Bokettersyn på Stortinget... En god ide?

(Hvor ble
det av
havresekken?)


Stortingspolitikere har en tendens til å se seg selv som en elite, avskjermet fra alle oss andre. Det kommer til uttrykk på mange måter, aller sist i form av avsløringer om frynsegoder som ikke tåler dagens lys.

Frp har ikke vært alene om å bli tatt med buksene nede. Statsrådenes bilavtaler var også nylig oppe i media. Frp's reisebudsjetter er på mange måter i samme sjanger.

Med ett viktig unntak. Det var betalt fordelsbeskatning på bilene.

Alikevel var bilsaken så belastende at en valgte å si opp avtalene. Årsaken var nok rett og slett at avtalene i dagslys virket urimelige. Spesielt for en regjering som profilerer seg blant annet med at samfunnet skal legge om til mer miljøvennlige biler. At Stortingets bilpark hadde bestått av for eksempel think biler, hadde vært mer forståelig i et slikt lys.

Slike biler er tydeligvis ikke gode nok for politikerne, så hvorfor skulle de være gode nok for folk flest? Her går våre folkevalgte foran med et negativt eksempel.

Kanskje avspeiler denne saken ikke annet enn menneskelig svakhet? Sett bukken til å passe havresekken...osv. Kanskje burde Stortinget være underlagt langt større kontroll utenfra. Det hadde bidratt til å ta bort det inntrykket som stortingspolitikere flest har, nemlig at de er den herskende elite, og kan, i likhet med despoter og solkonger, gjøre hva de vil.

Så er ikke tilfelle. Og selv om Carl I Hagen prøver seg med den logiske kortslutningen om at det "aldri har blitt ført bokettersyn i Stortinget tidligere", i betydningen "og det bør fortsette slik", setter han i virkeligheten fingeren på en viktig sak. Kanskje tilfeldige bokettersyn på Stortinget burde være en selvfølge? Kanskje en slik praksis ville rydde opp i grumset, og føre til en større troverdighet?

For troverdighet er jo nettopp politikkens største problem.

Hagens motvilje mot å åpne dørene for ligningskontoret er ikke Stortingets visepresident verdig. Det burde være klinkende klart at ligningsmyndighetene har rett, til og med plikt, til å granske tilfeller der det mistenkes feil eller misbruk av skattereglene.

Politikere har ikke, og kan heller aldri få, økonomisk immunitet i et demokrati. At de har lyst til å ha det, er irrelevant, men påviser i seg selv en alvorlig systemfeil.

Norge har undertegnet "Parischarteret av 1990", som fastlegger de grunnleggende prinsipper for demokrati, folkestyre og rettsstat. Charteret understreker politikernes ansvar overfor velgerne og likeledes ansvaret for å følge gjeldende lover.

Carl I Hagens styrke har alltid vært å være ærlig. I saken om bokettersyn hadde han sjansen til å vise om det har vært et politisk spill, eller om ærlighet også gjelder ham selv og hans egne.

Uheldigvis valgte han feil.

Randomiserte bokettersyn på Stortinget bør etter mitt skjønn innføres. Ikke bare for å avdekke snusk, kanskje hovedsaklig for å skjerme politikerne fra seg selv. Bukken og havresekken går som kjent sjelden sammen.

Velferdsstatens dilemma (fanget i maskineriet)

Nordmenn liker å se på Norge som et "snillt" land. Vi er gode, og vi er snille. Vi tar godt vare på hverandre. Vi er et velferdssamfunn med et sosialt sikkerhetsnett som sikrer oss alle. Kort sagt, vi er gode.

Og alikevel har vi, i likhet med de fleste vestlige land, store problemer med psykiske lidelser i befolkningen.

Alikevel har vi utrolig mange på trygd eller sosialhjelp, eller utenfor arbeidslivet. Sykefraværet øker.

Er nordmenn for teite til å forstå hvor godt vi har det? Eller er systemet kanskje ikke så bra som vi vil ha det til?

Lever vi på en livsløgn?

Kanskje gjør de fleste nettopp det. De som havner i uføret av den ene eller andre grunn vet imidlertid så alt for godt hvor skoen trykker. Det er ikke rom for de som havner på utsiden av velferden i vårt samfunn.

Den økonomiske listen er satt så høyt, at behovene for velferdsstaten blir større enn vi kan makte å bære. Min påstand er at skattenivået i Norge kveler både landet og enkeltmennesker.

Hovedproblemet er regressive skatter. Og kronjuvelen av alle regressive skatter er moms. Alt koster 1\4 (25%) mer enn det ellers ville. Hvem går det mest utover? Direktøren eller vaskehjelpen?

Nå vil noen kreative økonomer ha det til at moms ikke er regressiv i det hele tatt. For å få til dette kunstykket regner de på innbetalt moms per livsløp, og ender opp med at de rike faktisk betaler mest.

Og det er sant, fordi moms er en skatt på forbruk. Rike har nødvendigvis større forbruk enn fattige. Men rike har også råd til å betale mer. Mye av deres forbruk er i tillegg ren luksus, og viktigst av alt, det er et valgt forbruk. Rike kan alltid bestemme om de vil spare, investere, eller forbruke sitt overskudd. Fattiges forbruk er stort sett nødvendig. De har ingen valg. De har ingen mulighet til å velge bort momsen. Derfor er den i høyeste grad regressiv.

Momsen er også viktig, fordi den skaper sirkulasjon i pengemassen, sies det. Ja. Fordi det tvinger folk å betale mer for alle varer. Rike har et kjøpegilde uten like i disse dager. De trenger såvisst ikke større incentiver for å bruke mer penger. Mange sliter imidlertid med å få hjulene til å gå rundt. De er i virkeligheten ofret på velferdssamfunnets alter.

Enhver sivilisert nasjon har en minstestandard på gjennomsnittlig nødvendig forbruk. Norge har en svært høy slik standard. Det er for eksempel rett og slett ikke lov å bygge et skur å bo i. Vi har byggeforskrifter. Uansett hvor fattig en er, må en forholde seg til disse standardene. I et høykostnadsland der mange tjener svært bra, sørger markedskreftene i tillegg for et skyhøyt prisnivå.

I prinsippet setter slike forhold listen for høy for enkelte. Og det er "ikke lov" å være under denne økonomiske grensen. Samfunnets svar er å sette folk på sosialstønad eller trygd.

Og tanken til nå har vært at dårlige økonomiske kår på slike ordninger skaper incentiver til å komme i selvhjulpen jobb. Det er ikke tilfellet, viser
forskning. Politikerne har (med vilje?) sovet i timen. Økonomiske problemer over tid tærer bort alle reserver, og undergraver selvhjulpenhet.

Med andre ord, faller en utenfor standarden mister en muligheten til å bestemme over eget liv, og må over på støtteordninger. Ettersom kostnadene stiger for samfunnet, blir slike mennesker mer og mer uglesett. Denne skammen, godt hjulpet av mange politikere, kommer i tillegg til å miste sin økonomiske frihet.

Det er egentlig ikke lov å være fattig i Norge.

I tidligere tider kunne en miste hus og hjem, og alikevel klare seg. De fleste har iboende styrke til å begynne pånytt. Et par måneders arbeid er alt som skal til for å oppføre en liten hytte et sted. Av naturens egne råstoffer. Fattigslig, javel. Men med egen kraft bygde mange sine hjem selv om en aldri hadde penger mellom hendene.

Det var før. For meget lenge siden. Vi har det bedre nå. Men vi kommer ikke unna det faktum at vi har stengt for fattiges muligheter for å klare seg selv i vårt moderne velferdsamfunn. Det er årsaken til at vi har store sosial-kostnader. Det har ingenting med latskap hos sosialklienter å gjøre. Det har med det at vi har satt lista så høyt at noen faller utenom.

Næringslivet sliter med konkurranseevne i et høykostnads-land som vårt. Syke mennesker blir dermed for dyre å ha i arbeid. De blir utstøtt.

Og i det perspektivet er det samfunnet som er ansvarlig for situasjonen, ikke enkeltmennesker. Og samfunnet må ta konsekvensen av dette, og slutte å hetse svake.

Vi må senke listen. Ikke nødvendigvis levestandarden. Men det er totalt nødvendig å senke den økonomiske listen hvis vi skal unngå et økonomisk sammenbrudd en gang i den ikke altfor fjerne fremtid.

Hva betyr det?

Det betyr at den minste akseptable kostnadsramme for mennesker må senkes. Det må eksistere et økonomisk nivå der mennesker kan klare seg på lavtlønnede jobber for eksempel, uten å slite forgjeves, bli syke, og havne på sosialen eller trygd. Det må være mulig å bli kronisk syk, uten å måtte leve fra hånd til munn.

Hvordan kan vi oppnå det?

En måte er å sette opp skattene, og gi mer i støtte. Denne strategien har så langt feilet. Mer skatt fører til økte kostnader, som igjen gjør støtteordningene mindre verd. Jeg foreslår en motsatt tilnærming til problemstillingen. Vi må gi større økonomisk rom under de eksisterende ordninger.

Blant annet ved å senke kostnadene på fundamentale nødvendigheter i samfunnet, slik som bolig, klær, mat, osv.

Istedet gjør vi det motsatte. Vi har verdens høyeste moms. Vi øker stadig eiendomskatter og kommunale avgifter, strømpriser, osv. Vi beskatter folk ihel.

Det går mest utover svake. Vi er aldeles ikke snille! Vi er brutale.

Regressive skatter bør begrenses til et minimum. Idag er de nærmere et maksimum.

Skam over oss som tillater dette under dekke av å skape velferderdsstaten. Vi skaper tapere. Vi skaper trygdede og sosialklienter. Og så skylder vi utviklingen til alt overmål på de svakeste...

Så lenge beskatningen er så skjev som den er, betaler hvermansen for elitens gilde. Det er virkeligheten, fri for politisk nytale.

Mens vi venter...

Mens vi venter på at politikerne skal krangle ferdig om sine frynsegoder, melder 21 prosent av norske bedrifter at de tenker på å flagge ut.

Videre kommentar unødvendig.

Frp Driter på Draget (2)

Sannsynligvis i et mislykket forsøk på å dreie oppmerksomheten bort fra sine egne svin på skogen, kritiserer nå Frp Thorbjørn Jaglands limousinbruk.

Opprinnelig hadde jeg ikke tenkt å kommentere disse svineriene, saken taler vel for seg selv, og jeg har før mer enn en gang pekt på de korrupte frynsegodene som det politiske system innvilger seg selv.

Det nye i saken er altså at Frp velger å kaste stein mens de sitter i det proverbiale glasshuset. Selv om det allerede har singlet i glass så det monner.

Det er nesten mer skremmende enn den ekstravagante bruken av skattebetalernes penger. Frp viser med dette en inkompetanse langt over grensen til det latterlige. Hvem er deres politiske rådgivere? Og hva er deres IQ?

Plutselig er de moralens voktere igjen.

Jaglands limousinbruk kan lett forsvares ut i fra et sikkerhetshensyn. Om det skal skattes for det eller ei, blir et definisjonsspørsmål. Og det ordnes uansett ikke gjennom spekulative uttalelser i media.

I et helt annet lys stiller Frp's fritidsliknende "studieturer" seg. Det er klare skatteregler her. At politikere ikke har forstått at regler som gjelder ellers i samfunnet også gjelder for dem, forsterker bare inntrykket av en stort sett gjennomkorrupt maktelite.

Siv Jensen mener det er god personalpolitikk å la ektefellene bli med på tur. Det hindrer sjalusi, samlivsbrudd og interne konflikter i partigruppa.

Selv om det isolert sett kanskje er sant, er dette pølsevev. I et demokratisk land er det god skikk å forandre lovgivningen FØR en legger om egen praksis. Hvis det er så viktig å skattlegge andre for samme praksis, hva får stortingspolitikerne til å tro at de kan stille seg selv og sine familier utenfor loven?

De er avslørt for lenge siden. De er gjennomkorrupte egoister. Jeg ville ikke valgt å ha dem som mine representanter et øyeblikk!

Det var en gang...

Det var en gang et land som oppdaget et annet land. Langt bortenfor havet. I det nye landet var det gull. Tonnevis av gull. Og indianerne som hadde dette gullet var så enkle at de bare elsket det for sin skjønnhet.

Så landet fra den gamle verden sendte sine erobrere for å legge alt gullet under seg. Og de fant mer enn gull. De fant sølv også. Hele berg av sølv. Kongen og Dronningen ble fra seg av glede. Nå kunne de lage så mange gull- og sølvpenger som de ville.

Kongen og Dronningen overså bare to ting. Når alle ble rike, var det lettere å kjøpe enn å produsere. Og når alle hadde mye penger, steg prisene.

Til sin forskrekkelse så Kongen og Dronningen at prisene på landets egne varer ble så høye at ingen ville kjøpe dem. Kan tro de ble lettet når de forstod at med så mye penger som de nå hadde, så behøvde landet slett ikke produsere. De kunne importere, og konsumere sin nye rikdom i ro og mak.

Men det ble feil igjen. Ingen ville investere penger i et land som ikke kunne produsere. Og alle pengene, alt gullet og alt sølvet, forsvant gradvis i lommene til landene rundt. De som produserte.

Kongen og Dronningen hadde glemt at å ha mye penger ikke nødvendigvis betyr at en har store verdier. De store gull- og sølvlagrene hadde til slutt liten verdi, og snart var alt borte.

Skattene økte, men pengene var lite verdt. Til slutt gikk staten som en gang var blant verdens rikeste, konkurs.

Og landet lå i økonomisk ruin.

***

Spania importerte store mengder gull og sølv fra sør-amerika på 1500 tallet. Allerede før år 1600 hadde inflasjonen steget med 300 prosent. I hele perioden forbrukte Spania mer ressurser enn de produserte, til tross for skipslastene med edle metaller.

I flere hundre år etter var landet fattig, fordi all produksjon, inkludert landbruket, var utkonkurrert. Samfunnets økonomi var ødelagt. Forsøk på å beskatte befolkningen for å kompensere for den feilslåtte økonomien, og redde Spania som stormakt, førte bare til videre stagnering. Ingen kunne tåle skattebyrden. Skaden av rikdommene hadde i virkeligheten vært større enn nytten.

***

Høsten 1969 fant Phillips Petroleum det første drivverdige oljefunn i norsk sektor. Tankskip begynte å ta iland det sorte gull. Senere fant vi også drivverdige gassfunn. Snart pumpet vi olje og gass i rør, og ble rike over all forventning. Nå kunne vi kjøpe, istedet for å produsere.

Selv om vi var blitt rike, og fikk "penger på bok", ble etterhvert pengene våre gradvis mindre verdt, og skattene økte...

Myter om flat skatt

Dagens samfunn renner over av Orwellsk nytale. Mye kan kalles på kanten av sannheten (eller over kanten). Annet er rett og slett gammelt tankegods som ofte blir pakket inn i ny, glorete emballasje, og relansert påny. Med nye slagord påklistret. Ofte sier ordene ikke sannheten. Ofte er meningen så forenklet at innholdet går tapt. Ofte kortslutter propagandaen logisk tenkning. Som jo nettopp er meningen...

Flat skatt er en slik resirkulert tanke. Argumentene for er i hovedsak:

*Systemet er enkelt og sparer tid og penger å beregne

*Flat skatt reduserer skatteplanlegging

*Det vil lønne seg å arbeide

*Det er mer fair fordi alle betaler samme sats

*Større inntekter til staten på grunn av at smutthullene forsvinner

*Dobbelbeskatning forsvinner

På overflaten høres disse fordelen besnærende ut. Slik all nytale gjør. Det er fordi de virkelige forholdene ligger under glasuren.

*Et flatt skattesystem sparer ingen tid eller penger fordi det ikke er det å beregne selve skattesatsen som er problematisk, men å beregne skattegrunnlaget. Dermed gjelder spare-argumentet kun ved en total flat skatt, uten bunnfradrag. Dette scenarioet er noe som selv tilhengerne av flat skatt ikke foreslår.

Forutsatt at reglene for fradrag blir like kompliserte som idag, blir det ingen besparelse overhodet. Forenklede fradragsregler kan like gjerne (og kanskje til og med enklere) innføres i et progressivt system.

*Skatteplanlegging reduseres kun hvis det ikke er noe å planlegge. Skatteplanlegging har aldri vært knyttet til det å redusere selve skattetabellen (bortsett fra hvis en regner politisk lobbyisme som skatteplanlegging) Poenget har alltid vært å manipulere skattegrunnlaget. Planlegging av fradrag eller rent økonomisk grunnlag (overskudd) vil være like aktuellt som før.

Forsvinner for eksempel avskrivninger med et flatt skattesystem? Selv dagens økonomer som i ny og ne bedriver Enron-type tallsjonglering kan ikke skjule at resultat før renter og avskrivninger egentlig er irrelevant.

*Det vil alltid lønne seg å arbeide. Riktignok lønner det seg mindre å arbeide hvis beskatningen av mer arbeid (overtid for eksempel) blir for stor. Overbeskatning er imidlertid ikke en gitt naturlov i et progressivt system. Ei heller er det slik at en lavere skattesats automatisk gir incitamenter for å arbeide. Har en "nok" til å klare seg, er mange fornøyd med det.

Et fornuftig progressivt skattesystem, gjerne også uten toppskatt, vil like gjerne kunne stimulere til økt arbeidsinnsats.

*At alle har samme sats kan høres mer fair ut for noen. Sannheten er at skattesatsen for en flat skatt alltid vil bli lavere for de rikeste enn i et progressivt system. Rett og slett fordi de svakeste ikke kan bære de høyeste satsene. De rike betaler altså alltid mindre enn før. Forkjempere for flat skatt strør om seg med bunnfradrag for de svakeste for å sukre pillen. Sannheten er at dette bunnfradraget i praksis aldri kan kompensere middelklassen i forhold til beskatningen under et progressivt system (forutsatt samme inntektnivå for staten).

Noen betaler mindre. Noen andre må derfor betale mer enn før. De rikeste betaler alltid mindre, det betyr at alle andre i prinsippet er disse andre...

Er det fair? Det kommer an på øyet som ser. Uansett er argumentet om at "alle betaler samme prosent" ikke lenger gyldig så lenge en bringer inn et bunnfradrag. Til og med flat skatt må altså være progressiv for i det hele tatt å fungere...

*Forsvinner smutthullene? I og med at de fremdeles vil kunne finnes under definisjonen av skattbar inntekt, er jeg sikker på at de vil være som før. Når det er sagt, et progressivt system med for komplisert og/eller dårlig regelverk er heller ikke ønskelig.

Progressivitet har imidlertid ikke monopol på smutthull.

*Dobbelbeskatningen forsvinner. Kanskje. Hvis vi beholder andre avgifter (spesiellt moms) er den der uansett. Forsvinner dobbelbeskatning ett sted, og statens inntekter skal opprettholdes, må uansett enten den generelle skattesatsen økes, eller andre typer dobbelbeskatning økes. Noe som igjen fører til en større byrde for de svakeste gruppene, som bruker en større andel av sin inntekt til å betale nettopp denne type avgifter.

Fair???

Flate avgifter er i utgangspunktet regressivt, og en progressiv lønnsbeskatning gjør da i virkeligheten ikke annet enn å jevne ut systemet.

Det er rettferdig!

Forkjempere for flat skatt viser ofte til at det har fungert svært bra i tidligere østblokk-land. Et eksempel er Litauen, der en flat skatt på 33% ble innført i 1994. Arbeidsløsheten gikk raskt ned, og levestandarden gikk opp. Skatteinntektene gikk til alt overmål også opp.

Så hvorfor har ikke alle land flat skatt? Det er jo en mirakeløkonomi!

Fordi de baltiske land i perioden uansett opplevde et økonomisk løft, uavhengig av skattereformen. I 1994 inngikk for eksempel Litauen en frihandelsavtale med EU. Allerede året etter søkte landet formellt om medlemskap.

Et problem for Litauen er at fordi den flate beskatningen rammer de svakeste gruppene så hardt, emigrerer mange til andre EU land. Det er altså en av hovedgrunnene til at arbeidsløsheten synker! Litauen har relativt lave lønninger, og 33% skatt er for de fleste lituanere en svært høy skatteprosent.

Og heri ligger kjernen i spørsmålet om flat skatt eller ikke. De rikeste får mindre skatteprosent, andre får høyere. Stølen utvalget kom i 1998 frem til at for å være provenynøytral måtte en flat skattesats i Norge ligge på 38%. I virkelighetens verden ville nok selskapsbeskatningen blitt redusert av konkurransehensyn, og for å kompensere ville dette i praksis nødvendigvis ført til en generell lønnsbeskatning langt over 4o% for alle.

Rettferdig? Nei. Men en våt drøm for alle kapitalister som lengter tilbake til de tider da adelen håvet inn penger som de ville, og arbeidere og bønder betalte for gildet.

Internett under angrep

Glem Al-Qaida, glem Bin Laden. Den virkelige trusselen mot demokratiet og menneskers frihet kommer fra andre retninger. Terrorisme har eksistert i tusenvis av år, og selv om individuelle hendelser er avskyelige og må fordømmes på det sterkeste, vil terrorisme i et makroskopisk perspektiv aldri skape annet enn frykt.

Den virkelige trusselen ligger i kontroll av vår infrastruktur. Isolerte hendelser kan aldri bli så alvorlige som en kontinuerlig besittelse av vår fysiske virkelighet. En hvilken som helst monopolsituasjon innen infrastruktur gir en enorm makt, som terrorist-organisasjoner bare kan drømme om å oppnå.

Terroristenes våpen er frykt. Monopolistenes våpen er likegyldighet og løgn.

Hvis vår kollektive likegyldighet overleverer vår infrastruktur til monopolister, har vi gitt fra oss all styring. Selv om utgangspunktet for demokratiet er at makten ligger hos folket (et prinsipp kjent i vårt land i over tusen år, bare avbrutt av en periode etter kristningen), er selve utgangspunktet for monopolisering tvungen underkastelse.

Og, paradoksalt nok, argumentasjonen som brukes av monopolistene er ofte at de står for fri konkurranse. Som i virkelighetens verden er det motsatte av monopol.

Min kompromissløse mening: Infrastruktur kan ikke kommerialiseres hvis demokratisk styring skal opprettholdes. Punktum.

Infrastruktur er svært egnet for monopolisering. Vi bygger skjelden tre forskjellige veier og lar tre forskjellige eiere konkurrere på pris. Likeledes finnes det bare ett internett. Den som kontrollerer veier, strøm-nettene, vann-nettene og informasjons-nettene kunne like gjerne kontrollert vår luft.

Vi er avhengige av det. Monopolisering gir den ultimate gevinstmulighet.

Hvilket forklarer interessen for å danne monopoler innen alle disse områdene. Og som sauer klare for slaktebenken er vi stort sett uvitende om trusselen vi står overfor.

Dette århundre kommer til å bli preget av en stadig snevrere eiergruppe på mange områder. Kanskje spesiellt på informasjonsområdet. Hva annet kan en vente i informasjonssamfunnet? Kunnskap er makt. Makten til å kontrollere informasjon er makten til å manipulere saueflokken. Kontrollerer en saueflokken kontrollerer en også demokratiet.

Paradoksalt nok er vi vår egen verste fiende.

Allerede ser vi en sterk tendens til monopolisering i det internasjonale mediabildet. Neste skritt på veien synes å bli internett. Vi ser at store korporasjoner søker makt til å bestemme også innholdet på nettet under dekke av eiendomsrett og markedskreftenes spill. Nettnøytraliteten forsvinner. Virkeligheten blir at mindre aktører vil marginaliseres, og utviklingen går imot monopolisering og misbruk.

Internett-leverandører har oppdaget at de kan ta betalt ikke bare for tilknytning til nettet, men også for tilgjengeligheten for innholdet på nettet. Dette gir dem i prinsippet rett til å styre informasjonen sluttbrukeren får, og vil bety slutten på det frie internett.

Infrastruktur bør være åpen for alle aktører, nettopp for å sikre frie markedskrefter. Ingen enkeltstående korporasjon er for frie markedskrefter. Dette er en av den frie verdens myter. Ingen maktstruktur deler frivillig av sin makt. Markedskreftene er et gode som må beskyttes ved lov, eller oppgis.

Spesielt internett vil bli skadelidende av en slik monopolisering (eller rettere sagt, oligopolisering) av infrastruktur. Effektiviseringen av informasjonsflyten som internett har bidratt til vil gå i stå, og en liten elite av kapitaleiere vil styre informasjonsflommen i retning av hva som til enhver tid er i deres interesse.

Noen få mobiliserer mot utviklingen. Sannsynligvis er kampen allerede tapt. En dag bestemmer storebror hva du leser på internett. Bloggsfæren som fritt medium går tapt. Og slik kritisk journalistikk endte opp som infotainment, kan vi alle tilslutt ende opp i demokratainment.

Og kanskje er vi lykkelige med det?

J'accuse (eller: utfor stupet)

De rødgrønne vil redusere forskjellene i samfunnet og avskaffe fattigdommen ved å øke omkostningene for alle. Som alltid fører dette til økte forskjeller og mer fattigdom.

De rødgrønne vil redde miljøet ved å øke omkostningene ved bruk av elektrisitet, bil, og annen forurensende virksomhet. Som igjen fører til økte forskjeller og mer fattigdom.

Mitt aksiom: Politikernes velmenende ønsker har som regel motsatt effekt av hva de tror.

Med andre ord, det er synd at denne regjeringen har så mange gode ønsker.

Eksempel: Unge i etableringsfasen lider under et bonanza drevet av høykostnads oljeøkonomi og en grisk meglerstand som gnir seg i hendene og ikke ser ende på boligveksten, selv på kanten av stupet. Unge har ingen annen mulighet enn å låne til langt over pipa. Kynismen på Stortinget tilsier at økte renter og eiendomskatt nok vil dempe kjøpelysten og -evnen. Resultatet er at mange vil holdes utenfor boligmarkedet, mens de svakeste på innsiden vil miste den økonomiske evne til å bo, alt mens eiendommene deres synker i verdi og gjør dem til gjeldslaver. Nye fattige, og større forskjeller.

Planlagt, eller resultat av en inkompetent strategi?

Bilavgiftene skal justeres. Nye miljøvennlige biler skal bli billigere. Bruk av bil skal bli dyrere. Bare de rike kjøper nye biler i Norge. Det er en grunn til at bilparken er 11.5 år i gjennomsnitt. De aller fleste har ikke råd til å kjøpe nye biler idag, og vil heller ikke ha råd til å kjøpe de nye billigere bilene. De vil uansett være utenfor økonomisk rekkevidde for de fleste. Som idag. Til gjengjeld vil vi slite med bensinpriser på kanskje 20 kr literen. Slik avlat skaper mer fattigdom og forskjeller i samfunnet.

Vi får et klasseskille mellom de som har råd til å ha både bil og hytte på Hankø, og de som ikke har råd til å ha bil.

Resultatet blir sannsynligvis også økt avbefolkning i grisgrendte strøk. La oss alle bli urbane. La oss alle ta bussen. Der den går. La oss alle flytte til Oslo. La Norge gro igjen.

Og dette kalles miljøpolitikk?

En kraftig redusering av totale avgifter vil på en naturlig måte gi samme resultat som denne nye avgiftsomleggingen. Uten den destruktive økonomiske virkningen for folk flest. Nyere biler er i utgangspunktet mer miljøvennlige, tar vi oss råd til å følge med i utviklingen får vi miljøeffekten på kjøpet.

Høyere avgifter på bruk av bil kalles miljøpolitikk. Mens det faktisk er avgiftene som har skaffet oss en av verdens mest forurensende bilparker. Det er grunn til å være skeptisk.

Vi bruker ikke en krone på å implementere nye teknologier. Vi bidrar tvert imot som nasjon til å opprettholde bruken av fossile drivstoff som energibærere. Mens vår dobbelmoral pisker mennesker som har et genuint transportbehov i et samfunn som i stor grad er bygget på nettopp bilbruk.

Bilbruk koster sies det. Ikke vet jeg hvordan kostnadene av utslippene kan konverteres til kroner og øre. Det jeg vet er at utslippene fra norsk oljevirksomhet er umåtelig større enn utslippene fra privatbilister. Oljevirksomheten hylles. Bilistene korsfestes.

Det jeg også vet er at ingen moderne samfunn hadde eksistert uten revolusjonen i samferdsel som bilen stod for. I kroner og øre har bilbruk og relatert virksomhet stått for hundrevis av milliarder i direkte inntekter for samfunnet i alle år. Jeg snakker ikke om avgifter, selv om også det har skaffet staten enorme inntekter. Jeg snakker om indirekte inntekter i form av å være en viktig del av infrastrukturen. Selve bærebjelken i samfunnsstrukturen.

Skulle bilister "betale" hva de de facto "koster" samfunnet i bompengeavgifter, ville automatene måtte betale ut penger.

Tidligere hadde mennesker også et transportbehov. Går vi tilbake til hest og kjerre må hele landbruket gires inn på å produsere fór til hestene. Utallige millioner arbeidstimer måtte brukes til å fóre og stelle hester, etc. Ulykkesstatistikken ville gått opp. Kostnadene til veterinærer ville tappet samfunnet for ressurser. Hestemøkk ville vært et miljøproblem (og skattlagt?)

Vi er forbi denne muligheten. Det moderne samfunn kan ikke bære et slikt system. Det er for dyrt. For ineffektivt. Det er nok heller ikke ønskelig. Alternativet er å leve med den teknologi vi har, eller implementere nye løsninger.

Istedet baksnakker vi den teknologi vi har, og overlater til alle andre å innovere ny. Det er visstnok greit, så lenge pengene ruller inn i statskassen. For der stopper visjonene. Det kalles miljøvern. La oss alle svi. Mens fremtidige generasjoner tar støyten for vår manglende evne til å handle rasjonellt.

Avgifter kjøper ingen bærekraft. Vi svikter vårt ansvar.

Oh, but it’s alright, it’s alright
For we lived so well so long
Still, when I think of the
Road we’re traveling on
I wonder what’s gone wrong
I can’t help it,
I wonder what’s gone wrong
(Paul Simon)

Norges Mytologi

En gang trodde vi på Tor og Odin, Frey og Freya. Og vi trodde på en verden der personlig ære og frihet var viktigere enn kongens makt.

Idag tror vi på en verden der pengemakt er konge, der staten kan ruinere mennesker uten samvittighet... Mens vi messer på propagandaen om at vi er best i verden, at våre ledere er så flinke og har skaffet oss verdens beste samfunn.

Fattige blir idag møtt uten ære. Etter at statsmakten har beskattet folk ihel, skal en stå med lua i hånden og takke for det en får. Maktapparatet er til for seg selv, for å holde systemet i gang. Mennesker umyndigjøres. Sosialetaten behøver klienter for å rettferdigjøre sin eksistens.

Norge er idag i det hele tatt et system, ingen folkenasjon. Politikerne går gang på gang imot folkets vilje. Hvor er flertallet for bompenger? Hvor er flertallet for eiendomskatt? Hvor er flertallet for kartell-marked på strøm? Hvor er flertallet for å ha gitt fra oss landet til en folkefjern maktelite?

Stortinget har navn etter den norrønne skikken med folketing. Idag har vi ikke folketing, men eliteting. Partiene luker bort annerledes tenkende før de får snudd seg. Makt avler makt. Alle maktapparater er selvforsterkende systemer per definisjon.

Og til stadighet får vi høre at begrunnelsen for å akseptere denne situasjonen er at eliten gjør så god jobb. Gjør din borgerplikt og stem på oss. Vi har verdens beste land. Alt går så det suser. Vi er så utrolig velykkede.

Alikevel sliter mange idag økonomisk. Statens pålagte skatter og avgifter setter lista så høyt at mange må gi opp. Mens en snakker om avskaffelse av fattigdom i valgkamper, gjør makteliten det motsatte i praksis ved å stadig skru de regressive avgiftene opp. Under dekke av å skulle finansiere en velferdsstat.

En velferdsstat som knekker ryggen på mange! Fattigdom løses ikke ved å beskatte fattige mer!

Men systemet har ingen medlidenhet. Det er hardt som norsk grunnfjell. "Stå opp om morran", er løsenet for de som faller utenom. Som om ikke de aller fleste, selv blant de svakeste, gjør det...

Det er opplest og vedtatt at velferden henger sammen med det å være i arbeid. Stakkar den jævel som blir kronisk syk. Velferden er altså ikke for han!

Vi er best. Sannheten er at vi kan takke naturgitte oljeforekomster for vår økonomiske styrke. Fastlandsnorge går i underskudd.

Vi er snillest. Sannheten er at det sosiale sikkerhetsnettet fanger mennesker i et uverdig økonomisk limbo. Staten er i tillegg den råeste inkassoinnkrever verden har sett. Vi smiler mest mot de vellykkede.

Vi har det best. Sannheten er at stadig flere lever i frykt for et økonomisk press som kveler lavtlønte og trygdede, og begrenser den økonomiske frihet for alle andre enn de som lever av kapital.

Vi skal ha verdens beste standard på alt. Vannari (som vi sier i Stavanger) at mange ikke har råd til det. Forresten, statens ansvar for å opprettholde standarden på infrastruktur er unntatt denne regelen. Vi skal jo ha råd til velferdstaten, da kan vi ikke vedlikeholde for eksempel veier i et sett...

Og sykehus må også spare inn. Hvert år. Vi skal ha råd til velferdstaten...

Hva klager folk for! Vi har aldri vært rikere! Sannheten er at vi ikke er mer enn middelmådige i forhold til europa:




Tabell fra SSB.


Det er en myte at kjøpekraften vår er så høy. At vi har så lav kjøpekraft som vi har med tanke på oljeformuen er oppsiktsvekkende! Faktisk er kjøpekraften for de svakeste så lav i Norge at langt over hundretusen mennesker aldri har råd til å reise på ferie, til å gå til tannlegen, til å delta aktivt i samfunnet.

Men for all del, en mytologi må et samfunn ha. Og hva er bedre enn å tro vi er best?

Vi er best på ski. Vel, vi var det engang, og blir det sikkert igjen.

Vi er ikke best på skøyter, men burde vært det! (er jo bra på curling da!)

Vi er best på fotball. Vel, vi burde ihvertfall komme til VM hvert år...

Vi har verdens beste velferd. Hvorfor systemet skaper så mye sykdom er en gåte...

Vi er best på å være best. Fordi det er typisk norsk å være god..

Vi gir mest i u-hjelp. Fordi vi da viser at vi faktisk er best.

Vi er best på olje og gass. Energi for våre egne er fy skamme seg, derimot.

Vi redder verden med våre skatter og avgifter.

En mytologi skal vi jo ha.

Nye avsløringer i kraftmarkedet

(Manipulert logo)





Den svenske kraftprodusenten Vattenfall kan ha manipulert kraftprisene ved å redusere produksjonen ved kjernekraftverk, mener professor ved Universitetet i Lindköping Bjørn Karlson.

Et regjeringsoppnevnt utvalg i Sverige skal vurdere påstandene, et typisk eksempel på bukken og havresekken, i og med at Vattenfall er statseid. Store deler av inntektene på strøm i Sverige er, i likhet med situasjonen i Norge, direkte inntekter til staten, og må betraktes som mer "skjult" skatt i likhet med for eksempel moms.

Ikke uventet mener avdelingsdirektør Jostein Skaar i Konkurransetilsynet i Norge at situasjonen er udramatisk. Årsaken til prisstigningen er mangel på vann.

Det er jo forsåvidt helt korrekt, bortsett fra at årsaken til at det er mangel på vann er at kraftverkene lar produksjonen gå det remmer og tøy kan holde for å selge kraft utenlands! Dette kan leses direkte ut fra tall fra Statistisk sentralbyrå. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg skriver SSB:"Strømproduksjonen steg med 25 prosent fra 2004 til 2005, til 138 TWh, og har ikke vært høyere siden rekordåret 2000. Dette skyldes uvanlig mye nedbør." (min uthevelse)

Enten lyver SSB, eller kraftprodusentene. Hvem er mest troverdig?

Og hvor er troverdigheten til Konkurransetilsynet?

Uvanlig mye nedbør betyr uvanlig mye vann, ikke mangel på vann.

Bortsett fra i kraftprodusentenes verden. Der får en aldri nok vann. Eller penger, for den saks skyld.

Uansett hva som kommer ut av denne svenske undersøkelsen om prismanipulasjon er det imidlertid også andre områder der forbrukerne blir melket og rundlurt av kraftprodusentene. Alle snakker om kraftprisene, og glemmer at nettleien nå faktisk koster mer enn selve kraften. Den som tror nettleien representerer faktiske utgifter for kraftprodusentene lever i en fantasiverden. I Norge er utbyggingen av strømnettet så forsømt at store deler av landet har for liten overføringskapasitet.

Inntektene fra kraftproduksjon til elektrisitetsprodusentene, stat og kommune, har aldri vært høyere.

Og det til tross for at det er lite vann!?

Her kjører en på samme linje som på samferdsel. Desto mer som kommer inn i bompenger, desto mindre blir brukt på veibygging.

I tillegg kommer nok en "skjult" ekstraskatt for befolkningen ved at staten har lagt høye avgifter på et livsnødvendig gode som energi.

Det totalt feilslåtte markedet for Co2 kvoter på vannkraft(!) gir nok en grunn til å kreve en total gjennomgang av systemet.

Staten i både Norge og Sverige (og andre land) bruker energimarkedet som melkeku for avgifter, DET er hovedårsaken til at vi blir "strøm-lurt".

Nå må Frp skjerpe seg!

Et parti som etterhvert er blitt så stort som Frp bør snart lære seg alminnelig folkeskikk. Greit nok at en eller annen bygdetulling kan uttale seg mens han befinner seg helt ute på jordet, men partiet bør luke de fleste slike ut, eventuellt skolere dem bedre, før de får offisielle stillinger som talsmenn. For et parti som snuser på regjeringsmakt må det være lov å forvente såpass.

Eller er det egentlig slik at disse meningene er det offisielle syn? I så fall er det skremmende.

Ulf Erik Knudsen, Frp's familiepolitiske talsmann, mener at barna skal tas fra innvandrerne hvis ikke foreldrene lærer dem norsk.

Dette er hårreisende. Ikke bare fordi det utvilsomt har drittbrune overtoner av rasisme, men fordi det er så borti natta rent forvaltningsmessig. Skal en operere med andre regler for innvandrere med norsk statsborgerskap (for det er det en faktisk ofte snakker om) enn andre? Skal vi innføre en apartheidstat?

Har Knudsen oppfattet at det ikke er slik et moderne barnevern opererer? At de aller fleste sakene bør løses i samarbeid med foreldrene, ikke som rent inngrepsmessige saker. Har Knudsen i det hele tatt barnas interesser i tankene?

Eller er det rett og slett bare et forsøk på et populistisk utspill for å sanke stemmer blant de brune? I så fall skyter Frp seg selv i foten. Slike tanker er ikke så utbredt som de tror. Jeg er sikker på at i den velgermassen de nå har potensiale for, er slike tanker utbredt hos et mindretall.

Jeg forventer en avklaring av hva som er Frp's offisielle syn på saken så snart som mulig. Inntil videre må vi desverre anta at Knudsen, som deres talsmann, faktisk representerer Frp. Trekker en uttalelser fra deres syvende far i huset, Carl I Hagen inn i bildet, ser en grumset i sitt sanne lys. Spanjoler må lære seg norsk for å ta seg av selvopptatte norske pensjonister i Spania, mens innvandrere til Norge skal trues med barnevernet. Frp burde skamme seg! Norge burde skamme seg som viser slike mennesker tillit!

En tenkt situasjon:

Familien Nelson er fra Houston, USA. Mr. Nelson er spesialist på oljebrønner. Han fikk jobb i Statoil i fjor. Familien bosatte seg i Stavanger, og de to sønnene på henholdsvis ti og tretten år går på Stavanger International School. Der snakker de engelsk.

Mr. Nelson er mye ute å reiser i jobben. Fru Nelson lærer seg ikke norsk i løpet av det første året. Nordmenn snakker jo så godt engelsk at hun klarer seg. Norsk-kurs er det ingen som tenker på.

Plutselig ringer det på døren. Barnevernet har fått nyss i at barna ikke snakker norsk...

Ok, det var ikke akkurat det du hadde i tankene, Ulf Erik? Hva hadde du i tankene da? Hjelper det hvis jeg sier at familien Nelson var african-american. Negre. Hjelper det? Var det en slik situasjon du hadde i tankene? Ikke det, nei. Hva om familien var fra Nederland? Spania? Maldivene? Guatemala? Hvem er det egentlig dette gjelder?

Et velment råd til Siv Jensen; Få grumset i partiet bort før de driter deg, og alle andre her på berget, alt for mye ut!

Hva er galt med dette bildet?
(Hint)

Griske Giske

Vi vet det nå. Vi har sett det før. Politikere er seg selv nærmest. Prinsipielle holdninger er bare prinsipielle så lenge det ikke går ut over en selv og sine egne. Eller eventuell inntekt. Penga rår, som kjent. Det er slik virkeligheten er. Kanskje burde vi sette større krav til våre folkevalgte? Eller kanskje glemmer vi dette i neste valgkamp? Slik pleier jo ting å gå seg til...

Giske forbyr spilleautomater med sedler. På grunn av hensynet til de spilleavhengige. Oslo Arbeiderparti skal imidlertid få fortsette med sine automater.

Arbeiderpartivelgere er jo ikke spilleavhengige. De er støttespillere.

Bingo spillere er heller ikke avhengige. Ingen. Det forekommer ikke.

Bingoforbundets særinteresser står over alle andre forbunds særinteresser. (De har jo alliert seg med det politiske miljø, må vite)

Slik politisk sengekos er helt akseptabelt.

Lotteritilsynet har ikke peiling. De tar helt feil når de hevder at disse bingoautomatene er farligere enn andre.

Giske har helt rett i at det ikke skal være likhet for loven.

2 millioner kroner i året er god nok grunn til det.

Not.