Matvarekrise

Prisen på mat i verden stiger rekordraskt. Og det er som vanlig de fattigste som sliter mest. Flere steder er det innført matkuponger og rasjonering - mens vi her i Norge hamstrer ris for å sikre vår egen tilgang.

Dette er ikke noe nytt. De rikeste landene har alltid sørget for å kjøpe opp det en behøver for videre luksusforbruk. Det som er nytt er at problemet kommer frem i media fra en annen vinkel. Det er ikke lenger bare tørkekatastrofer, krig eller annet som skaper problemer - det er frihandelen.

En misforstått frihandel.

Kapitalistene søker å gi inntrykk av at frihandel betyr den sterkestes rett. At enhver med nok penger skal ha rett til å kjøpe hva han vil til markedspris. Men kapitalistene seiler under falskt flagg. Dette er ikke kapitalistisk frihandel. Et viktig moment er utelatt - ønsket om å selge. Frihandel er et prinsipp basert på at kjøper og selger kommer til enighet om en frivillig avtale. Det eksisterer ingen rett til å kreve et salg. Slik perversitet kommer for eksempel til uttrykk for tanker om at boliger i vestlige land skal prises (skattlegges) slik at den med mest penger (eller den som er villig til å betale mest, som en ofte uttrykker det) overtar eiendommen. Dette gir best mulig økonomisk effektivitet.

Men effektivitet har ingenting med privat eiendomsrett eller fri handel å gjøre. Enhver entitet i et fritt marked kan være så inneffektiv han vil. Å tillegge dette en negativ effekt på markedet (kapitalistene), eller for statens effektivitet (sosialistene), har overhodet ingenting med en fri verden å gjøre, men er en totalitær tankegang. Og slike tanker er alltid favorisert av eliten. For de har alltid mest fra før.

Frihandel og globalisering ses på som løsningen på matvarekrisen av mange. Det er feil. Fri handel, derimot, gagner alle. Forskjellen er stor.

Hvis du hadde nøye utregnede rasjoner og ingen mulighet til å skaffe mer - ville du da ha solgt middagen din til høystbydende? Kanskje en gang. Kanskje to. Men ikke i lengden. Hva om systemet tvang deg til å selge? Det er slik globalisering fungerer. En nasjon, en provins, en by, eller en familie - alt er å betrakte som entiteter. Og enhver entitet bør vurdere enhver situasjon ut i fra sin egen situasjon. Salg av mat eller andre nødvendigheter bør enhver intelligent entitet nøye vurdere opp i mot eventuelle problemstillinger. Og der et salg ikke er gavnlig - uansett pris - bør en si nei. No sale. Og den som tvinger igjennom et salg er kriminell i følge prinsippet om fri handel.

Forsøk på å la det se ut som om vi - de rike - skal avhjelpe krisen ved å for eksempel å spise mindre kjøtt og redusere vårt forbruk er patetisk. En vet slikt ikke fungerer. Rammene for vårt forbruk vil uansett være overforbruk både idag og imorgen. Løsningen ligger ikke i at vi definerer hvordan vi kan hjelpe - men hvordan den fattigere verden selv kan få mulighet til å beskytte seg mot oss!

Vestlige land har hatt restriksjoner og tollbarrierer på all sin handel i hele sin historie. Å late som om fattigere land idag vil ha fordeler av å la våre penger styre sine valg, er i beste fall naivt. I verste fall gjør det oss medskyldige i massedrap.

Kriminelle beskyttes fremdeles av loven

Og det skal de jo - spørsmålet er hvor langt. En skjønnsbasert avveining av hvor mye makt en kan bruke kombinert med en snillistisk stat fører til at man i praksis ikke kan skremme den kriminelle, eller legge ham/henne i bakken (se forrige post). Slikt utløser bøter i en størrelsesorden som må anses som utenomrettslig straff. Imidlertid er det ikke slik at alle samfunnsgrupper nyter god av den snillistiske stat.

Psykisk syke er tydelig pariakaste. Politiet - selve maktens håndhevere, har her fått fullt spillerom til å trakkasere og forbryte seg korporlig. Vårt apartheidsystem opererer da også med klare skillelinjer mellom samfunnets kaster. Slik har det alltid vært, men det har aldri vært bedre skjult enn idag. Skjult av samfunnets selvdefinerte omsorg og såkalte velferd.

Tvangsinnleggelse der den syke blir båret ut skrikende av uniformert politi er et av mange eksempler på hvordan samfunnet mengler kompetanse på å takle situasjoner med annet enn makt. Dette til tross for at en ikke behøver være utdannet psykolog for å forstå at et slikt scenario er både nedverdigende og skadelig for pasienten.

Utilisiktede skadevirkninger og traumer knyttet til slike opplevelser er farlige. Så farlige at de kan ødelegge mennesker for godt eller endog lede dem inn i en negativ spiral mot selvmord. Det finnes ingen bevis for at bruk av tvang innen psykiatrien gjør at færre går under. Hvorfor skal slikt ignoreres? Hvorfor skal den sterke part alltid definere sin "kur" som god?

Har man i det hele tatt tid eller ressurser til å samtale med pasienten og forsøke frivillighet? Eller anser man syke mennesker som umulige å håndtere i utgangspunktet? Uheldigvis er det ofte slik.

De siste 150 år har psykiatere fått makt til å frata mennesker friheten på ubestemt tid, makt til å definere andre menneskers tanker og meninger som "realitetsbrist", eller "manglende sykdomsinnsikt", makt til å anvende irreversible metoder, makt til å skrive ut medikasjon, mot pasientens vilje. Er dette fremskritt? Hvor finnes menneskeligheten i dette byråkratiske system? Eller - la meg snu spørsmålet på hodet - var det noensinne meningen at det skulle finnes menneskelighet i systemet?

Ekstreme tilfeller, som drapet på psykisk syke Robert Mikael Achoncha-Kohn, under en arrestasjon der politiet bruker luftett hette(!) i flere minutter, lar ham ligge med ansiktet ned i bilsetet - alt uten å engang sjekke puls eller pust - er heldigvis de mest ekstreme tilfellene. Men det avslører nådeløst holdningene. Inkludert systemets evne til å skjerme seg og sine.

De kriminelle beskyttes av loven - uansett om de har uniform eller ikke. Var det slik det skulle bli? Hvor er lobbyistene for de aller svakeste? Finnes de ikke, sier du? Det er ikke helt korrekt. Det finnes noen økonomisk svake interesseorganisasjoner som arbeider i kulissene. Men de profesjonelle lobbyistene sitter i godt betalte jobber. De er en del av systemet. Og de tar vare på systemet.

Slik går det når politikk er bestemt av pressgrupper og alle mot alle scenarier. Slik er virkeligheten når både den herskende elite og folket glemmer sitt mandat: Å skape et godt samfunn.

Kriminelle beskyttes av loven

Kriminelle beskyttes av loven. Ikke bare i forhold til å være beskyttet mot unødig maktbruk. Men også i forhold til å bli beskyttet for nødvendig maktbruk.

Hva er nødvendig maktbruk? For eksempel å forhindre et innbrudd, og etterfølgende borgerarrest. Lege Knut Sand Bakken fra Flekkefjord avverget et innbrudd på legekontoret ved å holde tilbake en av innbruddstyvene. Han kontaktet umiddelbart politiet, men politikontoret var ikke bemannet. Det tok 40 minutter før politiet kom. Bakken fikk 10 000 kroner i bot for unødig maktbruk.

Dette til tross for at borgerarrest er hjemlet i straffeprosessloven § 176.

En må etter dette fastslå at vanlige borgere (jeg har ikke 10 000 kroner å spandere på rettferdighet) faktisk bør være behjelpelige i kontakt med kriminelle. Helst servere kaffe og kaker, og for all del ikke ta kontakt med politiet. For politiet er ikke de kriminelles fiende, men de lovlydiges.

Men dette er ikke hele problemstillingen. Den ligger i at staten nok en gang øker sin makt til det allmektige. Staten ønsker også monopol på pågripelse av kriminelle. At staten har monopol på straffeutmåling er så sin sak, en ønsker jo ikke vigilanteordninger der borgere er jury og bøddel med rene lynsjinger. Men i det øyeblikk en er fratatt sin rett til å forsvare egen eiendom, liv og helse, er staten blitt en kriminell. En diktatorisk kriminell stat der privat eiendomsrett er en fiktiv størrelse.

At en ikke engang kan få politi på stedet der borgere hanskes med kriminelle innen rimelig tid er uansett en skandale, og her er det egentlig politiet som bør betale erstatning i hundretusenkroners- klassen for å statuere et eksempel. Men staten beskytter som alltid seg selv.

Statens manglende evne til å gi borgere rettigheter og beskyttelse nærmer seg uansett det uanstendige. Bedraget fortsetter.

Pervers velferd

Kompromissløse meninger har kommentert dette før, men gjør det gjerne igjen - det finnes mer hjelp for overgripere og kriminelle i Norge enn slitere og syke.

Mens en som offer, kronisk syk og gjeldsslave blir møtt med mistro og sparekniv i samfunnet, finner en stadig budsjetter for å hjelpe kriminelle.

Ikke misforstå - en må gjerne hjelpe kriminelle ut av den karusellen - men det får være måte på skjev fordeling av omsorgen. Her er ingen Bettong-Hanssen som tordner om at en skal stå opp om morran og følge krava eller få så en knapt kan overleve - her skal en istedet skaffe både skolegang, jobbavtale og bolig til alle løslatte fanger.

Den yngre generasjon som sliter på boligmarkedet får nå unike muligheter. (Spesiellt hvis en ønsker å ta noen fag opp igjen og står uten jobb). Det er usikkert hvor lenge en skal ha denne boligen - men i verste fall får en jo spe på med litt ny aktivitet sånn innimellom. Usikkert er det også om boligen skal være subsidiert, i så fall kan en fort spare store penger på slikt. Og da mener jeg store penger. Snylting på trygda blir jo rene barnematen i forhold.

Garantert kommer denne ordningen til å koste mer enn "storsatsingen" for å få sosialklienter i arbeid også. Med andre ord så har en en litt feil vinkling i valgflesket sitt. DA er det populært å hjelpe uforskyldte fattige - realiteten er en ganske annen.

Hver tredje fange er bostedløs når soningen starter heter det. Dette avslører ikke annet enn at velferdssamfunnet ikke klarer å skaffe alle mennesker bolig - kan det være en ende å begynne i også? Jeg har intet imot at forbrytere blir forsøkt rehabilitert - men skal det være nødvendig å gå gjennom fengselet for å få rettigheter?

Men hva menes egentlig med at løslatte skal skaffes bolig? Hvor lenge skal de disponere den? Skal den disponeres helt uten inntekt også, og være gratis? Eller skal en trekkes i eventuell sosialtrygd? (samma faen for den som fortsetter sin kriminelle løpebane - slikt er jo svarte penger uansett) Skal en betale markedspris? En slik ordning blir i så fall raskt mer enn for eksempel en lovlydig narkoman kan bære. Skal en påtvinges boliger en ikke har råd til? Blir standarden bedre enn de mini-leilighetene som mange unge er låst til idag? Spørsmålene er flere enn svarene foreløpig.

Et interessant spørsmål for taktisk kriminelle kan da også være: Får man mulighet for hjemmesoning i den nye leiligheten? Og spanderes det i så fall en Wii eller X-box? Eller katt? Kanskje en Boa Constrictor?

Ellers registreres at muligheten for gjeldssoning forsvinner. Å ha gjeld er med andre ord mindreverdig det å være kriminell. I en tid da bøtene etterhvert er blitt så store at økonomisk svake mennesker lett kan bli gjeldsslaver - finnes altså ikke lenger muligheten for å betale med soning. Interessant nok var jo en slik ordning frivillig - selv om en kaller det "gjeldsfengsel for de svakeste" - men er ikke hele poenget at hvis en ER økonomisk svak, så kan en ikke betale for seg uansett, og at det ofte var årsaken til å velge fengsel? Samfunnet tar nå uansett i sin visdom avgjørelsen for folk. Har du ikke råd til boten får du heller slite med gjelden. Fengselet er forbeholdt de som er verdige å sone.

Jurist-juks

Leder Christian Kartnes i Juridisk studentutvalg i Bergen mener jussstudenter som jukser bør få slippe unna med en advarsel, refererer Aftenposten.

Og det er jo klart. Våre fremtidige jurister bør jo raskest mulig lære at det er forskjell på baker og smed, eller skulle jeg si kong Salomo og Jørgen hattemaker... Advarsler er jo ellers mye brukt innen rettsvesenet. Eller ikke? Ikke?

- Utestengelse kan få store konsekvenser når man skal ut i arbeidslivet. Blir man utvist en periode, kan man få problemer med å forklare hva man gjorde det semesteret, sier Kartnes. Dette stiller jeg meg tvilende til. Å forklare at man var utestengt fra Universitetet på grunn av juks kan vel ikke være så vanskelig. Flaut - og kanskje med negative konsekvenser for den tiltenkte lysende karrieren - men ikke vanskelig. På den annen side kan man vel ta seg jobb på McDonalds og slippe hull på CVen. Men det passer seg vel ikke helt det. Nei, tenkte meg det.

Nivået på våre kommende jurister avsløres uansett nådeløst når en representant for standen opplyser på NRK nyhetene at kvaliteten på oppgavene uansett ikke blir så god, og at en har for dårlig tid til å gjøre jobben. Og at det egentlig ikke er så nøye.

Nei - og det er jo faktisk slik at juks og fanteri er bærebjelken i samfunnet etterhvert? Det og raske biler betalt av pappa.

Personlig synes jeg juksepaver innen jussen er like uønskede som pedofile i barnehagen.

Tillegg: Jotakk, jeg vet at det er høyt tempo og arbeidspress på studiet. Jeg vet at oppgavene sjelden leses av lærere. Jeg vet at dette skyldes nok en av idiot-reformene som i kjent sosialist-stil tror en kan vedta kvalitet og at en kan sette i verk tiltak uten å ha ressurser. Men heri ligger hovedproblemet med hele samfunnet. En godtar stilltiende det idiotiske - det rent komisk byråkratiske pjatt og jukser seg heller igjennom systemet isteden for å belyse idiotien. Den har størst suksess som aksepterer galskapen og lar den være i fred. Slik har det alltid vært.

At samfunnet bruker store ressurser på å utdanne mennesker "gratis" er uansett en tragedie. Fordi det gir den inkompetente stat makten over utdanningsinstitusjonene. Som alt annet basert på statlig innblanding blir det da inkompetanse i alle ledd.

Velferden + gjeldsslaver = ikke sant!

Arve Olaf Otlo, mannen bak bloggen Arve Olafs blogg, er et bekjentskap som de fleste bør innom for å forstå det som rører seg i Norge på velferdsfronten. Det finnes få som har turt å stå frem som Arve i kampen mot det iskalde og kyniske samfunnet.

Ja, det er riktig. Den delen av samfunnet som vi helst ikke vil tenke på. Den verden som Norge helst vil slippe å innrømme.

Utrettelig gjennom avisinlegg, brev til politikere og byråkrater, har Arve gjennom mange lange og tunge år kjempet for å gjøre denne problematikken kjent. Og kjent er den nok etterhvert. Spørsmålet er heller om noen ønsker å gjøre noe med det!

Arves historie finner du her. Og det er en historie vi alle kunne ha opplevd under gitte forutsetninger. Det er en historie til Norges skam. Og det er selvsagt bare en av mange slike historier. Og denne skammen følger samtlige regjeringer i moderne norsk historie. En gang gjeldsslave alltid gjeldsslave. Sikkerhetsnettet gir ingen verdig hjelp. Snarere produserer det psykisk syke mennesker på løpende bånd. Systemet er en sykdom i seg selv, som koster samfunnet enorme summer hvert år. Er muligheten til å reise seg ikke tilstede er jo systemet per definisjon en fattigfelle.

I "skumle" kapitalistiske USA slettes gjelden når en har solgt alle eiendeler, og en kan begynne med nye ark og fargestifter tel. I sosialistiske Norge forfølges en av gjeld til døden. Og i enkelte tilfeller lenger. At det i Norge også er mulig å arve gjeld - noe som har ført til flere tragedier - sier litt om vår tenkemåte. Vi står visst alle lagelig til for hogg i vårt lille utopia.

Og fattigfella koster, både samfunnsøkonomisk, men først og fremst menneskelig. Jeg ønsker å tro at årsaken til at vi som borgere av dette landet ikke reagerer kraftigere, er at flertallet ikke har kjennskap til hvordan slikt fungerer. Men slike unnskyldninger begynner å bli svake all den tid vi hører om stadig flere tilfeller i media. Vi hører om ofre for systemet: Gjeldsoffer, psykriatripasienter på glattcelle, syke og handicappede som tvinges ut i fattigdom, vi hører om at høyrisikoyrker for slitasjesykdommer ikke blir innvilget arbeidsskade-erstatning, etc, etc.

Vi liker å tro vi er greie og snille, men er et folkeslag like hardt som vårt grunnfjell. Hvor er velferden for dem som trenger den mest? Fordelingen i velferdssamfunnet er tydeligvis feil. Eksperimentet er feilslått. Ingen regjering, uansett farge, ønsker et sosialt sikkerhetsnett. En ønsker et forhandlingskort om velferd for middelklassen med tanke på neste valg. En kjøper seg stemmer uten moralske skrupler.

Borgerlønn er eneste løsning for å unngå at staten forfordeler enkelte grupper. Det ser vi empiriske bevis for daglig. En borgerlønn fastspikret mot stortingets lønnsnivå for å sikre oppjustering opp mot inflasjon og prisoppgang. Men å gi bort forhandlingskortet om velferdsmilliardene er det nok ingen politiker som ønsker! Så ventetiden for et verdig liv for de utstøtte kan bli lang. I mellomtiden kan jeg ikke annet enn å påpeke at det finnes mange skjebner der ute. En av dem er Arve Olaf. En hedersmann. Les hans historie.

Illustrasjon: Debt, Luc Melanson

Eurofighter tar Norge med buksa nede

Mens de rødgrønne leker at de ennå ikke har bestemt seg for hvilket jagerfly vi skal kjøpe, har Eurofighter selvsagt gjennomskuet oss fullstendig. De ønsker ikke bruke mer tid og krefter på oss. Det er sikkert smart.

Det er jo ingen hemmelighet at amerikanerne lover oss "konsekvenser" om vi ikke velger deres fly. Det overprisede og totalt uegnede jagerbombeflyet JSF. Spillet spilles og terningene rulles. Men terningene er selvsagt falske.

Kongsberg Defence & Aerospace lager allerede kompositt til Eurofighter. Men har blitt gitt statsgaranti for å bygge ny fabrikk for å produsere for JSF. Noe som er usikkert, fordi amerikanerne har krevd at vi fraviker kravet om gjenkjøpsavtale.

Skattepengene sitter imidlertid løst. Og en ser at anbudsprinsippet nok en gang tilsidesettes, og forvaltningen av skattebetalernes penger i denne, som i mange andre saker nærmer seg ren politisk korrupsjon. Den rene sløsingen i forbindelse med jagerflykjøpet er uansett større enn regjeringens såkalte fattigdomsløft. Rart at ikke dette var tema i valgkampen: "Vi skal underkaste oss amerikansk herredømme og bidra til deres krigsmaskin".

Eurofighter er foreløpig de eneste som tør ta Norge med buksene nede. Det står det respekt av. Fordi denne regjeringen snur seg etter vestavinden med buksene flagrende et sted nedpå knærne.

Den kyniske stat - en folkefiende

Verden er et kaotisk sted. Uro, demonstrasjoner og maktovergrep hører til dagsorden. Heldigvis lever vi i et stille hjørne, i en velferdsstat som passer på oss og gir oss garanterte menneskerettigheter. Vi kan være trygge for vilkårlig trakassering. Vi har et velfungerende system. Riktig?

Feil.

Vårt system er langt ifra velfungerende. Daglig faller mennesker mellom stolene, og daglig overkjører den allmektige stats byråkrati enkeltmennesker. Vi hører det bare så sjelden. For vi har det jo så godt de fleste av oss. Og enhver har alltid vært seg selv nærmest. Staten Norge - det perfekte flertallsdiktatur og partivelde - har glemt sin primærfunskjson. Staten eksisterer for folket, ikke omvendt. Denne glemsel gir seg av og til utslag der byråkratiet begår grove overtramp som i andre sammenhenger ville kvalifisert til fengselstraff. Men systemet beskytter seg selv. Og folket har ingen direkte kontroll på systemet.

Hva ville du si om skattemyndighetene feilaktig fremsatte et krav på 196 000 et år du ikke tjente mer en 30 000? At skattemyndighetene ødela din personlige økonomi, drev deg fra hus og hjem ved å trekke deg over 400 000 i en tidsperiode på 13 år? At du kjempet imot myndighetene i all denne tiden, og endelig fikk gjennomslag? At myndighetene endelig innrømmer å ha begått en feil. Men du får ikke penger tilbake, eller oppreisning. Skattekravet er nemlig foreldet. Hva ville du si?

Umulig?

Dette skjedde med Per Gunnar Waagen. Skattemyndighetene innrømmer feil, og sletter resterende gjeld, men innrømmer ingen feil.

Les mer her.

Og se video her.

Innrømmer feil, men innrømmer ingen feil? Beskyttet av staten har skattemyndighetene langt på vei ødelagt en manns liv. Ved å begå en feil. Men ingen feil innrømmes. Hvordan kan slikt være mulig? Svaret ligger i det monster vi har skapt som heter byråkrati. Byråkratiet er et system som lever sitt eget liv. I dagligtale snakker vi om byråkrati som om det er når Ting Tar Tid, når skjemaveldet tar overhånd, når vi stanger hodet i veggen av lover og regler.

Og selv om byråkratiet er alt dette, så er det så mye mer. Det er en hierarkisk organisering av beslutningstaking der enkeltsaker behandles av saksbehandlere med avgrenset beslutningsmyndighet etter et felles sett regler. Det finnes ingen menneskelighet i byråkratiet. Faller en utenom skjemaet - finnes det ingen rubrikk å hake ved - da er systemet licensed to kill. Det er ikke rom for menneskelighet. Det er ikke rom for å tolke loven etter dens intensjon.

Derfor har skattekontoret begått feil, men ikke begått feil. De har fulgt sine instrukser til punkt og prikke.

Hvor lenge skal vi finne oss i slikt? Tydeligvis lenge. For det rammer jo ikke flertallet. Men godtar vi at systemet overkjører selv en enkelt person uten å si ifra, så er dette et moralsk forfall på lik linje med dem som ikke sa fra når Gestapo hentet naboen som var jøde. Det rammer ikke oss. Vi sover. Eller later som om vi sover. Andre forsvinner i Nacht und Nebel. Men vi vil ikke vite det.

Ingenting står i veien for at saksbehandlere skal kunne stå frem i systemet og ta opp saken. Gå videre opp i hierakiet og si med modig og klar stemme at -Vi har et problem. Det må løses! Men feigheten i slike saker er alltid over grensen til det moralsk kriminelle. Er en så redd? Er systemet Gestapo?

Selvsagt bør skatteetaten betale tilbake pengene. Men like selvsagt bør en også i slike tilfeller tilkjenne billighetserstatning. Her har staten stått ansvarlig for ren terror mot et enkeltmenneske. Den lidelse som er påført kan aldri rettes opp. Men et plaster på såret kan i det minste vise at en ikke aksepterer urett og tar ansvar for feil. En billighetserstatning er per definisjon en dyp beklagelse fra det offentlige til dem som har vært utsatt for urett. En billighetserstatning bør tilkjennes nærmest automatisk i slike saker. Rent bortsett fra at staten faktisk ikke beklager i denne saken. Ansvaret er smuldret opp i byråkratiet.

Staten er kynisk. Selv der erstatning gis, er den latterlig lav. Argumentet er at vårt velferdssystem er så godt at systemet fanger opp slike saker. Men det er jo nettopp det som ikke skjer. Systemet knuser alle som faller mellom to stoler. Staten er i tillegg kynisk i sin tolkning av loven. Staten har tidligere behandlet for eksempel romanifolket på en umoralsk og brutal måte. Som et eksempel kan nevnes at flere romanifolk fikk avslått billighetserstatning på grunn av forholdene ved interneringsleirene (Svanviksaken) fordi "de ikke hadde hatt det verre enn romanifolk flest". Flere tatere ble internert, lobotomert, fratatt barna sine, og tvangssterilisert. I Norge. Staten var oppdragsgiver og pådriver. Som kjent har også samene vært utsatt for rene overgrep - at de i det hele vedkjenner seg den norske stat er et tegn på deres storsinn.

I dag er det vanskelig å terrorisere grupper. En er vel kanskje redd for å bli kalt rasist eller det som verre er. Og det ville jo vært politisk ukorrekt. Enkeltmennesker kan en alikevel terrorisere uten tegn til samvittighet. Hvordan kan vi tillate slikt? Hvordan kan vi tillate den kriminelle stat? En folkefiende.

Klimadebatt?

Frp snakker mye om miljø. Så mye at en faktisk aner at de ser muligheten for å score politiske poeng på å være skeptikere. Imidlertid avslører de bare at de baserer sin politikk på synsing og rene faktafeil. Et politisk parti som ikke tar hensyn til virkelighetens verden er en potensiell katastrofe. Partiet ville stått seg bedre på å finpusse retorikken sin og underbygge sine påstander før en bedriver høyttenkning.

Per Sandberg og Øyvind Korsberg bedriver istedet billig retorikk på partiets Miljø, klima- og energikonferanse. La meg sitere:

"Selv om Al Gore har fått fredsprisen er det ikke slik at debatten er over".

Nei, det er ikke slik at debatten slutter med Al Gores fredspris. Debatten begynner ikke en gang med Al Gore. Anerkjente vitenskapelige miljø mener vi er på villspor i våre klimautslipp, og at vi står overfor en potensiell verdensomspennende miljøkatastrofe initiert av menneskelige klimagassutslipp. Om Al Gore slutter seg til dette eller ei, eller om filmen hans inneholder feil er uvesentlig. Baserer Frp seg på at sine velgere og tilhengere er så grunne i sin virkelighetsoppfatning at de tror Al Gore er bakgrunnen for problemstillingen? Eller er det bare billig retorikk for å misbruke den skepsis som mange har til politikere og politiserte problemstillinger? I så fall kan det likne litt på å skyte seg selv i foten.

"Vi trenger mer forskning og mer kunnskap. Vi vet langt fra nok om klimaendringene."

Det er sant. Vi vet ikke nok. Og vi må gjerne forske mer. Men at vi behøver mer forskning betyr ikke at vi kan tilsidesette den forskning som allerede har foregått. Og det vitenskapelige miljø mener altså at det er overveldende sannsynlig at vi er inne i en ferd mot en ukontrollert oppvarming skapt av menneskelige utslipp. Hvis en ikke aksepterer forskningsresultater i utgangspunktet, er det lite poeng i å rope på mer forskning.

"Det er ikke nok å bruke været som bevis. Været endrer seg hele tiden, det er ikke dermed sagt at det er klimaendinger"

Her kommer populismen fram i all sin ekkelhet. Det er da ingen ansvarlig forsker som baserer seg på en slik "bevisførsel". Alikevel kan en vel ikke kalle en vesentlig svekkelse av jordens ismasser som "vær". Slikt er, uavhengig av årsak, definitivt basert på klimaendringer. Forsøk på å fremstille mangeårig forskning omkring problemstillingen som synsing omkring været blir for drøy. Det belyser bare det faktum at Frp ikke tar virkeligheten alvorlig.

"Satt på spissen vil jeg si at vi er vitne til et meningsdiktatur som ikke hører hjemme i et demokrati. Vi vil forsvare demokratiet"

Vitenskapelige data er ikke underlagt flertallet. Flertallet må gjerne "bestemme" at månen er en gul ost. Virkeligheten er upåvirket av slik menneskelig dårskap. Det står enhver forsker fritt å komme med alternative forklaringsmodeller. At det til dags dato ikke har kommet inn en ny banebrytende teori som ikke har blitt forkastet på vitenskapelig bakgrunn kan tyde på at en slik alternativ teori ikke finnes. Igjen viser Frp at de stoler på synsing. Ikke bare det - de stirrer virkeligheten i øynene - og forkaster den. Deres rett til å komme med alternativer er selvfølgelig. Men like selvfølgelig er det at hvis det dreier seg om tomt prat, vil tendensen være at seriøse miljøer ikke vil ta slikt alvorlig. Ingen grunn til å sutre over det, slikt er da helt naturlig. Verre er det at Frp tydeligvis antar at velgerne sine ikke er i kategorien "seriøse".

"De andre politiske partiene framstår som kunnskapsløse fordi man forholder seg til det som er kommet fram i klimadebatten som opplest og vedtatt"

Jotakk. En er kunnskapsløs når en aksepterer vitenskapelig underbyggede sannheter... En må anta at et Frp i regjering ikke lar seg stanse av fysiske kjennsgjerninger på noe område. Populismen skal gjøres til herre over virkeligheten. Skremmende.

Mitt personlige standpunkt i debatten burde være velkjent. Det forhindrer ikke at jeg er villig til å høre på seriøs argumentasjon. Jeg inviterer derfor til klimadebatt basert på faktisk tilgjengelig forskning snarere enn synsing. Hvorfor tror noen klimaproblemene ikke er menneskeskapte? Hva er datagrunnlaget? Jeg spurte selvbestaltet klimaforsker og klimaskeptiker Per Jan Langerud om datagrunnlaget for en uke siden. Ikke uventet fikk jeg ikke svar. Slikt er ikke holdbart. Påstander fremsatt i offentligheten må underbygges. Spesiellt når en påberoper seg kunnskap som tydeligvis har gått flertallet av menneskehetens forskere og forskningsmiljøer hus forbi.

Men kanskje sannheten er at noen liker seg i grenselandet mellom fantasi og virkelighet?

illustrasjon: Grønnlandsisen smelter. Bob Strong, utsnitt

Debatten tas først og fremst på iNorden

Siste dråpe olje skal opp

Åslaug Haga mener, ikke oppsiktsvekkende, at siste oljedråpe skal opp. Dette er Norges offisielle strategi. All olje og gass skal brukes. Mitt råd er at hvis folkemeningen er for miljøvern så får en straffe slik politikk hardt.

Men det er vel for mye forlangt. Fordi vi driter vel egentlig i miljøet, gjør vi ikke?

Vi lever i en drøm. En villfarelse. En psykopatisk griskhetsbasert fantasiverden der vi kan si en ting, men gjøre noe annet. Stort sett det motsatte av det vi sier. George Orwell hadde vel ikke engang i sine villeste fantasier trodd at befolkningen frivillig ville gi myndighetene klar bane for sin nytale. Vi behøver ingen krig, som i boken 1984, for å korrumperes. Det holder med grådighet.

Det har gått så langt at oljebransjen eier universitetene. Flott. Så kan vi se bort ifra at det utdannes noen med vett nok til å utvikle økologiske teknologier.

Men avgiftene vil de ha...

Avismoms

Rolf Terje Klungland(AP) vil ha moms på aviser. At arbeiderpartiet ønsker mer skatt er ikke uvanlig. Det er bærebjelken i deres politiske system, som forutsetter at mest mulig penger skal innom statens hender for så å redistribueres etter eget forgodtbefinnende. Hva som er verdige formål blir et politisk valg, og således bygges det opp stadig mer politisk makt.

Formålet med momsfritak på aviser var opprinnelig å stimulere norsk språk og kultur gjennom avislesning. Aviser har tydeligvis ikke lenger Arbeiderpartiets gunst. Eller - det vil si, det gjelder bare de store avisene - en ønsker å øke pressestøtten slik at nye lokalaviser som per idag ikke har livets rett økonomisk kan stables på beina. Om det er et formål i seg selv er uklart. Klart er det ihvertfall at sosialistisk teori går ut på å lage skjeve rammevilkår slik at ressurser kan forbrukes slik staten ønsker - ikke slik markedet - presumativt deg og meg - ønsker. Det har de i stor grad lykkes med.

Om aviser kan makte å konkurrere med nye medier i det hele tatt med økt pris, er en sak som ikke bekymrer Arbeiderpartiet. Presumptivt fordi de alltids kan bruke mer av felleskapets penger til videre subsidiering ved behov.

Lik moms kan forsåvidt sies å være rettferdig. Men når pengene brukes konkurransevridende er også det momentet kortsluttet. Jeg konstaterer uansett at mens satsingen mot fattigdom nærmest ble en flau bris, så planlegges stadig nye tiltak for å gjøre kostnadene i samfunnet større. Det var kanske noe slikt en mente med kampen mot fattigdom. En kamp mot de fattigste. Nå skal vi alle betale kollektivt for flere aviser uavhengig av om en ønsker dem eller ikke. Valgfrihet er en uting. Arbeiderpartiets politikk blir derfor nådeløst avslørt av dem selv. Til tross for all retorikk er altså hovedtyngden i politikken stadig innrettet mot mer statlig økonomisk kontroll basert på skattlegging av andres arbeid. Det er enkelt. Det bygger opp statens makt. Men det ødelegger vår økonomi og gjør oss til slaver av arbeids- og vekstsamfunnet.

Og selv med alle de avgifter vi har fra før har vi ikke penger til skoler, sykehus eller veier. Jotakk, systemet fungerer! Sikkert. En gang. Hvis vi bare øker avgiftene litt mer.

At mennesker som får aviser med mere dekket, og som tross relativt høye lønninger får sosiale ytelser langt over en gjennomsnitts sosialklient ikke ser problemstillingen av økte kostnader for menigmann er forsåvidt forståelig. At vi bruker så mye ressurser på å tenke ut hvordan vi skal øke samfunnets kostnader i en tid da slikt burde dempes er mindre forståelig. At så mange i dette landet ønsker en slik politikk er uforståelig.

Den ofte gjentatte påstand at avgiftskroner som IKKE tas inn er et tap for samfunnet er dessuten selvsagt feilaktig. Arbeiderpartiet ser det slik at alle penger i utgangspunktet tilhører staten og derfor er sine, men slik tankegang burde være avslørt som feilaktig for lenge siden. Staten, gjennom regjering og storting, er gitt et mandat til å representere. De eier ikke alt per definisjon. At vi fortsetter å gi dem slik makt er en annen ting.

Personlig ser jeg frem til at Arbeiderpartiet legger moms på stortingskantina. For å være rettferdige liksom. Pengene de tar inn kan de jo bruke til stortingets julebord istedet. Eller noe slikt.

Huset i forfall

Lønnsoppgjøret har foreløpig:

A) Sikret de mennesker som per idag sitter i forhandlingsposisjon på bekostning av de yngre som altså ikke har vært med på å bestemme

B) Sørget for at staten og LO sikrer sin makt over akkurat dine penger

C) Dermed bevist en gang for alle at vi lever i en skjult kommunist-stat basert på flertallsdiktatur

D) Sikret en videre inflasjon og degradering av nettopp dine penger som i fremtiden vil nødvendiggjøre økte skatter subsidiært dårligere offentlige tilbud, sannsynligvis begge deler

E) Sikret en større klasseforskjell mellom de som skal ha og de som ikke skal ha

La meg gjøre det klinkende klart. Vi har ikke problemer med at vi mangler penger i dette samfunnet. Vi har problemer med at pengeverdien raseres. Det er årsaken til at når vi år for år bevilger mer penger til offentlige tjenester, så går alikevel kjøpekraften på disse områder ned. Huset er i forfall. Følg med videre når satsing fortsetter å bli reduksjon. Følg med videre når byrden for systemet legges over på de som allerede har minst.

En ønsket utvikling bør være at pensjonspenger automatisk kobles til inntekt med privat råderett. Og fratas eliten som en del av spillet.

A walk on the wild side

Bush tror på fred

Aprilspøk

Kompromissløse meninger har ingen aprilspøk. Den har vi allerede på nasjonalt plan, og heter "de rødgrønne".

Den politiske stoda er imidlertid slik at enhver annen konstellasjon også ville være egnet som en spøk.