Herlig - herlig men farlig - farlig...

Vi leser daglig om tegn som tyder på at mennesket er - i beste fall ledet av psykopater - i verste fall generellt sett uvitende og inkompetent. I årtier har vi levet i den tro at vi har alt under kontroll. At vår posisjon er sterk. At vi lever i en tid der vår sivilisasjon er overlegen. At vi bør fortsette som vi stevner for å oppnå enda større vektst og underlegge oss naturen og verden - omskape den i vårt bilde. Fordi vi med vår allvitende intelligens har skapt en god verden. Og bedre skal den bli.

Fiender finnes riktignok. Terrorister er onde mennesker som er ute etter oss uten rasjonell årsak. Sultkatastrofer inntreffer. Uten at det skyldes annet enn de "andres" uvitenhet. Sykdommer utryddes. Vår kunnskap lar oss kontrollere alt.

Alt dette er feil. Et bilde skapt av vår egen evne til å rasjonalisere og undertrykke det farlige - det ukjente. Eller snarere det vi ikke vil se. Vi er gode til det. Vi er gode til å skape illusjoner. Arten som i tusener av år har undertrykket virkeligheten og erstattet den med religioner og overtro.

Vi har god trening i slikt. Det er en del av oss. Kenguruen har sin lomme. Elefanten sin snabel. Vi vår fantasi.

Alikevel finnes det selvsagt håp. Fordi vi er ikke så uintelligente som vår kollektive oppførsel skulle tilsi. Det finnes glimmer av håp innimellom. Med nok kunnskap, med nok bevis, vil vi kanskje være istand til å se gjennom blodtåken og inn til kjernen av virkeligheten. Og bevisene rammer oss hver dag. Drypper mot oss - går forbi oss som tåkeslør de fleste dagene. Inntil vi en dag kanskje stopper opp og ser et mønster som avslører vår kollektive livsløgn.

Vi blir fortalt at vi har for høye kostnader på helsebudsjettet. Og at det er de sykes skyld. Strategien er å gjøre det vanskeligere å få behandling i det såkalte velferdssamfunnet. Vi må spare penger ellers så undergraver vi vår velstand. Sannheten - den for mange dyrekjøpte sannhet - er at det er samfunnet som produserer syke. I takt med at kravene til arbeidsdyktighet og vellykkethet økes blir stadig flere sykedøgn produsert av samfunnet - uten at noen er villige til å ta ansvaret. Som tidligere tiders despoter står demokratiet idag ansvarlig for å forbruke de mennesker som det kontrollerer.

Behøver vi et sjokk for å rystes ut av våre dagdrømmer? For å forstå hvor det bærer hen? Eller er de stadige drypp nok?

Stadig flere barn får hjernesvulst, kan vi lese. Og vi vet ikke hvorfor. Forutsatt at vi tilsidesetter teorier som guds straffedom eller annet vrøvl ligger svaret selvsagt i våre omgivelser. Som er fulle av gift. Vi kan ikke engang beskytte våre barn. Vi - som i vår sofistifikerte og storslåtte verden produserer tonnevis av HMS-papirer og leker at vi er guder.

Og preker om avgifter og krav om miljø. Som resulterer i at nye dieselbiler er farligere enn gamle. Som ett av tusen eksempler på vår ørkenvandring.

Følg med. Dryppene kommer nesten daglig. Vi er på en løpsk karusell. Verden er mer surrealistisk enn den noensinne var for Wile E. Coyote. Helt Looney Tunes, med andre ord. Det vi omgir oss med er en coctail av tusenvis av forskjellige kjemikalier.

Og dette sender vi ungene våre ut i. Refleksvesten er på - Trygg Trafikk-reglene er pugget (klapp på skulderen - vi er så gode atte) - men surstoffmasken mangler... Hele gildet skyldes hovedsaklig oljen. I seg selv en viktig utslippskilde, men også katalysatoren for at vi aksepterer denne kjemiske orgie.

Vet vi hvordan alle disse stoffene reagerer i samspill? mye tyder på at vi ikke gjør det. Brus med benzen? Vel, kanskje ikke verre enn fisk med flammehemmere...

Det eneste positive er at europeisk, inkludert norsk oljeproduksjon stuper. En må faktisk være absolutt uvitende - subsidiært psykopat - for å tro det er en dårlig ting.

- Målet er tindrende klart: Vi skal få utslippene ned, sa Åslaug Haga. Joda, vi gjør nok det. Ved å øke produksjonen slik at vi når veggen. Engang. Heldigvis for oss er lagrene ikke uendelige. Selv om vår malplasserte optimisme er det.