Kompromissløse meninger

"Et in Arcadia Ego"

søndag, juni 18, 2006

Det var en gang...


Det var en gang et land som oppdaget et annet land. Langt bortenfor havet. I det nye landet var det gull. Tonnevis av gull. Og indianerne som hadde dette gullet var så enkle at de bare elsket det for sin skjønnhet.

Så landet fra den gamle verden sendte sine erobrere for å legge alt gullet under seg. Og de fant mer enn gull. De fant sølv også. Hele berg av sølv. Kongen og Dronningen ble fra seg av glede. Nå kunne de lage så mange gull- og sølvpenger som de ville.

Kongen og Dronningen overså bare to ting. Når alle ble rike, var det lettere å kjøpe enn å produsere. Og når alle hadde mye penger, steg prisene.

Til sin forskrekkelse så Kongen og Dronningen at prisene på landets egne varer ble så høye at ingen ville kjøpe dem. Kan tro de ble lettet når de forstod at med så mye penger som de nå hadde, så behøvde landet slett ikke produsere. De kunne importere, og konsumere sin nye rikdom i ro og mak.

Men det ble feil igjen. Ingen ville investere penger i et land som ikke kunne produsere. Og alle pengene, alt gullet og alt sølvet, forsvant gradvis i lommene til landene rundt. De som produserte.

Kongen og Dronningen hadde glemt at å ha mye penger ikke nødvendigvis betyr at en har store verdier. De store gull- og sølvlagrene hadde til slutt liten verdi, og snart var alt borte.

Skattene økte, men pengene var lite verdt. Til slutt gikk staten som en gang var blant verdens rikeste, konkurs.

Og landet lå i økonomisk ruin.

***

Spania importerte store mengder gull og sølv fra sør-amerika på 1500 tallet. Allerede før år 1600 hadde inflasjonen steget med 300 prosent. I hele perioden forbrukte Spania mer ressurser enn de produserte, til tross for skipslastene med edle metaller.

I flere hundre år etter var landet fattig, fordi all produksjon, inkludert landbruket, var utkonkurrert. Samfunnets økonomi var ødelagt. Forsøk på å beskatte befolkningen for å kompensere for den feilslåtte økonomien, og redde Spania som stormakt, førte bare til videre stagnering. Ingen kunne tåle skattebyrden. Skaden av rikdommene hadde i virkeligheten vært større enn nytten.

***

Høsten 1969 fant Phillips Petroleum det første drivverdige oljefunn i norsk sektor. Tankskip begynte å ta iland det sorte gull. Senere fant vi også drivverdige gassfunn. Snart pumpet vi olje og gass i rør, og ble rike over all forventning. Nå kunne vi kjøpe, istedet for å produsere.

Selv om vi var blitt rike, og fikk "penger på bok", ble etterhvert pengene våre gradvis mindre verdt, og skattene økte...

7 Comments:

  • At 5:27 a.m., Anonymous Anonym said…

    Interesting site. Useful information. Bookmarked.
    »

     
  • At 6:17 p.m., Blogger Jassmonsteret said…

    "I flere hundre år etter var landet fattig, fordi all produksjon, inkludert __landbruket__, var utkonkurrert.

    Ha. God fortelling. Det er vel det samme som plager norsk landbruk?

     
  • At 10:32 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Nettopp. Jeg mener bestemt at landbruket er meget konkurransedyktig i Norge. Men kostnadene skrus i været av oljeøkonomien. Vi har med andre ord ikke lært noe som helst av historien.

     
  • At 10:52 p.m., Anonymous kurt said…

    Denne var knallbra. Og beviser at kompromissløse meninger er langt forut for sin tid. Nå begynner imidlertid flere å se faresignalene. Flere år etter herr Samuelsen.

    Hele det politiske og økonomiske system har levd i en fantasiverden altfor lenge!

     
  • At 11:39 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Hele det politisk/økonomiske miljø, det vil si eliten - tjener grovt på dette systemet. Etter oss kommer syndfloden må være tankegangen, for da sitter de med fete pensjoner og kan la andre løse problemene.

     
  • At 5:25 p.m., Blogger Canute said…

    På mange måter snylter eliten på en gammel verdensordning, der pliktfølelse, sjøloppofrelse og personlig karakter var respektert.

    Nå er det "greed is good" for full musikk, og pliktfølelsen i samfunnet forvitrer i gallopperende takt med at "ordinary people" blir screwed som Achmed sjøl, til fordel for eliten.

    Hvem i min generasjon vil egentlig føle seg forpliktet til å betale 75% skatt, fordi at sekstiåtterne skal få mye mer i pensjon enn det vi sjøl vil få?
    Eller fordi at sekstiåtterne skal få mer utbetalt i pensjon enn det arbeidsfolk vil sitte igjen med når skatt, avgift og inflasjon har tatt sitt?

    (Jada - spørsmålene var retoriske)

     
  • At 9:12 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Retoriske, men vikige spørsmål. Å grafse til seg mest mulig har alltid vært viktig for eliten, og i de få tilfellene de historisk sett har blitt stanset, har de alltid opparbeidet seg nye metoder.

     

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home