tirsdag, desember 19, 2006

Bakvendtland!


Regjeringen, fullt i tråd med min bakvendtland hypotese, straffer arbeidsgivere og arbeidstakere som forsøker å oppfylle IA avtalen. At arbeidsgivere tar ansvar og betaler behandlingsopplegg, vil en ikke vite noe av i kommunistlandet Norge. Antakelig fordi en da tar snarveien utenfor statens kontroll. Det er for Stoltenberg og co bedre med utilstrekkelige og ineffektive offentlige systemer enn privat engasjement.

Ellers skulle en tro at all sutringen om sykdom og trygd skulle borge for at privat initiativ for å motvirke dette ble mottatt med åpne armer. Men ikke i bakvendtland. En skulle også tro at siden mye av sykdommen faktisk skyldes den moderne verdens hang til "umenneskelig" (i betydningen sykdomsfremkallende) arbeidsliv, så skulle initiativ til at nettopp skaperne av sykdommen tok ansvar applauderes.

Ikke i bakvendland!

Nei, her er det langt kjekkere å mobbe de syke. Jevnfør Bjarne Håkon Hanssens løsninger.

I bakvendtlandet er det din egen feil hvis du blir syk. Og nåde den bedrift som forsøker å ta ansvar! Nåde den bedrift og den arbeidstaker som vil løse sine spesifikke behov utenfor statens trangrodde systemer.

Staten Norge er så fattig at den tydeligvis må ha ekstraskatt av de syke.

Bakvendland.

Hvem som er mest syk vet ikke jeg, men regjeringen ligger godt an til å ta førsteprisen. Alt henger selvsagt sammen med en sykelig redsel for privat initiativ. Gå heller sykmeldt. Bli heller trygdet. Slik at Bjarne og NAV-kontorene kan få mer fòr til sine velferdsordninger. At Aetat og trygdekontor tidligere har hatt heller elendige resultater med å få mennesker tilbake i arbeid ser en bort fra. Systemet er langt viktigere enn enkeltindividet.

Slike holdninger ser en også i erstatningsakene omkring våre FN-veteraner. Krig er et helvete. Og en nasjon som sender sine soldater inn i krigssoner burde, i all anstendighet, ta økonomisk ansvar for ettervirkninger. Vi skal ta ansvar. Vi skal være med. Vi er best i verden.

Best i verden i hykleri.

Som tidligere arbeidsgiver for FN-soldatene, er den norske stat første kandidat til å være ansvarlig for skader, inkludert psykiske traumer. I likhet med for eksempel saken omkring nordsjøarbeidere og -dykkere, tar den norske stat imidlertid intet ansvar.

Kanskje det er derfor en er så redd for at private bedrifter skal være sitt ansvar bevisst? Kanskje en er redd for at større press da kan legges mot stat og kommune i forhold til arbeidsgiveransvar?

Frank Andersens sak endte nylig i forlik. I bytte for sine traumer etter en hard FN-tjeneste i Libanon, fikk Frank ingen erstatning overhodet. Men han slapp å betale motpartens, altså statens, saksomkostninger. Litt av et forlik!

Hele hovedpoenget her er som følger: Enkeltmennesker her i landet blir ødelagt av forskjellige arbeidssituasjoner. Staten legger opp til at ingen skal ta ansvar. Ikke bedriftene, og ihvertfall ikke staten. Hovedansvaret for å løse problemet legges på de allerede syke enkeltindividene.

Og en lurer på hvorfor ikke det virker?

Bakvendtland.

Norge fortjener hver eneste trygdede. Og de trygdede fortjener ro og fred og levelige kår i dette systemet som flertallet tydeligvis vil ha.

Alikevel aner jeg at ved neste korsvei er det igjen staten som skyter med skarpt. Og lurer på hvorfor noen faller.

2 kommentarer:

Laila sa...

Regjeringens "sutring om sykdom og trygd", som du sier, skriver seg nok ikke fra noen ektefølt bekymring. Det er vel snarere noe de gjør for å fremstå som bekymrede og dermed "ansvarlige".

Det ubegripelige er at så mange velgere ser ut til å kjøpe pisspreiket. Endel folk sitter til og med og forsvarer klart urimelige ordninger - antakeligvis av prinsipp eller noe.

Helge Samuelsen sa...

Helt enig! Her er det nok politikk inne i bildet. Tidligere har jeg fundert på om denne taktikken har vært et bevisst forsøk på demme opp for fremskrittspartiet.

Arbeiderpartiet har tydeligvis troen på at ved å "stjele" enkelte av Frp`s mest populistiske saker, kan de vinne politiske poeng. Det skremmende er at det sannsynligvis fungerer.

Ingenting er så enkelt som å skape "fiender" for å høste politisk gevinst. Langt på vei er det de syke som er blitt hovedmålet her.

Jeg vet (fra tidligere) at du mener jeg kanskje overdriver litt på akkurat dette området, Laila, men jeg synes fremdeles trenden er klar.