sa...

Jeg ser ganke ikke det jeg ser som en kunstig distinksjon mellom disse svakt forskjellige versjonene av tyranniet som særlig fruktbart. Det tåkelegger mer enn avslører.

Privat? Offentlig? Det er bare mer av det moderne samfunnet tåkete språkbrukt.

Industrien har en struktur, et hierarki og staten har det samme.

Et enkelt individ eller en ørliten gruppe som gjør noe annet, uavhengig av dem begge er noe helt annet.

henrikwl sa...

Alle sosialistiske systemer som opererer innenfor kapitalismens rammer vil degenerere til en illusjon ja. Man må rett og slett legge om radikalt.

Privat initiativ og sosialisme - og da ikke den degenererte versjonen som AP representerer - er på ingen måte gjensidig ekskluderende.

Helge Samuelsen sa...

Vel, Amos, det er faktisk en svært stor forskjell på et system som har makt til å pålegge deg noe og et system som ikke har det.

At det i dagens system nesten ikke finnes skillelinjer mellom (store) private næringer og det offentlige - ja, der skal jeg være enig. Men det er jo nettopp fordi staten menger seg med andre maktstrukturer. Med en minimalistisk stat vil ikke dette skje. Slik systemet idag fungerer er det slik at staten legger retningslinjer og favoriserer grovt enkelte næringer.

I et marked basert på absolutt frihet vil slike problemstillinger marginaliseres. Et system helt uten privat initiativ har imidlertid også klart store ulemper.

Dog ikke for et primitivistisk samfunn. Men heller ikke dette er uten problemstillinger.

For deg som ikke ønsker et næringsliv overhodet, ser jeg imidlertid at logisk sett finnes det ingen forskjell mellom systemene. Jeg er opptatt av at mennesket skal være i sentrum, ikke systemer. Og da kan en ikke forby noen å bedrive næringsvirksomhet.

Derimot er det mye som er feil med dagens kapitalsystem. Kortene er delt ut i favør av de store kapitalmiljøer. DET er ikke forenlig med min filosofi.

Henrik,

Jeg har stor tro på frie markedskrefter som per definisjon må være uavhengige av politisk favorisering. Det vil si, en må gjerne på politisk hold legge generelle begrensninger, men de må være generelle og ikke favorisere enkelte selskaper. Statseide bedrifter er en uting.

På et privat plan, derimot, bør så absolutt samfunnet inneholde sosialistiske tanker. Og det får en best til ved å ha små enheter som lokalsamfunn. Mindre stat - mer lokalt.

henrikwl sa...

Jeg mener at det politiske systemet slik vi har det i dag i stor grad har blitt skapt av de frie markedskreftene. Helt i fra begynnelsen av århundret har sammfunnet blitt formet av kapitalismen, og som system favoriserer kapitalismen storkapitalen - noe som reflekteres i samfunnet i dag.

Den eneste grunnen til at det ikke er ENDA verre i dag, er på grunn av at arbeiderne har stått på krava hele tiden. Arbeiderne har fått karret til seg retten til å organisere seg, arbeidsdagen har gått fra 14 timer og ned i 8, lønna har økt, og mange slike ting.

Det er med tristhet man beviter det begynnende pampeveldet i LO, og man kan jo frykte at LO snart blir assimilert av det kapitalistiske systemet.

Helge Samuelsen sa...

Vel, det er stor forskjell på kapitalisme i teori og praksis - like mye som for sosialisme.

Min vurdering er at friheten til å bedrive privat virksomhet må være tilstede i et fritt samfunn, alternativet er jo statlig overstyring, og det er i praksis verre.

På den annen side så ønsker jo ikke kapitalister frie markeder i praksis. Og som du sier, systemene er lagt opp for å favorisere kapitalen.

En viktig del av frie markeder - som oftest blir oversett - er friheten til å både kjøpe OG selge. Arbeidskraft må ses på som en vare i denne sammenheng. Men så lenge en er avhengig av å arbeide for å overleve blir jo denne friheten ikke reell.

På den annen side, hvis man ikke gidder å arbeide kan man ikke forvente at andre skal arbeide gratis for å fø en heller. Derfor er det en dualitet her. (nå snakker jeg ikke om sosialt sikkerhetsnett i forhold til de som ikke KAN arbeide av forskjellige årsaker)

Min løsning, som jeg har tatt til orde for tidligere, er borgerlønn. Ved å spikre fast en borgerlønn til et indeksregulert nivå, slik at man kan leve (dog selvsagt endel under gjennomsnittet), lager man et velfungerende sosialt sikkerhetsnett som løser problemet med NAV og sosialtrygder osv, som er systemer som ikke fungerer - samtidig som man per definisjon spikrer fast en minstelønn. Det er selvsagt slik at kapitalen ikke kan tilby lønninger UNDER en slik ramme. Og det er jo problemet for arbeidere generelt. Storkapitalen vil alltid presse prisene på arbeidskraft (bortsett fra for ledelsen, der gutteklubben grei passer på hverandre) - og historien har vist at storkapitalen behøver et korrektiv - det var absolutt tvingende nødvendig at arbeiderbevegelsen kom til!

På den annen side, så er jo selv arbeiderbevegelsen ute etter å bygge makt for seg selv idag.

Et samfunn med rettigheter og spilleregler for kapitalen (inkludert småkapitaleiere som deg og meg) med innbakte begrensninger vil være neste skritt i utviklingen. Rettigheter som altså er uavhengige av maktkamp og som må opp på nivå av ukrenkelige menneskerettigheter.

Så kan kapitalen og politikken krangle om alt annet. Men den enkeltes integritet, egenverd og styring av eget liv er da sikret. Lykke er ikke sikret, i og med at det er individuellt definert, men en slik statlig generell definisjon er faktisk verre enn ingen!

Borgerlønn sparer oss for store ressurser innen byråkratiet, erstatter utallige særordninger, og jeg forutsetter at en slutter å gi særordninger til enkelte grupper. Kunstnere for eksempel som ikke oppnår komersiell suksess kan da velge å leve av sin borgerlønn - eller få seg en annen jobb.

Dette systemet koster sannsynligvis ikke mer enn dagens. Men vil gi betraktelig bedre livskvalitet for svært mange mennesker. Det vil være et system i balanse og et system med verdighet og menneskelighet.