Krigsforbryteren Bush

I et memo skrevet av David Manning, Tony Blairs rådgiver for utenrikspolitikk, går det frem at Dubya Bush planla et angrep på Irak uansett om det fantes masseødeleggelsesvåpen eller ikke.

Spillet som har foregått på et høyt nivå, og som de fleste nok har ant lenge, er nå bevist. Hensikten bak Irak-krigen var aldri å sikre USA fra angrep. Bush administrasjonen fabrikkerte også sannsynligvis den "dårlige" etterretningen om Irak for å argumentere for sitt angrep på Irak.

Det alle sannsynligvis lenge har forstått, er at krigen var et ledd i en bevisst stormaktspolitikk for å sikre USA større innflytelse i midt-østen. Dette har vært sårt tiltrengt, siden USA mistet Iran som alliert etter å ha støttet en lite populær Shah. Resultatet var en revolusjon og en desekularisering der makten kom i hendene på ekstreme islamister. Total fiasko for USA's politikk, med andre ord.

Etter at alle analyser viste hvor "enkelt" det var å slå Irak militært, var vel haukene i Washington sikre på en lett seier. Mantraet om at innføring av demokrati sikrer stabilitet og vestlige verdier har vel bare noensinne blitt trodd av politikere som lever i sin egen boble, avskåret fra virkeligheten.

Barbara Bush's optimistiske (det er dagens understatement) uttalelser om "kristning" av Irak forbigår vi i stillhet. Den dama må karakteriseres som loony tunes, og kan forhåpentligvis ikke tas alvorlig.

(selv om andre også her på berget øynet muligheter for å spre det glade budskap)

Saddam var en tyrann, men en verdslig tyrann. Alt tyder nå på at resultatet på konflikten i Irak faktisk vil sikre en regjering med grunnlag i Islam, og fiaskoen vil igjen være et faktum. I den opphetede situasjonen idag, er det bare et tidsspørsmål før de fundamentalistiske kreftene tar over. De har en venn i Bin Laden. Og deres fiender er USA og Israel.

Dette vil igjen være en total fiasko for USA's politikk.

At Saddam stilles for retten for krigsforbrytelser er helt greit. Bruk av kjemiske stridsmidler, folkemord, tortur og henrettelser er uomtvistelig på rullebladet. Men at Bush går fri fra tiltale i USA vitner bare om den omfattende korrupsjon og politiske maktdemonstrasjon av den politiske elite som påvirker og kontrollerer såvel Senatet som Kongressen. De fleste stemte for krigen, i frykt for å virke ettergivende overfor terrorime. Propagandamaskinen fungerte. Å akseptere idag at en tok feil, er å erkjenne skyld og bringe skam over USA.

Spørsmålet er om ikke skammen er større ved å la være.

Jeg er overbevist om at historien kommer til å dømme Bush administrasjonen som tidenes mest korrupte administrasjon. Ikke bare løy de for det amerikanske folket, men for en hel verden. Og det i en så viktig sak som om det å gå til krig. At Saddam (også) var en krigsforbryter forandrer ikke på dette faktum. Min påstand er at å forlede en nasjon til å gå til krig, med alle de konsekvenser det innebærer, er mer alvorlig enn å avlytte politiske motstandere. Nixon måtte som kjent gå av i unåde. Bush sitter som spikret, selv om hans popularitet er sterkt synkende. Noe skurrer.

Fakta er at det politiske maskineri i USA idag er så sterkt i sin kontroll av politisk propaganda og den politiske dagsorden, at natt kan gjøres til dag og dag til natt. Goebbels var aldri i nærheten av å kontrollere maktbasen ved hjelp av propaganda slik amerikanerne er det idag.

Clinton fikk en blowjob i det hvite hus, løy om det, og måtte i retten. Bush angriper en annen nasjon, løy om det, og går fri.

En ser tydelig hvem som trekker i trådene...

Skam, sier jeg. Skam.

I tillegg kommer det faktum at USA i begge Gulf-krigene samt Afghanistan også begikk grove brudd på Genevekonvensjonen. Blant annet er bruk av napalm og fosfor bomber ulovlig. Dette er anti-personell våpen på linje med Saddams kjemiske stridsmidler. I tillegg kommer bruken av DU (depleted uranium) prosjektiler, som faktisk er klassifisert som WMD's!

Senskadene av slike våpen er grusomme (advarsel, sterke scener).

Skam. (Som Dybya selv sa i en annen sammenheng: shame on, shame on you)

Lederlønninger

Ledere skal tjene godt. Vel og merke hvis de gjør en god jobb. Idag kan det synes som om det lønner seg for enkelte å bli sparket. Etterlønn og fallskjermer gir ofte mer i "arbeidledighetstrygd" enn tre-fire årslønner. Og de fleste sparkede ledere er i jobb igjen etter kort tid.

Denne praksisen gjør at en leder overhodet ikke har risiko ved å gjøre feil. Går ting skeis, vel så forlater han skuta og overlater ansvaret til andre. Dette kan umulig gi incitament til å utøve ansvar!

Dette gir rom for å ta sjanser, og spille hasard med selskapets fremtid. At det går så godt som det gjør tyder på at stort sett er norske ledere faktisk til å stole på. Men det til tross for systemet, ikke på grunn av det.

La dem ha høye lønninger, og la det være incitamentet for å gjøre en god jobb. Tross alt er det det som forventes av alle andre, er ledere en egen rase?

Jens Stoltenberg går til kamp mot høye lederlønninger og fallskjermer. Det er uheldigvis en kamp mot vindmøller. Uansett hvilket hull som prøves å tettes igjen, vil nye finnes. Blir det ulovlig med etterlønn, vil det bli forhandlet frem som opsjoner, blir det ulovlig med opsjoner, vil det bli forhandlet om andre frynsegoder.

Lover er til for å omgås, Jens. Ihvertfall med de rette advokatene.

La dem beholde lønna si. La dem til og med beholde fallskjermen. Men la dette knyttes opp mot generell lønnspolitikk internt i bedriften. La det kort sagt bli automatikk i at om lederen får 400% etterlønn, så skal alle ha det. La det bli automatikk i at om lederen får opsjoner eller aksjer, så skal alle ha det.

Det begrenser seg selv hva som da er mulig.

La i prinsippet lønna være malen på hvor sårt et konsern trenger akkurat denne lederen. Og la de få betale hva de vil. Det er slik det må foregå.

Men la oss bare håpe at arbeidere i Norge ikke følger ledernes eksempel. Hvis personlig grådighet skal være malen (som arbeidgiverne tydelig signaliserer med sine lederlønninger, og holdninger om tilbud og etterspørsel), så må også arbeiderne følge denne regelen. Moderate lønnsoppgjør my ass. Kjør på, krev så mye at det svir. Kjør Norge i dass om det fyller lommeboka.

Tross alt, turbo-kapitalisme er ikke forbeholdt lederne. Eller?

Ren energi og Orwellsk nytale

Norske politikere har klart det kunststykket i mange år at de snakker mye om naturvern, men gjør desto mindre, og lever tilsynelatende i en boble av usannheter, der deres engasjement for grønne verdier vikles inn i det Orwell kalte nytale (newspeak) i sin bok 1984. Kartongbretting og avgifter redder i vår politiske kvasi-miljøvennlige versjon tilsynelatende verden.

Nå uttrykte Orwell ved flere anledninger at nytale var et konsept basert på realitetene slik han oppfattet dem i sin samtid. Særlig politikere uttrykte seg stadig oftere i vage og intetsigende fraser og floskler, ofte basert på direkte usannheter. Fordelen med nytale er at språket kortslutter logisk tenkning, og fremelsker ren retorikk. Eller skjult propaganda.

Formålet med nytale var å kontrollere folks tanker.

I Norge har vi klart å holde den hydroelektriske kraften utenfor diskusjonen om satsing på fornybar energi. Vi har også klart å snu en stor fordel til en ulempe ved å la befolkningen betale tunge avgifter selv om vår kraftproduksjon i hovedsak er både billig og ren. Det kan spekuleres i om det er de økonomiske forhold som ligger bak her (grådighet), eller om vi bare er inkompetente.

Sannheten er altså at hydroelektrisk kraft er både billig (i utgangspunktet, før avgifter og skremselspropaganda) og svært ren. Vindkraft er for eksempel ikke i nærheten av å være like miljøvennlig, fordi det kreves store ressurser for å produsere vindmøller og deres generatorer. All produksjon av "hardware" er nødvendigvis i større eller mindre grad forurensende.

Hydroelektrisk kraft nyttigjør seg direkte av den naturlige hydrologiske sirkulasjon. Kraften hentes initiellt fra solens varmeenergi, jordens gravitasjon skaper den tilgjengelige potensielle stillingsenergi (kinetisk), og intet vann forbrukes i prosessen. I det hele tatt er det lite forurensing fra vannkraftverk. Deres størrelse (stor effekt) og levetid (ved periodisk utskifting av slitedeler tilnærmet uendelig) gir også meget god økologisk og økonomisk driftsøkonomi i forhold til alle andre energikilder.

Hydroelektrisk kraft står for 20 prosent av den totale energiproduksjonen i verden. I Norge står den for 99.9 prosent. I utgangspunktet burde vi derfor ha billig, ren og fornybar kraft.



At denne kraften er langt fra billig her til lands vet vi. At den er ren og fornybar snakker vi ikke om, fordi det ikke er politisk vilje til å bygge ut mer vannkraft. Fordeler blir snudd til ulemper i Kongeriket Norge.

De store økonomiske interessene som ligger i eierskapet av den hydroelektriske kraften vil logisk nok verne om sine gullhøns. For mye produsert kraft gir billigere strøm og redusert inntjeningsevne. For mye fokus på miljøfordelene ved vannkraft gir grunnlag for å stille spørsmålstegn ved den harde beskatningen av denne kraften (avgifter). Og en slik fokus vil også avsløre avsporingen i miljødebatten.

Et argument som ofte dras frem er det faktum at vi i Norge bruker mer elektrisk kraft enn alle andre. Dette er tilfelle. Men i nytale forklarer en ikke hvorfor. Sannheten er at vi bruker mer elektrisk kraft fordi vi bruker langt mindre forurensende kraft enn gjennomsnittet. Vi bruker faktisk vår rene elektriske kraft istedet for forurensende gass og kullkraft (og risikofylt kjernekraft)! Og det er, i nytale, et problem.

Vi har miljøvennlig kraft i Norge. Det er bare nytalen som står mellom oss og dette faktum.

Kristin Halvorsen og Titanic

Kristin Halvorsen (SV) er finansminister. Dette forutsetter en viss forståelse for økonomi. Og det betviler jeg ikke at hun og hennes rådgivere har. Problemet er at det nødvendigvis er et sosialistisk vrangbilde av økonomi som ligger til grunn for hennes vurderinger.

Og dette sier jeg, selv om jeg i prinsippet ikke tilhører høyrefløyen. Jeg er for eksempel av den oppfatning at Arbeiderpartiet bygget landet til et godt land å bo i etter krigen. Men det begynner å bli lenge siden...

Vi tåler ikke renteoppgang, sier Kristin. Og hun har rett.

Vi tåler ikke renteoppgang rett og slett fordi selv familier med inntekt over gjennomsnittet går i minus med en renteøkning på et par tre prosent! Dette er alvorlig, Kristin. Det er så alvorlig at du gjør rett i å advare. Faktisk burde dette være hovedpunktet i all politisk diskusjon og arbeid for tiden. Det er så alvorlig at "halve norge" risikerer å gå økonomisk konkurs om ikke den økonomiske politikken legges hardt om.

Om det blir til styrbord eller babord, vet ikke jeg. Men "steady as she goes" fører oss rett på isberget som ligger der i vannskorpa. Titanic kunne ikke synke. Men gjorde det. Norge er en rik oljenasjon. Vi kan ikke ha økonomiske problemer. Men vi har det.

Alvorlige økonomiske problemer.

Og renta er ikke problemet! Norge har per idag en relativ lav rente. Renta er IKKE problemet. Dette kan ikke gjentas ofte nok. Renta er IKKE hovedproblemet. Riktignok går det skeis om renta går opp, men det er fordi det totale utgiftsnivået i samfunnet er så skyhøyt at det ikke finnes rom for rentehopp. Vi har med andre ord spadd oss ned i et dypt hull som det kan være vanskelig å komme opp ifra.

Halvparten av skylden ligger i et sosialistisk skattenivå som driver konsumprisindeksen oppover. Stadig økning i ikke-elastiske avgifter svir i tillegg mest for dem som har minst fra før. Vi har ikke råd å betale alt dette lenger, Kristin.

Men den andre halvparten av problemet ligger hos super-kapitalismen. Blant annet tidligere statsmonopoler som i mammons tegn nådeløst utnytter sin nye frihet til å kreve ågerpriser for sine varer. Ja, jeg tenker først og fremst på strømprisene. Men også boligprisene har eksplodert, stort sett uten kompensasjon i inntekt for de fleste. Stakkars den som skal inn i boligmarkedet for første gang idag. Vi har her et perfekt eksempel hvordan et samfunn ikke bør gjøre ting. Et høyt avgiftsnivå koplet med en rå prispolitikk. Det verste fra begge verdener.

Vi er så uheldige å leve i et land der vi betaler prisen både for hardcore kapitalisme og hardcore sosialisme. Og det har gått for langt.

At hundretusenvis av menneskers økonomi og skjebne er avhengige av at renten ikke stiger mer enn noen få prosent er beviset!

Vi har stø kurs mot isberget.

Så får vi bare håpe at når krakket kommer (for det kommer!), så får ihvertfall de rikeste isbiter i drinkene sine. Mens skipet synker. Hvor mange livbåter har A\S Norge?

Forskning per tonn

Vi har vel alle friskt i minnet historien om svindelen med kreft-forskning ved Radiumhospitalet. Juks som i ytterste konsekvens kunne ført til at kreftsyke fikk feilmedisinering og feilbehandling.

La oss håpe at forskningsjuks tross alt hører til skjeldenhetene her til lands. Når det er sagt, så er forskere og vitenskapsmenn ikke annet enn mennesker, og har menneskelige svakheter som alle andre. Feil kan gjøres, også rene vurderingsfeil. Men en må alikevel anta at bevisst juks forekommer fra tid til annen. Et godt og velfungerende system luker slikt ut.

Vi må håpe og tro at forskningsmiljøene driver hard selvjustis på dette området, noe annet vil nødvendigvis svekke deres troverdighet. Regelrett svindel med forskning bør også i større grad kriminaliseres. Forskningsmidler og status skal ikke kunne tuskes til seg på uærlig vis. Vi snakker ofte om økonomisk kriminalitet her i tillegg til vitenskapelig uærlighet. Og det er ingen logikk i at det skal være strafferabatt for svindel på grunn av at forbryteren er høyt utdannet. Tvert imot.

Langt mer alvorlig enn muligheten for menneskelig svikt er imidlertid systemsvikt. Vi har idag et system for forskning i Norge som premierer kvantitet over kvalitet, og der kvantitet i seg selv gir økonomisk gevinst.

Universiteter og høyskoler får en del av sin inntekt basert på hvor mange artikler eller bøker deres forskere publiserer. En ser lett at dette systemet kan misbrukes, og at fristelsen for å gå god for egne forskeres arbeid uten motforestillinger er stor.

Presset på ansatte i disse institusjonene til å publisere et visst antall sider per år kan lett bli stort. I det hele tatt kan ansettelse av nye forskere lett basere seg på tidligere mengde publisert materiale, og ikke kvaliteten av dette.

Dette premierer forenklet og intetsigende forskning. Enda verre: Det premierer forskere som leverer kvantitet, uavhengig av om forskningen har reell verdi. Systemet dreier forskningen vekk fra vanskelige, viktige og tidkrevende saker til uvesentlige og enkle prosjekter.

Så kan en bare undres om dette er en ønsket politikk fordi våre politikere faktisk er er mer interessert i å vise til statistikker som viser forskning målt i tonn papir enn i innhold?

Slikt kan jo lett gi et overfladisk inntrykk av at vi er kjempegode, og vi liker å tro at vi er nettopp det. Ikke sant?

Blått lys

Så er blålyset kommet på Tau-fergen. For den som er geografisk handicappet, er Tau et lite tettsted over fjorden fra Stavanger. Vi har både bibliotek og opptil fire-fem butikker. Men fremskrittet har altså endelig nådd oss!

Etter flere år med dårlig materiell på strekningen (med unntak av hurtigfergen), er endelig en eim av storby å finne også på unisex toalettene (som inkluderer nedfellbare respatex stellebord, men ingen tørkerull).

Blått lys.

Vi har nok noen narkomane her også. Og det er en viktig innsats å hindre dem i å ta sin dose hvadetnåer på toalettene. Så fremstår vi alle som ansvarlige og politisk korrekte.

La dem stå på bildekket hvis de absolutt må. Eller hvorsomhelst. Bare ikke på toalettet!

Så får det heller være at alle andre, 99.9 % av oss, får migrene av den sære belysningen, får problemer med å se oss selv i speilet, og i det hele tatt føler oss helt idiot der vi står foran vasken og myser mot et speilbilde som hentet fra et skrekk-kabinett på et dårlig omreisende tivoli.

Min tanke går til jentene. Hvordan i allverden kan en sjekke make-up'en med slik belysning?

Hvorfor ikke heller rødt horelys? Diskokuler? Alt annet enn dette blå halvmørke! Jeg er visst kommet på feil klode? Her er så underligt?

Fattige rike Norge

Det finnes mennesker under den definerte fattigdomsgrensen i Norge. Det er i og for seg en skam i et av verdens rikeste land. De fleste av disse er syke eller på annen måte ufrivillig uten arbeid.

Hva gjør politikerne med dette? Dagens regjering har gått et skritt i riktig retning ved å gi kommunene bedre økonomi. Men samtidig skjerper de skattetrykket for den jevne mann og kvinne, og løsningen på fattigdomsproblemet kan aldri løses ved å gi de fattige særordninger økonomisk (støtteordninger utover lav inntekt, trygd). En forutsetning er at den økonomiske balansen i samfunnet gir ulike grupper, også de svakeste, mulighet til å styre sitt eget liv og klare seg selv.

Alikevel fører dagens politikk til det motsatte. Det blir stadig vanskeligere å klare seg selv for de som, som regel uforskyldt, faller utenom.

I Norge har vi også slitt med såkalt "offentlig fattigdom". I utgangspunktet er dette et misforhold mellom forskjellige insitusjoners inntekter og utgifter.

Bondevik I-regjeringen opprettet i 1999 det såkalte Holdenutvalget. Utvalget skulle gi råd om hvilken økonomisk politikk som burde føres. Medlemmene var fra det absolutte toppskikt i økonomisk kompetanse. En av de viktigste konklusjonene var at: ”Norge må framstå som et attraktivt land for lokalisering av næringsliv.”

Norge kan være et attraktivt land for lokalisering av næringsliv bare hvis rammevilkårene for norske bedrifter er like gode eller bedre enn tilsvarende utenlandske bedrifter. Holdenutvalget satte opp flere viktige krav for å oppnå dette, dette er de viktigste:

*Skattenivået må ikke være høyere enn i andre land.

*Utdanningssystemet må være på høyt internasjonalt plan og ta hensyn til næringslivets behov.

*Infrastrukturen må tilfredstille næringslivets behov.

Logisk nok, forsåvidt. Høye skatter gir økte kostnader, økte kostnader gir økte priser på produkter, økte priser på produkter (varer eller tjenester) gir dårlig konkurranse evne.

At utdannigsystemet må være på høyt internasjonalt plan er en forutsetning for om vi kan levere høyteknologiske produkter. Imidlertid er det en svakhet i denne argumentasjone. Alle kan ikke være høyt utdannet. Noen må jobbe "på gølvet også". De svakeste gruppene tar uansett ikke utdanning. Ofte på grunn av at det er for dyrt.

Maksimalt stipend og lån fra Lånekassen er 80 000. Dette gir en "inntekt" langt under fattigdomsgrensen. Dette medfører igjen at studenter flest blir tvunget til å arbeide i studietiden. Hva som er "på si", arbeidet eller studiene er ikke godt å si. Leieprisene på bolig har de siste ti år steget med 40 %. Reisestipend-ordningen er latterlig, og har i samme periode blitt redusert betraktelig. De faktiske utgifter til mat, bolig, reise, etc går bare en vei, oppover.

Vi har ikke fornøyde studenter.

Dårlig infrastruktur gir rett og slett økte kostnader, og dette har samme effekt som høye skatter. Hva er infrastruktur? Normalt menes veier, jernbaner, havner, el-forsyning og andre faste anlegg som danner grunnlaget for næringsliv og bosettning. Jeg vil også definere de offentlige instanser som å være del av infrastrukturen, i og med at disse instanser må "brukes" for å oppnå visse målsetninger.

Og her går vi jo virkelig i baret. Veier blir dyrere og dyrere for både brukere og utbyggere. Bompengeordninger tapper store beløp hvert år både fra lønnsmottagere og bedrifter. Transport i seg selv er dyrt. Jernbanen er tydeligvis ikke et satsningsområde i Norge. Og dyr. Havner er dyre å bruke. Elektrisisteten er dyr, og jager snart all industri ut av landet. Å bygge er rådyrt. Boligprisene er på rekord nivå, og helt på grensen av hva mange lønnsmottakere kan klare. I tillegg er det offentlige et papirflytter-system uten like med lav effektivitet og tilsvarende høye kostnader.

Alt dette bidrar til at drifts-kostnadene i samfunnet er store.

Rammene for næringslivet er med andre ord dårlige. Og det er dårlig nytt, fordi det gjør Norge fattig.

Norge, definert ved innbyggere og kommuner, sykehus og skoler etc, vel og merke. Staten lever ennå i champagne-rus. Statens inntekter er ikke direkte berørt av noe av dette, fordi dens inntekt er kompensert ved å øke skatter og avgifter (momsøkningen var et godt eksempel) for å kompensere for tapt inntekt. Oljemilliardene renner også inn uavhengig av tilstanden økonomisk i fastlands norge. Trente apekatter kunne tjent penger på Statoil. Det er forhold ellers i verden som bestemmer prisen på olje og gass.

Istedet for å føre en fornuftig økonomi der vår konkurranse evne blir ivaretatt, der vi bygger ut billig og lett tilgjengelig infastruktur, der vi tar vare på våre studenter, gjør vi det stikk motsatte.

Oljen og gassen tar slutt. Omstillingene fra et ikke-konkurransedyktig høykostnadsland til et land som må konkurrere på like vilkår med resten av verden kan bli tung en gang i fremtiden.

Vil staten være villig til å redusere sine inntekter? Vil de kvasi-statsmonopoliserte bedriftene som for eksempel el-produsentene være det? (Eller vil de selge strømmen sin til høyeste markedspris i utlandet når vi ikke lenger har råd til den selv?) Vil vi være villige til å gi avkall på alle de kvalitets-systemer vi har bygget opp idag? Vil vi i det hele tatt være istand til å skape arbeidsplasser basert på annet enn service-næring og råvare-produksjon?

Kort sagt, går vi i olje-fella?

I så fall blir sannsynligvis våre barn og deres barnebarn virkelig fattige!

Nådeløs politikk

Arbeiderpartiet vakler i Fremskrittspartiets skygge. Ikke det at Fremskrittspartiet er betydelig større, det er ikke det. Det er bare det at Arbeiderpartiet, og alle andre, for den saks skyld, ikke ”har tatt Fremskrittspartiet alvorlig”.

Så strategien har vært feil, hevdes det. Mon det? Vi lever tross alt i et demokrati, og folk flest er ikke idioter. Kan det rett og slett være at politikken til de ”gamle” partiene ikke lenger fenger? Og er det, som de hevder, fordi partipropagandaen ikke har vært god nok? Mon det?

Sannsynligvis er problemet mer dyptgripende enn som så. Hva har vi å vise til i dette oljerike landet? Flertallet lever riktignok godt. Over evne ville noen si. Allikevel har vi ikke råd til skikkelig kollektivtransport. Sykehusene blir påtvunget å spare hundrevis av millioner (det er feil strategi, folk burde vært tvunget til ikke å bli syke isteden!) Bilhold er et økonomisk mareritt for de fleste barnefamilier i nedre del av den såkalte middelklassen. Strømprisene spiser stadig mer av budsjettet. (Stakkars den som har mange unger som skal bade i tide og utide!) Det offentlige system er tungrodd og lite servicevennlig. Vi betaler snart avgifter på alt, utenom å puste. (Det kommer vel en CO2 avgift her også en dag) Boutgifter er i ferd med å knekke økonomien til mange. Rentespøkelset og boligbobler ligger som et damokles-sverd over oss.

I tillegg er vi en pest og en plage for samfunnet. Vi forurenser når vi skal hente/bringe barn i barnehagen og når vi skal på jobb. Vi bretter ikke nok melkekartonger. Vi bruker for mye strøm. Vi krever for høy lønn. Vi er for mye syke. Kort sagt, vi er en byrde for samfunnet.

Eller kanskje det er det at samfunnet har blitt en byrde for oss? Er det slik at den sosialistiske-superkapitalistiske (!) staten vi lever i har utspilt sin rolle? Har vår olje-økonomi kombinert med et skattetrykk uten sidestykke i verdenshistorien skapt et frankenstein-samfunn der de få har det fett, mens de mange ikke har det så lett?

For har flertallet det egentlig så bra? Vi lever for eksempel i altfor dyre boliger. Boligprisene ser tilsynelatende ut til å stige eksponentielt. Det er ikke lenger mulig å spare seg inn i boligmarkedet. Det er dødfødt. Prisstigningen i markedet gjør det nødvendig å komme seg inn så hurtig som mulig. Koste hva det koste vil.

Politikernes svar? Å gjøre det enda dyrere å etablere seg, slik at folk ikke låner seg til over pipa. Økte strømpriser er også en ønsket utvikling. Slik at vi lærer å være mer miljøvennlige.

Ser noen svakheten i argumentet? Vi må bo. Det er dyrt å bo. Vi tar opp store lån. Logisk. Vi må ha varme i boligen. Pris-elastisiteten på strøm er tilnærmet lik 0. Vi betaler derfor mer i strøm. Logisk. Å sette lista høyere gir mer penger i statskassa, men skyver mange ut av boligmarkedet. Vel, det finnes telt.

Men en kan ikke bo i telt eller rønner i Norge. Da kommer for eksempel barnevernet.

Standarden på boliger er regulert av myndighetene. Det er begrenset hvor langt ned i standard (og pris!) det er mulig å gå. For å klare seg bra økonomisk må en ”standard” barnefamilie ha begge foreldrene i arbeid. Det betyr at vi legger igjen betydelige summer i barnehager og skole fritids ordninger. Vi betaler for å arbeide.

Selv om økonomien i landet i stor grad faktisk er avhengig av at vi alle arbeider.

For hundre år siden bodde fattige i rønner. Tyve mann på to rom og kjøkken. Levde fra hånd til munn. Barna sprang rundt med fillete klær og uten sko i gatene halve dagen.

Fattige i dag får ikke lov å bo slik. Og det er jo bra. Men hva er alternativet? De blir fanget i et økonomisk system der de ikke har råd å leve og ender i stedet opp som sosialklienter. Og får kjeft av folk som Bjarne Håkon Hanssen, som på samfunnets vegne skal være nådeløs.

Nådeløsheten er her allerede, Bjarne!

(Hvor fikk BHH ideen med å ta fra de fattige for å gi til de fattige, forresten? Dette er ikke engang misforstått Robin Hood teknikk. Det er reinspikka økonomisk terror. Hvem trenger Al Qaida når vi har BHH?)

En gjennomsnitts familie i Norge kjører en over ti år gammel bil. Denne bilen har allikevel politisk bestemte driftskostnader som gjør den til en luksusvare. Det er i det hele tatt luksus å leve i Norge.

Utgiftene til bilhold steg med 5 % fra i fjor. Utgiftene til den obligatoriske ansvarsforsikringen på bil steg med opptil 16 prosent. Det blir med andre ord verre, ikke bedre.

Kjøper du en ny bil er ca 50 % avgifter. Registreringsavgift, merverdiavgift, vrakpant, batteriavgift og dekkavgift. Ingenting av dette har gitt en miljø-effekt. Ikke engang i nærheten. Det motsatte er tilfelle. Vi lever i bakvendt land.

Bompengeordninger skal kreve inn ytterligere milliarder. For ikke å snakke om årsavgiften. Og diverse avgifter på bensin og diesel.

Har vi råd å leve slik? Og hva er alternativet?

Et alternativ kan være å gi opp bilbruk, redusere boligstandard, gå tilbake til 1800 talls økonomi, og gå bankerott som nasjon.

Et annet alternativ kan være en nasjonal satsing på ny, ikke forurensende teknologi, og sørge for at det lar seg gjøre å faktisk leve med valgmuligheter uten å bli fange av systemet.

Istedenfor velger en altså å være nådeløse.

Og så tror en mer propaganda kan redde situasjonen?

Que?

Politisk korrekthet kontra politisk vilje. Eller: Vindmølleparadokset

Vi tror vi er miljøvennlige i Norge. Vi har CO2 avgift, vi bretter melkekartonger, og vi snakker mye om miljøvern.

Uheldigvis blir det stort sett med snakket.

Nå kunne jeg vært stygg og sagt at sannheten er at vi kun iverksetter tiltak som gir mer klingende mynt i statskassen (dvs. avgiftsbasert avlat for våre miljøsynder) , og at den regjerende maktelite har så store særinteresser i vårt eksisterende energi-bærer system, at nyvinninger og alternativer blir gravlagt fortere enn de stikker hodet frem.

Og det ville være sant. Så jeg tror jeg sier nettopp det.

Jeg hadde tenkt å stille spørsmålet om hvorfor vi rett og slett er slike sinker på dette området som vi er. Men jeg har allerede gitt meg selv svaret. Det er stor forskjell på hva som er politisk korrekt å snakke om, og hva som er politisk gjennomførbart i vårt kvasi-statsmonopoliserte system. Hvem vinner på alle miljøvedtak? Det offentlige system. Hvem vinner på vårt energi-bærer system? Det offentlige.

Vel og merke er dette en økonomisk kortsiktig gevinst.

De utallige avgiftene er rene terror-politikken i forhold til lavtlønnede og mennesker på trygd (per definisjon ofte syke og\eller eldre). På brutalt vis blir deres muligheter til å kjøre bil, varme opp boligen und so weiter underminert. De rikeste merker knapt slike avgifter uansett.

Og ingen miljøgevinst er å finne, bortsett fra hos de få, det lille mindretall, som rett og slett ikke har råd til et stort forbruk.

Jo, vi kan ha god samvittighet så lenge vi fortsetter denne avlatskarusellen!

Eller kan vi det?

Hvorfor er vi slike sinker? Er det så enkelt at vi (les de) rett og slett vil opprettholde status quo? Er det fordi maktmennesker er livredde for å forrykke maktbalansen i samfunnet? Har vi et diktatur som styrer med alibi i å ha flertallet i ryggen? Finnes det visjoner i det hele tatt? Finnes det fritt spillerom for den frie tanke?

Selvfølgelig ikke. Den frie ytring...ja...den frie tanke eksekvert...nei. Ihvertfall ikke når den går på tvers av maktstrukturens særinteresser.

Dette skulle handle om vindmøller. Men sammenhengen må forstås før den enkelte sak kan belyses. Den lille mann kan ikke, må ikke, sette seg opp mot maktstrukturen. Det har uanede konsekvenser. Og må stanses for enhver pris.

Gårdbruker Bjørn Lundsvoll i Verdal har kjøpt egen vindmølle fra Danmark. Mølla har potensiale til å forsyne 40 boliger med strøm. Han forstår ikke hvorfor han ikke får sette den opp. Det er mangel på kraft i Midt-Norge. Hva er problemet?

Kommunen mangler regelverk. Dessuten må det tas hensyn til dyra.

?

Hadde noen tusen bønder fulgt Lundsvoll's eksempel, ville Norge kanskje ha vært med på statistikken over land som implementerer vind-kraft. Ulempen ville vært at energi-monopolet ville blitt brutt. Kanskje prisen på strøm til og med ville gått ned.

Fred og bevares!

NTNU og SINTEF var nylig med på energimesse i Tyskland. Kronprinsen åpnet stasen (E-world energy & water) Kult. Høres ut som om vi gjør noe.

Noe vi altså ikke gjør.

Er det i det hele tatt marked for vindkraft? Er det det som er problemet? Har vi forstått noe som ingen andre har? Svaret er heldigvis nei. Ifølge GWEC (Global Wind Energy Council) økte markedet for vindkraft med 43% i 2005. Vindkraft produserer nå over 59 MW på verdensbasis. Foregangslandene er Tyskland, Spania, USA, India og Danmark. Potensialet for vekst er enormt. Blant annet Canada og Australia satser i disse dager friskt.

I Norge tenker vi mest på dyra. I India er kyr hellige, men takler alikevel tydeligvis vindmøller. I Norge tenker vi mye på fornybar energi. I andre land handler man. I Norge er argumentasjonen om avgifter på grunn av import av forurensende kraft altfor lukrativ i seg selv. Det er billigere å tjene penger på avgifter enn på utbygging!

Som Don Quixote har vi i Norge erklært krig mot vindmøllene. De er forurensende. De ødelegger landskapet. De skremmer dyr. Denne holdningen vil vedvare inntil store (allerede eksisterende) økonomiske interesser ser muligheten til å tjene penger på monopolisert vindkraft. Det er min spådom. Foregangsmenn som Lundsvoll med sin ene vindmølle vil bekjempes så langt det lar seg gjøre.

Grådige Lille Norge

En tid nå har vi hørt på gode løfter om ”kamp mot fattigdom”. Dette har vi hørt på fra forskjellige politiske leire. Allikevel ser det ut til at staten med sin stadig økende grådighet gjør sitt beste for å nettopp skape fattigdom hos oss i oljerike Norge.

Mens de månedlige utgiftene for folk flest stadig stiger, leser vi at Norge nok en gang er kåret til verdens dyreste land å leve i. Undersøkelsen, som gjennomføres av organisasjonen ECA International, ser på prisen for mat, alkohol, tobakk, klær, elektriske varer og restaurantbesøk. Dyrest er som kjent ikke alltid best. Og en trenger ikke mer enn sunn fornuft for å forstå at ettersom prisen på nødvendige varer stiger, stiger også listen for å klare seg økonomisk i dette samfunnet.

Allikevel er lønnsøkningen for de dårligst lønnede jobbene stadig underregulert i forhold til de best lønnede. Også de svakeste utenfor arbeidslivet sliter. Mens flertallet de siste årene har fått 30 prosent økning i reell kjøpekraft de siste årene, har for eksempel sosialsatsene gitt de aller fattigste trangere økonomi.

I dagens Norge gir trang økonomi ofte også den bi-effekt at en føler seg isolert fra fellesskapet og det sosiale liv. Når reiseutgifter blir for store må man kanskje kutte i antall besøk til venner og kjente. Når økonomien skranter, må man for eksempel kutte ut ferie. Dette oppleves som spesielt hardt i et samfunn som legger så stor vekt på materielle goder.

Det verste er at lista på alle områder legges så høyt. Vi krever ved lov en høy standard på de fleste områder. Det øker også kostnadene. Dette gjenspeiles ikke i forholdene til de lavtlønte og trygdede. Og dette skaper igjen fattigdom og øker risikoen for sykdom. Norge er et av verdens beste land å leve i, sies det. Det er på papiret. Vi har også en av de største forekomster av psykiske lidelser i verden. Det burde si litt om realitetene.

Opp i alt dette er det staten som i sin grådighet skaper de største problemene. Vi har verdens høyeste moms. En direkte beskatning som rammer de fattigste langt sterkere enn de med økonomisk overskudd. Vi har ekstremt høy beskatning av bil og bilbruk. Offentlige transportmidler er, kanskje ikke overraskende, også blant de dyreste og dårligst utbygde i den vestlige verden. En livsnødvendighet som strøm er så hardt beskattet at ca 40 prosent av kostnaden er direkte avgifter til staten. Det nevnes sjelden når en statsråd eller politiker gråter krokodilletårer. I det siste har også nettleien blitt så dyr at den har gått forbi selve kraftprisen. Jeg skulle likt å se det regnskapet som viser at dette dekker en reell kostnad for kraftverkene.

Kraftproduksjonen i Norge er stort sett eid av Staten og kommunene. Så vi ser hvem som er grådigst. Hvem sliter mest med denne grådigheten?

Allikevel settes lista stadig høyere. Vi leser nå blant annet at vår nye regjering ikke vil sette ned satsene på trafikkbøter, selv om det har blitt vist at det umenneskelig høye nivået ikke har ført til mindre fartsovertredelser. For en fattig familie som normalt kjører en ti år gammel bil, kan dagens nivå på en trafikkbot ødelegge økonomien for flere måneder fremover, for en vellykket rik eier av eksempelvis en Audi A6, er det knapt et irritasjonsmoment.

Bøteinntektene fra trafikkovervåkingskamera er definert å skulle økes med 50 millioner kroner fra neste år. Det betyr 300 nye fotobokser. Det kommer vel godt med i pengebingen til AS Norge.

Staten vil i år ta inn over 49,8 milliarder kroner gjennom forskjellige bilrelaterte avgifter inklusiv merverdiavgift, CO₂ –avgift, samt 3,4 milliarder kroner i bompenger. Av dette er det avsatt 13,1 milliarder kroner til investeringer, vedlikehold og drift av veger og riksvegferger. Hvor ble det av ”opprettholde en sosial og kulturell tilhørighet og ikke bli isolert”?

OECD’s definisjon av fattigdom er blant annet en manglende evne til å beherske uventede situasjoner, som for eksempel store svingninger i priser på produkter og lignende. Trenden i Norge går nettopp på at de fattigste ikke klarer disse svingningene, som har en tendens til å svinge oppover, men sjelden nedover. Godt hjulpet av statlige avgifter.

OECD har flere retninglinjer i kampen mot fattigdom. Det heter blant annet at en grunnleggende rettighet er at en bør kunne ha økonomisk mulighet til å opprettholde sin helse. Allikevel vet vi at for eksempel tannlege er så dyrt i Norge at mange fattige ikke har råd til å benytte seg av dette grunnleggende behovet for god helse.

Videre definerer OECD fattigdom også som mangel på en sosial og kulturell tilhørighet og isolasjon. En stor andel av de som rammes hardest av fattigdom gir uttrykk for at de er isolerte, ikke blir respektert som mennesker og ikke føler tilhørighet til samfunnet de lever i. Den avgiftspolitikk som føres her til lands bidrar til dette problemet, snarere enn å løse det.

Problemet er forstått, det er ikke det. Jeg siterer fra Utenriksdepartementets egne nettsider:

”De fattige er ikke rent passive ofre for ytre omstendigheter. De er individer som ofte besitter store ressurser som kommer til kreativ, aktiv anvendelse i den daglige kampen for å overleve. Full utvikling og utnyttelse av slike ressurser hemmes imidlertid på ulike måter av sosiale, kulturelle, teknologiske, politiske og økonomiske omstendigheter. Fattigdomsbekjempelse handler dermed i stor grad om å utvikle og frigjøre disse ressursene hos individer og sosiale grupper gjennom tiltak rettet både mot individer, mot samfunnet og mot internasjonale forhold.”

Selvfølgelig gjelder dette fattigdom i den tredje verden. Men er prinsippene så forskjellige her til lands? Selvfølgelig ikke. Og her er vi ved kjernen av problemet. Fattigdom hemmer at individers ressurser kommer til nytte. Dette svekker både individet og samfunnet. Og det ser vi for eksempel på de kostnader vi har på sosialbudsjettet. Fattigdom koster!

Takk for oppmerksomheten.

El-markedet i Norge, Spådommer vi har hørt før...

El-leverandøren Lyse gir i disse dager et varsel om at strømprisen er på vei oppover. Også om sommeren. Det kommer ikke som noen bombe. Spesielt siden utgangspunktet for strømprodusentene er å tjene mest mulig penger. Det gjør de best ved å ha høye priser. Høyt utdannede folk har brukt årevis på å tenke ut denne strategien. I grunnen er de jo flinke. Ikke bare disponerer de et monopol på naturressurser som i utgangspunktet er fellesskapets, de har også fått oss til å tro at vi som forbrukere er skurkene. Materialistiske som vi er. Elektrisitetsprodusentene er de med samfunnsmessig samvittighet

Så vi får altså advarsler i god tid.

Problemet er imidlertid at argumentene er litt tynnslitte. Importert kullkraft koster altså mellom 45 og 50 øre inkludert moms (ifølge Ole Gabrielsen, handelsdirektør Lyse, VG nett 27.02.06) Dette er sikkert en fair pris. Og vi må importere strøm fordi Norge som nasjon forbruker mer strøm enn vi produserer. I hvert fall bruker vi altfor mye strøm. På grunn av at vi ikke slår av tv-en fra standby. Eller noe i den retning. Eller var det noe helt annet, som for eksempel kalde vintre?

La oss se på realitetene. Tallene for i år er nødvendigvis ikke tilgjengelige ennå. Og jeg kan ikke spå, slik Lyse øyensynlig kan. Så la oss finne frem tallene fra i fjor. I ’05 var den totale kraftproduksjonen 138 073 GWh. Dette var 24,8 prosent mer enn ’04, og den høyeste produksjonen siden ’00. En stor del av produsert kraft ble eksportert til utlandet. Hovedpoenget her er allikevel at netto eksportoverskudd i ’05 var på 12 042 GWh. Forbruket her til lands, inkludert kraftkrevende industri (men ekskludert stortingets sponsede kantine… eller noe i den retning), var på 126 030 GWH (alle tall fra Statistisk Sentralbyrås egne internettsider, oppdatert februar 06)

Uten å forblinde oss for mye på store tall, kan en enkelt forstå at Norge faktisk produserte mer elektrisk kraft enn vi eksporterte. Med andre ord, vi var selvforsynte. Eller for de som absolutt insisterer å få tallene igjen: 138 073 GWh (produsert) er mer enn 126 030 GWH (forbrukt). Tro meg, selv om kraftselskapenes økonomer strides, er det sant. Problemet er sikkert ikke at de ikke kan regne, kanskje heller at de er overutdannede og ser ting i et annet perspektiv enn oss alminnelige dødelige. Uansett, ved tvil, regn det ut selv. 138 000 er mer enn 126 000. GWh står for gigawatt-hours. Som er engelsk og betyr gigawatt-timer. Som er mye strøm. Men la ikke det forvanske regnestykket.

Nok om det…

Siden kraftselskapene ikke finner andre befolkninger dumme nok til å betale for ”unødig” importert kullkraft, er det jo en god forretningsmessig idé nettopp å importere denne kraften til Norge allikevel. Vi betaler jo gladelig Co2 avgift, merverdiavgift og luksusavgift (min definisjon) på strøm uansett. (vi er jo alle enige at strøm er en luksus?)

Vi står an av.

Med unntak av industrien da, den flytter til utlandet. Kanskje får de kjøpt billig norsk kraft der? Åkkesom. Mindre industri betyr mer kraft til husholdningene. En vinn/vinn situasjon? Ikke egentlig. Men manglende industripolitikk, se det er en annen historie! Imidlertid skulle jeg heller ha fortalt historien om den ”forsvunne” fornybare energien vi har, og om naturgitte fordeler som andre land bare kan drømme om. Fordeler som vi med litt kreativ bokføring som selv Enron toppene ville anerkjent, ispedd politisk maktesløshet, har omgjort til en bakdel. Eller ulempe, som det egentlig heter her på berget. En u-lempe er sannsynligvis det motsatte av en lempe. Med list og lempe skal landet bygges. Eller noe slikt. Og hva med nettleien som plutselig er dyrere enn den faktiske varen som blir levert? Noen har tenkt dype tanker på ett eller annet tidspunkt her.

Men alt dette får være til en annen gang. La meg prøve å avspore meg selv tilbake til tema.

OK, Ok. Jeg jukser. Jeg er jo fullstendig klar over at forbruks-regnestykket blir annerledes når en tar hensyn til den kraft som faktisk er solgt utenlands. Jeg er jo ikke dum heller(?) Poenget mitt er jo nettopp at det er en glimrende forretningsstrategi å selge ren, fornybar elektrisk kraft til utlandet og importere kullkraft til Norge. Tror du elektrisitetsprodusentene her til lands selger denne kullkraften til oss med tap? Selvfølgelig ikke. Som sagt, de har flinke folk (selv om de ikke kan, alternativt er for flinke til, å regne) Uansett, på denne måten kan de jo på en måte selge kraften sin to ganger. Først til utlandet. Så ser de seg ”tvunget” til å importere kraft som de i sin godhet videreselger til oss. Med fortjeneste. Det er rett og rimelig.

Med andre ord en glimrende og nyskapende forretningsstrategi. Vi har alle noe å lære her.

Noe som får meg til å undres over hvorfor de allikevel ikke vil vedgå seg disse banebrytende og lukrative metodene. Til stadighet snakkes det om lite vann i magasinene (Magasinene er per i dag nesten 7 prosent over normalen), mulige tørre somre, råstoffpriser på olje og gass, lite snø i fjellet, tåke i jotunheimen, Nostradamus’ spådommer… Ok, la oss holde Michel de Nostredame utenfor… i hvert fall foreløpig.

Hvorfor tør ikke Lyse og kompani si det rett ut? De er flinke til å tjene penger og de vet det. De vil bare ikke si det. Kan det være fordi de sitter på en gullgruve med statsbeskyttet monopol og sugerør rett nedi lommene våre? Eller kan det være fordi vi nordmenn rett og slett ikke er kjent for å skryte?

Alternativt fordi de ennå tror at vi tror på Nostradamus’ spådommer. Eller noe i den dur…?