Krig er mulig kun hvis pengesystemet manipuleres. Pengesystemet er ikke under demokratisk kontroll.
I en stabil økonomi er krig noe samfunnet vil ønske å unngå for enhver pris - pun intended. Tidligere kriger ble ofte utkjempet basert på tributt eller skatt pålagt andre, og krigene startet ironisk nok som regel enten for å skaffe slik overherredømme, eller for å opprettholde et slikt overherredøme. Motivet var kontroll av andres verdiskapning. Men uten slik kontroll hadde man heller ikke råd til å krige. Tap av tributterende områder var i antikken en garanti for at en nasjon eller bystat ble temmet militært.
Før første verdenskrig hadde de fleste europeiske nasjoner adoptert gullstandarden for å stabilisere valutaen. Teorien var og er at de forskjellige gullstandardsystemene skal begrense opptrykk av nye penger og dermed sikre pengeverdien ved at pengene knyttes til en spesifikk vekt i gull - en reell verdi. Men enda viktigere var den opprinnelige tanke om at pengesedler i realiteten var en IOU på en bestemt vekt i gull. Pengene var altså bevis på at eieren kunne innløse seddelen for en reell verdi. Det gav penger en soliditet helt uavhengig av statens løse forsikringer som i fiat-systemer.
Gullstandarden hadde flere svakheter, først og fremst at det å trykke opp penger etter behov ble vanskelig. Øker ikke pengemengden i takt med eventuell vekst i økonomien, får man deflasjon, pengene blir mer verd over tid. Dette stimulerer til sparing fremfor investering. Dog er samfunnets verdiproduksjon normalt den samme, selv om vekst begrenses (et argument er at virkelige verdier reduseres i verdi, dette er tull, dog reduseres de i pengeverdi, fordi penger blir mer verdt - det er sjelden et problem).
Nesten ingen land har imidlertid opprettholdt en 100% gullreserve, pengemultiplikatoren ble med andre ord brukt også under gullstandarden, ved at en utstedte flere pengesedler enn en hadde gullbeholdning til å dekke. I prinsippet kan derfor en gullstandard fungere som et giret fiat-pengesystem i praksis.
Selv denne løsningen ble imidlertid for vanskelig for landene under første verdenskrig. For å betale for krigen, måtte man enten beskatte innbyggerne (skattebetalerne) direkte, eller indirekte. Man valgte den indirekte metoden, fordi folk flest ikke forstår at de blir skattlagt indirekte og heller da ikke reagerer. Ved å innføre fullstendige fiat-penger uten dekning kunne statene finansiere krigen ved å trykke opp nye penger etter behov. Staten får da kjøpt sine våpen og betalt sine soldater, mens alle andre - inkludert soldatene selvsagt - ser sine lønninger og kapital bli redusert i samme forhold som hvor mange ganger staten multipliserer opp pengemassen. Fattigdom og nød har en tendens til å bli tilskrevet selve krigen - som et "det er bare slik det er" ...
Nå vil mange si at for å finansiere en nødvendig krig (forsvar) så må man tåle dette. Til det er bare å svare at hvis det ikke hadde vært for denne indirekte skattleggingen, hadde heller ingen hatt råd til en angrepskrig. Antikkens tributter er i moderne tid erstattet av et tvungen bidrag av egen befolkning. Jo, ting utvikler seg.
Den sveitsiske bankier, Ferdinand Lips, i "Gold Wars", mente at hvis de krigende nasjoner hadde vært tvunget til å betale for krigen i reell kapital, så hadde krigen vært over før julaften 1914. Altså i sitt første år. Årsaken var at folket hadde tvunget makthaverne til å avslutte krigen hvis de hadde forstått den egentlige kostnad.
Etter krigen ble det igjen viktig å stabilisere valutaen, og flere land gikk tilbake til forskjellige former for gullstandard. Tyskland hadde imidlertid tapt hele sin gullbeholdning, og ble tvunget til å trykke rene fiat-penger. Dette er faktisk et potensiellt velfungerende pengesystem, forutsatt at staten kontrollerer pengemengden innen rimelighetens grenser. Den store hyperinflasjonen i Tyskland i 1920-åra ble ikke skapt av fiat-systemet, som mange tror, men fordi Tyskland var pålagt å betale enorme summer i krigsreparasjoner, disse summene måtte betales i utenlandsk valuta. Resultatet var at etter Tyskland hadde brukt opp sine siste gullreserver, måtte de kjøpe utenlandsk valuta for penger de måtte trykke opp uten grunnlag i reelle verdier. Dette devaluerte Marken hurtig.
John Maynard Keynes, den moderne fiat-økonomiens far, kritiserte sterkt denne ordningen. Han mente at statene teknisk sett kunne justere pengemengden etter behov - og siden den gang har politikere tatt ham på ordet. Imidlertid er denne teorien ikke uten et meget stort caveat som de fleste politikere og sentralbanker ignorerer rutinemessig. Keynes selv uttalte: "By a continuous process of inflation, governments can confiscate, secretly and unobserved, an important part of the wealth of their citizens. By this method, they not only confiscate, but they confiscate arbitrarily; and while the process impoverishes many, it actually enriches some".
Man kan legge til at i et Keynesiansk system der sentralbanken får i oppdrag å føre en politisk bestemt pengepolitikk, er det ingenting i veien for å skape hyperinflasjon hvis en ikke er tilbakeholden med å trykke opp penger basert på "luft".
Keynes var klar over at systemet kunne misbrukes. Alle fiat-pengesystemer kan misbrukes til å finansiere kriger, men de kan også brukes til å redistribuere verdier fra bønder og arbeidere til kapitalinvestorer og banksystemet selv. Alt som står i veien for det er politisk uvilje til ekspansiv pengepolitikk. Men den viljen er som regel imidlertid alltid til stede i godt monn.
Og fremdeles er det slik at pengepolitikken er den type politikk som er minst forstått og minst kontrollert av befolkningen. De aller viktigste rammevilkårene har med andre ord aldri vært under demokratisk kontroll, men er styrt ene og alene av makt-eliten. Og slik vil de nok helst ha det ...
I en stabil økonomi er krig noe samfunnet vil ønske å unngå for enhver pris - pun intended. Tidligere kriger ble ofte utkjempet basert på tributt eller skatt pålagt andre, og krigene startet ironisk nok som regel enten for å skaffe slik overherredømme, eller for å opprettholde et slikt overherredøme. Motivet var kontroll av andres verdiskapning. Men uten slik kontroll hadde man heller ikke råd til å krige. Tap av tributterende områder var i antikken en garanti for at en nasjon eller bystat ble temmet militært.
Før første verdenskrig hadde de fleste europeiske nasjoner adoptert gullstandarden for å stabilisere valutaen. Teorien var og er at de forskjellige gullstandardsystemene skal begrense opptrykk av nye penger og dermed sikre pengeverdien ved at pengene knyttes til en spesifikk vekt i gull - en reell verdi. Men enda viktigere var den opprinnelige tanke om at pengesedler i realiteten var en IOU på en bestemt vekt i gull. Pengene var altså bevis på at eieren kunne innløse seddelen for en reell verdi. Det gav penger en soliditet helt uavhengig av statens løse forsikringer som i fiat-systemer.
Gullstandarden hadde flere svakheter, først og fremst at det å trykke opp penger etter behov ble vanskelig. Øker ikke pengemengden i takt med eventuell vekst i økonomien, får man deflasjon, pengene blir mer verd over tid. Dette stimulerer til sparing fremfor investering. Dog er samfunnets verdiproduksjon normalt den samme, selv om vekst begrenses (et argument er at virkelige verdier reduseres i verdi, dette er tull, dog reduseres de i pengeverdi, fordi penger blir mer verdt - det er sjelden et problem).
Nesten ingen land har imidlertid opprettholdt en 100% gullreserve, pengemultiplikatoren ble med andre ord brukt også under gullstandarden, ved at en utstedte flere pengesedler enn en hadde gullbeholdning til å dekke. I prinsippet kan derfor en gullstandard fungere som et giret fiat-pengesystem i praksis.
Selv denne løsningen ble imidlertid for vanskelig for landene under første verdenskrig. For å betale for krigen, måtte man enten beskatte innbyggerne (skattebetalerne) direkte, eller indirekte. Man valgte den indirekte metoden, fordi folk flest ikke forstår at de blir skattlagt indirekte og heller da ikke reagerer. Ved å innføre fullstendige fiat-penger uten dekning kunne statene finansiere krigen ved å trykke opp nye penger etter behov. Staten får da kjøpt sine våpen og betalt sine soldater, mens alle andre - inkludert soldatene selvsagt - ser sine lønninger og kapital bli redusert i samme forhold som hvor mange ganger staten multipliserer opp pengemassen. Fattigdom og nød har en tendens til å bli tilskrevet selve krigen - som et "det er bare slik det er" ...
Nå vil mange si at for å finansiere en nødvendig krig (forsvar) så må man tåle dette. Til det er bare å svare at hvis det ikke hadde vært for denne indirekte skattleggingen, hadde heller ingen hatt råd til en angrepskrig. Antikkens tributter er i moderne tid erstattet av et tvungen bidrag av egen befolkning. Jo, ting utvikler seg.
Den sveitsiske bankier, Ferdinand Lips, i "Gold Wars", mente at hvis de krigende nasjoner hadde vært tvunget til å betale for krigen i reell kapital, så hadde krigen vært over før julaften 1914. Altså i sitt første år. Årsaken var at folket hadde tvunget makthaverne til å avslutte krigen hvis de hadde forstått den egentlige kostnad.
Etter krigen ble det igjen viktig å stabilisere valutaen, og flere land gikk tilbake til forskjellige former for gullstandard. Tyskland hadde imidlertid tapt hele sin gullbeholdning, og ble tvunget til å trykke rene fiat-penger. Dette er faktisk et potensiellt velfungerende pengesystem, forutsatt at staten kontrollerer pengemengden innen rimelighetens grenser. Den store hyperinflasjonen i Tyskland i 1920-åra ble ikke skapt av fiat-systemet, som mange tror, men fordi Tyskland var pålagt å betale enorme summer i krigsreparasjoner, disse summene måtte betales i utenlandsk valuta. Resultatet var at etter Tyskland hadde brukt opp sine siste gullreserver, måtte de kjøpe utenlandsk valuta for penger de måtte trykke opp uten grunnlag i reelle verdier. Dette devaluerte Marken hurtig.
John Maynard Keynes, den moderne fiat-økonomiens far, kritiserte sterkt denne ordningen. Han mente at statene teknisk sett kunne justere pengemengden etter behov - og siden den gang har politikere tatt ham på ordet. Imidlertid er denne teorien ikke uten et meget stort caveat som de fleste politikere og sentralbanker ignorerer rutinemessig. Keynes selv uttalte: "By a continuous process of inflation, governments can confiscate, secretly and unobserved, an important part of the wealth of their citizens. By this method, they not only confiscate, but they confiscate arbitrarily; and while the process impoverishes many, it actually enriches some".
Man kan legge til at i et Keynesiansk system der sentralbanken får i oppdrag å føre en politisk bestemt pengepolitikk, er det ingenting i veien for å skape hyperinflasjon hvis en ikke er tilbakeholden med å trykke opp penger basert på "luft".
Keynes var klar over at systemet kunne misbrukes. Alle fiat-pengesystemer kan misbrukes til å finansiere kriger, men de kan også brukes til å redistribuere verdier fra bønder og arbeidere til kapitalinvestorer og banksystemet selv. Alt som står i veien for det er politisk uvilje til ekspansiv pengepolitikk. Men den viljen er som regel imidlertid alltid til stede i godt monn.
Og fremdeles er det slik at pengepolitikken er den type politikk som er minst forstått og minst kontrollert av befolkningen. De aller viktigste rammevilkårene har med andre ord aldri vært under demokratisk kontroll, men er styrt ene og alene av makt-eliten. Og slik vil de nok helst ha det ...
10 kommentarer:
Meget bra. Og ekstra pluss for å ikke fremstille Keynes som "djevelen selv", slik mange libertarianere gjør det.
Lettfattelig å forstå som alltid, samtidig som det er dyptpløyende.
Ingen grunn til å gi Keynes all skyld. Politikere og banker har ødelagt valutaer lenge før han ble født :)
Jeg leste et sted at Keynes reagerte på de høye bøtene som Tyskland måtte betale som erstatning etter 1.verdenskrig,og hevdet at Versaillestraktaten ville føre til ny krig.Tenk hvis politikerne hadde lyttet til han og ikke gitt etter for primitiv hevnlyst-.
Jeg forstår likevel ikke at Tyskland klarte å ruste opp før 2.verdenskrig.Selv hadde de nok ingen skruper- for som du skrev,kunne de erobre verdier i andre land.Derimot er det merkelig at noen ville låne dem penger siden de ikke hadde verdier å betale tilbake med.De klarte til og med i 1942 å sende V-2 raketten i bane rundt jorda-hvis kilden min i Wikipedia er riktig.
Under krigen brukte Tyskland svært mye tvungen arbeidskraft. Dette hadde en stor effekt.
http://en.wikipedia.org/wiki/Forced_labor_in_Germany_during_World_War_II
I tillegg må det sies at selv om "common sense" skulle tilsi at andre land ikke lånte eller investerte i Tyskland før WW2, så er dette ikke tilfelle. Ønsket om profitt talte nok mer enn politisk moral. Flere amerikanske og europeiske selskaper samarbeidet med tysk krigsindustri.
http://rationalrevolution.net/war/american_supporters_of_the_europ.htm
Der det er stor produksjon, er det også stor fortjeneste.
Når det gjelder V2 så var den vel ballistisk, uten å kunne gå i bane. Alikevel langt foran noe de allierte kunne produsere. Tyskland lå allerede før krigen på et ledende teknologisk nivå, og nazistene brukte store ressurser på forskning.
Ang selve innlegget; her lærte jeg mye nytt!
Ang kommentarene; Her antydes enkelte saker jeg er opptatt av:
Finansiering av tyskernes krigsmaskin, langt fremskredne teknologi, og bruk av konsentrasjonsleire og annet i produksjonen.
Hovedfokuset har havnet på jødenes skjebne (som jeg ikke vil degradere på noen måte), men det har fratatt oss annen viktig historisk informasjon.
Jeg hadde for en tid tilbake en post om TV's historie og oppdaget at tysk TV-historie var "glemt" på de fleste hold - til tross for at tyskerne var langt fremme innenfor bruk av denne teknologi.
Arvid,
Viktig observasjon. Tyskland ble nok på mange måter "demonisert" etter WW2 og også den tekniske ekspertise nedvurdert.
Man roser jo ikke en fiende - selv etter at krigen er slutt.
En anekdote: Tyskerne ble jo fremstilt som rene lystmordere i diverse blader og filmer etter krigen. Husker jeg ble en smule forvirret da min morfar - som hadde opplevd tyskerne i virkeligheten under okkupasjonen - uttalte at de var mennesker som alle andre. Så dyp var indoktrineringen av etterkrigsgenerasjonen at et slikt utsagn på den tiden ble ansett som illojalt!
På den annen side, så skjedde jo også mye grotesk. Jødene nevnes, homofile og tatere og utviklingshemmede var imidlertid utsatt for akkurat det samme. For ikke å snakke om ordinære russere på østfronten - som ble ansett som undermennesker.
Min farfar var med i organisert motstandsbevegelse, og satt i Sachsenhausen. Av ham lærte jeg at tyskerne ikke var fienden, men Nazismen og fanatisme. Og forsåvidt har altså mine besteforeldre litt av æren for at jeg ikke svelger all propaganda rått.
Det var en lang digresjon.
Tysk teknologi ble faktisk nedvurdert etter krigen. Tiger-tanksen, som under krigen hadde spredt terror fordi den var overlegen alt annet, ble beskrevet som tung, klumset og altfor dyr. Virkeligheten var at den ikke var designet som en main battle tank, men for å være en mobil 88 mm kanon, og skulle ødelegge andre tanks på langt hold. Noe den også gjorde. Den var dyr, men hadde en kill-rate som mer enn oppveide for dette. To Tigere ødela alene over førti T-34 i en trefning på østfronten, og en enkel Tiger stanset en hel divisjon britiske tanks på vestfronten og ødela de fleste (Wittman).
Dette er selvsagt ikke idolisering av nazi-teknologi - men rene fakta.
Scwalbe, verdens første jetjager kunne snudd krigen, om det hadde blitt produsert i større antall. Årsaken til at det ikke ble det, var at krigen allerede i praksis var tapt, og tysk produksjon var fallende.
Vi tror idag at det var amerikanerne som introduserte fargefilm, men tyskerne var først ute, også på kinofilm.
Tyskerne hadde utviklet og brukt den første kryssermissil mot sjømål. De hadde utviklet, men fikk ikke satt i operativ tjeneste, antiluftraketter og luft til luft raketter.
Hele det "amerikanske" romprogram etter krigen var basert på Werner von Brauns team. Russerne baserte også sitt romprogram på tyske eksperter og V2 raketter.
Poenget med alt dette er ikke at tyskerne var så geniale, selv om de forsåvidt var det - men at det er utrolig hva man kan få til hvis nok ressurser blir kanalisert inn i forskning.
Som får meg til å tro at for eksempel klimaproblemet kan løses. Forutsatt at økonomien penses inn i det sporet. Men det gjør vi jo ikke. Vi bruker idag pengene til å opprettholde status quo - se bare på de enorme investeringene i nordsjøen!
Takker for en lang og informativ kommentar. Jeg forstår av det du skriver at du har mye kunnskap om saker vi kanskje ikke har hørt så mye om. Og at du sitter med informasjon og inntrykk fra en tid de fleste har glemt.
Kanskje tiden er moden for litt mer saklig informasjon fra krigstiden? Jeg vil ikke lansere noe "press" her, men håper du tidvis kan presentere innlegg som kanskje kan korrigere noen av "main-stream" historiebok oppfatninger fra krigstiden. Har nylig publisert en artikkel om de sakalte Tyskerjentene, men dette tema krever egentlig ikke så mye innsikt- mest alminnelig menneskelig forståelse...
Arvid,
Det får jeg tenke over. Føler kanskje at jeg mest sitter med bruddstykker her.
Jeg leser for tiden bøkene "Economics for real people" av Gene Callahan og "Economics in one lesson" av Henry Hazlitt da jeg fikk vite at disse bøkene skulle være greie innføringer i den østerrikske skole.
Etter hvert som jeg leser så finner jeg den ene panneklaskende selvfølgeligheten etter den andre, men så kan jeg jo like lite om keynesiansk økonomi som jeg kunne om østerriksk økonomi før jeg begynte å lese disse bøkene.
Kjenner du, Helge - eller noen andre i kommentarfeltet her - til noen lignende innføringsbøker eller -tekster om keynesiansk økonomi? Eller enda bedre, komparative analyser av de to skolene?
For komparativ analyse må jeg innrømme at jeg stort sett har lest på Mises.org. Kanskje ikke helt balansert :)
Ellers så liker jeg denne, Keynes And Macroeconomics After 70 Years: Critical Assessments of The General Theory
Har lest endel økonomisk teori fra UIO og UIS, men finner at dette materialet stort sett er basert på "slik er det" tankegang, og er ukritisk. Ikke unormalt, men slik jeg ser det reduserer slik utdannelse sterkt den kritiske sans, fordi man henger seg opp i detaljer som man har lært er "riktig".
Opplevde det samme når jeg studerte pedagogikk, noe var allerede plukket ut som "korrekt", selv om alternativer florerte og mye av fokuset etter min mening var tilpasset samfunnet - dvs sosialdemokratiet.
Legg inn en kommentar