Forskning per tonn

Vi har vel alle friskt i minnet historien om svindelen med kreft-forskning ved Radiumhospitalet. Juks som i ytterste konsekvens kunne ført til at kreftsyke fikk feilmedisinering og feilbehandling.

La oss håpe at forskningsjuks tross alt hører til skjeldenhetene her til lands. Når det er sagt, så er forskere og vitenskapsmenn ikke annet enn mennesker, og har menneskelige svakheter som alle andre. Feil kan gjøres, også rene vurderingsfeil. Men en må alikevel anta at bevisst juks forekommer fra tid til annen. Et godt og velfungerende system luker slikt ut.

Vi må håpe og tro at forskningsmiljøene driver hard selvjustis på dette området, noe annet vil nødvendigvis svekke deres troverdighet. Regelrett svindel med forskning bør også i større grad kriminaliseres. Forskningsmidler og status skal ikke kunne tuskes til seg på uærlig vis. Vi snakker ofte om økonomisk kriminalitet her i tillegg til vitenskapelig uærlighet. Og det er ingen logikk i at det skal være strafferabatt for svindel på grunn av at forbryteren er høyt utdannet. Tvert imot.

Langt mer alvorlig enn muligheten for menneskelig svikt er imidlertid systemsvikt. Vi har idag et system for forskning i Norge som premierer kvantitet over kvalitet, og der kvantitet i seg selv gir økonomisk gevinst.

Universiteter og høyskoler får en del av sin inntekt basert på hvor mange artikler eller bøker deres forskere publiserer. En ser lett at dette systemet kan misbrukes, og at fristelsen for å gå god for egne forskeres arbeid uten motforestillinger er stor.

Presset på ansatte i disse institusjonene til å publisere et visst antall sider per år kan lett bli stort. I det hele tatt kan ansettelse av nye forskere lett basere seg på tidligere mengde publisert materiale, og ikke kvaliteten av dette.

Dette premierer forenklet og intetsigende forskning. Enda verre: Det premierer forskere som leverer kvantitet, uavhengig av om forskningen har reell verdi. Systemet dreier forskningen vekk fra vanskelige, viktige og tidkrevende saker til uvesentlige og enkle prosjekter.

Så kan en bare undres om dette er en ønsket politikk fordi våre politikere faktisk er er mer interessert i å vise til statistikker som viser forskning målt i tonn papir enn i innhold?

Slikt kan jo lett gi et overfladisk inntrykk av at vi er kjempegode, og vi liker å tro at vi er nettopp det. Ikke sant?