Gjeldsofre i Norge sliter!
Mens Norge fordømmer tortur og fengsling uten lov og rett i andre land bedriver vi uten blygsel og uten skam en psykisk tortur og økonomisk trelldom for alle som havner i gjeldssituasjoner, det være seg på grunn av dårlige økonomiske investeringer eller på grunn av sykdom eller skade.
Mens nærinsglivet for lenge siden har opparbeidet seg regelverk som isolerer aktørene for stort sett all personlig risiko, så har sosialdemokratiet bevisst utelatt å innføre sosial sikkerhet for private gjeldsoffer. Man kan spekulere om en ønsker å ha monopol på å "hjelpe" gjennom statlige trygdesystemer, og man kan spekulere på om det er en bevisst strategi for å opprettholde illusjonen om at nettopp et slikt statlig sikkerhetsnett er nødvendig. Med andre ord, man kan spekulere på om de som faller utenfor i vårt samfunn bevisst blir brukt som alibi for å styrke og tilrettelegge politisk makt.
Subsidiært kan man spekulere på om det rett og slett er slik at når politikere skal skape "velferd" så er de ikke i stand til det fordi kompetansen eller viljen ikke er tilstede. Situasjonen i NAV idag kan forsåvidt tyde på at det også er en faktor.
I de fleste siviliserte land er det mulig å gå personlig konkurs. I Norge må man innom en offentlig "gjeldsordning" som høres flott ut, men som dømmer mange til et zombie-liv med store konsekvenser, både økonomisk, sosialt og helsemessig.
I Norge er ikke tankene rettet mot den som er kommet i økonomisk uføre, men snarere mot alle andre.
"Det skal gjøres særskilte vurderinger omkring straffbare forhold, skyldnerens betalingsvilje, samt om det er overført verdier til andre."
Så i utgangspunktet tar en standpunktet at det nok kan være straffbare forhold bak gjeld? Sikkert morsomt å komme under slik mistanke når en er i en livskrise? Betalingsvilje er viktig - men problemet for gjeldsofre er vel at betalingsevnen av ulike årsaker ikke er tilstede! Hvordan kan man da måle betalingsvilje?
I 1979 uttalte statsminister Oddvar Nordli (Ap) at sosial nød var utryddet i Norge. I 1991 går barne- og familieminister Grete Berget (Ap) imot gjeldssaneringer for folk flest, med begrunnelsen at de var "rotehuer" og måtte selv bære konsekvensene. Så degenerert var altså arbeiderbevegelsen på bare to årtier. Og så kynisk har sosialdemokratiet fratatt det beste vern mot livslangt økonomisk kollaps, konkurs.
Konkurs er en nødvendighet som sosialistene skyr. De ønsker ikke konkurser i næringslivet. De vil heller kaste gode penger (dine) etter dårlige snarere enn å innse at konkurser skaper et sunt næringsliv og faktisk er en forutsetning for frie markeder. Men sosialistene ønsker selvsagt ikke frie markeder. De vil heller at alle skal komme i gjeld til dem slik at de kan styre all virksomhet. Og de vil heller ha monopol på hjelpeordninger, i sin grenseløse snillhet, istedet for å slippe enkeltmennesker av gjeldskroken. Bedre å la dem henge og sprelle litt så de forstår alvoret.
Peronlig konkurs er også en nødvendighet for å unngå personlig lidelse. Men ingen ønsker det idag. Man er redd for misbruk. Ikke så rart kanskje når man predefinerer skyldnere som rotehoder. Utlånere og samfunnet skal uansett skjermes.
"Gjeldsordning må ikke virke støtende for andre skyldnere eller samfunnet forøvrig".
Ved en konkurs så skal selvsagt alle verdier likvideres. Man står så på bar bakke, det vil si, man har selvsagt krav på alle de sosiale ordninger samfunnet ellers måtte ha. Å miste alle eiendeler er imidlertid i de fleste land et mer enn godt nok incentiv til å ikke bruke privat konkursrytteri i spekulativt øyemed. Men i sosialdemokratiet er vi livredde for at våre velferdsgoder skal misbrukes. Så livredde at vi ikke bryr oss om mennesker i det hele tatt. I "Velferdssamfunnet"TM er det kanskje slik at man antar at velferdstiltakene i seg selv er gode nok, og at man derfor ikke behøver å ta menneskelige hensyn? Noen år i påtvunget fattigdom og under offentlig aministrasjon er sikkert det som skal til for å få folk på beina igjen?
Dette er feilaktig. Det finnes forskning (Alhström 2005 - Poppe 2005 ) som viser at slike "velferdsløsninger" produserer sykdom etter samlebåndsprinsippet. Også forskning fra utlandet viser at fattigdom på generellt grunnlag skaper sykdom. Ifølge Mental helse ringer gjennomsnittlig fire mennesker per dag og er suicidale på grunn av økonomiske problemer og gjeldssituasjon. Joda, vi tar godt vare på folk i "Velferdssamfunnet"!
Problemet bunner i at man ikke makter å lage ordninger som ikke er langdryge, som ikke tar fra mennesker deres tro på seg selv og egne ressurser - men istedet favoriserer løsninger som gjør mennesker avhengige av institusjonelle krav og som bunner i forakt for enkeltindividet. Dette er ren maktmisbruk av staten. Om intensjonene er aldri så gode.
Den som havner i økonomisk uføre mister enhver mulighet til verdige forhandlinger. Uten rett til konkurs legges all makt hos inkassobyråene. En næring som i likhet med bankene er "subsidiert" til oppover ørene med særfordeler av Staten. Og med vissheten om å ha overmakten mot seg i bakhodet er det heller ikke uventet at mennesker i Norge utsetter gjeldsforhandlinger vesentlig lengre enn det som er vanlig i mange andre land, noe som selvsagt ikke bedrer situasjonen. Gjeldsanering i Norge er en straff, ikke en økonomisk forhandling.
Samfunnsøkonomisk er også situasjonen svært farlig. Like sikkert som at banker som ikke "får lov" til å gå konkurs skaper en situasjon som favoriserer de dårlige bankene, og som over tid derfor gir oss et vanskapt misfoster av et bankvesen - vil det å nekte muligheten for personlig konkurs frata markedet korrigeringsmuligheter. Hvis en satser på personlig næringsvirksomhet for eksempel, så ligger det generellt store gevinster i dette for samfunnet. Men ved å pålegge så stort personlig ansvar som det vi gjør, ødelegges utallige muligheter for små og mellomstore bedrifter. I seg selv en sykdom ved sosialdemokratiet, som alltid har favorisert de store og monopoliserte enheter. Vi får også et samfunn som skaper klasseforskjeller basert på mulighet til tilgang på korporativ sikkerhet. Noen får gylne fallskjermer og bonuser - andre får gjeld og sykdom.
I tillegg, og like viktig - skaper en situasjon med liten mulighet for personlige konkurser et samfunn der nettopp bankene slipper å ta ansvar. Dette fører igjen til situasjoner der de kan låne penger i hytt og pinevær og la folk låne til langt over pipa - fordi de VET at de ikke behøver å ta ansvar.
Staten redder de store og knuser de små.
Alltid.
Og derfor skapes en situasjon med usunn økonomi i hele samfunnet. En situasjon vi alle må betale svært dyrt for. Og en situasjon som vi selvsagt ikke bør kunne akseptere på rent moralsk grunnlag.
Mens Norge fordømmer tortur og fengsling uten lov og rett i andre land bedriver vi uten blygsel og uten skam en psykisk tortur og økonomisk trelldom for alle som havner i gjeldssituasjoner, det være seg på grunn av dårlige økonomiske investeringer eller på grunn av sykdom eller skade.
Mens nærinsglivet for lenge siden har opparbeidet seg regelverk som isolerer aktørene for stort sett all personlig risiko, så har sosialdemokratiet bevisst utelatt å innføre sosial sikkerhet for private gjeldsoffer. Man kan spekulere om en ønsker å ha monopol på å "hjelpe" gjennom statlige trygdesystemer, og man kan spekulere på om det er en bevisst strategi for å opprettholde illusjonen om at nettopp et slikt statlig sikkerhetsnett er nødvendig. Med andre ord, man kan spekulere på om de som faller utenfor i vårt samfunn bevisst blir brukt som alibi for å styrke og tilrettelegge politisk makt.
Subsidiært kan man spekulere på om det rett og slett er slik at når politikere skal skape "velferd" så er de ikke i stand til det fordi kompetansen eller viljen ikke er tilstede. Situasjonen i NAV idag kan forsåvidt tyde på at det også er en faktor.
I de fleste siviliserte land er det mulig å gå personlig konkurs. I Norge må man innom en offentlig "gjeldsordning" som høres flott ut, men som dømmer mange til et zombie-liv med store konsekvenser, både økonomisk, sosialt og helsemessig.
I Norge er ikke tankene rettet mot den som er kommet i økonomisk uføre, men snarere mot alle andre.
"Det skal gjøres særskilte vurderinger omkring straffbare forhold, skyldnerens betalingsvilje, samt om det er overført verdier til andre."
Så i utgangspunktet tar en standpunktet at det nok kan være straffbare forhold bak gjeld? Sikkert morsomt å komme under slik mistanke når en er i en livskrise? Betalingsvilje er viktig - men problemet for gjeldsofre er vel at betalingsevnen av ulike årsaker ikke er tilstede! Hvordan kan man da måle betalingsvilje?
I 1979 uttalte statsminister Oddvar Nordli (Ap) at sosial nød var utryddet i Norge. I 1991 går barne- og familieminister Grete Berget (Ap) imot gjeldssaneringer for folk flest, med begrunnelsen at de var "rotehuer" og måtte selv bære konsekvensene. Så degenerert var altså arbeiderbevegelsen på bare to årtier. Og så kynisk har sosialdemokratiet fratatt det beste vern mot livslangt økonomisk kollaps, konkurs.
Konkurs er en nødvendighet som sosialistene skyr. De ønsker ikke konkurser i næringslivet. De vil heller kaste gode penger (dine) etter dårlige snarere enn å innse at konkurser skaper et sunt næringsliv og faktisk er en forutsetning for frie markeder. Men sosialistene ønsker selvsagt ikke frie markeder. De vil heller at alle skal komme i gjeld til dem slik at de kan styre all virksomhet. Og de vil heller ha monopol på hjelpeordninger, i sin grenseløse snillhet, istedet for å slippe enkeltmennesker av gjeldskroken. Bedre å la dem henge og sprelle litt så de forstår alvoret.
Peronlig konkurs er også en nødvendighet for å unngå personlig lidelse. Men ingen ønsker det idag. Man er redd for misbruk. Ikke så rart kanskje når man predefinerer skyldnere som rotehoder. Utlånere og samfunnet skal uansett skjermes.
"Gjeldsordning må ikke virke støtende for andre skyldnere eller samfunnet forøvrig".
Ved en konkurs så skal selvsagt alle verdier likvideres. Man står så på bar bakke, det vil si, man har selvsagt krav på alle de sosiale ordninger samfunnet ellers måtte ha. Å miste alle eiendeler er imidlertid i de fleste land et mer enn godt nok incentiv til å ikke bruke privat konkursrytteri i spekulativt øyemed. Men i sosialdemokratiet er vi livredde for at våre velferdsgoder skal misbrukes. Så livredde at vi ikke bryr oss om mennesker i det hele tatt. I "Velferdssamfunnet"TM er det kanskje slik at man antar at velferdstiltakene i seg selv er gode nok, og at man derfor ikke behøver å ta menneskelige hensyn? Noen år i påtvunget fattigdom og under offentlig aministrasjon er sikkert det som skal til for å få folk på beina igjen?
Dette er feilaktig. Det finnes forskning (Alhström 2005 - Poppe 2005 ) som viser at slike "velferdsløsninger" produserer sykdom etter samlebåndsprinsippet. Også forskning fra utlandet viser at fattigdom på generellt grunnlag skaper sykdom. Ifølge Mental helse ringer gjennomsnittlig fire mennesker per dag og er suicidale på grunn av økonomiske problemer og gjeldssituasjon. Joda, vi tar godt vare på folk i "Velferdssamfunnet"!
Problemet bunner i at man ikke makter å lage ordninger som ikke er langdryge, som ikke tar fra mennesker deres tro på seg selv og egne ressurser - men istedet favoriserer løsninger som gjør mennesker avhengige av institusjonelle krav og som bunner i forakt for enkeltindividet. Dette er ren maktmisbruk av staten. Om intensjonene er aldri så gode.
Den som havner i økonomisk uføre mister enhver mulighet til verdige forhandlinger. Uten rett til konkurs legges all makt hos inkassobyråene. En næring som i likhet med bankene er "subsidiert" til oppover ørene med særfordeler av Staten. Og med vissheten om å ha overmakten mot seg i bakhodet er det heller ikke uventet at mennesker i Norge utsetter gjeldsforhandlinger vesentlig lengre enn det som er vanlig i mange andre land, noe som selvsagt ikke bedrer situasjonen. Gjeldsanering i Norge er en straff, ikke en økonomisk forhandling.
Samfunnsøkonomisk er også situasjonen svært farlig. Like sikkert som at banker som ikke "får lov" til å gå konkurs skaper en situasjon som favoriserer de dårlige bankene, og som over tid derfor gir oss et vanskapt misfoster av et bankvesen - vil det å nekte muligheten for personlig konkurs frata markedet korrigeringsmuligheter. Hvis en satser på personlig næringsvirksomhet for eksempel, så ligger det generellt store gevinster i dette for samfunnet. Men ved å pålegge så stort personlig ansvar som det vi gjør, ødelegges utallige muligheter for små og mellomstore bedrifter. I seg selv en sykdom ved sosialdemokratiet, som alltid har favorisert de store og monopoliserte enheter. Vi får også et samfunn som skaper klasseforskjeller basert på mulighet til tilgang på korporativ sikkerhet. Noen får gylne fallskjermer og bonuser - andre får gjeld og sykdom.
I tillegg, og like viktig - skaper en situasjon med liten mulighet for personlige konkurser et samfunn der nettopp bankene slipper å ta ansvar. Dette fører igjen til situasjoner der de kan låne penger i hytt og pinevær og la folk låne til langt over pipa - fordi de VET at de ikke behøver å ta ansvar.
Staten redder de store og knuser de små.
Alltid.
Og derfor skapes en situasjon med usunn økonomi i hele samfunnet. En situasjon vi alle må betale svært dyrt for. Og en situasjon som vi selvsagt ikke bør kunne akseptere på rent moralsk grunnlag.
14 kommentarer:
Vanvittig bra innlegg, og et nytt perspektiv jeg definitivt tar med meg nå når jeg er i ferd med å bygge mitt politiske hus igjen. :)
Takk for det, HenrikWL
I lang tid har jeg sett hvordan "Velferdssamfunnet" faktisk betyr velstand for middelklassen, ikke for de som trenger det mest.
Personlig ønsker jeg forsikringssystemer - ikke nødvendigvis 100% private, men underlagt visse regelverk slik som all annen forsikring er underlagt et regelverk.
Men forsikringstakerne - ikke staten, bør være oppdragsgivere.
Når det gjelder konkurs, så burde det være en menneskerett. En har uansett erfaring fra utlandet med at dette skaper langt mindre misbruk enn det sosialistene påstår. Uansett vil konkursryttere være en sak for bankene å ta hensyn til, ikke staten, som uansett ikke evner å ha oversikt.
Kan bare henge meg på. Vannvittig bra innlegg, og hadde det ikke vært så anti-sosialistisk hadde det nok vært kåret som et av de beste i bloggosfæren på lenge!
Men det skjer jo ikke, fordi samfunnskritikk foreløpig er vanskelig salgbart. En rask kikk på Sonitus viser at de ikke er interesserte, selv om dette innlegget er 100 ganger mer relevant i samfunnsdebatten enn det meste annet de har.
Men det er vel slik at kritikk må være innenfra i systemet om det skal komme med. Det betyr ikke at dette og andre av dine innlegg ikke beskriver virkeligheten. Snarere tvert imot beskriver det sannsynligvis virkeligheten så godt at det skremmer de middelmådige!
Takk for det, kurt.
Nå har jeg gitt opp Sonitus og de fleste andre for lenge siden. På grunn av min genialitet er det deres tap, ikke mitt ;)
Jeg sier som Oscar Wilde: I have nothing to declare but my genius...
En kamerat av meg har prøvd å bli gjeldsfri i årevis. Han tjener ikke nok til å komme innunder gjeldsaneringsordningen...
Jeg har aldri hatt tiltro til sonitus osv.
Tjener ikke nok? Galskapen er til og med større enn jeg trodde. Dog forsterker det inntrykket av at konkursmuligheter er eneste vei å gå.
Men systemet vil ikke oppgi kontrollen over mennesker må vite! Staten forfølger en inn i døden om nødvendig.
Å ja da, langt inn i døden. Trøsten må være at da er det ikke en gitt persons problem lenger. Jeg satser på å skape mest mulig trøbbel for samfunnet, også etter min død.
ja, han kunne ikke betjene det sanerte "lånet". hadde ikke nok penger til å betale "avdragene" så vidt jeg skjønner, i den grad jeg skjønner NOE. Jeg husker at jeg spurte han ut om det, at det virket helt merkelig, men sånn er det.
Det står tydelig i gjeldsordningsloven at man skal være varig ute av stand til noe som helst før man får en gjeldsordning. Gjeldsordningen er ikke et velferdstiltak men et redskap til å ødelegge mennesker som er helt ødelagt fra før. Poenget med det vet bare den politiske elite. jeg var 39 år og hadde barn i barneskolen da alt gikk til helvete! Jeg jobbet i snitt 15 timer døgnet 7 dager i uken. Min familie har ikke hatt tid til å ha et luxusliv før eller etter noe som helst. Altså så har du levd med tvangstrekk på lønn i 10 til 15 år og blitt ufør i de fleste tilfeller, før du får gjeldsordning. Namsmannen eller du selv har solgt unna alt av verdi mange år før du får gjeldsordning. I vårt tilfelle så var det en kombinisajson mellom skattefuten i M&R og vi selv som tok ansvar for å begrense tap for andre. DVS. vi prøvde men tapte alt på en skjønnsligning av moms og senere skatt. Lastebilene var i topp stand og nedbetalt. Vi var faktisk solvent og hadde to ansatte. De aller fleste har ikke problemer med banken! Jeg har alltid hatt et godt forhold til banken min. jeg fikk til og med et hjeleplån til en nyere bil rett etter konkursen min. Det ble nedbetalt punktlig de to første åra etter konkursen. Alle lån blir som regel innfridd den dagen du blir slått personlig konkurs så fremt at du ikke blir lurt opp i stry av en byråkrat eller annen hjelper som prøver å selge dine eiendeler tilseg selv for en billig penge. Det har skjedd i mange tilfeller. De sover godt om natta de snylterne! Men etterhvert begynner de å ta deg kraftig på lønna slik at du sitter igjen med alt for lite å leve av. Dette går fint en 5 seks år før hele familien bryter sammen. Da begynner regningene å hope seg opp. For nå er du på en misslykket attføring et par år og senere et par år på sosialkontoret, før du igjen får atføring som fører til uføretrygd. Grunnlaget for uføretrygden er nå blitt mye mindre slik at pensjonen blir liten. Så går du et par år etter at du har fått trygd. Da setter politikerne press på namsfogden som igjen begynner å tvangstrekke deg på en alt for liten trygd. Da blir du tvunget til å søke frivillig gjeldsordning for 4. gang. Nå er du varig ute av stand å får innvilget en 5 års lang gjeldsordning av en liten pisspensjon så du vidt klarer å brødfø deg med. Har du ennå ikke mistet alle tenene dine å blitt nervevrak eller fått andre heleplager i tillegg så er du ett supermenneske. Når jeg er ferdig med gjeldsordningen i 2014 er jeg 60 år og har fått ødelagt livet mitt! jeg som alltid var en gledesspreder og en optimist?
Jeg tror ikke dette har noe med antisosialistiske tanker å gjøre Kurt! Høyre OG Frp er jo ikke sosialistiske parti men de forsvarer jo sosialdemokratiet. Jeg håper at jeg har forstått rett! Hvis ikke så er Hagen og Willoch helt på trynet når de snakker varmt om et sosialdemokratisk Norge?
PS:
Som et lite tillegg så har høyresiden i norsk politikk ivret for å kutte i livsoppholdssatsene for familier på Gjeldsordning! Les: de mange forslagene om å redusere livsoppholdet til 75% av minstepensjon. Dette er for så vidt irrelevant da familier som skal leve i 5 år på 85% av minstepensjone bukker under uansett! Det ser vi på statistikkene om hvor mange som klarer å gjennomføre en gjeldsordning. Jeg kjenner flere som har klart dette kunststykket! Alle er banditter og lovbrytere og minst en bruker å lese mine innlegg!
Gjeldsslaveriet suger livet og kreftene ut av mennesker, viss eneste forbrytelse er fattigdom.
Voldtekt, mord og rent hærverk finnes der sosialdemokratisk tilgivelse for; men nåde deg om du eller ektefellen blir uføre.
Born to lose?
Amos,
Ja, er du FOR fattig er du jo ingenting verdt tydeligvis! Velferden ser ut til å ha den begrensningen, og det forstår sikkert bare de høye herrer ved kongens bord.
Arve,
Jeg tror høirepartiene liker det sosialdemokratiske system svært godt. Fordi det egentlig er en videreføring av misforholdet mellom klassene i samfunnet, bare bedre skjult enn deres eget system som gikk av moten for en stund siden.
Legg merke til at så lenge en holder seg inne med makta så får en fordeler uansett partifarge.
Gringo,
Desverre er det slik at kriminelle skal gis tilgivelse, men den som ikke er en god arbeidsmaur skal i oublietten.
Kriminelle er jo nyttige idioter, fordi de nettopp kan tilgis og demonstrere makthavernes godhet. Fattige er derimot farligere - men også en nødvendighet? For velferden er jo til for dem? På papiret.
Legg inn en kommentar