Grådige Lille Norge

En tid nå har vi hørt på gode løfter om ”kamp mot fattigdom”. Dette har vi hørt på fra forskjellige politiske leire. Allikevel ser det ut til at staten med sin stadig økende grådighet gjør sitt beste for å nettopp skape fattigdom hos oss i oljerike Norge.

Mens de månedlige utgiftene for folk flest stadig stiger, leser vi at Norge nok en gang er kåret til verdens dyreste land å leve i. Undersøkelsen, som gjennomføres av organisasjonen ECA International, ser på prisen for mat, alkohol, tobakk, klær, elektriske varer og restaurantbesøk. Dyrest er som kjent ikke alltid best. Og en trenger ikke mer enn sunn fornuft for å forstå at ettersom prisen på nødvendige varer stiger, stiger også listen for å klare seg økonomisk i dette samfunnet.

Allikevel er lønnsøkningen for de dårligst lønnede jobbene stadig underregulert i forhold til de best lønnede. Også de svakeste utenfor arbeidslivet sliter. Mens flertallet de siste årene har fått 30 prosent økning i reell kjøpekraft de siste årene, har for eksempel sosialsatsene gitt de aller fattigste trangere økonomi.

I dagens Norge gir trang økonomi ofte også den bi-effekt at en føler seg isolert fra fellesskapet og det sosiale liv. Når reiseutgifter blir for store må man kanskje kutte i antall besøk til venner og kjente. Når økonomien skranter, må man for eksempel kutte ut ferie. Dette oppleves som spesielt hardt i et samfunn som legger så stor vekt på materielle goder.

Det verste er at lista på alle områder legges så høyt. Vi krever ved lov en høy standard på de fleste områder. Det øker også kostnadene. Dette gjenspeiles ikke i forholdene til de lavtlønte og trygdede. Og dette skaper igjen fattigdom og øker risikoen for sykdom. Norge er et av verdens beste land å leve i, sies det. Det er på papiret. Vi har også en av de største forekomster av psykiske lidelser i verden. Det burde si litt om realitetene.

Opp i alt dette er det staten som i sin grådighet skaper de største problemene. Vi har verdens høyeste moms. En direkte beskatning som rammer de fattigste langt sterkere enn de med økonomisk overskudd. Vi har ekstremt høy beskatning av bil og bilbruk. Offentlige transportmidler er, kanskje ikke overraskende, også blant de dyreste og dårligst utbygde i den vestlige verden. En livsnødvendighet som strøm er så hardt beskattet at ca 40 prosent av kostnaden er direkte avgifter til staten. Det nevnes sjelden når en statsråd eller politiker gråter krokodilletårer. I det siste har også nettleien blitt så dyr at den har gått forbi selve kraftprisen. Jeg skulle likt å se det regnskapet som viser at dette dekker en reell kostnad for kraftverkene.

Kraftproduksjonen i Norge er stort sett eid av Staten og kommunene. Så vi ser hvem som er grådigst. Hvem sliter mest med denne grådigheten?

Allikevel settes lista stadig høyere. Vi leser nå blant annet at vår nye regjering ikke vil sette ned satsene på trafikkbøter, selv om det har blitt vist at det umenneskelig høye nivået ikke har ført til mindre fartsovertredelser. For en fattig familie som normalt kjører en ti år gammel bil, kan dagens nivå på en trafikkbot ødelegge økonomien for flere måneder fremover, for en vellykket rik eier av eksempelvis en Audi A6, er det knapt et irritasjonsmoment.

Bøteinntektene fra trafikkovervåkingskamera er definert å skulle økes med 50 millioner kroner fra neste år. Det betyr 300 nye fotobokser. Det kommer vel godt med i pengebingen til AS Norge.

Staten vil i år ta inn over 49,8 milliarder kroner gjennom forskjellige bilrelaterte avgifter inklusiv merverdiavgift, CO₂ –avgift, samt 3,4 milliarder kroner i bompenger. Av dette er det avsatt 13,1 milliarder kroner til investeringer, vedlikehold og drift av veger og riksvegferger. Hvor ble det av ”opprettholde en sosial og kulturell tilhørighet og ikke bli isolert”?

OECD’s definisjon av fattigdom er blant annet en manglende evne til å beherske uventede situasjoner, som for eksempel store svingninger i priser på produkter og lignende. Trenden i Norge går nettopp på at de fattigste ikke klarer disse svingningene, som har en tendens til å svinge oppover, men sjelden nedover. Godt hjulpet av statlige avgifter.

OECD har flere retninglinjer i kampen mot fattigdom. Det heter blant annet at en grunnleggende rettighet er at en bør kunne ha økonomisk mulighet til å opprettholde sin helse. Allikevel vet vi at for eksempel tannlege er så dyrt i Norge at mange fattige ikke har råd til å benytte seg av dette grunnleggende behovet for god helse.

Videre definerer OECD fattigdom også som mangel på en sosial og kulturell tilhørighet og isolasjon. En stor andel av de som rammes hardest av fattigdom gir uttrykk for at de er isolerte, ikke blir respektert som mennesker og ikke føler tilhørighet til samfunnet de lever i. Den avgiftspolitikk som føres her til lands bidrar til dette problemet, snarere enn å løse det.

Problemet er forstått, det er ikke det. Jeg siterer fra Utenriksdepartementets egne nettsider:

”De fattige er ikke rent passive ofre for ytre omstendigheter. De er individer som ofte besitter store ressurser som kommer til kreativ, aktiv anvendelse i den daglige kampen for å overleve. Full utvikling og utnyttelse av slike ressurser hemmes imidlertid på ulike måter av sosiale, kulturelle, teknologiske, politiske og økonomiske omstendigheter. Fattigdomsbekjempelse handler dermed i stor grad om å utvikle og frigjøre disse ressursene hos individer og sosiale grupper gjennom tiltak rettet både mot individer, mot samfunnet og mot internasjonale forhold.”

Selvfølgelig gjelder dette fattigdom i den tredje verden. Men er prinsippene så forskjellige her til lands? Selvfølgelig ikke. Og her er vi ved kjernen av problemet. Fattigdom hemmer at individers ressurser kommer til nytte. Dette svekker både individet og samfunnet. Og det ser vi for eksempel på de kostnader vi har på sosialbudsjettet. Fattigdom koster!

Takk for oppmerksomheten.