onsdag, mars 26, 2008

Apartheid Norge

Effektivitet er et nøkkelord i dagens samfunn. Til tross for at vi aldri har hatt større verdiskapning. Til tross for at vi aldri har hatt det bedre rent materiellt. Alikevel slår effektivitetskravet svært ulikt ut i vårt klassesamfunn. Mens en ønsker større effektivitet blant ledelsen ved å gi høyere lønn, mer bonuser og frynsegoder, benyttes motsatt teknikk overfor de på bånn.

De på grunnfjellet skal tynes økonomisk i den tro at dette gir dem et spark i baken for å yte mer. Og krav intensiveres - renholdere vurderes for eksempel per kvadratmeter. Arbeidet tar ikke lenger sin naturlige tid, men er justert ned til sekundpresisjon. Sosialt liv på jobben er for mange umulig. Arbeidspresset er stort, og ikke uventet svikter helsen. Mennesket er ikke designet som en arbeidende robot.

Som et eksempel sliter 18% av kvinnelige renholdere med psykiske problemer som et resultat av dette. Men dette er ikke engang toppen av isfjellet. Som kjent er vi blitt sykere enn noengang før i dette utopia av materiell rikdom. Og de ansvarlige er beskyttet av den allmektige stat. Enkeltindividet tar støyten. Næringslivet kan fortsette med å mobbe, slite ut og forgifte mennesker uten konsekvenser. Velferdssamfunnet tar regningen. For typiske lavstatus sykdommer eller skader innebærer det en kanossagang uten like for den enkelte. For Staten gir ikke ved dørene.

Mens markedskreftene brukes som argument alle steder der det favoriserer toppene, er det et ukjent begrep i ansvarssammenheng overfor lavstatusgrupper. Mens det offentlige helsevesenet bruker milliarder på yrkesrelaterte sykdommer er systemet innrettet slik at erstatningssummer oftest minimeres. Noen bør le hele veien til banken, fordi den største kostnadsdelen er de fritatt for. Systemet oppfordrer dermed til misbruk av arbeidere.

80 000 arbeidsskader per år er den dystre statistikken. Og den omfatter ikke skader som behandles av tannlege, kiropraktor, fysioterapeut, eller psykolog. Arbeidtilsynet har vurdert at skadene i bygg og anlegg alene hvert år beløper seg til 4500 tapte leveår og et samfunnsøkonomisk tap på 1,5 milliarder. Slike statistikker viser riktignok at antall fysiske arbeidskader som skyldes enkelthendelser har gått ned de siste årene - men er nøye justert for bare å oppfange de skader som kan reduseres ved satsing på økt fysisk sikkerhet. Alle andre skader er ikke bare underrapportert - de er fraværende på statistikken.

Dette til tross for at det også i tilsvarende "velferdssamfunn" er en økning i antallet psykiske plager knyttet til arbeidslivet. I det hele tatt er det svært vanskelig å få anerkjent lidelser som ikke kan tilskrives en enkeltstående hendelse. Systemet skjermer med dette de ansvarlige for enorme potensielle erststatningsansvar.

Mens Staten overhodet ikke er redd for å pålegge enkeltindivider erstatningsansvar, skjermes de store med den største selvfølgelighet. Ansvaret i samfunnet er tydeligvis statusrelatert. Mens de på bånn i lavstatusyrker avkreves fullt økonomisk ansvar, går toppene som regel fri. Med en fallskjerm under armen i verste fall. Jo, velferden er skjevfordelt. Faktisk så skjevfordelt at vi snakker om rene apartheidsystemet.

4 kommentarer:

Admiral_Gringo sa...

Det fremstår for meg som vanskelig å få folkets vrede i Norge (og vreden er der) rettet i mot nettverkskameraderi og politisk inkompetanse.
Man nekter tydeligvis å vanære den som vanæres bør i landet.
Man nekter å "sparke oppover".

I stedet ser man en økende folkelig vrede rettet i mot innvandrere og "Kalifen i Baghdad" som jo er en fullstendig irrasjonell tilnærmelse til problemstillingen.

Debatter i Norge preges på det jamne av brunt tankespinn, og femifascistisk føleri synes jeg.

E`det løye me drikke?

Amos Keppler sa...

Vi blir møtt med det mytiske «effektivitetskravet» overalt, og det blir fremstilt som en positiv ting, utrolig nok, uansett hvor mange ofre det skaper. Og propagandaen jobber uavbrutt. Det kommer feks stadig nye rapporter som sier hvor «late» vi nordmenn er i forhold til utlendinger osv.

Det er bent fram terror, spør du meg.

NED MED EFFEKTIVITETEN
NED MED EFFEKTIVITETEN
NED MED EFFEKTIVITETEN
NED MED EFFEKTIVITETEN
NED MED EFFEKTIVITETEN

bharfot sa...

Dette er et utrolig viktig innlegg. Det verste er at både problemer og løsninger individualiseres: Flere ganger har jeg hørt folk klage på slike arbeidsplasser, men få til svar av andre (med hvitsnippjobber) at hvis du ikke liker jobben, så bør du vel heller finne deg en ny? Det kan virker som om forståelsen for at samfunnet består av strukturer som kan påvirkes nærmest er forsvunnet. Og da greier ikke folk å slutte seg sammen og kreve endring heller.

Helge Samuelsen sa...

Takk for kommentarer,

Ja - istedet for å sparke oppover når det er behov for det - sparker vi nedover når vi kan. Jeg antar det er et system basert etter samme prinsipper som dyrs rangorden. Selv om vi mennesker selvsagt kan sette andre ord på det.

Redsel for å skape misnøye fra de over en selv kan være en forklaring. Vi er nok generellt ikke bedre vi mennesker enn at vi på egoistisk basis slikker andre oppetter ryggen hvis vi aner fordeler. Går med strømmen om den så leder ut mot fossen. Peters prinsipp slår derfor inn til fulle. Enhver avanserer til sitt inkompetansenivå, og det merkes. De eneste ærlige sjeler avanserer aldri eller sjelden.

Når slikt institusjonaliseres forverres og forsterkes situasjonen.

Effektivitet er blitt et mantra. Det er innlysende at hvis et arbeid blir utført med mindre ressursbruk, så spares det penger. Det er ikke noe genialt i å forstå det. Problemet ligger i at våre overbetalte leder-emner ikke ser virkningen av å føre en slik politikk. Etterhvert oppstår kostnader som andre må ta. Jeg tror den enkelte bedrift må stilles til ansvar i hvert enkelt tilfelle. Bare da kan de virkelige omkostninger forstås av bønnetellerne. Istedet har altså samfunnet stilt seg helt og holdent på arbeidsgiverens side og sparker ut mot dem som i deres øyne "påfører systemet utgifter".

Og, ja - det kan synes som om politikk basert på å forandre strukturer er anathema i verden idag. Jeg ser det som et symptom på at den herskende klasse har det for godt. Sitter for trygt. Det er ikke behov for virkelig forandring når de tjener på å sløve oss alle ned med saksorienterte liksomløsninger.

Vi kaller oss et velferdsland. Men velferden er polarisert og har blitt et forhandlingskort under valgkampen. Et tomt ord som skal overbevise flertallet (for det holder) om at igrunnen så har vi det godt. I virkeligheten jager vi endeløst etter lykken uten å noensinne finne den.