Velferdsstatens dilemma (fanget i maskineriet)

Nordmenn liker å se på Norge som et "snillt" land. Vi er gode, og vi er snille. Vi tar godt vare på hverandre. Vi er et velferdssamfunn med et sosialt sikkerhetsnett som sikrer oss alle. Kort sagt, vi er gode.

Og alikevel har vi, i likhet med de fleste vestlige land, store problemer med psykiske lidelser i befolkningen.

Alikevel har vi utrolig mange på trygd eller sosialhjelp, eller utenfor arbeidslivet. Sykefraværet øker.

Er nordmenn for teite til å forstå hvor godt vi har det? Eller er systemet kanskje ikke så bra som vi vil ha det til?

Lever vi på en livsløgn?

Kanskje gjør de fleste nettopp det. De som havner i uføret av den ene eller andre grunn vet imidlertid så alt for godt hvor skoen trykker. Det er ikke rom for de som havner på utsiden av velferden i vårt samfunn.

Den økonomiske listen er satt så høyt, at behovene for velferdsstaten blir større enn vi kan makte å bære. Min påstand er at skattenivået i Norge kveler både landet og enkeltmennesker.

Hovedproblemet er regressive skatter. Og kronjuvelen av alle regressive skatter er moms. Alt koster 1\4 (25%) mer enn det ellers ville. Hvem går det mest utover? Direktøren eller vaskehjelpen?

Nå vil noen kreative økonomer ha det til at moms ikke er regressiv i det hele tatt. For å få til dette kunstykket regner de på innbetalt moms per livsløp, og ender opp med at de rike faktisk betaler mest.

Og det er sant, fordi moms er en skatt på forbruk. Rike har nødvendigvis større forbruk enn fattige. Men rike har også råd til å betale mer. Mye av deres forbruk er i tillegg ren luksus, og viktigst av alt, det er et valgt forbruk. Rike kan alltid bestemme om de vil spare, investere, eller forbruke sitt overskudd. Fattiges forbruk er stort sett nødvendig. De har ingen valg. De har ingen mulighet til å velge bort momsen. Derfor er den i høyeste grad regressiv.

Momsen er også viktig, fordi den skaper sirkulasjon i pengemassen, sies det. Ja. Fordi det tvinger folk å betale mer for alle varer. Rike har et kjøpegilde uten like i disse dager. De trenger såvisst ikke større incentiver for å bruke mer penger. Mange sliter imidlertid med å få hjulene til å gå rundt. De er i virkeligheten ofret på velferdssamfunnets alter.

Enhver sivilisert nasjon har en minstestandard på gjennomsnittlig nødvendig forbruk. Norge har en svært høy slik standard. Det er for eksempel rett og slett ikke lov å bygge et skur å bo i. Vi har byggeforskrifter. Uansett hvor fattig en er, må en forholde seg til disse standardene. I et høykostnadsland der mange tjener svært bra, sørger markedskreftene i tillegg for et skyhøyt prisnivå.

I prinsippet setter slike forhold listen for høy for enkelte. Og det er "ikke lov" å være under denne økonomiske grensen. Samfunnets svar er å sette folk på sosialstønad eller trygd.

Og tanken til nå har vært at dårlige økonomiske kår på slike ordninger skaper incentiver til å komme i selvhjulpen jobb. Det er ikke tilfellet, viser
forskning. Politikerne har (med vilje?) sovet i timen. Økonomiske problemer over tid tærer bort alle reserver, og undergraver selvhjulpenhet.

Med andre ord, faller en utenfor standarden mister en muligheten til å bestemme over eget liv, og må over på støtteordninger. Ettersom kostnadene stiger for samfunnet, blir slike mennesker mer og mer uglesett. Denne skammen, godt hjulpet av mange politikere, kommer i tillegg til å miste sin økonomiske frihet.

Det er egentlig ikke lov å være fattig i Norge.

I tidligere tider kunne en miste hus og hjem, og alikevel klare seg. De fleste har iboende styrke til å begynne pånytt. Et par måneders arbeid er alt som skal til for å oppføre en liten hytte et sted. Av naturens egne råstoffer. Fattigslig, javel. Men med egen kraft bygde mange sine hjem selv om en aldri hadde penger mellom hendene.

Det var før. For meget lenge siden. Vi har det bedre nå. Men vi kommer ikke unna det faktum at vi har stengt for fattiges muligheter for å klare seg selv i vårt moderne velferdsamfunn. Det er årsaken til at vi har store sosial-kostnader. Det har ingenting med latskap hos sosialklienter å gjøre. Det har med det at vi har satt lista så høyt at noen faller utenom.

Næringslivet sliter med konkurranseevne i et høykostnads-land som vårt. Syke mennesker blir dermed for dyre å ha i arbeid. De blir utstøtt.

Og i det perspektivet er det samfunnet som er ansvarlig for situasjonen, ikke enkeltmennesker. Og samfunnet må ta konsekvensen av dette, og slutte å hetse svake.

Vi må senke listen. Ikke nødvendigvis levestandarden. Men det er totalt nødvendig å senke den økonomiske listen hvis vi skal unngå et økonomisk sammenbrudd en gang i den ikke altfor fjerne fremtid.

Hva betyr det?

Det betyr at den minste akseptable kostnadsramme for mennesker må senkes. Det må eksistere et økonomisk nivå der mennesker kan klare seg på lavtlønnede jobber for eksempel, uten å slite forgjeves, bli syke, og havne på sosialen eller trygd. Det må være mulig å bli kronisk syk, uten å måtte leve fra hånd til munn.

Hvordan kan vi oppnå det?

En måte er å sette opp skattene, og gi mer i støtte. Denne strategien har så langt feilet. Mer skatt fører til økte kostnader, som igjen gjør støtteordningene mindre verd. Jeg foreslår en motsatt tilnærming til problemstillingen. Vi må gi større økonomisk rom under de eksisterende ordninger.

Blant annet ved å senke kostnadene på fundamentale nødvendigheter i samfunnet, slik som bolig, klær, mat, osv.

Istedet gjør vi det motsatte. Vi har verdens høyeste moms. Vi øker stadig eiendomskatter og kommunale avgifter, strømpriser, osv. Vi beskatter folk ihel.

Det går mest utover svake. Vi er aldeles ikke snille! Vi er brutale.

Regressive skatter bør begrenses til et minimum. Idag er de nærmere et maksimum.

Skam over oss som tillater dette under dekke av å skape velferderdsstaten. Vi skaper tapere. Vi skaper trygdede og sosialklienter. Og så skylder vi utviklingen til alt overmål på de svakeste...

Så lenge beskatningen er så skjev som den er, betaler hvermansen for elitens gilde. Det er virkeligheten, fri for politisk nytale.