tirsdag, desember 05, 2006

Demokratisk kakekasting


Så fikk kakekasteren John Waagaard 30 dagers fengsel. Hans kriminelle handling; å kaste bløtkake på finansminister Kristin Halvorsen.

La det være sagt med en gang. Alle skal være lovmessig beskyttet mot overgrep, inkludert politikere. I den grad de er i en mer utsatt posisjon enn andre, skal de ha beskyttelse. Men her må vi ha tungen bent i munnen når vi definerer hva de trenger beskyttelse mot.

Hadde kaken hatt fyll av syre eller inneholdt en bombe, kunne dette lett hatt enorme konsekvenser.

Istedet var altså kaken MED OVERLEGG ufarlig.

Konklusjon nummer en: John Waagaard hadde på ingen måte til hensikt å skade noen.

Stuntet skjedde i full offentlighet.

Konklusjon nummer to: John Waagaard hadde til hensikt å stå for den handling han utførte.

Som fører oss til konklusjon nummer tre: John Waagaard benyttet seg av et bevisst ufarlig publisitetsstunt for å få frem en politisk motivert holdning.

Slikt er viktig for demokratiet. Faktisk så viktig at et demokrati som knebler denne typen ytring risikerer å umerkelig gli over i en politisk overklasses despotisme basert på flertallstyrrani. Utøvelse av makt og tilhørende bruk av strafferett er en balansegang der en lett går seg vill. Hva er for eksempel viktigst å beskytte, et enkeltindivids rett til protest, eller statsmaktens rett til å undertrykke slike protester?

Domstolene i Norge ser ut til å mene at politikere er i en særklasse, og må beskyttes ved lov ikke bare mot skade, men også mot ubehageligheter. Jeg er uenig. Enhver ubehagelighet er ikke, og bør ikke, være straffbar. I særdeleshet bør ikke en overklasse beskyttes av andre lover enn det som gjelder universellt. Det er i så fall første skritt mot demokratiets fall. Konsekvensen av denne dommen er at legemsfornærmelser i form av for eksempel å tømme et glass øl over noens "utildekkede nakke og hode" gir 30 dagers fengsel. Eller vil sårende ord i noen tilfeller være nok?

Slike utslag er selvsagt ikke gjennomførbare. Og det er nok heller ikke meningen. Denne ekstrabeskyttelsen gjelder kun den politiske eliten. En annen paragraf er trukket inn. Straffelovens paragraf 99, som omhandler forsøk på å hindre en statsråd i gjøre sitt arbeide.

Nå var nok aldri kakekasting tenkt som et slikt hinder! Ei heller for eksempel kasting av råtne tomater. Hva med å vise rævva til en statsråd? Vil det, i den grad det ødelegger en nøye regissert offentlig opptreden "hindre en statsråd i å utføre arbeide"?

Et demokrati TRENGER dissens. I den grad slikt undertrykkes, er det statsmakten som forgriper seg mot individene, ikke omvendt. Sivil ulydighet er ofte en strek i regningen for politiske avgjørelser, men indikerer en genuin motstand i deler av befolkningen som best kommer til uttrykk nettopp gjennom åpne, ikke voldelige aksjoner, istedet for å gå under jorden eller undertrykkes. Slikt er ryggraden i demokratiet, uavhengig av hva våre politikere vil ha oss til å tro. Et levende demokrati må tåle debatt. Også i ytterste konsekvens som sivil ulydighet. Dette gir samfunnet en sikkerhetsventil mot et stadig mer egosentrert og selvforsterkende politisk partisystem som bare unntaksvis fører en politikk flertallet forstår eller enes om. At politiske valgprogram konsekvent fremhever positivt ladde flaggsaker, mens de viktigste sakene avtales i lukkede rom er for eksempel mer alvorlig enn at en og annen politiker får en bløtkake i ansiktet!

Wallace, Washington, Gandhi, Martin Luther King, Rosa Parks, Mandela, alle som i ETTERTID er anerkjent som frihetskjempere, ble først sett på som kriminelle. Nå er knapt unge herr Waagaard i en slik klasse, men prinsipper er til for å gjelde universellt.

Waldman, Storing og Rawls argumenterer for at sivil ulydighet faktisk stabiliserer samfunnet. Thoreau, Wasserstrøm og Muste ser faren i at det store flertallet faktisk er FOR eksemplariske i sin underdanighet for maktapparatet.

Anbefalt lesning:

Gandhi, Mohandas K. Satyagraha in South Africa. Trans. Valji Govindji Desai. Ahmedabad: Navajivan Publishing House, 1928.

Bedau, Hugo Adam (ed.). Civil Disobedience: Theory and Practice. New York: Macmillan, 1969.

Harris, Paul (ed.). Civil Disobedience. Lanham, Maryland: University Press of America, 1989.

King, Martin Luther, Jr. "Letter From Birmingham Jail." In his Why We Can't Wait. New York: New American Library, 1964, pp. 76-95.

Thoreau, Henry David. The Variorum Civil Disobedience. Ed. Walter Harding. New York: Twayne Publishers Inc., 1967


11 kommentarer:

Milton Marx sa...

Det er i alle fall hult å ikke straffe de som kaster egg på diverse FRP'ere like hardt.

Men slik er det jo med sosialister... De blir fort litt "finere" enn folket.

En passende reaksjon ville vært bot - så kunne man heller øke botens størrelse dersom finansministeren ble så plaget med kakekasting at hun ikke kan jobbe.

Sebastian sa...

Jeg er enig i de fleste av resonementene.

Det er selvfølgelig galt å bruke en slik lovparagraf for den typen overtredelse osv.

Forøvrig er jeg enig med m'm om at en passende reaksjon burde være bot. Og jeg ser med interesse frem mot den dagen FRP kommer til makten, og de eventuelle tingene som da kommer frem. Jeg tviler som deg på hvor mange av Kristin Halvorsens medlemsfrender som har fått liknende behandling etter sine gjøremål mot FrP. Men som domstolen har ytret, alt slik endrer seg når en er i posisjon.

Det er en ting jeg ikke følger med, og det er argumentføringen som argumenterer for at vi ikke må kneble sånne politiske utrykk. En politiker bør uansett meninger være skjermet for slike overgrep.

Men sant er det at i all menneskelighet, burde dette vært noe som ikke engang hadde krevd en reaksjon vidre enn erstatning av eventuellt ødelagte klær.

Men for å oppsummere, det er jo 'morsomt' å se korsfestelsen av en blaa-kakekaster, når man ser i hvilken grad andre miljøer får fritt spillerom til sivil ulydighet.

Anonym sa...

Jeg ser at mange sammenligner med at det på 90-tallet ble kastet mye egg og tomater på Carl i Hagen uten at disse fikk bot eller fengsel. Men er det tilfelle?

Venstresida utøver ofte sivil ulydighet, og det har nok blitt noen millioner i bot opp gjennom tida, men terskelen for å dømme folk for sivil ulydighet er høyere enn for andre former for kriminalitet, selv om dette har endret seg dei siste åra. Men jeg kan ikk huske at venstresida har angrepet regjeringsmedlemer, med kake eller smørsyre :p

Ser man ellers i verden så er jo dei fleste kakekastere på venstresida klar over at det ikke er lovlig å kaste kaker på regjeringsmedlemer. Derfor tar man straffa si, eller unngår straff ved å maskere seg som klovn :-)

Det var forsåvidt flaut å se Wangaard sutre på TV. Han vet like godt som alle andre at han ikke kommer til å sitte sammen med pedofile og voldsmenn(underforstått; samfunnets bunnslam), han kommer til å sitte i flotte omgivelser sammen med skattesnyltere og andre hvitsnippsforbrytere.

Nemo sa...

Enig med kommentarene her. En passende straff ville være bot. Også burde en i tillegg revurdere sikkerhetsopplegget, uten å sutre alt for mye i offentligheten om akkurat svikten her.

Jeg ser heller ikke den helt store forskjellen i mellom dette og tomatkasting på Hagen eller andre. Slike ting er uttrykk for normal menneskelig reaksjon, enten det er "riktig" eller ei. Det samme gjelder "mooning" av lakrismannen og liknende. Jeg er heller av den oppfatning at et regime som synes de BEHØVER straffe slike ting hardt har et alvorlig problem.

Nå mener jeg fortrinnsvis at å vise dissidens mot det politiske maktapparat bør skje med mer diskrete midler, for eksempel ved å bære binders på jakkeslaget og liknende, men et godt samfunn tillater menneskelighet, også utslag som grenser opp mot barnslighet og ren idioti, så lenge det i virkeligheten er harmløst.

Straff, uansett type eller mengde, bør fortrinnsvis forbeholdes VIRKELIG kriminelle.

Amos Keppler sa...

Enig med det emste her. Jeg misliker Wangaard sterkt, men selv den største idiot bør få lov til å kaste kake på hvem som helst. Og at såkalt sivil ulydighet ikke bør straffes er en selvfølge for meg, så argumentasjonen her blir litt (mye)på skeive. Hele poenget med såkalt sivil ulydighet (å bryte loven for sine overbevisninger) er at den bør alltid strekke grenser. Hvis ikke blir den ufarlig og ufarliggjort, noe som ikke bør skje.

Etter min mening bør folk i høyere stillinger slett ikke beskyttes mot offentlige uttrykk. De bør kunne tåle det i STØRRE grad enn andre.

Nå bør det dog nevnes at denne saken er på en merkelig måte en omvendt sak. Wangaards handling er/var på en måte en støtte FOR makten og mot motmakten som SV fortsatt representerer eller i det minste representerte.

Men for å gjenta: jeg er i det store og hele enig med det som blir sagt. Jeg synes ikke han burde vært straffet overhodet. Ikke bot, ikke noe.

Sebastian sa...

Det er jeg helt enig i.

Derfor er jeg også noe redd for de signalene jeg ser fra mange steder om et ønske om generell heving av straffesystemet. Da har man ikke forstått hva som hjelper psykologisk sett for å minske kriminaliteten i et land. Det er nettopp det som er det viktige med avstrafningen og ikke det å få hevn. (Selvfølgelig er det visse typer straffer som er feilproposjonert ovenfor andre. Les: kjøre for fort kontra vold på byen. En endring av systemet i mer riktig retning er bra, men ikke en generell hevning av systemet.)

Det å ha visse måter man kan uttøve dissens mot systemet på er bra, som nevnt "binders". Men det er vel sjelden det har noen publisitetsefekt.

Kakekasting er en svært lav form for å hevde egne meninger, og høyresiden har ikke vært kjent for dette i sin levetid. Det finnes gode andre måter å jobbe på - men mediene legger føringer på det som er mer ekstremt. Men selv om kakekasting er en dårlig form for argumentasjon endrer det ikke det faktum at straffereaksjonen med ubetinget fengsel er langt utenfor det man kan finne rimelig.

Nemo sa...

Er egentlig enig med grenseløs i at slikt ikke bør straffes, men jeg argumenterer nok i utgangspunktet ut i fra hva en kan forvente i realiteten, ikke hva som burde være et utopisk (men ikke dermed mindre riktig) utgangspunkt.

(Uten sammenlikning forøvrig(!), men slik argumenterte også for eksempel Gandhi)

Maktapparatet, uansett hvor demokratisk det måtte være, vil alltid måtte utøve en form for makt for å beskytte seg selv. Alternativet er anarki. Og det sier seg selv at DET er de livredd.

Litt mer anarki i systemet, er derimot ikke nødvendigvis av det vonde!

Oppfatningen av virkeligheten er derimot i stor grad bestemt av det som når frem i nyhetene. Nettopp derfor blir aksjonsformen viktig. Kakekasting er på kanten til å være teit, men fungerer. Og er ikke akkurat terror. En stor politiker ville tatt det med fatning og kanskje til og med brukt det til sin fordel.

At denne saken er oppkonstruert for å få frem en politisk "akseptabel" dom leses jo greit ut i fra ordlyden i domsavsigelsen. Paragraf 99 kan her brukes bare med et nødskrik, og definisjonen av legemsbeskadigelse "mot utildekket nakke og hode" betyr at det er lov å kaste kake i hodet på politikere med hatt eller slør???

Egentlig en latterlig sak. Men prinsipielt interessant.

Anonym sa...

Jeg forstår ikke på hvilket grunnlag man skal forsvare kakekasting på politikere? Det blir tøv å trekke dette så langt som du gjør. Du snakker om prinsipper og trekker inn Ghandi og Luther. Det er virkelig en skam mot disse menneskene. Jeg er fullstendig enig i at diverse aksjonsformer ikke bør forbys totalt, og bør heller ikke straffes med fengsel. Men hvorfor skal vi tillate at politikere blir forulempet slik i offentlige sammenhenger. Det som er så fint med Norge er nettopp det at man kan huke tak i en politiker på gata og si hva man mener, og de vil kanskje til og med høre på deg. Når da Halvorsen, paranoid eller ikke, forteller at hun etter episoden "ble tvunget inn i regjeringsbilen" synes jeg det er synd.

Jeg synes heller ikke det holder å argumentere for at det gjøres forskjell på politikere. Jeg er ikke for forskjellsbehandling av politikere, det bør derfor generelt være uholdbart at folk kaster egg, tomater eller kaker på offentlige personer, uansett politisk tilhørighet. Hvorfor skal slikt dritt være en legitim "ytring"?

Poenget ditt med at man forskjellsbehandler politikere og vanlige folk halter også. Politikere tar på seg en rolle og er dermed sårbare for slike angrep mer enn vanlige folk. Og får dermed slike unødvendige reaksjoner ikke på grunn av hva de gjør som person, men på grunnlag av hva de representerer og hva de står for.

Hvorfor skal vi ønske oss et samfunn hvor politikere går rundt med to-tre livvakter fordi en gjeng med pøbler synes det er en legitim handling å spenne bein på statsministeren, for å ta et eksempel?

Nemo sa...

Helge Samuelsen said...

pondern,

Nå er hovedpoenget at i et fritt samfunn så kan vi være uenige om akkurat dette.

;O)

I andre land bruker en for eksempel bilbomber for å markere politisk uenighet, i Norge bruker vi blant annet bløtkaker. DET er en ting vi ikke bør forandre.

Når det er sagt, så går det vel frem av innlegget mitt at jeg ikke sammenlikner Waagaard med hverken Martin Luther King eller Gandhi. Jeg bruker imidlertid denne saken for å belyse noen prinsipielle sider vedrørende sivil ulydighet.

Hvis utviklingen i Norge går mot stadig strengere straffer for slike signalsaker som egentlig ikke innebærer det JEG definerer som kriminalitet, så er vi på ville veier. Dette vil i så fall innebære et skarpere skille mellom makthavere og folket, og vil kanskje på sikt føre til nettopp det jeg forstår en her helst vil unngå, nemlig hardere linjer i forhold til politisk dissens.

Slik vi for eksempel ser i USA, der politiske protester blir "omplassert" i forhold til politikernes "komfortsone" (og et servilt media).

1:40 PM

Anonym sa...

Jeg skjønner hva du mener, men jeg vet ikke helt om jeg skråplanargumentet er særlig holdbart i akkurat denne sammenheng.

Det er en kultur i Norge med "folkelige" politikere og stor nærhet mellom folk og folkevalgte. Det er nettopp denne nærheten som står på spill gir man plass til slik sivili ulydighet. Sivil ulydighet kan komme i mange former, og jeg er ikke på noen måte for å begrense disse, men når det er angrep på person, som truer denne nærheten mellom folk og folkevalgt, så er dette et mye større problem enn det problemet du beskriver.

Nemo sa...

Nå er vel "folkeligheten" til politikerene i Norge mer eller mindre på retur uansett, slik jeg ser det, men det skyldes nok internasjonale trender mer enn noe annet.

Uansett mener jeg en skal være forsiktig med å kriminalisere handlinger som kanskje er dumme, teite, barnslige, eller på andre måter "feil", selv om noen føler seg støtt.

Nå er det jo ikke slik at Finansministeren er beleiret av kakekastere! Dette er en relativt skjelden foreteelse, og altså totalt harmløs når det kommer til stykket.

"Folkeligheten" blir uansett ikke større av å sette ubehagelige personer i fengsel.

Ei heller bør mennesker idømmes straffer for potensielle problemstillinger. Og hvis de i det hele tatt dømmes får en sørge for at det finnes hjemmel i lovverket, ikke snu og vende på lover som "passer litt".

En problemstilling er jo også at paragrafen som går på "å hindre en statsråd i sitt arbeid" kan brukes på alle mulige typer sivil ulydighet, alt fra rene demonstrasjoner til publisitetstunt. DET er jo kanskje det viktigste her, ikke denne saken isolert.

Fengselstraffer bør uansett forbeholdes kriminalitet. Ordensforstyrrelse er ikke automatisk kriminalitet.