Fattige rike Norge

Det finnes mennesker under den definerte fattigdomsgrensen i Norge. Det er i og for seg en skam i et av verdens rikeste land. De fleste av disse er syke eller på annen måte ufrivillig uten arbeid.

Hva gjør politikerne med dette? Dagens regjering har gått et skritt i riktig retning ved å gi kommunene bedre økonomi. Men samtidig skjerper de skattetrykket for den jevne mann og kvinne, og løsningen på fattigdomsproblemet kan aldri løses ved å gi de fattige særordninger økonomisk (støtteordninger utover lav inntekt, trygd). En forutsetning er at den økonomiske balansen i samfunnet gir ulike grupper, også de svakeste, mulighet til å styre sitt eget liv og klare seg selv.

Alikevel fører dagens politikk til det motsatte. Det blir stadig vanskeligere å klare seg selv for de som, som regel uforskyldt, faller utenom.

I Norge har vi også slitt med såkalt "offentlig fattigdom". I utgangspunktet er dette et misforhold mellom forskjellige insitusjoners inntekter og utgifter.

Bondevik I-regjeringen opprettet i 1999 det såkalte Holdenutvalget. Utvalget skulle gi råd om hvilken økonomisk politikk som burde føres. Medlemmene var fra det absolutte toppskikt i økonomisk kompetanse. En av de viktigste konklusjonene var at: ”Norge må framstå som et attraktivt land for lokalisering av næringsliv.”

Norge kan være et attraktivt land for lokalisering av næringsliv bare hvis rammevilkårene for norske bedrifter er like gode eller bedre enn tilsvarende utenlandske bedrifter. Holdenutvalget satte opp flere viktige krav for å oppnå dette, dette er de viktigste:

*Skattenivået må ikke være høyere enn i andre land.

*Utdanningssystemet må være på høyt internasjonalt plan og ta hensyn til næringslivets behov.

*Infrastrukturen må tilfredstille næringslivets behov.

Logisk nok, forsåvidt. Høye skatter gir økte kostnader, økte kostnader gir økte priser på produkter, økte priser på produkter (varer eller tjenester) gir dårlig konkurranse evne.

At utdannigsystemet må være på høyt internasjonalt plan er en forutsetning for om vi kan levere høyteknologiske produkter. Imidlertid er det en svakhet i denne argumentasjone. Alle kan ikke være høyt utdannet. Noen må jobbe "på gølvet også". De svakeste gruppene tar uansett ikke utdanning. Ofte på grunn av at det er for dyrt.

Maksimalt stipend og lån fra Lånekassen er 80 000. Dette gir en "inntekt" langt under fattigdomsgrensen. Dette medfører igjen at studenter flest blir tvunget til å arbeide i studietiden. Hva som er "på si", arbeidet eller studiene er ikke godt å si. Leieprisene på bolig har de siste ti år steget med 40 %. Reisestipend-ordningen er latterlig, og har i samme periode blitt redusert betraktelig. De faktiske utgifter til mat, bolig, reise, etc går bare en vei, oppover.

Vi har ikke fornøyde studenter.

Dårlig infrastruktur gir rett og slett økte kostnader, og dette har samme effekt som høye skatter. Hva er infrastruktur? Normalt menes veier, jernbaner, havner, el-forsyning og andre faste anlegg som danner grunnlaget for næringsliv og bosettning. Jeg vil også definere de offentlige instanser som å være del av infrastrukturen, i og med at disse instanser må "brukes" for å oppnå visse målsetninger.

Og her går vi jo virkelig i baret. Veier blir dyrere og dyrere for både brukere og utbyggere. Bompengeordninger tapper store beløp hvert år både fra lønnsmottagere og bedrifter. Transport i seg selv er dyrt. Jernbanen er tydeligvis ikke et satsningsområde i Norge. Og dyr. Havner er dyre å bruke. Elektrisisteten er dyr, og jager snart all industri ut av landet. Å bygge er rådyrt. Boligprisene er på rekord nivå, og helt på grensen av hva mange lønnsmottakere kan klare. I tillegg er det offentlige et papirflytter-system uten like med lav effektivitet og tilsvarende høye kostnader.

Alt dette bidrar til at drifts-kostnadene i samfunnet er store.

Rammene for næringslivet er med andre ord dårlige. Og det er dårlig nytt, fordi det gjør Norge fattig.

Norge, definert ved innbyggere og kommuner, sykehus og skoler etc, vel og merke. Staten lever ennå i champagne-rus. Statens inntekter er ikke direkte berørt av noe av dette, fordi dens inntekt er kompensert ved å øke skatter og avgifter (momsøkningen var et godt eksempel) for å kompensere for tapt inntekt. Oljemilliardene renner også inn uavhengig av tilstanden økonomisk i fastlands norge. Trente apekatter kunne tjent penger på Statoil. Det er forhold ellers i verden som bestemmer prisen på olje og gass.

Istedet for å føre en fornuftig økonomi der vår konkurranse evne blir ivaretatt, der vi bygger ut billig og lett tilgjengelig infastruktur, der vi tar vare på våre studenter, gjør vi det stikk motsatte.

Oljen og gassen tar slutt. Omstillingene fra et ikke-konkurransedyktig høykostnadsland til et land som må konkurrere på like vilkår med resten av verden kan bli tung en gang i fremtiden.

Vil staten være villig til å redusere sine inntekter? Vil de kvasi-statsmonopoliserte bedriftene som for eksempel el-produsentene være det? (Eller vil de selge strømmen sin til høyeste markedspris i utlandet når vi ikke lenger har råd til den selv?) Vil vi være villige til å gi avkall på alle de kvalitets-systemer vi har bygget opp idag? Vil vi i det hele tatt være istand til å skape arbeidsplasser basert på annet enn service-næring og råvare-produksjon?

Kort sagt, går vi i olje-fella?

I så fall blir sannsynligvis våre barn og deres barnebarn virkelig fattige!