Lønnsøkninger redder økonomien til folk flest. Er mantraet nå. Du får mer penger. Hurra for søttende mai og olje og alt det derre der. Karusellen går. Ingen ansvarlig politiker ser ut til å forstå, eller tør å nevne den egentlige effekten av denne uanstendige dansen om gullkalven.
De sterkeste blir sterkere. De svakeste blir svakere. Og statens penger blir stadig mindre verdt. Samtidig sitter ønsket om nye inflasjonsdrivende avgifter løst. Og samtidig som pengevolumet i omløp stiger, stiger også en rekke basiskostnader nærmest automatisk. Effekten av økt lønn er illusorisk. Alt henger sammen.
Økt inflasjon gir høyere lønninger. Økte lønninger gir høyere priser. Høyere priser gir større inflasjon. Større inflasjon gir staten mindre ressurser. Mindre ressurser for staten gir høyere avgifter. Høye avgifter gir høyere lønninger og økt inflasjon. Mer penger i omløp reduserer pengenes verdi. Forskjellene øker. Inflasjon tar fra de fattige og gir til de rike. Sosialismen er steindød.
Og politikerene er som alltid mer opptatt av lave renter enn lav inflasjon. Som om det skulle være vedtatt at lave renter er et gode og inflasjon er helt i orden.
Sannheten er at inflasjon gir fordeler til enkelte grupperinger i samfunnet, men ulemper for andre. De grupper som tjener på inflasjon er de som er best organisert, de som kan kompensere for inflasjonen, de høytlønnede og bedrifter som er skjermet for konkurranse, de som havner på vinnerlaget i samfunnet. Taperne er syke, uføre, lavtlønte og bedrifter som er i et konkurranseforhold til utlandet. Men taperen er også staten, som sitter på det største pengevolumet, og tar det største tapet i form av at pengene blir mindre verdt. En kan pøse på milliarder inn i helse, skole, vei og andre formål, men ofte er realverdien mindre enn året før, og festtalene gir en vond smak i munnen på alle som ser virkeligheten for det den er.
Ennå lever den feilaktige tolkningen av at inflasjon er nødvendig for økonomisk vekst. Økonomer burde vite at de positive effektene av inflasjon er kortlevede, de negative effektene kommer senere, men er til gjengjeld i praksis evigvarende. Inflasjon er en spiral uten ende. Politikere har en tendens til å kortslutte menigmanns evne til å se sannheten ved å skylde på lav arbeidsledighet, høyere lønninger og stigende priser som problemer i seg selv, mens det ofte er inflasjon som har skapt problemene i utgangspunktet.
Hovedpoenget er uansett at inflasjon er omvendt Robin Hood politikk. I tider med høy inflasjon blir det derfor viktig for økonomisk svake grupper å organisere seg. Pensjonister, trygdede og lavtlønnede bør med andre ord organisere seg og kreve kompensasjon. Ingen andre vil gjøre det for dem. Spørsmålet blir det gamle Gyntske. Hvem er seg selv? Og hvem er seg selv nok?
10 kommentarer:
Tiden er nå inne for en dramatisk lønnsnedgang, spesielt blant de som har mye fra før. La oss benytte sjansen nå, mens det ennå er tid...
Ti prosent nedgang for gjennomsnittet. En prosent for lavtlønnete.
Og nittini prosent for de med virkelig høye inntekter.
Dette er ment som en skalering, for å understreke det.
Helt klart at økonomien er på villstyr. Tar ikke til orde for så drastiske kutt som deg. Synes det er helt ok at noen blir rikere enn andre også. Men IKKE på bekostning av noen eller noe.
Jeg var nok litt ironisk her, selv om jeg også MENTE det jeg sa (jeg gjør alltid det).
Rikdom går alltid på bekostning av noe, av noen, av alt. Så lenge dette samfunnet eksisterer (jeg håper og tror det ikke blir lenge) så vil jeg også akseptere noen små forskjeller, la oss si omtrent ti prosent opp eller ned fra gjennomsnittsinntektene. Alle inntekter, på aksjer og verdier og alt sammen. De ti prosentene opp er for de som absolutt må være omgitt av luksus. De ti prosentene ned for de som liker en enklere livsstil. OBS: Forenklet forklaringsmodell.
Amos,
Jeg forstår hvordan du tenker, og vet du mener det. Alikevel er det sannsynligvis slik at menneskelig natur i GJENNOMSNITT (du, og andre er unntaket) umuligjør en slik ordning. Slik jeg ser det.
Det har aldri eksistert menneskelige samfunn uten at noen har tilranet seg makt. Og mennesker yter sjelden for mye uten at de arbeider for seg selv og sine. Disse to egenskaper ved mennesket er fundamentale. Bare det første kan til en viss grad overvinnes. Den andre egenskapen kan snus til noe positivt.
Egenskapt verdi er helt ok, slik jeg ser det, uansett hvor stor den blir. Problemet er at systemet uansett tilraner seg slike verdier basert på maktsystemer. DET er problemet, ikke fordelingen av verdier i seg selv. Det vil, gitt en naturlig, frivillig utvikling av menneskelig handel stabilisere seg på et moderat nivå I GJENNOMSNITT. Selv om avvik selvsagt vil eksistere.
Igjen, slik jeg ser det.
Ta en typisk føydal stat på middelaldernivå. Forskjellen mellom fattige og rike var enorm. Men en ordinær bonde kunne lett holde en god levestandard HVIS IKKE pålagte skatter hadde fordelt disse ærlig skapte verdier over til adelen.
Dette systemet eksisterer også idag. Det er bare bedre skjult.
Jeg har kanskje presentert disse tankene for deg før, men jeg velger å gjøre det igjen... Det har nemlig eksistert samfunn og ganske mange også der ingen har tilranet seg makt og goder:
http://www.midnight-fire.net/civilization/tumor.html
Helge Samuelsen said...
Jeg er delvis enig, men det finnes tegn som tilsier at spesialisering faktisk begynte allerede i de første kjente epoker, dvs steinalder... Og spesialisering er veien mot handelsbasert økonomi og klassesamfunn.
Som styremedlem i det lokale historielaget har jeg hatt anledning til å bli svært kjent med historie i forbindelse med forskjellige prosjekter koblet med en almenn interesse langt utover det lokale. Mine tanker er tuftet på min forståelse av mennesket som art basert på historie og religionsutvikling. Jeg har også studert sivilisasjonens begynnelse i forhold til de forskjellige tidlige statsdannelser, spesiellt den tidlige mytologien kan fortelle oss mye om det ubevisste menneske.
Frøet var der alltid. Desverre, vil mange si. Det er bakgrunnen for min pessimisme, som på mange måter er større enn din, fra en annen synsvinkel kanskje. Paradiset var der egentlig aldri. Annet enn i drømmer.
Å lete etter det tapte paradis ender uvirkårlig opp på samme måte som for eksempel da Thor Heyerdahl lette forgjeves etter "det naturlige liv" på Fatu Hiva. Med nederlag. Mennesket er og blir utilpasset som art i naturen.
Samtidig er det svært mye vi kan gjøre for å snu utviklingen. Fordi vi selvsagt kan komme nærmere "paradiset", selv om det aldri vil oppnås fullt ut. En slik tilnærming krever imidlertid nytenkning som dagens maktstrukturer selvsagt ikke er i nærheten av å kunne makte. Selv om de ville (noe de selvsagt ikke vil).
Min pessimisme er med andre ord vel så mye basert på mennesket selv, som på teknologi.
Great Pan is dead
Jeg er ikke pessimist, ikke på menneskehetens vegne, bare på sivilisasjonens...
Og det er ikke ordkløveri, men et nøye uttenkt og jubelfylt stadnpunkt.
Ja, frøet var der. Noe var det og er det med oss som oppmuntrer den uhyggelige utviklingen. Men som jeg har sagt tidligere. Sivilisasjonen oppmuntrer det verste i oss, mens naturen oppmuntrer det bedre.
Sivilisasjonen vil bare bli en parentes i vår historie.
"Sivilisasjonen oppmuntrer det verste i oss, mens naturen oppmuntrer det bedre."
Her er vi svært enige.
"Sivilisasjonen vil bare bli en parentes i vår historie."
Her er vi svært uenige, selv om jeg ser poenget ditt.
"Den nåværende sivilisasjonen vil bare bli en parentes i vår historie"
Slik ville jeg definert det. Med forbehold om at vi faktisk alltid bør huske det for å unngå samme feil igjen.
Ok. Vi vil nok forbli uenige på viktige punkter. Jeg ser nå uansett at jeg har misforstått i forhold til at du var en pessimist. Jeg ser nå at det var feil. Du er den største optimisten jeg vet om ;O)
Selv det er ikke nok, slik jeg ser det. Men en kan håpe å ta feil av og til.
:O)
"Jeg ser nå uansett at jeg har misforstått i forhold til at du var en pessimist. Jeg ser nå at det var feil. Du er den største optimisten jeg vet om".
Stort. Endelig en som skjønner det. Tusen takk. ;););)
;O)
Legg inn en kommentar