Nådeløs politikk

Arbeiderpartiet vakler i Fremskrittspartiets skygge. Ikke det at Fremskrittspartiet er betydelig større, det er ikke det. Det er bare det at Arbeiderpartiet, og alle andre, for den saks skyld, ikke ”har tatt Fremskrittspartiet alvorlig”.

Så strategien har vært feil, hevdes det. Mon det? Vi lever tross alt i et demokrati, og folk flest er ikke idioter. Kan det rett og slett være at politikken til de ”gamle” partiene ikke lenger fenger? Og er det, som de hevder, fordi partipropagandaen ikke har vært god nok? Mon det?

Sannsynligvis er problemet mer dyptgripende enn som så. Hva har vi å vise til i dette oljerike landet? Flertallet lever riktignok godt. Over evne ville noen si. Allikevel har vi ikke råd til skikkelig kollektivtransport. Sykehusene blir påtvunget å spare hundrevis av millioner (det er feil strategi, folk burde vært tvunget til ikke å bli syke isteden!) Bilhold er et økonomisk mareritt for de fleste barnefamilier i nedre del av den såkalte middelklassen. Strømprisene spiser stadig mer av budsjettet. (Stakkars den som har mange unger som skal bade i tide og utide!) Det offentlige system er tungrodd og lite servicevennlig. Vi betaler snart avgifter på alt, utenom å puste. (Det kommer vel en CO2 avgift her også en dag) Boutgifter er i ferd med å knekke økonomien til mange. Rentespøkelset og boligbobler ligger som et damokles-sverd over oss.

I tillegg er vi en pest og en plage for samfunnet. Vi forurenser når vi skal hente/bringe barn i barnehagen og når vi skal på jobb. Vi bretter ikke nok melkekartonger. Vi bruker for mye strøm. Vi krever for høy lønn. Vi er for mye syke. Kort sagt, vi er en byrde for samfunnet.

Eller kanskje det er det at samfunnet har blitt en byrde for oss? Er det slik at den sosialistiske-superkapitalistiske (!) staten vi lever i har utspilt sin rolle? Har vår olje-økonomi kombinert med et skattetrykk uten sidestykke i verdenshistorien skapt et frankenstein-samfunn der de få har det fett, mens de mange ikke har det så lett?

For har flertallet det egentlig så bra? Vi lever for eksempel i altfor dyre boliger. Boligprisene ser tilsynelatende ut til å stige eksponentielt. Det er ikke lenger mulig å spare seg inn i boligmarkedet. Det er dødfødt. Prisstigningen i markedet gjør det nødvendig å komme seg inn så hurtig som mulig. Koste hva det koste vil.

Politikernes svar? Å gjøre det enda dyrere å etablere seg, slik at folk ikke låner seg til over pipa. Økte strømpriser er også en ønsket utvikling. Slik at vi lærer å være mer miljøvennlige.

Ser noen svakheten i argumentet? Vi må bo. Det er dyrt å bo. Vi tar opp store lån. Logisk. Vi må ha varme i boligen. Pris-elastisiteten på strøm er tilnærmet lik 0. Vi betaler derfor mer i strøm. Logisk. Å sette lista høyere gir mer penger i statskassa, men skyver mange ut av boligmarkedet. Vel, det finnes telt.

Men en kan ikke bo i telt eller rønner i Norge. Da kommer for eksempel barnevernet.

Standarden på boliger er regulert av myndighetene. Det er begrenset hvor langt ned i standard (og pris!) det er mulig å gå. For å klare seg bra økonomisk må en ”standard” barnefamilie ha begge foreldrene i arbeid. Det betyr at vi legger igjen betydelige summer i barnehager og skole fritids ordninger. Vi betaler for å arbeide.

Selv om økonomien i landet i stor grad faktisk er avhengig av at vi alle arbeider.

For hundre år siden bodde fattige i rønner. Tyve mann på to rom og kjøkken. Levde fra hånd til munn. Barna sprang rundt med fillete klær og uten sko i gatene halve dagen.

Fattige i dag får ikke lov å bo slik. Og det er jo bra. Men hva er alternativet? De blir fanget i et økonomisk system der de ikke har råd å leve og ender i stedet opp som sosialklienter. Og får kjeft av folk som Bjarne Håkon Hanssen, som på samfunnets vegne skal være nådeløs.

Nådeløsheten er her allerede, Bjarne!

(Hvor fikk BHH ideen med å ta fra de fattige for å gi til de fattige, forresten? Dette er ikke engang misforstått Robin Hood teknikk. Det er reinspikka økonomisk terror. Hvem trenger Al Qaida når vi har BHH?)

En gjennomsnitts familie i Norge kjører en over ti år gammel bil. Denne bilen har allikevel politisk bestemte driftskostnader som gjør den til en luksusvare. Det er i det hele tatt luksus å leve i Norge.

Utgiftene til bilhold steg med 5 % fra i fjor. Utgiftene til den obligatoriske ansvarsforsikringen på bil steg med opptil 16 prosent. Det blir med andre ord verre, ikke bedre.

Kjøper du en ny bil er ca 50 % avgifter. Registreringsavgift, merverdiavgift, vrakpant, batteriavgift og dekkavgift. Ingenting av dette har gitt en miljø-effekt. Ikke engang i nærheten. Det motsatte er tilfelle. Vi lever i bakvendt land.

Bompengeordninger skal kreve inn ytterligere milliarder. For ikke å snakke om årsavgiften. Og diverse avgifter på bensin og diesel.

Har vi råd å leve slik? Og hva er alternativet?

Et alternativ kan være å gi opp bilbruk, redusere boligstandard, gå tilbake til 1800 talls økonomi, og gå bankerott som nasjon.

Et annet alternativ kan være en nasjonal satsing på ny, ikke forurensende teknologi, og sørge for at det lar seg gjøre å faktisk leve med valgmuligheter uten å bli fange av systemet.

Istedenfor velger en altså å være nådeløse.

Og så tror en mer propaganda kan redde situasjonen?

Que?