Prisen på mat i verden stiger rekordraskt. Og det er som vanlig de fattigste som sliter mest. Flere steder er det innført matkuponger og rasjonering - mens vi her i Norge hamstrer ris for å sikre vår egen tilgang.
Dette er ikke noe nytt. De rikeste landene har alltid sørget for å kjøpe opp det en behøver for videre luksusforbruk. Det som er nytt er at problemet kommer frem i media fra en annen vinkel. Det er ikke lenger bare tørkekatastrofer, krig eller annet som skaper problemer - det er frihandelen.
En misforstått frihandel.
Kapitalistene søker å gi inntrykk av at frihandel betyr den sterkestes rett. At enhver med nok penger skal ha rett til å kjøpe hva han vil til markedspris. Men kapitalistene seiler under falskt flagg. Dette er ikke kapitalistisk frihandel. Et viktig moment er utelatt - ønsket om å selge. Frihandel er et prinsipp basert på at kjøper og selger kommer til enighet om en frivillig avtale. Det eksisterer ingen rett til å kreve et salg. Slik perversitet kommer for eksempel til uttrykk for tanker om at boliger i vestlige land skal prises (skattlegges) slik at den med mest penger (eller den som er villig til å betale mest, som en ofte uttrykker det) overtar eiendommen. Dette gir best mulig økonomisk effektivitet.
Men effektivitet har ingenting med privat eiendomsrett eller fri handel å gjøre. Enhver entitet i et fritt marked kan være så inneffektiv han vil. Å tillegge dette en negativ effekt på markedet (kapitalistene), eller for statens effektivitet (sosialistene), har overhodet ingenting med en fri verden å gjøre, men er en totalitær tankegang. Og slike tanker er alltid favorisert av eliten. For de har alltid mest fra før.
Frihandel og globalisering ses på som løsningen på matvarekrisen av mange. Det er feil. Fri handel, derimot, gagner alle. Forskjellen er stor.
Hvis du hadde nøye utregnede rasjoner og ingen mulighet til å skaffe mer - ville du da ha solgt middagen din til høystbydende? Kanskje en gang. Kanskje to. Men ikke i lengden. Hva om systemet tvang deg til å selge? Det er slik globalisering fungerer. En nasjon, en provins, en by, eller en familie - alt er å betrakte som entiteter. Og enhver entitet bør vurdere enhver situasjon ut i fra sin egen situasjon. Salg av mat eller andre nødvendigheter bør enhver intelligent entitet nøye vurdere opp i mot eventuelle problemstillinger. Og der et salg ikke er gavnlig - uansett pris - bør en si nei. No sale. Og den som tvinger igjennom et salg er kriminell i følge prinsippet om fri handel.
Forsøk på å la det se ut som om vi - de rike - skal avhjelpe krisen ved å for eksempel å spise mindre kjøtt og redusere vårt forbruk er patetisk. En vet slikt ikke fungerer. Rammene for vårt forbruk vil uansett være overforbruk både idag og imorgen. Løsningen ligger ikke i at vi definerer hvordan vi kan hjelpe - men hvordan den fattigere verden selv kan få mulighet til å beskytte seg mot oss!
Vestlige land har hatt restriksjoner og tollbarrierer på all sin handel i hele sin historie. Å late som om fattigere land idag vil ha fordeler av å la våre penger styre sine valg, er i beste fall naivt. I verste fall gjør det oss medskyldige i massedrap.
Dette er ikke noe nytt. De rikeste landene har alltid sørget for å kjøpe opp det en behøver for videre luksusforbruk. Det som er nytt er at problemet kommer frem i media fra en annen vinkel. Det er ikke lenger bare tørkekatastrofer, krig eller annet som skaper problemer - det er frihandelen.
En misforstått frihandel.
Kapitalistene søker å gi inntrykk av at frihandel betyr den sterkestes rett. At enhver med nok penger skal ha rett til å kjøpe hva han vil til markedspris. Men kapitalistene seiler under falskt flagg. Dette er ikke kapitalistisk frihandel. Et viktig moment er utelatt - ønsket om å selge. Frihandel er et prinsipp basert på at kjøper og selger kommer til enighet om en frivillig avtale. Det eksisterer ingen rett til å kreve et salg. Slik perversitet kommer for eksempel til uttrykk for tanker om at boliger i vestlige land skal prises (skattlegges) slik at den med mest penger (eller den som er villig til å betale mest, som en ofte uttrykker det) overtar eiendommen. Dette gir best mulig økonomisk effektivitet.
Men effektivitet har ingenting med privat eiendomsrett eller fri handel å gjøre. Enhver entitet i et fritt marked kan være så inneffektiv han vil. Å tillegge dette en negativ effekt på markedet (kapitalistene), eller for statens effektivitet (sosialistene), har overhodet ingenting med en fri verden å gjøre, men er en totalitær tankegang. Og slike tanker er alltid favorisert av eliten. For de har alltid mest fra før.
Frihandel og globalisering ses på som løsningen på matvarekrisen av mange. Det er feil. Fri handel, derimot, gagner alle. Forskjellen er stor.
Hvis du hadde nøye utregnede rasjoner og ingen mulighet til å skaffe mer - ville du da ha solgt middagen din til høystbydende? Kanskje en gang. Kanskje to. Men ikke i lengden. Hva om systemet tvang deg til å selge? Det er slik globalisering fungerer. En nasjon, en provins, en by, eller en familie - alt er å betrakte som entiteter. Og enhver entitet bør vurdere enhver situasjon ut i fra sin egen situasjon. Salg av mat eller andre nødvendigheter bør enhver intelligent entitet nøye vurdere opp i mot eventuelle problemstillinger. Og der et salg ikke er gavnlig - uansett pris - bør en si nei. No sale. Og den som tvinger igjennom et salg er kriminell i følge prinsippet om fri handel.
Forsøk på å la det se ut som om vi - de rike - skal avhjelpe krisen ved å for eksempel å spise mindre kjøtt og redusere vårt forbruk er patetisk. En vet slikt ikke fungerer. Rammene for vårt forbruk vil uansett være overforbruk både idag og imorgen. Løsningen ligger ikke i at vi definerer hvordan vi kan hjelpe - men hvordan den fattigere verden selv kan få mulighet til å beskytte seg mot oss!
Vestlige land har hatt restriksjoner og tollbarrierer på all sin handel i hele sin historie. Å late som om fattigere land idag vil ha fordeler av å la våre penger styre sine valg, er i beste fall naivt. I verste fall gjør det oss medskyldige i massedrap.