Fattigdom er Norges største helseproblem. Rehabilitering av blant annet syke mennesker går tregt - og allverdens reformer i trygdesystemene kan ikke underslå det faktum at ingen kan bruke ressurser de ikke har. Når nå regjeringen ønsker å få flere fattige tilbake i jobb, ser en ut til å glemme at fattigdom i seg selv gir små ressurser til jobb-overskudd. Den konstante trusselen som manglende økonomiske ressurser representerer gir ofte utslag i psykiske problemer, og manglende evne til å delta i fritidsaktiviteter både for seg selv og for sine barn sliter på sjelen. Dette er ikke et godt utgangspunkt for å takle arbeidslivet.
Og det skal heller ikke være nødvendig. Er en i arbeid, bør en jo ha såpass betalt at en faktisk kan oppnå det samfunnet normalt krever, og unngå det krysspress som eksisterer i vårt såkalte velferdssamfunn. Her går imidlertid arbeids- og inkluderingsmininister Bjarne Håkon Hanssen (tilsynelatende) nye veier - fattige skal forbli fattige også når de jobber. 133 000 kroner i året skal være lokkemiddelet for å få sosialklienter tilbake i arbeid. Det er en skam. Det er en skandale. Det er same shit, new wrapping. Ingen kan delta aktivt i vårt høykostland på 133 000 i året. Fattigdomsfella slipper med andre ord ikke taket. Dette blir å regne som tiltak - ikke en ny sjanse inn i arbeidslivet.
Først og fremst må en kartlegge evne til arbeid. Er den redusert, må selvsagt kravet til innsats reduseres. Så må en være menneskelig og gi verdighet i arbeidssituasjonen. Skal et menneske i arbeid, må ikke lønnen reduseres til almisser fra en kjip og kynisk stat. Det gir ikke den enkelte tro på seg selv og egne evner. Et krav bør være at alle som kommer i arbeid skal ha en anstendig lønn. Må arbeidet være redusert på grunn av sykdom eller handicap, må trygdesystemet dekke inn dette. En kan ikke få i pose og sekk. En kan ikke først kreve at sosialklienter skal ut i arbeid, for så å la dem gå på en trygd bare marginalt større enn sosialhjelpssatsene. Med aktivitet utløses større privat kostnadsnivå. Dette må i anstendighetens navn tas hensyn til. Målet med dette opplegget er tilsynelatende derfor ikke å få flere i arbeid, men å holde flere i tiltak kontrollert av fattigdom slik at en kan illudere handlingskraft og manipulere statistikken.
En hjelper ingen uten at de gis hjelp til selvhjelp. Ingen er selvhjulpne fanget i fattigfella.
Fattigdom er Norges største helseproblem, nevnte jeg innledningsvis. At psykiske lidelser er et stort problem i det moderne velferdssamfunnet er velkjent. At fattige er overrepresentert blant de psykisk syke er selvsagt. Ifølge EU har vi 400 000 fattige i Norge. Ifølge regjeringen 90 000. En kan krangle om tall så mye en vil. At svært mange har begrensede muligheter til å delta i vårt overflodsamfunn er et faktum. Fattige i Norge lider ikke av sult. I de fleste tilfeller fryser de ikke heller. Men de utestenges fra det sosiale liv - noe som gjør det vanskeligere å være fattig i Norge enn selv i de fattigste u-land.
Hvem er så de fattige i Norge? Det er de syke og uføre, unge arbeidsledige, eldre med minstepensjon, enslige med lav inntekt og aleneforeldre. Først og fremst. De late sosialklientene som gjør karriere av å leve på eksistensminimum, og er vel fornøyd med det, eksisterer bare i tankespinnet hos de vellykkede.
Og så har vi barna til de fattige. EU mener vi har 60 000 fattige barn i Norge. Regjeringen mener vi har 26 000. Uavhengig av hvordan en regner er det trygdenivået som skaper denne fattigdommen. I den grad barn får vesentlig reduserte muligheter til å delta i det sosiale liv er det altså staten som bør bli meldt til barnevernet med bekymringsmelding. Jeg er nemlig svært bekymret for om staten i det hele tatt ønsker å bedre disse barnas kår. Spesiellt når de tilbyr foreldre 133 000 for å være i arbeid.
Hver fjerde nordmann blir psykisk syk en eller flere ganger i sitt liv. Tidligere ble slike lidelser kalt eksistensiell tristhet. Fattigdom er en vesentlig bidragsfaktor til nettopp eksistensiell tristhet... Ikke nødvendigvis på grunn av mangelen på materiell velstand, men den eksludering som fattigdom representerer i et samfunn som både forutsetter og krever velstand for å fullverdig kunne delta. En må ha opplevd det for å forstå det. Og svært mange opplever at det kommer som lyn fra klar himmel. En ulykke - en plutselig sykdom... Det er en myte at sosialklienter ønsker å være sosialklienter av egen fri vilje. Erstatningssaker går tregt som det meste i papirmølla, og mange har allerede måttet gå fra hus og hjem og fått tildels uopprettelige skader når "hjelpen" kommer. Så altfor sent.
Det holder å være selvstendig næringsdrivende i velferdsstaten Norge for å bli malt i stykker av kverna. Går bedriften konkurs slettes ikke gjelden, men hefter ved offeret til evig tid. De fleste fortsetter i arbeid og betaler på gjelden så godt de kan, men bukker til slutt under. Jobb og fattigdom går IKKE godt sammen. En skal ha ressurser, både økonomisk og mentalt for å stå i rotteracet. Kravene en blir stilt overfor i en gjeldsituasjon er imidlertid så utmattende at de ofte fører til sykdom, sykmelding og eventuellt kollaps. Og det verste er at det er ikke bankene som er de verste til å kreve inn gjeld. Det er staten. Den kyniske, menneskespisende millimeter-rettferdige norske stat som aldri tar andre hensyn enn til seg selv. Den egoistiske stat. Velferdsstaten.
Men nå blir det kanskje bedre tider for den som er villig til å ofre litt anstendighet for å redde seg og sine. En vurderer nå å slette gjeld for kriminelle. En har oppdaget at kriminelle ikke klarer overgangen fra soning til et lovlydig liv når de samtidig belemres med stor gjeldsbyrde. La oss håpe at denne sårt tiltrengte hjelpen ikke legges etter samme lest som gjeldssaneringordningene for lovlydige borgere. For da er de allerede knekket før ordningen trer i kraft.
Men hvis ordningen fungerer, lyser det imidlertid i enden av tunellen også for andre. Løsningen blir da å bli kriminell. Taktisk kriminell. For velferdsstaten lytter ikke til den grå massen. Befinner en seg der, er en uten stemme og uten håp. For staten er en maskin. En tyggende, knasende maskin uten hjerte.
Og det skal heller ikke være nødvendig. Er en i arbeid, bør en jo ha såpass betalt at en faktisk kan oppnå det samfunnet normalt krever, og unngå det krysspress som eksisterer i vårt såkalte velferdssamfunn. Her går imidlertid arbeids- og inkluderingsmininister Bjarne Håkon Hanssen (tilsynelatende) nye veier - fattige skal forbli fattige også når de jobber. 133 000 kroner i året skal være lokkemiddelet for å få sosialklienter tilbake i arbeid. Det er en skam. Det er en skandale. Det er same shit, new wrapping. Ingen kan delta aktivt i vårt høykostland på 133 000 i året. Fattigdomsfella slipper med andre ord ikke taket. Dette blir å regne som tiltak - ikke en ny sjanse inn i arbeidslivet.
Først og fremst må en kartlegge evne til arbeid. Er den redusert, må selvsagt kravet til innsats reduseres. Så må en være menneskelig og gi verdighet i arbeidssituasjonen. Skal et menneske i arbeid, må ikke lønnen reduseres til almisser fra en kjip og kynisk stat. Det gir ikke den enkelte tro på seg selv og egne evner. Et krav bør være at alle som kommer i arbeid skal ha en anstendig lønn. Må arbeidet være redusert på grunn av sykdom eller handicap, må trygdesystemet dekke inn dette. En kan ikke få i pose og sekk. En kan ikke først kreve at sosialklienter skal ut i arbeid, for så å la dem gå på en trygd bare marginalt større enn sosialhjelpssatsene. Med aktivitet utløses større privat kostnadsnivå. Dette må i anstendighetens navn tas hensyn til. Målet med dette opplegget er tilsynelatende derfor ikke å få flere i arbeid, men å holde flere i tiltak kontrollert av fattigdom slik at en kan illudere handlingskraft og manipulere statistikken.
En hjelper ingen uten at de gis hjelp til selvhjelp. Ingen er selvhjulpne fanget i fattigfella.
Fattigdom er Norges største helseproblem, nevnte jeg innledningsvis. At psykiske lidelser er et stort problem i det moderne velferdssamfunnet er velkjent. At fattige er overrepresentert blant de psykisk syke er selvsagt. Ifølge EU har vi 400 000 fattige i Norge. Ifølge regjeringen 90 000. En kan krangle om tall så mye en vil. At svært mange har begrensede muligheter til å delta i vårt overflodsamfunn er et faktum. Fattige i Norge lider ikke av sult. I de fleste tilfeller fryser de ikke heller. Men de utestenges fra det sosiale liv - noe som gjør det vanskeligere å være fattig i Norge enn selv i de fattigste u-land.
Hvem er så de fattige i Norge? Det er de syke og uføre, unge arbeidsledige, eldre med minstepensjon, enslige med lav inntekt og aleneforeldre. Først og fremst. De late sosialklientene som gjør karriere av å leve på eksistensminimum, og er vel fornøyd med det, eksisterer bare i tankespinnet hos de vellykkede.
Og så har vi barna til de fattige. EU mener vi har 60 000 fattige barn i Norge. Regjeringen mener vi har 26 000. Uavhengig av hvordan en regner er det trygdenivået som skaper denne fattigdommen. I den grad barn får vesentlig reduserte muligheter til å delta i det sosiale liv er det altså staten som bør bli meldt til barnevernet med bekymringsmelding. Jeg er nemlig svært bekymret for om staten i det hele tatt ønsker å bedre disse barnas kår. Spesiellt når de tilbyr foreldre 133 000 for å være i arbeid.
Hver fjerde nordmann blir psykisk syk en eller flere ganger i sitt liv. Tidligere ble slike lidelser kalt eksistensiell tristhet. Fattigdom er en vesentlig bidragsfaktor til nettopp eksistensiell tristhet... Ikke nødvendigvis på grunn av mangelen på materiell velstand, men den eksludering som fattigdom representerer i et samfunn som både forutsetter og krever velstand for å fullverdig kunne delta. En må ha opplevd det for å forstå det. Og svært mange opplever at det kommer som lyn fra klar himmel. En ulykke - en plutselig sykdom... Det er en myte at sosialklienter ønsker å være sosialklienter av egen fri vilje. Erstatningssaker går tregt som det meste i papirmølla, og mange har allerede måttet gå fra hus og hjem og fått tildels uopprettelige skader når "hjelpen" kommer. Så altfor sent.
Det holder å være selvstendig næringsdrivende i velferdsstaten Norge for å bli malt i stykker av kverna. Går bedriften konkurs slettes ikke gjelden, men hefter ved offeret til evig tid. De fleste fortsetter i arbeid og betaler på gjelden så godt de kan, men bukker til slutt under. Jobb og fattigdom går IKKE godt sammen. En skal ha ressurser, både økonomisk og mentalt for å stå i rotteracet. Kravene en blir stilt overfor i en gjeldsituasjon er imidlertid så utmattende at de ofte fører til sykdom, sykmelding og eventuellt kollaps. Og det verste er at det er ikke bankene som er de verste til å kreve inn gjeld. Det er staten. Den kyniske, menneskespisende millimeter-rettferdige norske stat som aldri tar andre hensyn enn til seg selv. Den egoistiske stat. Velferdsstaten.
Men nå blir det kanskje bedre tider for den som er villig til å ofre litt anstendighet for å redde seg og sine. En vurderer nå å slette gjeld for kriminelle. En har oppdaget at kriminelle ikke klarer overgangen fra soning til et lovlydig liv når de samtidig belemres med stor gjeldsbyrde. La oss håpe at denne sårt tiltrengte hjelpen ikke legges etter samme lest som gjeldssaneringordningene for lovlydige borgere. For da er de allerede knekket før ordningen trer i kraft.
Men hvis ordningen fungerer, lyser det imidlertid i enden av tunellen også for andre. Løsningen blir da å bli kriminell. Taktisk kriminell. For velferdsstaten lytter ikke til den grå massen. Befinner en seg der, er en uten stemme og uten håp. For staten er en maskin. En tyggende, knasende maskin uten hjerte.
45 kommentarer:
Ikke bare «staten», men verdenssamfunnet som helhet. Staten legger bare ting til rette for industrien, og industrien trenger fattige og sultne, enten lokale eller importerte for å fungere, «sosial dumping» osv.
Debatten om borgerlønn blir også stort sett holdt utenfor etablerte medier, for det ville slå beina under industriens fortjenestemuligheter. Hierarkiet blir støttet, eller støtter seg selv, slevsagt, i en selvforsterkende virkning. De rike og vellykkede blir idealet, mens de burde vært rakket ned på, generelt sett ved enhver anledning, for de er etthvert diktaturs livsblod, et eksempel til etterfølgelse i dagens skakkjørte verden.
Det at man kan jobbe seg ut av fattigdom er slevsagt enda en illusjon blant mange. Man blir bare en mer effektiv tjener, slave, hvis man tror det, som de fleste gjør.
Ja, og når man knapt har penger til mat så prioriterer man deretter, og man har verken tid eller anledning til å gjøre annet enn å holde seg flytende i dritten.
Det er et poeng at de fleste trygdede ønsker å være i arbeid. Det forutsetter selvsagt et arbeid med mening og som gir verdighet.
Interessant nok er det arbeidslivet i seg selv som eksluderer de svakeste og lar Staten - som lydig går deres ærend - ta regningen. Og staten sender regningen videre...
Ja - og borgerlønn er selvsagt en god ide. Ulykkeligvis ser jeg ikke for meg at den noensinne kan gi et anstendig liv. Bettong-Bjarne og hans etterkommere av ministere vil alltid sørge for at slike ordninger legges langt under fattigdomsnivå.
Som jo tydeligvis er forutsetningen også for denne "fattigdomsatsingen"!
Ja, det er den samme gamle klienttenkningen. Man skal stå med luen i hånden. Det har ikke forandret seg siden suppekøene. I det hele tatt, verden har knapt forandret seg siden da. Det var en kort periode, der man kunne bli fristet til å tro at den hadde forandret seg, men det var bare forbigående.
Hele forutsetningen for borgerlønn må jo være at den ikke er behovsprøvet (ingen lue, ingen nemd) og at man ikke bare skal kunne overleve, men også leve på den. Den må feks indeksreguleres i forhold til prisstigningen fra første stund. Alt må gjøres riktig... till en forandring.
Noe av der aller verste, blant mangt er hvor både dumme og maktsyke de på toppen er, og at de som skal være de beste blant oss, som gjerne ønsker å fremstå som rettferdighetens forsvarere er like ille. Maktens Vei har ødelagt dem tidlig.
Kroner 133 000 for å være i arbeid?
Ytterligere kommentarer burde i grunn være overflødige...
En mistenker jo sterkt sosialsystemet å ønske å skape klienter!
Og det er riktig at systemet per idag virker som om det er basert på det gamle suppesystemet. Ihvertfall kan en si, i et forsøk på å være morsom, at det ihvertfall må være et supperåd som har bestemt at det skal være slik.
Men situasjonen er selvsagt for tragisk til å tillate humor.
Det er selvsagt umoralsk også av næringslivet som så altfor villig stiller opp på dette apartheidsystemet. Arbeider man, bør man selvsagt få skikkelig lønn. I realiteten ser en at det konstrueres systemer der arbeidsgivere får betalt av staten for å ha arbeidshemmede i arbeid - samtidig som de arbeidshemmede må arbeide langt under minstelønn. Apartheid er ordet. Her blir en ikke forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge eller rase, men på grunn av evne til å henge med i arbeidsmarkedet.
Syke og handicappede er Norges negre! Apartheid er vårt system!
Klientrolle er for svakt uttrykk. Virkeligheten er apartheid.
Det er ingen lovfestet minstelønn i Norge (selv om alle tror vi må ha det i "verdens beste land") Det interessante er at slik lønn skal fastsettes "etter avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker". her lager Bettong-Bjarne en avtale som en enten må godta, eller leve fra hånd til munn.
Det vil si - en lever jo fra hånd til munn også med 133 000 i årslønn i Norge. Jeg mener det seriøst. Noen bør melde denne mannen til barnevernet! For slik fattigdom inviterer til å ødelegge barns muligheter.
Istedet ser en at presset som regel legges på foreldrene. Klarer en ikke å kle barna skikkelig til skolen eller la dem delta i aktiviteter er en dårlige foreldre!
Virkeligheten er at det er vårt apartheidsystem som har skylden! Vi tillater ikke engang fattige i Norge å bo i shantytowns. Blikkskur ville gitt fattige en viss handlefrihet - men er selvsagt forbudt med lov! Istedet skal en tvinges til å stå der med lua i hånden og arbeide for systemet.
For 133 000 i året.
Fattigdomsgrensen - det vil si at en per definisjon ikke har råd til nødvendigheter - er av EU satt til 145 000 i Norge (2006). En skal altså få MINDRE enn dette for å arbeide for Bettong-Bjarne og Co!
Sannheten er at en ikke vil innføre minstelønn i Norge, fordi det da kommer frem på statistikken hvor ille det står til! Bedre å ha et apartheidsystem som ingen bryr seg om... Fagbevegelsen ønsker heller ikke minstelønn, fordi de da mister makt. At trygdede ikke har råd til å fagorganisere seg og at fagorganisasjonene uansett ikke bryr seg om disse (fordi de ikke kan tjene på dem) er nok et utslag av apartheidsystemet. Fellesforbundet ville i sin tid ikke innføre minstelønn fordi det da ville kunne virke som en fattigdomsgrense! Og en regjering som synes ca 90 000 året er greit som fattigdomsgrense vil snart finne at slikt selvsagt ikke engang betaler mat og husrom i velferdssamfunnet!
EN ER NULL VERDT I NORGE SOM ARBEIDSHEMMET!
Denne typen apartheid er faktisk verre enn den som fantes i Sør-afrika. Fordi de svarte var faktisk om ikke annet verdsatt ut ifra en verdi som arbeidskraft!
Verd å bite merke i er også at selv om vi ynder å snakke om hvor høy GJENNOMSNITTSLØNNA i Norge er - er dette ren tåkelegging. Halvparten i norge tjener UNDER 200 000! At gjennomsnittslønna er så høy er på grunn av at den feite øvre middelklassen og oppover tjener langt over det forsvarlige! Virkeligheten er at Norge er et land der de svakeste blir fattigere for hvert år som går.
Og det gjelder i første rekke "sliterne" i samfunnet. Velferd? My ass!
Ja jeg er sint! Og det burde flere være. Grrrrrr!!!!
Ja, hvorfor skal man ikke vært rasende og aggressiv, spesielt når man har veldig god grunn til det og det er det veldig mange som har. Man skal som sagt be pent om å bli behandlet som et menneske. Hvilken idioti er det???
Nå er jeg heldigvis bedre stilt selv enn de som blir rammet av dette. Medfølelse er imidlertid mangelvare i samfunnet.
Jeg tilskriver det i stor grad hundreogfemti aper syndromet.
Vi lever i ett grunnleggende urettferdig samfunn.
Og i millioner av år har vi levd i små grupper. Plutselig er det milliarder av andre vi må forholde oss til. Det er slett ikke usannsynlig at det spiller inn, det er sikkert.
Hei!
Jeg klarer ikke å lese det samme ut av artikkelen på siste.no som du gjør. Etter hva jeg forstår, skal de 133 000 kronene ikke være lønn for arbeid, som du sier, men en stønad man mottar mens man går på et tilrettelagt program med et individuelt tiltak (hvor målet er at man etterhvert skal ut i arbeidslivet). Det høres ut som en slags attføring, slik jeg oppfatter (leser) det.
Attføring måtte jeg selv ha en gang i tiden, og det var en suksess, husker jeg.
Laila,
Attføring finnes allerede, som du så riktig påpeker. Dette er er et nytt prosjekt fra Bettong-Bjarne.
Poenget er at dette så absolutt er et tiltak - et såkalt kvalifiseringstiltak. Hva som er problemet med å betale mennesker anstendig lønn hvis de skal ut i arbeidslivet kan ikke jeg forstå. Det er et kjent fenomen at fattigdom er et av de største hindrene for rehabilitering idag.
At en skal ut i arbeid med et utgangspunkt på 133 000 kroner er en skam. Det trekker ingen ut av fattigdom. Jeg er klar over at hvis en kvalifiserer seg til bedre betalt arbeid så kan en komme ut av dette på en god måte. Men hvor mange sosialklienter kvalifiserer seg til godt betalte jobber? Og hvor er den økonomiske hjelpen til å stable et nytt liv på beina? Prøv å leve på 133 000 i året før alle utgifter og se hvor lett det er å skape seg et nytt liv?
Noen vil nok klare det. Men hele konseptet med sosialklienter er at de har feilet før. En behøver et solid fundament for å komme seg ut i fra en slik situasjon. Jeg er sikker på at flere vil sitte igjen med like lite som før etter de ekstra utgifter som "aktivitet" medfører. Og jeg antar dette ikke er et kurs i arbeidstrening, men reell arbeidstrening. Med andre ord - i praksis jobb.
Sosialklienter lever i dagens Norge fra hånd til munn. 133 000 tusen i året er bare en marginal forbedring - men gis altså i en situasjon der sosialklientene får økte kostnader med å være i arbeid. Dette er en fattigdomsfelle.
Det er snart bare regjeringen som ennå ikke har forstått at fattigdom i stor grad er diskvalifiserende i forhold til arbeidslivet.
Hva er problemet med å skaffe mennesker arbeid med skikkelig lønn? Hva er problemet med å gi disse menneskene verdighet? Det er ganske enkelt å avskaffe fattigdom i Norge - som regjeringen maser om i tide og utide mens de ennå ikke har løftet en finger,løsningen ligger ganske enkelt i å finne arbeid tilpasset den enkelte, betale anstendig lønn - la trygden kompensere overfor arbeidsgiver den del en person eventuellt er arbeidshemmet (enkelt eksempel: 50% arbeidskapasitet = 50% av lønna kompenseres for av trygden - arbeidstaker mottar alikevel 100% lønn fra arbeidsgiver)
Så kunne kanskje de sosialklientene som har helse til det løftes ut av fattigdommen samtidig som en gir arbeidstrening og minsker istedet for øker de psykososiale problemstillingene denne gruppen står overfor.
Istedet kjører en altså på som før med et system som kontinuerer hånd til munn tilværelsen. En tilværelse som ikke gir økonomisk rom for sosial aktivitet, med store konsekvenser for psyken til den enkelte og enda større/verre konsekvenser for eventuelle barn!
Dessuten er det et typisk skippertak. Om enn et lite et. 230 millioner er uansett som å pisse i havet. Kampen mot fattigdom går med andre ord på sparebluss med en regjering som gikk til valg med slagordet at fattigdom skulle bort!
Dette er en typisk løsning basert på samme lest som tidligere feilslåtte strategier. Dette er en nedbrytende istedet for oppbyggende strategi. Ingen langtidsfattige får ressurser nok til å få orden i sin økonomi og sine liv med dette opplegget. Og slik orden er første forutsetning for å takle et sosialt liv inkludert arbeid.
Hadde regjeringen lest rapporter fra NAV eller andre organisasjoner (for eksempel Velferdsalliansen eller NØI) hadde de visst dette. Istedet har jeg inntrykk av at en kjører på med et halvhjertet forsøk fordi det så smått begynner å haste med å gi signaler om at de faktisk satser på å avskaffe fattigdom. En må liksom gjøre noe før neste valg...
Alle burde innse at de istedet er ute etter å redusere kostnadene på sosialbudsjettet. Kostnader som er langt større enn de burde være fordi systemet i seg selv avler syke mennesker! Som Velferdsalliansen uttrykker det:
Dagens utøvende sosialpolitikk ovenfor de økonomisk, sosialt og rettslig vanskeligstilte er i store trekk stigmatiserende og nedbrytende og preges av mistenkeliggjøring, skyld, straff og skam. Denne brukergruppen er svært sammensatt og består av mennesker som er i ulike livskriser eller som befinner seg i vanskelige livssituasjoner. Mistenkeliggjøring, umyndiggjøring og fattiggjøring er ikke den rette medisin for å hjelpe disse menneskene ut av sine kriser og til en bedre livssituasjon.
Regjeringen ser ut til å fortsatt tro at slike metoder fungerer. Det vitner om inkompetanse slik jeg ser det. Per definisjon er en inntekt på 133 000 langt under fattigdomsgrensen i Norge. En slik inntekt er nok til å sitte å stirre i veggen - ikke mer.
Dessuten kan jeg jo legge til at vi har over 130 000 mennesker på sosialhjelp. Selv om regjeringen lykkes i å få alle 5000 i dette prosjektet over i jobb (noe jeg altså sterkt betviler), vil det være en smålig satsing.
Så dette poenget er også en berettiget kritikk mot en regjering som skulle avskaffe fattigdom.
Det er sikkert ikke stønaden på 133 000 som skal hjelpe dem ut i jobb, tror du det? Det er nok snarere (de individuelt tilrettelagte) tiltakene og innholdet i disse. Jeg vet ikke hvorfor du setter likhetstegn mellom tiltak og jobb. Hvor har du det ifra? Jeg ser ingen holdepunkter for det i artikkelen. Heller ikke attføringstiltaket jeg mottok i sin tid, var å regne som en jobb. Men det førte til at jeg kom meg i jobb etterpå.
Det sagt, så burde nok sosialhjelpsatsene vært høyere enn de er, ja. Dog uten at de blir så høye at det ikke lengre lønner seg (for arbeidsføre) å arbeide. Det er en balansegang der, som jeg dessverre ikke har kompetanse til å regne på. Jeg bare skjønner så mye som at det må lønne seg å arbeide, for de som KAN arbeide. Og sosialklienter er vel pr. definisjon arbeidsføre, eller? Jeg mener, de er jo ikke trygdede (uføretrygd o.l.).
Nei, det er ikke stønaden i seg selv som skal være jobben. Men jeg forutsetter at disse tiltakene er basert på jobbtrening et eller annet sted. Det har jo ingen effekt å sende sosialklienter på kurs for å få dem i jobb. En må finne tilpasset arbeid.
Og mens de er i tilpasset arbeid ser jeg overhodet ikke problemet med at de skal få en anstendig lønn. NAV opererer jo også med begrepet "jobb" om slike tiltak. Poenget er at en skal være på jobb, men skjermet ifra det vanlige arbeidsmarkedet ved at jobben skal være tilpasset. Det er jo hele poenget.
Men en kan knapt kalle det å jobbe når en går på slik luselønn. Hvorfor skal en "simulere" arbeid på alle måter unntatt lønn? Dette skaper bare mer fattigdom - og det vet regjeringen godt. Beløpet er langt under fattigdomsgrensen. Dette er for svakt. Hvis ikke rike Norge kan spa opp mer penger til å sette inn i dette prosjektet burde en kanskje redusere antallet som skulle inn på opplegget? En kunne da betalt en anstendig sum (ca tarifflønn?).
Jeg, og mange organisasjoner som arbeider med slike problemstillinger mener at selve fattigdommen i seg selv er et hinder for at mennesker skal ha ressurser til å jobbe. Mennesker som er syke, og svake på mange felt, må kunne ha et minimum av økonomisk trygghet slik at en slipper å kjempe for overlevelse i tillegg til å skulle satse på å komme over det hinderet som tidligere av ulike årsaker har satt dem på sidelinjen i samfunnet.
Dette forslaget er like uanstendig som hele sosialpolitikken! Velferdsnorge er en vits så lenge vi har størst antall fattige i Europa!
Jeg vil anta at du fikk attføringspenger når du gikk på ditt opplegg, Laila? Og jeg antar at det var pga sykdom eller skade som gjorde at du ikke lenger kunne stå i ditt tidligere arbeid?
Ok, tenk deg at du forut for dette opplegget hadde gjennomgått en lengre tids ydmykelse gjennom trygdesystemet. At du hadde mistet både hus og andre eiendeler på grunn av sykdommen eller annet (en forutsetning for å få sosiahjelp). At du hadde vært avhengig av sosialen i lengre tid og hadde lite ressurser å stille opp med. Ville tiltaket hatt like stor sjanse til å lykkes?
Sosialklienter har langt mindre ressurser en det jeg antar du hadde i din situasjon. Poenget er at hvis hjelpen kommer raskt så går det som regel bra. Når en er kjørt gjennom den økonomiske fattigdomskverna noen år vil det kanskje lønne seg å ordne opp i økonomien sånn noenlunde hvis en skal sende folk ut i arbeidssituasjoner?
Det mener ihvertfall jeg. Sannsynligheten for å lykkes blir da astronomisk høyere rett og slett fordi en kan fokusere på det en skal - ikke på å overleve fattigdom.
Jeg kjenner tilfeller der handicappede jobber for 35 kroner timen! (riktignok på et annet opplegg) Slikt er nedverdigende. Jeg har hatt telefoner der mennesker har grått fordi de ikke har råd til å betale bomringen for å komme seg på jobb. Fordi trygdene de skal leve på er for lave.
Tar en bort behovet for å bruke energi og tid på slikt blir både livskvalitet og alt bedre. Slike trygder som en opererer med er nedverdigende og burde være straffbare etter mitt hode.
Tenk deg at disse menneskene sikkert hadde klart seg hadde de bodd i blikkskur som en gjør i u-land. Men det vil vi ikke ha i Norge - for vi vil gjemme bort fattigdommen. Vi har altså satt en standard - men gir ikke livstøtte nok til å opprettholde denne standarden!
Jeg kjenner til tilfeller der trygdede nå sitter uten TV. Fordi de ikke hadde råd til å investere i dekoder.
Samfunnet blir bare dyrere å leve i - trygdene blir ikke oppjustert i forhold til prisstigning. Og Staten vil ikke engang betale minstelønn (tariff) når de henter inn mennesker på jobb.
Joda, det er jobb når en skal jobbe. Derfor bør en i et slikt opplegg tilby MER enn fatigdomsgrensen - ikke mindre. Men det er kjipe staten i et nøtteskall spør du meg.
Velferden er fokusert mot de nest fattigste (som en blir ved for eksempel kortids arbeidsledighet eller sykdom. De aller fattigste i dette samfunnet blir avspist med smuler. det er for dårlig. Vi kan ettergi milliarder i skatt fra Statoil, men "finner bare" et par hundre millioner for å "løse" fattigdomsproblemet.
Ikke mye til satsing, spør du meg.
Til det punktet at det må lønne seg å arbeide. Klart det skal lønne seg å arbeide. Saken er vel heller den at alt for mange i lavtlønnet arbeid tjener for lite, Forskjellene i Norge øker, og de svakeste sakker årlig akterut. Hele lønnsstrukturen er moden for en alvorlig justering!
Men dette er oljeøkonomien i et nøtteskall. De på toppen vasser i penger mens de andre sakker akterut. Husk at halvparten av arbeidstakere i Norge tjener omkring 200 000. Da hjelper det ikke at gjennomsnittslønnen er vesentlig høyere! (gjennomsnitt og median er to forskjellige ting - men det snakker en sjelden om fra det offentlige)
Desverre er det jo slik at svært mange lavtlønnede jobber faktisk IKKE lønner seg å ta i Norge. Det er jo det som er problemet. En kan ikke ta en jobb der en sulter ihel. DERFOR er det vi har et problem. Ikke fordi folk er late og ikke vil jobbe.
Det er et problem som skyldes politiske veivalg og det faktum at lønnspolitikken i Norge styres av fagorganisasjoner som ikke bryr seg om de virkelig lavtlønnede. Det demokratiske diktatur (flertallsdiktaturet) i praksis... En gir gjerne rederne milliardlettelser på skatten, men tror i fullt alvor at mennesker skal leve frivillig ved å jobbe seg i hel i drittjobber for lønn en ikke kan leve på.
skal være jobben... skulle selvsagt være skal hjelpe dem ut i jobb..
«Jeg vil anta at du fikk attføringspenger når du gikk på ditt opplegg, Laila? Og jeg antar at det var pga sykdom eller skade som gjorde at du ikke lenger kunne stå i ditt tidligere arbeid?»
Ja, og ja.
«Ok, tenk deg at du forut for dette opplegget hadde gjennomgått en lengre tids ydmykelse gjennom trygdesystemet. At du hadde mistet både hus og andre eiendeler på grunn av sykdommen eller annet (en forutsetning for å få sosiahjelp). At du hadde vært avhengig av sosialen i lengre tid og hadde lite ressurser å stille opp med. Ville tiltaket hatt like stor sjanse til å lykkes?»
Jeg vet ikke, men tror da det. Kan ikke se hvorfor det ikke skulle lykkes. Det som gjorde susen, var selve opplegget, prosessen.
«Sosialklienter har langt mindre ressurser en det jeg antar du hadde i din situasjon.»
Ressurser? Arrester meg hvis jeg tar feil, men etter sammenhengen å dømme, mener du vel penger? Jeg tror du skal være forsiktig med å sette likhetstegn mellom penger og ressurser. Du skal se sosialklienter har ressurser i massevis, om de ikke akkurat har så mye penger. Hvorfor må mitt tilfelle ha vært annerledes enn de fleste andre? Du baserer deg endel på antakelser, ser jeg. Men de later til å være tatt ut av løse luften, virker det som.
Jeg er faktisk et levende eksempel på at slike tiltak kan fungere. Men du vil ikke høre på det øret, nei vel. Du ser vel rødt med en gang du ser Bjarne Håkon Hanssen.
Nei,
jeg baserer meg ikke på antakelser, men på forskning utført gjennom lang tid.
At du ser på deg selv som et levende eksempel på at slikt kan fungere er greit. Men jeg antar derfor at du overhodet ikke kan sette deg inn i situasjonen sosialklienter flest er i. For en attføringssituasjon er ikke relevant i forhold til problematikk som går på den uverdige situasjon for sosialklienter flest.
Antakelsene ligger hos deg. Blant annet når du sier at sosialklienter har ressurser i massevis. Det har nok mange, men denne gruppen er så sammensatt at det vanskelig kan sies at alle vil kunne fungere i et slikt system. På den annen side er ikke det hovedpoenget. Hovedpoenget er at regjeringen som før baserer seg på trygdeytelser som er latterlig lave. Det har vist seg å være feil strategi før - og en kan jo ikke annet enn å gi opp denne regjeringen i forhold til å bekjempe fattigdom. Maken til puslete satsing skal en lete lenge etter.
Men jeg aksepterer at du ønsker et sosialsystem som baserer seg på trygder langt under fattigdomsgrensen. Det er inhumant og jeg skal love deg at jeg ser rødt.
Hva som gjør at staten ikke kan gi mennesker som prøver seg i en arbeidssituasjon en anstendig lønn kan ikke være annet enn ren og skjær sparementalitet. Som du skjønner - eller kanskje ikke(?) - jeg har ikke noe imot at en stiller opp med opplegg for tilrettelagt arbeid. Men forutsetningen min er at en da faktisk gir en anstendig "lønn" for det.
Tenk hvor stort incitament det vil være for en sosialklient å få jobbe samtidig som en får vesentlig bedre økonomi. Det vil spore an til videre arbeid. En situasjon i dyp økonomisk armod også gjennom en slik periode er knapt effektivt. hvis målet om arbeid var innen enkel rekkevidde for sosialklienter uansett - er det vanskelig å forstå at de ikke velger en slik løsning på egen hånd. Men det er jo nettopp slik at slik er det ikke! Veien frem til arbeid er vanskelig - det er problemstillingen. En bedret økonomi ville så absolutt hjulpet på. Går en ut av en slik ordning vil man jo miste pengene - nok et incitament for å stå løpet ut.
Men BHH tryller ikke opp mer enn knapper og glansbilder i sin "satsing". det er slik denne regjeringen opererer. Knapper og glansbilder er alt de har til sine valgløfter.
Jeg tror effektiviteten av opplegget blir svært dårlig. Forsåvidt kan en jo si at jeg håper jeg tar feil - for jeg unner alle å unnslippe norsk trygdepolitikk!
Vår familie på 3 måtte for 8 år siden gå de tunge veien til sosialkontoret! De 133 000 jeg fikk de 18mnd i støtte til husleie, mat, strøm og klær og leirskole til et barn ble dratt inn på timen den dagen jeg fikk etterbetalingen på innvilget uføretrygd! Ja jeg ble til og med skyldig 30 000 kroner som jeg ikke har klart å betale enda!Ca 40% av sosialklientene er syke yrkeshemmede mennesker i trygdekø!25% er rusavhengige? Resten er av forskjellige grunner korttidsbrukere av sosialkontoret!Når helsa svikter helt hjelper ikke noen ”arbeidslinje”! Stadig flere kronisk syke mennesker som søker uføretrygd, havner på sosialstønad! Attføringsstønad kan bare beholdes i en kort tid! Attføringstiden og saksbehandlingstiden trygdekontorene har kaster stadig flere på sosialstønad! Nesten 50 000 medmennesker som fra før var i en vanskelig situasjon på grunn av sykdom er i dag blitt sosialklienter. Disse kan eller får i de fleste tilfeller ikke et vanlig arbeide eller de venter på en trygd/pensjon! Grunnen til at det bare er 3000 mennesker som skal hjelpes i denne omganeg er at resten blir regnet som kronisk arbeidsudyktig! Den største enkeltgruppen er folk som har brukt opp attføringstiden sin! Stadig flere sitter å venter på sin minstepensjon! De fleste som havner på permanent uføretrygd har ingen ting av verdier eller de har solgt og brukt opp det de eier før de får noe som helst av sosialstyrelsen!
Bjarne H har nå luftet tanken om at arbeidstakere som har jobbet et langt liv og har vært pliktoppfyllende å innbetalt sin LO kontingent, skal slippe turen om sosialkontoret før de får en pensjon/uføretrygd. De planlegger altså å forskjellsbehandle fattige LO medlemmer og resten av bermen! Sosialstønad er i dag mange sykes eneste mulighet når de venter på en trygd/pensjon! Hvis du får nei på uføresøknaden din, betyr det at du ikke har noen rettigheter i det hele tatt. Mange kan ikke gå tilbake til sin gamle arbeidsplass fordi arbeidsgiveren har sagt deg opp! Alle kan i dag etter loven bli oppsagt etter at du ha vært sykemeldt i 1 år! Å oppsagt blir de! Effektivitet kreves i alle ledd også blant sosialklienter som har arvet foreldres rusproblemer og slike som ikke kommer seg tilbake i arbeid! Jeg kan fortelle Laila at hun er en av de få heldige som har kommet seg tilbake innen for attføringstiden! Slike solskinnshistorier begynner i dag å bli unike! Det er desverre ikke mange som går gjennom byråkratkverna i 2008 uten brukket rygg! Der finnes ikke håp for de fattige i Norge! Det hele koker ned til fordommer som vi så for flere hundre år siden! De fattige er late forfyllede døgenikter, og enslige mødre som lever i synden som FRP kaller dem!
Arve:)
Sitat (Helge S.):
«Men jeg aksepterer at du ønsker et sosialsystem som baserer seg på trygder langt under fattigdomsgrensen.»
Jaha? Jeg får gjenta meg selv, da:
Det sagt, så burde nok sosialhjelpsatsene vært høyere enn de er, ja. (skrevet i denne kommentaren)
Sitat (Anonym/Arve):
«Jeg kan fortelle Laila at hun er en av de få heldige som har kommet seg tilbake innen for attføringstiden!»
Ærlig talt, du ukjente. Spar meg! Du kan ikke fortelle meg noe som helst om mitt tilfelle. Det må nesten bli omvendt! Så hør etter: For jeg kan fortelle deg at det verken var hell eller flaks som gjorde at jeg lyktes med min attføring. Notér deg det. Det skyldtes dels det individuelt tilpassede tiltaket, og dels meg selv og min konstruktive innstilling. Altså ikke "flaks".
Fikk du det med deg?
Makan.
Sitat: Laila: Attføring måtte jeg selv ha en gang i tiden, og det var en suksess, husker jeg!
Har nå jobbet med attføring i 10 år og sett hvordan folk faller sammen! Jeg har også sett noen få som har klart seg! Veldig få! Poenget mitt var nettopp at de aller fleste som er havnet på sosial stønad er i dag arbeidsuføre! Sosialstønad fungere i dag som en slags trygd! Jeg har ingen problemer med å ta imot sosialstønad istedet for trygd! Har jobba i over 30 år før ulykkenen kom i kø! Det er ikke navnet på støtten som er problemet men summen og måten støtten blir gitt på! Som for eksempel i min kommune så måtte jeg gå i banken å løyse ut min sjekk hver måned! I tillegg måtte jeg vurderes fram og tilbake hver mnd. i 18 mnd. Det var skremmende det! Jeg kjenner ikke din historie og du kjenner ikke alle skjebnene der ute som sliter! Derfor kan man ikke si at noe virker for alle fordi det virket for deg! Makan?
He he
Arve:)
Arve,
Ja - her er det viktig å forstå hvordan systemet fungerer! Mange ser ut til å tro at sosialklienter enten bare er late eller bare trenger et lite kick i rævva for å komme i arbeid. Misforståelsene er mange, og når disse misforståelsene tydeligvis også finnes på topp-plan hos vår regjering oser det inkompetanse!
Laila,
Joda jeg har fått med meg det - og jeg hadde tenkt å skrive at du motsier deg selv Laila. (men jeg prøver å være litt snillere i kommentarfeltet som et forsinket nyttårsløfte haha) Fordi jeg kritiserer ikke forsøk på å få sosialklienter i arbeid. jeg kritiserer den manglende forståelse for kompleksiteten i problemstillingen og først og fremst mangelen på forståelse for at fattigdom i seg selv er et hinder mot rehabilitering!
Du er altså uenig med meg i det. Ihvertfall høres det slik ut. Å slenge ut en kommentar om at trygdene må opp samtidig som du høres helt fornøyd ut med dette opplegget er en selvmotsigelse.
Det er jo det jeg sier: Trygdene må opp - spesiellt i et slikt opplegg der det blir viktig å skape en trygghet og et økonomisk fundament for at disse menneskene skal ha en sjanse for å komme seg ut av sin situasjon! En sjanse! Systemet som det fungerer idag ødelegger mennesker!
Så du får nesten bestemme deg om du er enig med meg i om denne spesifikke "satsingen" burde basere seg på et bedre inntektsgrunnlag eller ikke. Til nå har jeg hatt inntrykket av at du er uenig i det til tross for din kommentar om økte trygder.
Gitt at en opererer med trygder som gir verdighet og reell mulighet for å klare seg i dette høykostnadssamfunnet har slike opplegg en mulighet for å fungere såfremt en også tar hensyn til den enkeltes helsesituasjon og mulighet til å jobbe. I den grad en gjør situasjonen umulig å bære økonomisk og samtidig krever mer i ytelse enn det personen det gjelder er i stand til (hvordan dette blir er uvisst - men jeg forutsetter at det blir tatt helsemessige hensyn - ellers legger staten opp til å bryte menneskerettighetene) så blir hele opplegget en oppvisning i bortkastet hersing med mennesker.
At Bjarne Håkon Hanssen stiller i samme klasse som populistene og amatørene i Frp tilsier for meg at han fortjener den kritikk han får.
Nå kan jeg opplyse at jeg også har vært på attføring på grunn av en yrkesskade. I mitt tilfelle ble opplegget stanset fordi jeg ble for syk. Ingen oppfølging for å fortsette opplegget. det jeg har arbeidet etter dette har vært 100% på eget initiativ. Og det er jo greit nok. Men jeg må jo si at når NAV ikke engang klarer å oppfange sykdomsperioder hos mennesker som per definisjon er kronisk syke - ja, så gir jeg ikke mye for hele opplegget.
Og så tror en at en skal klare å rehabilitere sosialklienter?
Hele systemet oser av menneskeforakt og inkompetanse. Og er det noen som arbeider i NAV som leser dette så får jeg si at jeg har opplevd mange bra mennesker der. Det er ikke deres feil - selv om en kanskje skulle kunne forvente at de gav tilbakemeldinger til den politiske ledelse om hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Problemstillingen ligger i at NAV er styrt politisk. En ville ikke funnet på å styre for eksempel Statoil politisk - for der må en ha effektivitet. Galskapen er at en har innsett at politiske "femårsplaner" ikke fungerer på andre områder. Alikevel så eksperimenterer man med det i trygdesystemet med det resultat at liv blir ødelagt.
Ingen er mer kyniske enn den norske stat.
Det er en skam det - for AS Norge!
Sitat (Anonym/Arve):
«Sitat: Laila: Attføring måtte jeg selv ha en gang i tiden, og det var en suksess, husker jeg!»
Når du siterer, så vær redelig og sitér korrekt! Jeg hadde ingen utropstegn etter den setningen.
Sitat (Anonym/Arve):
«Jeg kjenner ikke din historie og du kjenner ikke alle skjebnene der ute som sliter! Derfor kan man ikke si at noe virker for alle fordi det virket for deg!»
Er det jeg som sier at "dette opplegget vil virke for alle", eller er det dere som sier at "dette opplegget vil ikke virke for noen (eller kun for ytterst få)"? Det er det siste. Så hvorfor snu det på hodet med denne stråmannsargumentasjonen?
Forøvrig forstår jeg heller ikke hvorfor du drar arbeidsuføre inn i dette. Tror du i fullt alvor at Bjarne H. Hanssen med dette har tenkt å få uføre mennesker ut i arbeid?!
Sitat (Helge S.):
«Å slenge ut en kommentar om at trygdene må opp samtidig som du høres helt fornøyd ut med dette opplegget er en selvmotsigelse.»
Jeg ser at du sier det. Men for meg høres det ut som om du skaper den motsigelsen i ditt eget hode. Ble sosialsatsene hevet til et anstendig nivå (over fattigdomsnivå), skjønner jeg ikke hvordan slike tiltak ville være dømt til å mislykkes på grunn av fattigdom.
Du skrev:
«Så du får nesten bestemme deg om du er enig med meg i om denne spesifikke "satsingen" burde basere seg på et bedre inntektsgrunnlag eller ikke. Til nå har jeg hatt inntrykket av at du er uenig i det til tross for din kommentar om økte trygder.»
Trodde du jeg mente at sosialsatsene måtte heves, men unntatt for dem som gikk på slike tiltak? Og hvordan kom du i så fall frem til den tolkningen?
Laila,
Synes du at det er uvesentlig om satsene settes høyere eller vil det være ett fett for resultatet?
Jeg kan kondensere min mening ned til to korte teser:
1: Satsene er uverdig lave
2: Sannsynligheten for suksess blir vesentlig høyere hvis satsene økes
Du argumenterer som om denne satsingen er helt ok. Det har du gjort opptil flere ganger, blant annet når du sammenlikner den med din egen vellykkede attføring. Jeg argumenterer med at denne nye satsingen er dårlig NETTOPP på grunn av de økonomiske rammene. Som er vesentlig dårligere enn vanlig attføring. Til tross for at brukerene i dette tilfellet må antas å være mindre bemidlede enn den gjennomsnittlige bruker av attføring.
Og så er du altså alikevel enig i at trygdene må opp inkludert for de som skal inn i denne ordningen?
Har jeg forstått deg rett? Du er enig i det, men finner ingen grunn til å kritisere ordningen alikevel?
I så fall så ser jeg ikke poenget med din argumentasjon. Alt jeg ser er at du - i en vesentlig annen situasjon - mener at attføring er bra, noe som forsåvidt er relativt uinteressant i forhold til diskusjonen om de økonomiske rammene omkring nettopp DENNE ordningen.
Jeg ser også at du mener at det ikke er pengene i seg selv som skal stå for suksessen i denne ordningen - det jeg sier er derimot at det IKKE er irrelevant hvor gode økonomiske rammer som finnes. Kan du avklare om du er enig eller uenig i det?
Ut ifra slik du har ordlagt deg tidligere har jeg inntrykk av at du ikke synes økonomien oppi dette er så viktig. Det synes jeg. Jeg synes at når en skal tilby et slikt opplegg så er det ikke bare flaut, men nærmest skandaløst, at en ikke tilbyr bedre økonomiske rammer. Spesiellt flaut er det at dette skjer i et land som flyter over av oljepenger. Her ser vi nok en gang at det er småbeløp som skal settes inn for å hjelpe de svakeste. Spesiellt kritikkverdig er dette fra en regjering som aktivt lovte å kjempe mot fattigdom!
Og ja, ressurser er ikke bare penger - som du helt riktig sa tidligere. Men penger er nå engang en viktig ressurs. Mennesker som ofte lever på et eksistensminimum vil få større muligheter til å bruke sine andre ressurser når de får lov til å bekymre seg litt mindre over det økonomiske. Jeg har ikke foreslått at en skal heve satsene her til astronomiske høyder. Over fattigdomsgrensen som et utgangspunkt bør imidlertid være et krav og nærmest en selvfølge forutsatt en anstendig politisk ledelse.
Som en kommentar til om denne ordningen gjelder arbeidsUFØRE (Arve skal få svare for seg, dette er bare min vinkling):
Det som hadde vært en viktig sak ville vært om en kunne bruke slike ordninger som en nå foreslår nettopp for å luke bort de som er på sosialhjelp men som egentlig burde vært på en anstendig uføretrygd.
Sosialhjelp skal jo egentlig bare være en midlertidig hjelp - men slik systemet har fungert blir mange fanget i denne fattigfellen uten mulighet til å komme seg ut på egen hånd. Jeg er redd det må sterkere lut til for å snu denne utviklingen enn regjeringens puslete satsing.
Uføretrygd kan graderes - det er godt mulig at en med for eksempel 50% uføretrygd kan utføre en 50% tilpasset stilling. Satsingen burde så absolutt gått i retning av å få mennesker i verdig arbeid med verdige trygdeordninger - noe en tydelig ser at denne rødgrønne regjeringen egentlig ikke vil ta seg råd til.
Sitat (Helge S.):
«Synes du at det er uvesentlig om satsene settes høyere eller vil det være ett fett for resultatet?»
Jeg vet ikke, Helge. Du spurte meg lengre oppe om jeg trodde at tiltaket mitt ville ha lykkes dersom jeg hadde måttet leve som fattig sosialklient, og jeg svarte at jeg vet ikke. Hvorfor avkreve meg et bestemt svar i den ene eller den andre retningen? Hvis et ærlig svar ikke var godt nok, skjønner jeg ikke hvorfor du spurte.
«Du argumenterer som om denne satsingen er helt ok. Det har du gjort opptil flere ganger, blant annet når du sammenlikner den med din egen vellykkede attføring. Jeg argumenterer med at denne nye satsingen er dårlig NETTOPP på grunn av de økonomiske rammene.»
Jepp, riktig. For som sagt (i samme åndedrag som jeg svarte "jeg vet ikke"), så kan jeg ikke se at det plent måtte være dømt til å mislykkes av den grunn.
(Ikke dermed sagt at jeg ikke ser behovet for å heve sosialhjelpsatsene, men det blir liksom en sak for seg, slik jeg ser det - en sak som verken blir mer eller mindre aktuell i denne sammenhengen, enn den allerede var fra før.)
Dette minner om en diskusjon fra programmet Tabloid, om hvorvidt begravelsesbyråene burde tilby sine tjenester på internett eller ikke. I den forbindelse var det noen som prøvde å gjøre et poeng ut av at kostnadene for begravelser var altfor høye allerede, om ikke begravelsesbyråene skulle tjene på internett-tjenester også. Som om spørsmålet om kostnadene for begravelser ble mer eller mindre aktuell fordi man nå tok internett i bruk.
På samme måte synes jeg det virker som om du benytter denne gyldne anledningen (nå som dette tiltaket omtales) til å påpeke sosialhjelpsatsene generelt.
Det hele koker ned til dette: til hvilken vinkling Betong Bjarne & co har når de skal «hjelpe» de fattige. Det er som Arve sier, et tiltak eller tiltakspakke styrt av fordommer. Det spiller som vanlig ingen rolle hvilken regjering vi har. Politikerne fortjener merkelapper fordi de ved sine handlinger avslører seg nådeløst. Det går igjen på alle områder.
Ja, Laila, mange sosialklienter har ressurser, men det nytter ikke når de ikke får anledning til å bruke dem.
Så er det de som ikke kan jobbe, men som likevel skal.
Dette nye forslaget er verre enn alle tidligere forslag, ikke bedre. Forslagene blir verre og verre for hvert nytt som kokes opp.
Fordi grunntaken bak er feil, fordi det som ahr festet seg i vårt pengedominerte hierarki er at de fattige selv har skylden for sin situasjon, fordi FORDOMMER ligger til grunn for enhver politisk avgjørelse i denne og mange, alle andre saker.
Det er åpenbart og på et slikt hårreisende og umenneskelig grunnlag går det ikke an å ta livsviktige avgjørelser. Da blir de deretter, som vi også ser i denne saken.
PS. Av en eller annen årsak ble en av mine kommentarer nylig gjengitt flere ganger. Disse ble slettet. Hvis noen fikk med seg dette kan jeg bare si at jeg ikke aner hva som skjedde. Kommentaren var fra igår. Antar at Blogspot var litt forvirret.
Laila,
Nei, det er greit du ikke vet om det vil mislykkes eller ikke. Fair nok. Jeg prøver å argumentere for hvorfor jeg tror det IKKE vil lykkes. Her er både en moralsk dimensjon og en praktisk. Begge taler for økt økonomisk støtte slik jeg ser det. Og hvis en studerer sosialpolitikk vil en nok finne ut at mye taler for at slikt er det! Jeg skal spare deg for lenker akkurat nå siden jeg vet du ikke liker det.
Og prøver jeg å kommentere trygder generelt? Hurra! Du fikk med deg det! Ja, så absolutt kommenterer jeg trygdenivået generelt selv om utgangspunktet her var et spesifikkt tiltak. Det er ingenting i veien med å ha en mening om begge deler samtidig. Og det er selvsagt ingenting i veien for at argumenter som gjelder for trygdenivået generellt også gjelder for denne saken spesiellt.
"Fattigdom som helseproblem" var overskriften - og det er et anerkjent faktum blant flere organisasjoner som arbeider med fattigdomsproblematikken at det er slik. Fattigdom skaper både sykdom og henviser mennesker til sidelinjen i samfunnet.
Amos,
"Fordi grunntaken bak er feil, fordi det som ahr festet seg i vårt pengedominerte hierarki er at de fattige selv har skylden for sin situasjon, fordi FORDOMMER ligger til grunn for enhver politisk avgjørelse i denne og mange, alle andre saker."
Bedre kan det knapt sies. Hele sosialpolitikken er styrt av fordommer. Pisk og ydmykelse er stikkord. Menneskelighet og det å ta folk på alvor eksisterer ikke fra en politiker-elite som er livredde for Frp innflytelse og lar slikt styre de politiske vedtak.
Hadde regjeringen virkelig vært interessert i å gjøre noe effektivt hadde de selvsagt lyttet til de fagmiljøer som avslører deres politikk nådeløst. Men i politikkens verden er slikt ikke aktuellt. En sitter i sine elfenbenstårn og driter på dem som er på bunn - og tenker på neste valg.
Alt tyder på at BHH og resten av gjengen er på vei ut. Alternativet blir ikke bedre, snarere katastrofalt verre, men så kommer bare reaksjonen - folkekravet - hurtigere. Det vil si - hvis vi nordmenn ennå har baller. Mye tyder på at vi ikke har det.
I mørke øyeblikk funderer jeg på å stemme Frp bare for å påskynde samfunnets totale kollaps.
;)
Bumper sticker i amerikansk valgkamp 2004: «Vote Bush, we have been waiting for Armageddon for too long»...
Fattige har ikke råd til (sunn) mat. De har ikke råd til å trene skikkelig, for da man ha råd til mer mat. Som jeg har beskrevet så spiser man ofte tre eller fire ganger mer når man trener skikkelig.
I det hele tatt, i et grunnleggende urettferdig samfunn som vårt når man er på bunn så er man på bunn.
I tillegg til alt vi allerede har sagt om saken så har vi det gjennomgripende hykleriet. Man skal hjelpe de fattige... bare de skikker seg, bare de gjør som vi sier.
Victor Hugo sa: «Å be de fattige om å spare er som å be de sultende om å spise mindre». Veldig lite har egentlig forandret seg siden hans tid, uansett hvor mye man priser det såkalte velferdssamfunnet i festtaler.
Ja, og samfunnets hjernevask stikker dypt. Jeg har en kamerat som lever på trygd i et opplegg der han arbeider tre dager i uken. For 35 kroner timen. Han fikk, etter hard kamp, arbeidsgiveren (eller var det NAV?) til å betale bompengeringen fordi han ikke hadde råd til å komme seg på jobb.
Og så spurte han seg selv -kanskje jeg ikke har vært flink nok til å spare? Mannen har ikke engang TV fordi han ikke hadde råd til å betale for ny dekoder når bakkenettet kom.
Det såkalte velferdsamfunnet er en gedigen bløff. Relativt rike middelklassemennesker er de som lever fett på den subsidierte velstanden. De fattigste blir - som alltid i historien - avspist med smuler.
Og det verste er at de fleste tydeligvis er fornøyd med at vi skal ha det slik.
Jeg mener at vi bør innføre Shantytowns i Norge. Ghettoer der de fattige kan leve billig i blikkskur. Ikke fordi jeg ønsker at mennesker skal leve slik - men fordi at fattigdommen da ble synlig og ikke gjemt bort slik at vår elite kan briske seg med at vi har et velferdssamfunn som fungerer.
For ingenting er lengre fra sannheten.
Ja, altså logikken med Shantytowns er at ingen regjering (forhåpentligvis) ville overlevd uten å faktisk gjøre noe med en slik situasjon!
Til laila! Ja jeg tror for alvor at B.H. Hanssen & cO forlanger at alle skal være i arbeid! Les hva soriamoria erklæringen sier! Fattigdomsatsingen i Norge består i å få alle fattige i arbeid! Det er det utgangspunktet de arbeider ut i fra! Dette gjelder eldre inntektsfattige også! Altså mennesker som har arbeidet et helt liv!
Beklager det utropstegnet! Jeg mener mye og kan sikkert virke utydelig for de som ikke vil forstå hva jeg sier! Unnskyld at jeg ikke har samme mening som deg!
Med hilsen Arve:) (anonym)
Hei Arve,
Ja - den nye satsingen heter jo vitterlig "arbeidslinja" og ikke "trygdelinja".
Utgangspunktet kunne vært bra hvis forutsetningen hadde vært å hjelpe de som kan tilbake til arbeid på en verdig måte. Det ser vi nå ikke var meningen med slike økonomiske rammer.
Utgangspunktet kunne også vært bra hvis det ble gitt et verdig tilbud som dekker opp eventuell manglende arbeidsevne. Det ser vi også at ikke er tilfelle. Dyp fattigdom skal fremdeles være straffen for å ikke klare å arbeide. Her kjøres det pisk og trusler! Den som faller av på veien mot arbeidslivet går tilbake til sosialhjelpen og ifølge Bjarne Håkon Hanssen skal de da "få så lite at de har nok til å overleve - men ikke mer" (sitat etter hukommelsen).
At denne mafiabossen prøver å få oss til å tro at han er velferdssamfunnets forsvarer sier vel litt om løgnene og nytalen i dagens politikk!
Sitat (Helge S.):
«Den som faller av på veien mot arbeidslivet går tilbake til sosialhjelpen og ifølge Bjarne Håkon Hanssen skal de da "få så lite at de har nok til å overleve - men ikke mer" (sitat etter hukommelsen).»
Du har vel bedre hukommelse enn som så? Det har ihvertfall jeg, for dette har vi nemlig vært inne på før. De som skulle få akkurat nok til å klare seg, det var de som utnytter trygdeordningene som en sovepute, det - de giddesløse, om du vil. Men det virker som om du misforstår Hanssen med vilje, for å få frem poengene dine.
Heller ikke jeg er noen fan av fyren, tro meg. Ikke partiet hans, heller. Men rett skal være rett likevel, synes jeg.
«Menneskelighet og det å ta folk på alvor eksisterer ikke fra en politiker-elite som er livredde for Frp innflytelse og lar slikt styre de politiske vedtak.»
Ja, DEN ser også jeg!
I praksis er det nå blitt klart som blekk at de som ikke kommer i arbeid blir de store taperene. Og siden herr Hansen og NAV ikke kan identifisere de som utnytter trygdeordningen som sovepute og de som har et reelt behov per idag er det vel lite håp om at de klarer det i fremtiden?
Vel, jeg hører/leser hva Hanssen sier. Men jeg tror ikke på tomme løfter. Jeg innrømmer at jeg sjelden legger godviljen til i å tolke ham - men det er på bakgrunn av hva han faktisk presterer - og det er ikke mye å skryte av.
Denne regjeringen lover kamp mot fattigdom og månelandinger med CO2 rensing - men har ikke penger til noen av delene. Patetisk. Og her har vi mange keisere uten klær. Uten vilje også, kan det se ut som.
Tenk deg bare hvor bra dette opplegget hadde vært hvis det ble lagt skikkelige ressurser på bordet. Tenk hvis en hadde fått oppleve en anstendig (minste)lønn ved å gå inn i arbeid - selv om det var på tiltak. Tenk hvis formålet ikke bare var å tyne - men også å være real og å ta vare på menneskene på veien mot arbeid - og at hovedmålet IKKE var alle i arbeid for enhver pris - men heller hjelp til tilpasset arbeid for dem som hadde behov og uføretrygd for de som ikke kunne arbeide.
Min oppskrift: Full lønn i forhold til det arbeidet en gjør. Ikke noe Mikke-mus opplegg. Kan en arbeide 100% får en full lønn. Jobber en 50% får en fremdeles full lønn, mens arbeidsgiver blir kompensert.
La oss anta at en tjener 200 000 i året på en arbeidsplass. En jobber 50%. Staten betaler da 100 000 - som faktisk er mindre enn 133 000. Arbeidsgiver betaler 100 000 - egentlig en selvfølge hvis 50% arbeid faktisk blir utført. En arbeider med 50% restarbeidsevne har da en anstendig lønn mens staten faktisk sparer penger!
Så enkelt kan det gjøres.
Det blir selvsagt dyrere for staten å ha en med 10% restarbeidsevne i jobb. Men da er det Staten som eventuelt må sette grensen hvor en heller vil velge å uføretrygde. Alle som jobber mer enn 50% tjener staten på, så det går nok opp i opp mer eller mindre uansett.
Etter mitt skjønn burde alle som ønsker å jobbe få gjøre det - OG ha en anstendig lønn. Det vil alle tjene på i lengden tror jeg.
Ihvertfall så ville dette være en VIRKELIG satsing i kampen mot fattigdom - og ikke bare symbolpolitikk! Ikke ville det koste stort mer heller - fordi næringslivet i dette scenarioet betaler for den arbeidskraft de faktisk får - noe som jo ikke er mer enn rett og rimelig.
Og hvis ikke staten stoler på legene sin vurdering av arbeidsførhet - så burde en jo ikke stole på leger i noen sammenhenger!
Helge,
Jeg synes du har tatt opp et bra tema her, og jeg deler dine synspunkt på nesten alt du skriver.(i motsetning til CO2 debatten)
De rødgrønne lovte dyrt og hellig at fattigdom skulle fjernes med et pennestrøk. Sannsynligvis har de ikke funnet pennen eller så har en eller annen slags realitetsoppvekker truffet dem. Men det var jo ikke noe nytt som var kommet til fra sist de satt i posisjon, så det er litt vanskelig å tro. Fattigdom har jo vært diskutert av politikere i nesten hele mitt liv. Så dette er en kjent materie som burde være utredet nok. Og som det sies i denne tråden, politikere ser ikke ut til å finne nøkkelen til å få utryddet fattigdom. Det er selvsagt vrøvl. De vil ikke betale hva det koster. Jeg husker debattene før sist stortingsvalg hvor Erna presiserte at utryddelse av fattigdom var umulig. Det var da Kristin slo til med "pennestrøket", og lovet at alle skulle opp på et anstendig nivå.
Bak denne vergringen for å bruke ca.1,5 milliarder som nødvendig for å fjerne fattigdommen ligger nok denne nagende frykten for at"noen" kan komme til å misbruke systemet. Frykt har stoppet mange gode løsninger opp gjennom tidene. Når målet blir å sikre at "noen" ikke misbruker systemet, blir det feil, alltid! Frykt har aldri avstedkommet noe godt. Heller ikke i CO2 debatten.
Om vi ville prøve å få til fungerende lykkelige mennesker må vi vise disse respekt og at vi oppriktig mener at deres inntreden i arbeidslivet ikke bare er en berikelse for dem, men også for samfunnet.
Men det krever altså at de som leder har den innstillingen selv, og at disse tankene overrisles igjennom hele systemet. Om NAV ansatte ikke får slike signal vil de vise en manglende interesse for de trygdedes situasjon, og det vil bli fanget opp og avslørt. Det vil virke demoraliserende og gi de trygdede en følelse av å være en byrde og kanskje annenrangs borgere. Som igjen skaper motløshet og manglende forventninger som igjen gir liten innsatsvilje. I tillegg blir slike personer oftere rammet av sykdom fordi immunforsvaret ikke responderer slik det gjør for folk som er i aktivitet og får skape sine egne liv.
Hva skal en slite for, det er jo meningsløst!
Ellers tror jeg du din gjennomsnittsinntekt på under kr.200.000 for halvdelen av arbeidsstyrken må være feil. Lønningene i butikk er fra kr.130 -140 pr time. Altså fra ca.kr 240.000 - 250.000 pr.år. Dette er tarifflønn. Det er ikke så mange yrkesgrupper som tjener mindre enn butikkansatte. Men det er mange grupper som tjener minst 100.000 mer. I tillegg kommer alle de du mener tjener for mye.
Vi burde tåle at noen snyter systemet, og gi borgelønn, eller noe lignende, uavhengig av disse misbrukerne. I alle systemer er det noen som finner en måte å omgå systemet, men det har ikke hindret oss fra å lage systemer som stort sett fungerer på andre områder.
Hei, Arild
Takk for en innsiktsfull og god kommentar. Ja, vi bør så absolutt akseptere noen snyltere i systemet.
Det har vi jo også idag på mange måter INNENFOR arbeidslivet. Det er jo ikke akkurat alle jobber som er direkte produktive. Altså finnes det mange mennesker som er avhengige av at andre skaper ressursene de forbruker. Litt rar logikk, kanskje, men slik er det jo.
Jeg tror vi må innse at det faktisk finnes mennesker som ikke egner seg i det arbeidslivet som samfunnet har konstruert. Det betyr ikke at slike mennesker er uten verdi. Såfremt de får en borgerlønn (som jeg er for), vil jo de fleste bidra på en eller annen måte uansett. Om det så er ved ubetalt arbeid som barnepass, eller som kunstnere eller tenkere i samfunnet. Verdien av et menneskes liv er ikke summen av de inntekter en kan få gjennom betalt arbeid.
Dessuten skaper jo dagens system tapere som i aller høyeste grad koster samfunnet penger ved at det skapes relativt store grupper som krever ressurser på grunn av sykdom for eksempel. Dette er ikke bare en menneskelig tragedie, men en må vel kunne si at rent empirisk har dagens "straffe-system" vist seg å ikke fungere - samtidig som det er dyrt.
Fattigdom eller mangel på muligheter skaper også kriminalitet. Hadde en kunnet redusere kriminaliteten drastisk ville det i seg selv ha betalt mesteparten av en reform med borgelønn. Min tro er at de som velger å leve på borgerlønn alene i lange perioder vil være få - men at de uansett vil bidra positivt til samfunnet i de fleste tilfeller.
Ser en på dette i perspektiv er jo en slik ordning nærmest det opprinnelige menneskelige levesett med stammemønster. Alle i stammen bidrar - men ikke i samme grad. Det er naturlig fordi ikke alle har samme forutsetninger. Summen av bidrag skaper imidlertid alltid en større velstand for stammen! Tryggheten i samfunnet må uansett til for at alle skal bidra med sitt på en frivillig måte.
Jeg tror vår sivilisajon per idag bygger på en absolutt misforståelse av sosialantropologiske prinsipper. Som sikkert kan spores tilbake til tiden da vi "vestlige" sendte forskere for å studere de "primitive" kulturene. Det er grunnlaget for vår relativistiske forståelse - men gir lite grunnlag for reell selvinnsikt.
Jeg beklager hvis jeg har oppgitt feil tall for medianinntekt (som altså ikke er det samme som gjennomsnittsinntekt). Den fikk jeg fra Næringsøkonomisk Institutt på denne web-adressen:
http://home.online.no/~indeco/archive/indeco1.htm
Jeg tror den er riktig, men den må ikke forveksles med gjennomsnittsinntekt. Siden forklarer på en enkel måte (vel, relativt) hva som er forskjellen på medianinntekt og gjennomsnittsinntekt.
Når det gjelder klimaspørsmålet så er vi nok uenige der :O) Imidlertid tar jeg gjerne en diskusjon på:
http://tripletau.blogspot.com/2008/02/klimadebatt.html
Utgangspunktet mitt er at selv om jeg er ganske så overbevist på dette punktet selv i retning av at klimakrisen er reell, så ønsker jeg å debattere på et mest mulig objektivt grunnlag - det vil si ved å referere til reell forskning og ikke synsing.
Jeg aner uansett at vi er enige på det punktet at de tiltak som iverksettes mot klimautslipp fra politisk hold ikke bare er urealistiske, men også uten effekt. Hvis klimakvoter er alt vi skal satse på, kan vi like godt la vær å prøve, det er mitt utgangspunkt.
Bare en satsing på ny teknologi kan gi oss de ressurser som vi behøver i fremtiden, samtidig som en nærmest som en bieffekt blir kvitt kjemisk gift (som ødelegger mennesker) og klimautslipp på en fornuftig måte. Oljealderen er uansett på hell.
Politikerne har generelt sett ikke prøvd å leve på minstelønn eller eksistensminimum, så de vet rett og slett ikke hva de snakker om, og dermed må deres avgjørelser bli feil. I tillegg prøver de ikke engang å sette seg inn i utsatte gruppers situasjon. Hun fra SV hadde i hvert fall skjønt noe, da hun mente at alle politikere som skal gjøre slike vedtak bør leve på minstelønn i ett år, så hadde kanskje pipen fått en annen lyd.
Ja, politikere flest lever under så gode forhold at de knapt kan forstå vanlige mennesker, og ihvertfall ikke de nederst på den sosiale rangstigen. Og det er de fattigste, fordi samfunnet måler mennesket etter økonomisk suksess desverre.
Jeg har alltid mesnt at lønnen til politikere bør ned. Et motargument er at en da ikke får de beste menneskene til å søke en karriere innen politikken. Jeg ser annerledes på det - politikere som er for opptatt av personlig økonomi er trolig de verst tenkelige mennesker til å være folkets representanter.
Fagpersonale kan uansett leies eller ansettes til å utføre spesielle oppgaver, akkurat som idag, og kvaliteten på disse er viktigere. Politikere er jo uansett sjelden brilliante i sitt fag - det er nok en grunn til at de velger politikken fremfor en faglig karriere. En politiker bør kunne identifisere seg med de han er valgt inn som representant for - og omvendt. Istedet ser vi et system der pomp og prakt og maktspill er viktigere enn noe annet. Det er en direkte fare for demokratiet. Og resultatet ser vi. En elite som tror den vet best og som i sin selvforherligelse ikke engang prøver å tjene - men å herske.
Den leksa går jo igjen i hele historien, så det er ikke noe nytt under solen. Alikevel er det jo nesten morsomt å se hvor lett skuespillet normalt blir akseptert.
Ja, SV er på mange måter nærmest å forstå. Men alikevel er de med på å legge listen høyere for alle ved stadig større regressive skatter. Det vi behøver er en helt ny skattefordeling der de rikeste betaler en viss prosentdel av sitt forbruk på toppen av inntekstskatt. Inntektskatten tryller de jo bort - men forbruket må de ha for å signalisere sin status.
Legg inn en kommentar