Frank Aarebrot advarer mot separatisme på vestlandet. Årsaken er generell misnøye med den sentraliserte styringen av Norge, samt de underinvesteringer i infrastruktur som skjer i regionen. Til tross for at 70% av nasjonalformuen skapes på Vestlandet, får en bare 28% tilbake i overføringer til sykehus, veier og utdanningsinstitusjoner. Aarebrot er redd separatisme vil utvikle seg ut i fra misnøyen over det han kaller «vanstyre». -Jeg tror at forbannelsen begynner å bli så sterk at det en dag kan komme noen som sier: «Vi lager et vestlandsparti». Og da er helvetet løs, sier Aarebrot.
Og det kan godt være at han har rett. Mens nasjonalforsamlingen ser ut til å leve i en boble av uvitenhet om hva som skjer ellers i landet, og er mest opptatt av å sikre sin egen makt ved å spille det store taburett-spillet - ses slik navlebeskuing med rette på som et havari av demokratiet - sannsynligvis langt flere steder enn på vestlandet. Det er uansett flere enn en gang etterlyst hva lokale representanter gjør for sin region etter at de er flyttet til østlandet.
I tillegg ser vi i sak etter sak at folkemeningen ikke tas på alvor. Politiker-eliten oppfører seg som om de har myndighet til å ta bestemmelsene over hodet på befolkningen. Det er selvsagt ikke tilfelle. Trodde vi ihvertfall.
Sentralisering av kontroll og bestemmelse har vært resultatet av all norsk politikk i moderne tid. En har vært livredd for å åpne for forskjeller og lokal medbestemmelse. Lokalpolitikken er langt på vei bundet på hender og føtter og bruker mest tid på å administrere et på forhånd pålagt budsjett styrt av tilgjendelige midler og faste oppgaver.
I 1769 bodde ifølge folketellingen 8,9 prosent av folket i byer. I 1990 bodde 75% av befolkningen i byer. Nesten hele økningen i folketall i perioden har kommet i byene. Området som vokser mest er Oslo og regionene rundt hovedstaden. Til tross for at det siden 1970 faktisk har vært satset politisk på å utjevne blant annet lønnsforskjeller mellom byer og distrikter, samt at kommunene har fått flere arbeidsoppgaver - er altså samfunnet sterkt preget av sentralisering.
En av årsakene er tilgangen på utdanning- helse- og jobbtilbud. Det moderne samfunnet krever slikt, og sentralisering av slike tilbud vil automatisk flytte tyngdepunktet inn til byene. Vi ser idag også en regional sentralisering innad i småkommuner. Bygdeskoler blir lagt ned og lokalsykehus forsvinner i rasjonaliseringens ånd.
Men er ikke alt dette et resultat av det frie marked, kan en spørre seg? Er det ikke best at kapital og mennesker fritt kan flytte seg der en kan utnytte ressursene best? Og som så mange ganger før kan svaret på overflaten virke bekreftende, men i realiteten er selvsagt kortstokken merket og giveren en falskspiller. Det er i første omgang den sentrale styring som definerer budsjetter og satsingsområder. Ikke lokalmiljøet. Frihet handler om friheten til å velge. Til selv å ta beslutninger om en vil beholde et lokalt sykehus eller en lokal skole. Når rammevilkårene oppleves som tredd ned over hodet på en, øker motstanden.
Vestlandet har for eksempel idag bare en av regjeringens 22 medlemmer. Men regjeringen behandler uansett ikke lokalsaker, den legger bare rammevilkårene. Og nasjonale rammevilkår kan aldri fange opp lokale håp og forventninger eller regionale forskjeller. Det er svakheten med tanken om sentral styring.
Det er grunn til å tro at stortingspolitikere i Norge har innvilget seg for stor makt. Det er bukken og havresekk-syndromet. Enhver institusjon vil søke større innflytelse, og når den selv lager spillereglene gir den sjelden fra seg makt, for å si det slik.
Og selv om en har bedrevet differensiert arbeidsgiveravgift, etableringstøtte, billige lån, og statlig industribygging, har altså dette ikke vært nok. Sannsynligvis fordi alle slike opplegg lukter politisk sentralstyring uansett. Og slikt er sjelden effektivt markedsøkonomisk - og når det går galt, er problemene ofte verre enn før.
De nasjonale investeringene har uansett, og til tross for forsøk på distriktsutjevning i virkeligheten i sum vært sentraliserende. Økonomisk effektivitet og frikobling av tidligere statlige forvaltningsorgan har gitt mindre fokus på geografisk fordeling. De største statlige investeringene har vært i bynære områder. Samtidig har dreining mot sektorpolitikk og nedbygging av regionalpolitiske virkemidler forsterket presset mot svakere regioner. Hensynet til politikk i realiteten øremerket østlandsområdet (eksempelvis vern av Oslofjorden) har definert retningslinjer for hele landet. Norge er i virkeligheten selvsagt et land med meget store regionale forskjeller og forutsetningene er dårlig egnet for streng sentralisert kontroll.
Uavhengig av alt dette kommer det faktum at politiske beslutninger ofte har uheldige bivirkninger. At slikt ikke er av ny dato kan eksemplifiseres ved følgende historie: Min hjemkommune Strand var i lang tid et noenlunde rikt område med stor tilgang på eikeskog. Tilgjengelig vannkraft gav muligheter for sagbruk. Statlige kvotereguleringer og beskatning gjorde imidlertid at de lokale bøndene ikke lenger kunne konkurrere økonomisk, og alt ble kjøpt opp av rike byfolk.
Slikt er kanskje god kapitalisme i noens øyne, men har ingenting med frie markeder å gjøre. Det er i virkeligheten utslag av politikk som fordeler de gode kortene i hendene på de store. Slikt ser vi så absolutt resultatet av idag der rammevilkårene for næringsvirksomhet favoriserer de store landsdekkende kjeder.
Og mens Oslo fortsetter å vokse - helt ute av proporsjon med egen verdiskapning - snakker en for eksempel om kommunesammenslåing for å styrke distriktene - en sentralisering i seg selv. Og glemmer at formålet med slik sammenslåing i virkeligheten er å spare ressurser, ikke å gi større lokal selvråderett. Ressurserne blir av sentralmakten sett på som sine og en forbeholder seg tydeligvis retten til å kontrollere bruken av disse.
Det er så en kan bli sjakk matt av mindre.
Og det kan godt være at han har rett. Mens nasjonalforsamlingen ser ut til å leve i en boble av uvitenhet om hva som skjer ellers i landet, og er mest opptatt av å sikre sin egen makt ved å spille det store taburett-spillet - ses slik navlebeskuing med rette på som et havari av demokratiet - sannsynligvis langt flere steder enn på vestlandet. Det er uansett flere enn en gang etterlyst hva lokale representanter gjør for sin region etter at de er flyttet til østlandet.
I tillegg ser vi i sak etter sak at folkemeningen ikke tas på alvor. Politiker-eliten oppfører seg som om de har myndighet til å ta bestemmelsene over hodet på befolkningen. Det er selvsagt ikke tilfelle. Trodde vi ihvertfall.
Sentralisering av kontroll og bestemmelse har vært resultatet av all norsk politikk i moderne tid. En har vært livredd for å åpne for forskjeller og lokal medbestemmelse. Lokalpolitikken er langt på vei bundet på hender og føtter og bruker mest tid på å administrere et på forhånd pålagt budsjett styrt av tilgjendelige midler og faste oppgaver.
I 1769 bodde ifølge folketellingen 8,9 prosent av folket i byer. I 1990 bodde 75% av befolkningen i byer. Nesten hele økningen i folketall i perioden har kommet i byene. Området som vokser mest er Oslo og regionene rundt hovedstaden. Til tross for at det siden 1970 faktisk har vært satset politisk på å utjevne blant annet lønnsforskjeller mellom byer og distrikter, samt at kommunene har fått flere arbeidsoppgaver - er altså samfunnet sterkt preget av sentralisering.
En av årsakene er tilgangen på utdanning- helse- og jobbtilbud. Det moderne samfunnet krever slikt, og sentralisering av slike tilbud vil automatisk flytte tyngdepunktet inn til byene. Vi ser idag også en regional sentralisering innad i småkommuner. Bygdeskoler blir lagt ned og lokalsykehus forsvinner i rasjonaliseringens ånd.
Men er ikke alt dette et resultat av det frie marked, kan en spørre seg? Er det ikke best at kapital og mennesker fritt kan flytte seg der en kan utnytte ressursene best? Og som så mange ganger før kan svaret på overflaten virke bekreftende, men i realiteten er selvsagt kortstokken merket og giveren en falskspiller. Det er i første omgang den sentrale styring som definerer budsjetter og satsingsområder. Ikke lokalmiljøet. Frihet handler om friheten til å velge. Til selv å ta beslutninger om en vil beholde et lokalt sykehus eller en lokal skole. Når rammevilkårene oppleves som tredd ned over hodet på en, øker motstanden.
Vestlandet har for eksempel idag bare en av regjeringens 22 medlemmer. Men regjeringen behandler uansett ikke lokalsaker, den legger bare rammevilkårene. Og nasjonale rammevilkår kan aldri fange opp lokale håp og forventninger eller regionale forskjeller. Det er svakheten med tanken om sentral styring.
Det er grunn til å tro at stortingspolitikere i Norge har innvilget seg for stor makt. Det er bukken og havresekk-syndromet. Enhver institusjon vil søke større innflytelse, og når den selv lager spillereglene gir den sjelden fra seg makt, for å si det slik.
Og selv om en har bedrevet differensiert arbeidsgiveravgift, etableringstøtte, billige lån, og statlig industribygging, har altså dette ikke vært nok. Sannsynligvis fordi alle slike opplegg lukter politisk sentralstyring uansett. Og slikt er sjelden effektivt markedsøkonomisk - og når det går galt, er problemene ofte verre enn før.
De nasjonale investeringene har uansett, og til tross for forsøk på distriktsutjevning i virkeligheten i sum vært sentraliserende. Økonomisk effektivitet og frikobling av tidligere statlige forvaltningsorgan har gitt mindre fokus på geografisk fordeling. De største statlige investeringene har vært i bynære områder. Samtidig har dreining mot sektorpolitikk og nedbygging av regionalpolitiske virkemidler forsterket presset mot svakere regioner. Hensynet til politikk i realiteten øremerket østlandsområdet (eksempelvis vern av Oslofjorden) har definert retningslinjer for hele landet. Norge er i virkeligheten selvsagt et land med meget store regionale forskjeller og forutsetningene er dårlig egnet for streng sentralisert kontroll.
Uavhengig av alt dette kommer det faktum at politiske beslutninger ofte har uheldige bivirkninger. At slikt ikke er av ny dato kan eksemplifiseres ved følgende historie: Min hjemkommune Strand var i lang tid et noenlunde rikt område med stor tilgang på eikeskog. Tilgjengelig vannkraft gav muligheter for sagbruk. Statlige kvotereguleringer og beskatning gjorde imidlertid at de lokale bøndene ikke lenger kunne konkurrere økonomisk, og alt ble kjøpt opp av rike byfolk.
Slikt er kanskje god kapitalisme i noens øyne, men har ingenting med frie markeder å gjøre. Det er i virkeligheten utslag av politikk som fordeler de gode kortene i hendene på de store. Slikt ser vi så absolutt resultatet av idag der rammevilkårene for næringsvirksomhet favoriserer de store landsdekkende kjeder.
Og mens Oslo fortsetter å vokse - helt ute av proporsjon med egen verdiskapning - snakker en for eksempel om kommunesammenslåing for å styrke distriktene - en sentralisering i seg selv. Og glemmer at formålet med slik sammenslåing i virkeligheten er å spare ressurser, ikke å gi større lokal selvråderett. Ressurserne blir av sentralmakten sett på som sine og en forbeholder seg tydeligvis retten til å kontrollere bruken av disse.
Det er så en kan bli sjakk matt av mindre.
11 kommentarer:
-Jeg tror at forbannelsen begynner å bli så sterk at det en dag kan komme noen som sier: «Vi lager et vestlandsparti»
Den har jeg hørt mange ganger allerede faktisk. Men ikke av noen som er i stand til å faktisk gjøre det.
Men vestlandet har da flere enn en av de 22 i regjeringen. Sogn og Fjordane alene har jo tre stykker: Navarsete fra Sogn, Solhjell fra Naustdal og Grande Røis her fra Høljebyen. I tillegg så er forsvarsministeren fra Bergen, så der er man vel egentlig godt representert?
Nei, se det. Aarebrot tar altså feil og media tar ham ikke på det. Jeg innrømmer at jeg stusset litt på det, men lot det passere. Et problem er uansett hvor mange som oppfører seg som vestlendinger når de først kommer innenfor varmen på løvebakken. Jeg tror det er et større problem.
På den annen side så er vel ikke problemet her at ingen kan/vil gjøre noe med problemstillingen - snarere at den finnes? Eller?
Osloregionen er en støvsuger, en parasitt på resten av landet, som alle hovedsteder. alle byer er det, til en viss grad i forhold til omgivelsene, men hovedstedene er det i ekstrem grad.
Og ja, oslo er en forferdelig stygg by...
Vestlandspartiet? høres ut som en god ide. Det er ikke noe mer idiotisk enn samtlige andre idelogier.
Kosovo, Sør-Ossetia, Baskerland, Sameland og Vestlandet.
Gjerne Trøndelag og Sørlandet også.
Stort!
Under mine heller sjeldne Bergensbesøk har jeg faktisk oppfattet noe av den sterke mistroen mot sentrale myndigheter som Aarebrot beskriver.
Så det finnes nok noe der, selv om jeg ikke aner hvor dypt dette stikker.
Amos,
Desentralisering er vel uansett en fordel - ikke minst i forhold til å eventuellt opprette ditt nomadesamfunn?
Halvor,
Jeg kan underskrive på at tanken er tenkt i Stavanger/Sandnes regionen også. Jeg tror ærlig talt det stikker svært dypt. Ikke nødvendigvis som separatisme - men snarere som et uttrykk for misnøye med de sentrale myndigheter.
Det har til og med vært diskutert som knyttet kulturellt til det vestlandske rike som eksisterte i jernalderen - selvstyrt i forhold til et som dengang var et dansk-kontrollert og svakt østland.
Så jeg vil si tanken stikker dypt både på grasrota og på et mer intellektuellt plan.
Jeg var faktisk ikke ironisk (vel, ikke fullstendig), Helge, men mente at Vestlandspartiet, under dagens rådende forhold er en forholdsvis god, og ikke minst morsom ide...
Ja, ekstrem desentralisering er en god ide og burde ha vært en selvfølge, ned på stammenivå.
Stammenivå...jo, det er faktisk mange gode grunner til at en bør organisere seg i mindre grupper. Ikke minst fordi mennesket biologisk sett ikke er istand til å fungere optimalt i for store grupper, men også fordi det gjør det umulig for ledere å skjule seg bak et system som idag.
Partier er jeg på mange måter skeptiske til. Men alt som kan splitte opp dagens sentraliserte system er et gode.
Så vil jo mange påstå at et fragmentert system gir mindre effektivitet. Det vil jo i så fall være en bonus. Effektiviteten freper mennesket, samtidig som det dreper jorden. Det høres ut som en floskel, men det er jo faktisk sant.
Jo bedre effektivitet jo større ødeleggelser. Effektivitet og selve ideen om det, er et foreferdlig onde. Ned med effektiviteten!
NED MED EFFEKTIVITETEN
NED MED EFFEKTIVITETEN
NED MED EFFEKTIVITETEN
NED MED EFFEKTIVITETEN
NED MED EFFEKTIVITETEN
Det hadde blitt et brukbart slagord for en eller annen protestaksjon.
Den aksjonen er jeg gladelig med på.
Menneskets tid må også fravristes myndighetenes kontroll. EN god måte å redusere effektiviteten på er å redusere arbeidstiden. Det ser ut som om mange tror at vi kan fortsette som før og samtidig kutte i forurensing og utslipp. Det er selvsagt tull!
To timer per dag for å opprettholde livet. Det er det naturlige og det som trengtes hos jegere/samlere.
Litt vel optimistisk? Fire timer er det antropologer mener basert på naturbefolkninger uten kontakt med den moderne sivilisasjon.
Legg inn en kommentar