Regjeringen er bekymret over økende utflagging. Opposisjonen, deriblant Høyre, er bekymret over regjeringen. Igjen ser en på særfordeler for rederne, men selvsagt gjelder problemstillingen for mange andre bransjer. Høyt lønnsnivå, høyt kostnadsnivå, avstand til markeder, avstand til leverandører og råvarekilder, dårlig infrastruktur, høyt skatte og avgiftsnivå, ufordelaktig kronekurs og høye transportkostnader er alle faktorer som spiller inn.
Det vil ALLTID lønne seg rent økonomisk å flagge ut til skatteparadiser eller områder med mindre lønnskostnader. Og det er suksessen her i Norge som gjør selskapene ivrige på å maksimere profitt i enda større grad. Solide selskaper har evne til omstilling. Deres posisjon gjør utflagging lettere, ikke vanskeligere. Styrene krever mer penger. Mer tilbake for mindre arbeid. Det er lenge siden nøysomhet og sosialt ansvar stod på dagsordenen. Når Norges Bank kan flagge ut pengeproduksjonen, hvorfor skal ikke andre?
Det politiske miljøet er i en underlig situasjon. De fleste er jo FOR markedsliberalisering og globalisering. Selv SV er jo for rettferdig handel, som selvsagt innebærer oppheving av tollbarrierer og åpen frihandel.
INGEN er for utflagging. Men det er jo konsekvensen av valgt politikk. Hele basisen for markedsliberalisme som tyngdepunktet i norsk politikk står for (om enn med forskjellig utgangspunkt) er jo at produksjon skjer der det er mest lønnsomt. Hva er problemet?
Problemet er en mangel på ideologisk konsekvenstenkning. En vil gjerne kjøpe etisk kaffe, men når norske bedrifter flytter utenlands og dermed på sikt truer vår velstand, skrikes det opp. Vi hadde aldri tenkt å være SÅ snille. Bare hjelpe bittelittegrann. Slik at vi ikke merker det.
Så lenge egoismen er basisen i verdenshandelen finnes bare EN løsning. La dem flagge ut. Hvorfor skal en fire på skattekravene for at de rikeste skal kunne tjene mer? Vil de flytte ut, greit! Hvis skattesystemet er for hardt, så bør en slik realisasjon føre til mindre skatt over hele linja. Hvorfor skal en vanlig arbeider subsidiere en styrtrik reder?
Norge må innse at i et globalt marked er vi i ferd med å utkonkurrere oss selv. Det som la grunnlaget for mye av industrialiseringen av Norge, billig vannkraft, er nå priset opp mot dyr kull og kjernekraft. For at stat og kommuner skal tjene mer. En kan ikke få i pose og sekk! En kan heller ikke legge på avgifter i hytt og pinevær eller øke lønnsnivået og tro at det ikke har konsekvenser!
Vi må innse at en stat også må oppføre seg egoistisk i kampen mot de globale selskapene. Slik også utviklingsland må få lov til å bestemme sine egne handelsbarrierer, slik vi alltid har gjort tidligere. Vi må la selskapene få lov til å flagge ut, det er en konsekvens av våre gitte rammevilkår, men samtidig bør vi gjøre det klart at samtidig mistes alle særfordeler i forbindelse med Norge. Vi må heller bruke billigere utenlandske selskaper enn utflyttede norske. Vi må heller skattlegge privat rikingene som velger å bo i Norge. Slik vi skattlegger alle. Reiser de til skatteparadis, hva så? Hvor er moralen i å gi etter for skattemessig press for en gruppe?
Som man reder, så ligger man.
PS. Hvis Røkke får (mer) skattelette, så vil jeg også ha det. Ellers så flagger jeg ut til Disneyland.
2 kommentarer:
Her er det mange problemstillinger. Det første man kanskje skal tenke på, er at den som går mot historiens strømmer taper.
Videre skal vi tenke på at det kanskje ikke er noen stor krise at vi har fått billige sko fra Østen. Konsekvensen er jo ikke bare at det er mange fattige mennesker som har fått arbeid, men også at vi dermed har fått høyere levestandard.
Krisen består snarere i at de landene som det flagges ut fra, ikke er flinke nok til å omstille seg, slik at de kan få nye bein å stå på.
Rasjonalisering har aldri vært populært, men det er likevel fundamentet som vår velstand hviler på. Når arbeiderne i England stormet spinnemaskinene og ble hengt for dét, har det i et historisk perspektiv gagnet oss. Det har bidratt til at etterfølgende generasjoner har kunnet få gå på skole. Når Rupert Murdock knuste typografene, var det også en håndstrekning til mindre resurssterke aktører: Han bidro til å hindre at en gruppe elitearbeidere kunne drive kostnadene ved å få ut et budskap kunstig opp.
Vi jamret først over Japan, så over Taiwan og nå over Kina - men Japan er etter hvert et marked for norsk fisk - hvor god eller dårlig denne så enn måtte være. Nye land som har vekst, bidrar til at vi får vekst.
Det Norge egentlig trenger å innse, er at det på sikt er et mål å slanke de offentlige kostnadene radikalt, men fortsatt slik at servicenivået kan øke. Det betyr at fremtiden må sikres via blant annet slakting av sosialdemokratiets hellige kyr.
Milton,
Du kan ikke ha mye feil her. ;O)
Problemet er alikevel også at vi ikke bare må se oss blinde på rasjonalisering og markedstilpasning. I en gitt situasjon (og jeg tror vi er i en slik situasjon) kan selve rammebetingelsene være problemet. Vi har idag som du er inne på, altfor store offentlige kostnader. Hovedsaklig, etter min mening, fordi alt for mange flytter på papir. Denne topptunge administrasjonen i det offentlige (og delvis i det private) spiser opp en altfor stor andel av ressursene, samtidig som det bidrar til for lite arbeidskraft tilgjengelig på markedet.
Som du sier, vi må omstille oss og tilpasse oss markedet. Men det er uansett umulig hvis rammebetingelsene blir umulige.
Legg inn en kommentar