Oljealderens svøpe

Mens vi prater og prater om miljø, gir vår faktiske politikk stadig mer psykedeliske resultater. Galskapen vil ingen ende ta, kan det se ut som. Mens Kårstø er en av de aktører som er blitt en pengemaskin for eierne fordi de kan videreselge CO-kvotene, velger en også å bruke 60 milliarder til å bygge gassrør mellom Russland og EU. På toppen av all annen investering i fossilenergibransjen.

Resultatet er større utslipp og enorme ressurser brukt for å kontinuere bruken av fossilenergi. Og enorme gevinster for aktørene på markedet. Som ofte er dominert av statlig eierskap.

Det er på tide at velgerne straffer slik politikk. Hardt. Alle tiltak rettet mot enkeltindividet har minimal effekt satt opp i mot kapitalinteressenes rasering av miljøet.

Verden går på LSD. Det finnes ingen ansvarlig politikk.

Frem og tilbake er lengre enn langt

Av og til må jeg klype meg i armen før morgenkaffen. Har jeg stått opp? Er dette en drøm? Eller er det 1ste april? Nei. Det er bare 31. mars foreløpig. Og ingenting burde egentlig forbause meg lenger.

Men det gjør det. Nå krangler politikerne om det skal bli dyrere mat. Heikki Holmås vil ha tilbake full moms på mat, men gi skattelette til de fattigste. Helga Pedersen lurer på om de rikeste er subsidiert med halv matmoms, men vet ingenting. Lars Peder Brekk vil fortsette dagens ordning - som ingen forstod hvor ble av, bortsett fra matbaronene.

At politikerne er uenige er ikke noe nytt. Det er ikke nok til å få meg til å løfte et øyebryn. At de spiller sitt spill er heller ikke noe nytt. At velgerne kjøper denne dritten år etter år er imidlertid et mysterium.

Når skal politikere forstå at deres jobb ikke er å komme med halvkvedede viser og flytte penger litt frem og tilbake? Når skal de forstå at det er de som er problemet? At vårt samfunn på grunn av alle skatter og avgifter og all byråkratisering favoriserer de store i så stor grad at matvarekjedene nærmest får gavepakker hvert år - hele året, og at ethvert forsøk på politisk kontroll ødelegger mer enn det gjør godt? Hva får politikere til å tro at de kan løse selv det enkleste problem?

Ikke vet jeg. Empiri taler for det motsatte.

Prøv deg som sosialklient

Det er selvsagt umulig å forstå den fornedring, skam og destruktive situasjon som sosialklienter møtes med i det såkalte velferdssamfunnet. Gruppen preges av mye sykdom, og for langtidsmottakere av "hjelp" i Norge er det et under at de finner styrke til å leve. Så inhumant er systemet. Jeg vil påstå at fattigfolk hadde det bedre før. Vår sosialistiske velferd har ikke maktet å påta seg den oppgave av omsorg som en så ofte skryter på seg i festlige lag.

Gå halvsulten et par - tre uker. Kle barna i gammelt tøy. Send med dem tørt brød på skolen. Du er godt på vei. Finner du ut hvordan du skal tyne selvrespekten ut av deg, så gjør det. Begynn å drikke for å simulere at du har behov for virkelighetsflukt (kansje du allerede har det). Eller sett noen skudd H.

Så er du klar til å ta testen. Mat-testen. Vær velkommen til å sette opp et gourmet måltid basert på den norske stats diettgodtgjørelse for slummen.

Kalkulatoren for matbudsjett finner du her (Open office)

Klarte du den? Da er tiden kommet for å balansere hele budsjettet.

Livsoppholdelseskalkulator finner du her (Open office)

Indulge!

Gikk det greit? Eller måtte du jukse litt med gaver fra en rik onkel i amerika eller tigging? Den enkleste løsning - som Kompromissløse meninger har skissert tidligere - er faktisk å bli kriminell. Går det galt har man uansett større rettigheter innenfor murene - og dagpengene kan brukes til ren forlystelse.

Men nå er det ulovlig å oppfordre til kriminalitet... Så jeg nøyer meg med å konstatere fakta.

Kontrollerbar frivillighet

Det finnes et hav av frivillige organisasjoner i Norge. Vi nordmenn er flinke på det. Vi stiller opp. Men vi liker tydeligvis også å holde orden på ting og tang. Vi må registrere - subtrahere - dividere...

Alt skal kontrolleres. Ordnung muss sein. Byråkratiet har gått fra å være en nødvendig del av det å administrere et samfunn til å være selve sentralnervesystemet i samfunnet. Privat initiativ er tydeligvis umulig uten at det først er byråkratisert. Regjeringen innfører derfor et frivillighetsregister.

Samanlikna med andre land, er det i Noreg tett samspel mellom frivillig verksemd og offentlege styresmakter. Komiteen vil likevel vise til at statens praksis overfor frivillige organisasjonar er lite samordna, og at arbeidet med fordelingskriterium, tildeling, og kontroll av ressursar ofte er svært stort.

Nøkkelordet her er vel kontroll. Sammenliknet med andre land har nok Norge et ekstra stort behov for kontroll. Byråkratisert kontroll. Så nå innføres altså frivillighetsregisteret. Det er et flott navn. Det høres ut som om det er frivillig å være med. Virkeligheten er selvsagt en annen. Staten er Gud. Ikke en spurv til jorden...

Det finnes over ti tusen lokallag i barne- og ungdomsorganisasjoner alene. Mange av disse har svært få medlemmer. Det kan dreie seg om det lokale 4H laget med fem medlemmer eller fotballaget med elleve medlemmer og to innbyttere.

Alikevel skal det registreres. Og selvsagt skal en kreve inn penger for registreringen. Det foreslås foreløpig 250 kroner i engangsgebyr og 135 kroner i årsgebyr. For å bli tellet. Ikke store summene, men de vokser nok etterhvert skal du se.

Ok. De fleste kan nok bære denne kostnaden. Det er ikke poenget. Poenget er om vi i det hele tatt ønsker denne utviklingen av samfunnet. Det snakkes mye om registrering. For eksempel dataregistre som skal kunne kartlegge store deler av vårt liv og som i teorien skal brukes av et politi som stort sett henlegger hverdagskriminalitet uansett. Men ingen snakker om den snikende kontrollen en har på alle andre områder. Alt skal registreres. Alt skal byråkratiseres. Og alt koster penger. Penger som en betaler med skatter og avgifter og som stjeler ressurser fra andre oppgaver staten har monopolisert. Annenhver arbeidsfør nordmann jobber snart i byråkratiet.

Med denne utviklingen er det et tidsspørsmål før en må ha klippekort for å gå på do. Så kan en registrere det òg.

Apartheid Norge

Effektivitet er et nøkkelord i dagens samfunn. Til tross for at vi aldri har hatt større verdiskapning. Til tross for at vi aldri har hatt det bedre rent materiellt. Alikevel slår effektivitetskravet svært ulikt ut i vårt klassesamfunn. Mens en ønsker større effektivitet blant ledelsen ved å gi høyere lønn, mer bonuser og frynsegoder, benyttes motsatt teknikk overfor de på bånn.

De på grunnfjellet skal tynes økonomisk i den tro at dette gir dem et spark i baken for å yte mer. Og krav intensiveres - renholdere vurderes for eksempel per kvadratmeter. Arbeidet tar ikke lenger sin naturlige tid, men er justert ned til sekundpresisjon. Sosialt liv på jobben er for mange umulig. Arbeidspresset er stort, og ikke uventet svikter helsen. Mennesket er ikke designet som en arbeidende robot.

Som et eksempel sliter 18% av kvinnelige renholdere med psykiske problemer som et resultat av dette. Men dette er ikke engang toppen av isfjellet. Som kjent er vi blitt sykere enn noengang før i dette utopia av materiell rikdom. Og de ansvarlige er beskyttet av den allmektige stat. Enkeltindividet tar støyten. Næringslivet kan fortsette med å mobbe, slite ut og forgifte mennesker uten konsekvenser. Velferdssamfunnet tar regningen. For typiske lavstatus sykdommer eller skader innebærer det en kanossagang uten like for den enkelte. For Staten gir ikke ved dørene.

Mens markedskreftene brukes som argument alle steder der det favoriserer toppene, er det et ukjent begrep i ansvarssammenheng overfor lavstatusgrupper. Mens det offentlige helsevesenet bruker milliarder på yrkesrelaterte sykdommer er systemet innrettet slik at erstatningssummer oftest minimeres. Noen bør le hele veien til banken, fordi den største kostnadsdelen er de fritatt for. Systemet oppfordrer dermed til misbruk av arbeidere.

80 000 arbeidsskader per år er den dystre statistikken. Og den omfatter ikke skader som behandles av tannlege, kiropraktor, fysioterapeut, eller psykolog. Arbeidtilsynet har vurdert at skadene i bygg og anlegg alene hvert år beløper seg til 4500 tapte leveår og et samfunnsøkonomisk tap på 1,5 milliarder. Slike statistikker viser riktignok at antall fysiske arbeidskader som skyldes enkelthendelser har gått ned de siste årene - men er nøye justert for bare å oppfange de skader som kan reduseres ved satsing på økt fysisk sikkerhet. Alle andre skader er ikke bare underrapportert - de er fraværende på statistikken.

Dette til tross for at det også i tilsvarende "velferdssamfunn" er en økning i antallet psykiske plager knyttet til arbeidslivet. I det hele tatt er det svært vanskelig å få anerkjent lidelser som ikke kan tilskrives en enkeltstående hendelse. Systemet skjermer med dette de ansvarlige for enorme potensielle erststatningsansvar.

Mens Staten overhodet ikke er redd for å pålegge enkeltindivider erstatningsansvar, skjermes de store med den største selvfølgelighet. Ansvaret i samfunnet er tydeligvis statusrelatert. Mens de på bånn i lavstatusyrker avkreves fullt økonomisk ansvar, går toppene som regel fri. Med en fallskjerm under armen i verste fall. Jo, velferden er skjevfordelt. Faktisk så skjevfordelt at vi snakker om rene apartheidsystemet.

Kenneth Foster Revisited

Husker du Kenneth Foster? Mannen som fikk dødsstraff fordi han var med i en gjeng der en kamerat skjøt ned og drepte en mann? Som satt passiv i en bil men altså alikevel fikk dødstraff? Som ble benådet like før henrettelsen? Som sitter i et amerikansk fengsel der mennesker blir straffet vilkårlig og regelverket brukes som ledelsen vil?

Kompromissløse meninger har skrevet om saken her, og her. Kenneth kjemper ennå mot dødstraff innenfor murene - denne gang ikke for seg selv, men for andre. Hans stemme bør høres. Systemet bør avsløres. Følgende er gjengitt med tillatelse fra the Kenneth Foster Jr. Campaign:



March 18, 2008


Dear Friends,

I know that many of you have been waiting for some official words from me since I’ve been at my new Unit. And I apologize for the delay. I had hoped, when I made my first journal, that I could bring some good news. Of course the good news remains that I’m here and have the chance to keep this fight going. And that will forever be. But, life goes on and so does the struggle. We look back and have inspiration, we look forward with aspirations.

Well, as many of you know I was waiting to see if I would be placed in a higher level as the current level I’m on is not that much different from the way I was housed on death row. The main difference is that I recreate with a group of men and we sometimes eat together in our dayroom. Other than that it remains the same that I’m confined to a cell 22 hours a day, but this time with somebody.

When I got here in September and was reviewed I was told that if I did 3 months with no disciplinary cases that I would be reviewed for the next level. Unfortunately we went on a lock down from November 13th – December 31st. So, that review did no happen, but I was told that it wouldn’t happen, because the “higher ups” wanted the mandatory 6 months. It was already January when I was told that, so 2 more months was no big deal. However, when you deal with this system for long enough you learn to catch vibes from those that smile in your face. You learn to read their language and delays turn into denials. I know that program well.

My 6 months rolled up on this day (March 18th) and I went for that review. You guessed it- DENIED! I had pretty much felt that was going to happen. One thing that you will learn about TDC (and this system, period) is that there is no TRUE protocol. As we say- “They make it up as they go.” As with the entire System it’s with TDC- every year there’s new rules and the powers that be are always above them, manipulate them and utilize them how they want.

I was told that they want me to do a full year on this level. Is that written in protocol? Yes! Do they bend it when they want to? Yes! Since I’ve been here I’ve seen them bring men up for their next level in 6 months. I’ve astoundingly seen them raise men up even when they had disciplinary cases. I’ve seen that happen with 3 people thus far. So, I basically see them do what they want for whatever reasons they choose.

I’m not going to get on my political conspiracy/political retaliation theories. I’m also not going to walk with my head down about it. Dealing with snakes in the grass is nothing new to me and fighting is nothing new to me. The only thing this Administration did was put themselves further into my scopes. I’ve already began to take action against them for what’s going on with our recreation. Those problems continue (in fact, at the time of this writing I have not had recreation for the last 4 days straight. We did another lockdown from February 27th-March 13th and during the month of February we only got a total of 4 days of recreation). The only thing they are doing is engaging me in battle with them. And I don’t mind. I was bred for that. I had hoped to be able to move forward with my life, but they’re not going to make that simple for me. It’s nothing new about knowing these people are provokers. They create problems and punish people when they stand up for themselves.

As of now I have dedicated my protest to the pen. IF we were getting the recreation we were due it wouldn’t be so bad. Thus far I have begun to have letters sent to politicians. I had some drawn up and I had copies made and I passed them out to the inmates in my living area. You will find a copy of that attached below. It’s only a draft. I would ask ALL OF YOU to put something together and send to Senator John Whitmire. By making TDC do the right thing this is the best way we can get back. For all those in Texas and with Texas connections I’d ask you to pass this on. People here must press this issue. If the issue doesn’t get pressed politically we, the prisoners, will be forced to press it physically. That has already happened to one young man here and he was slammed on his head while in handcuffs causing his head to bust open. I am helping him contact politicians and Civil Rights groups and he plans to file a law suit. I’ll help whoever I can.

I deal with these situations by staying busy. When I left death row I said that I wouldn’t stop and I meant that. I don’t want people to worry. If we can beat death row there’s nothing we can’t do. We can do a lot.

What my future holds I cannot say, so I seek to make each day worth living. Because of all my family went through over the past years I will stay focused and will do my best to not fall into any traps. I just ask that those of you that can….stay moving, because you are the wind in my back.

I close this for now, but I close with strength in my heart and vision in my eyes. We’ll talk soon.

From the Struggle,

Kenneth
---------------------------------------------------------------------------

Senator John Whitmire
803 Yale Street
Houston, TX 77007

Dear Sir-

To__________________ (insert name of that inmate here).


It’s been brought to our attention that the inmates on close custody are being thoroughly neglected. By the TDC Handbook it states that these men are to recreate for 2 hours a day outside and if weather is bad- in the gym. Due to the staff shortage these men have not been getting any recreation at all. Inmates on other levels are being allowed dayroom time. It is true that inmates on other levels are allotted 2 hours outside and several hours in the dayroom. However, the McConnell Administration is using this as an excuse to not recreate Close Custody at all, because they are only allotted outside time and since there is a staff shortage they are being denied recreation completely. We believe this is becoming inhumane treatment. Please keep in mind that these men are housed with someone, thus they are being forced to be in a cell with another person for 24 hours day after day.

Also, on days when they say staff is extremely short these men sometimes don’t get showers and are not fed hot meals- they get a sacked meal. As citizens that pay taxes to the Criminal Justice branch we are very disturbed that our funds are not covering the above issues. We are also concerned with how our family members are being treated. How can they come out better people if they are being treated as less than human?

Grievances have been filed by the inmates on these matters. In the grievances they suggest to the McConnell staff to rotate staff so that at least they could come out of their cells sometimes. This very simple suggestion has not been followed. From February 2nd – February 24th these men came out of their cells only 3 times. And we believe it will only get worse. These men need to come out of there cells for exercise, fresh air, and to get relief from their cell mates. These are not just things which the rule book states they should have, but are basic human decencies.

We come to you and ask you to look into what is going on at McConnell Unit. We understand that McConnell Unit is not the only unit with problems, but the situation there is only worsening. As politicians we would hope that you would want to deter any possible problems, or stresses that could occur from such treatments. We ask you to do what you can so that fair treatment- even if only little due to the circumstances- are carried out.
We look forward to hearing from you regarding progress in this matter. Thank you.

Sincerely Submitted,

Hvordan tjene penger

Penger er lett å tjene, bare se på SVTs strategi. En har funnet på den genistrek at man legger TV-tilbudet i sin helhet ut på nett. Og vips, så kan man kreve inn TV-avgift også på datamaskiner. Og datamaskiner finnes det mange av, så her blir det penger til mer enn salt i grøten!

At de fleste nok har TV i utgangspunktet og allerede betaler avgift er ingen hindring. Om folk gidder å se på TV i det hele tatt på PCen er også likegyldig. Her ligger styrken til statsmonopolisme. Mafiavirksomhet er lovlig.

Tiltaket er genialt. En tar betaling for en gjenstand de fleste allerede har uten hensyn til om en ønsker et produkt som i teorien kan benyttes. Det er som om en krever betaling for en utgitt CD av alle som har en CD-spiller fordi den teoretisk kan brukes. Legg merke til hvordan en i Norge har prakket et tilbud med flere kanaler og boks med kortleie på folk som før bare hadde NRK og TV2 - etter eget valg må en anta siden både kabel og satelitt eksisterte for den som ønsket mer. Sosialdemokratiet leverer varene! Om du vil eller ei!

Og en er da mer elegant enn å true med hagle eller hammer mot kneskålene. En bare gjør alternativene utilgjengelige. An offer you can't refuse!

Også i gode gamle Norge tenkes det i slike baner om PCer og mobiltelefoner. Trond Giske, ofte med tilnavnet Griske, uttaler: Etter hvert som TV blir digitalisert, vil det åpne seg andre muligheter for å ta disse seerne [de uten TV - som altså bare i teorien er seere]. Vi utelukker likevel ikke at dette kan bli aktuelt i framtiden.

Ja, bare ta oss du. Vi er vant til det.

Fattigdom som helseproblem!

Fattigdom er Norges største helseproblem. Rehabilitering av blant annet syke mennesker går tregt - og allverdens reformer i trygdesystemene kan ikke underslå det faktum at ingen kan bruke ressurser de ikke har. Når nå regjeringen ønsker å få flere fattige tilbake i jobb, ser en ut til å glemme at fattigdom i seg selv gir små ressurser til jobb-overskudd. Den konstante trusselen som manglende økonomiske ressurser representerer gir ofte utslag i psykiske problemer, og manglende evne til å delta i fritidsaktiviteter både for seg selv og for sine barn sliter på sjelen. Dette er ikke et godt utgangspunkt for å takle arbeidslivet.

Og det skal heller ikke være nødvendig. Er en i arbeid, bør en jo ha såpass betalt at en faktisk kan oppnå det samfunnet normalt krever, og unngå det krysspress som eksisterer i vårt såkalte velferdssamfunn. Her går imidlertid arbeids- og inkluderingsmininister Bjarne Håkon Hanssen (tilsynelatende) nye veier - fattige skal forbli fattige også når de jobber. 133 000 kroner i året skal være lokkemiddelet for å få sosialklienter tilbake i arbeid. Det er en skam. Det er en skandale. Det er same shit, new wrapping. Ingen kan delta aktivt i vårt høykostland på 133 000 i året. Fattigdomsfella slipper med andre ord ikke taket. Dette blir å regne som tiltak - ikke en ny sjanse inn i arbeidslivet.

Først og fremst må en kartlegge evne til arbeid. Er den redusert, må selvsagt kravet til innsats reduseres. Så må en være menneskelig og gi verdighet i arbeidssituasjonen. Skal et menneske i arbeid, må ikke lønnen reduseres til almisser fra en kjip og kynisk stat. Det gir ikke den enkelte tro på seg selv og egne evner. Et krav bør være at alle som kommer i arbeid skal ha en anstendig lønn. Må arbeidet være redusert på grunn av sykdom eller handicap, må trygdesystemet dekke inn dette. En kan ikke få i pose og sekk. En kan ikke først kreve at sosialklienter skal ut i arbeid, for så å la dem gå på en trygd bare marginalt større enn sosialhjelpssatsene. Med aktivitet utløses større privat kostnadsnivå. Dette må i anstendighetens navn tas hensyn til. Målet med dette opplegget er tilsynelatende derfor ikke å få flere i arbeid, men å holde flere i tiltak kontrollert av fattigdom slik at en kan illudere handlingskraft og manipulere statistikken.

En hjelper ingen uten at de gis hjelp til selvhjelp. Ingen er selvhjulpne fanget i fattigfella.

Fattigdom er Norges største helseproblem, nevnte jeg innledningsvis. At psykiske lidelser er et stort problem i det moderne velferdssamfunnet er velkjent. At fattige er overrepresentert blant de psykisk syke er selvsagt. Ifølge EU har vi 400 000 fattige i Norge. Ifølge regjeringen 90 000. En kan krangle om tall så mye en vil. At svært mange har begrensede muligheter til å delta i vårt overflodsamfunn er et faktum. Fattige i Norge lider ikke av sult. I de fleste tilfeller fryser de ikke heller. Men de utestenges fra det sosiale liv - noe som gjør det vanskeligere å være fattig i Norge enn selv i de fattigste u-land.

Hvem er så de fattige i Norge? Det er de syke og uføre, unge arbeidsledige, eldre med minstepensjon, enslige med lav inntekt og aleneforeldre. Først og fremst. De late sosialklientene som gjør karriere av å leve på eksistensminimum, og er vel fornøyd med det, eksisterer bare i tankespinnet hos de vellykkede.

Og så har vi barna til de fattige. EU mener vi har 60 000 fattige barn i Norge. Regjeringen mener vi har 26 000. Uavhengig av hvordan en regner er det trygdenivået som skaper denne fattigdommen. I den grad barn får vesentlig reduserte muligheter til å delta i det sosiale liv er det altså staten som bør bli meldt til barnevernet med bekymringsmelding. Jeg er nemlig svært bekymret for om staten i det hele tatt ønsker å bedre disse barnas kår. Spesiellt når de tilbyr foreldre 133 000 for å være i arbeid.

Hver fjerde nordmann blir psykisk syk en eller flere ganger i sitt liv. Tidligere ble slike lidelser kalt eksistensiell tristhet. Fattigdom er en vesentlig bidragsfaktor til nettopp eksistensiell tristhet... Ikke nødvendigvis på grunn av mangelen på materiell velstand, men den eksludering som fattigdom representerer i et samfunn som både forutsetter og krever velstand for å fullverdig kunne delta. En må ha opplevd det for å forstå det. Og svært mange opplever at det kommer som lyn fra klar himmel. En ulykke - en plutselig sykdom... Det er en myte at sosialklienter ønsker å være sosialklienter av egen fri vilje. Erstatningssaker går tregt som det meste i papirmølla, og mange har allerede måttet gå fra hus og hjem og fått tildels uopprettelige skader når "hjelpen" kommer. Så altfor sent.

Det holder å være selvstendig næringsdrivende i velferdsstaten Norge for å bli malt i stykker av kverna. Går bedriften konkurs slettes ikke gjelden, men hefter ved offeret til evig tid. De fleste fortsetter i arbeid og betaler på gjelden så godt de kan, men bukker til slutt under. Jobb og fattigdom går IKKE godt sammen. En skal ha ressurser, både økonomisk og mentalt for å stå i rotteracet. Kravene en blir stilt overfor i en gjeldsituasjon er imidlertid så utmattende at de ofte fører til sykdom, sykmelding og eventuellt kollaps. Og det verste er at det er ikke bankene som er de verste til å kreve inn gjeld. Det er staten. Den kyniske, menneskespisende millimeter-rettferdige norske stat som aldri tar andre hensyn enn til seg selv. Den egoistiske stat. Velferdsstaten.

Men nå blir det kanskje bedre tider for den som er villig til å ofre litt anstendighet for å redde seg og sine. En vurderer nå å slette gjeld for kriminelle. En har oppdaget at kriminelle ikke klarer overgangen fra soning til et lovlydig liv når de samtidig belemres med stor gjeldsbyrde. La oss håpe at denne sårt tiltrengte hjelpen ikke legges etter samme lest som gjeldssaneringordningene for lovlydige borgere. For da er de allerede knekket før ordningen trer i kraft.

Men hvis ordningen fungerer, lyser det imidlertid i enden av tunellen også for andre. Løsningen blir da å bli kriminell. Taktisk kriminell. For velferdsstaten lytter ikke til den grå massen. Befinner en seg der, er en uten stemme og uten håp. For staten er en maskin. En tyggende, knasende maskin uten hjerte.

Flertall for vestlandsparti?

Ifølge en meningsmåling utført av TNS Gallup, ville 57 prosent av bergensere stemme på et vestlandsparti om formålet var å ta mer makt fra Oslo.

Seniorrådgiver Bjarne Kristiansen i TNS Gallup mener imidlertid det er problemer med å stable et nytt parti på bena, organisasjonsbygging tar lang tid, og en ville i realiteten måtte kjempe hardt for å få mandater på Stortinget.

Det har Kristiansen rett i, men begår den store tabben å underkjenne strømninger i befolkningsmassen. Det var ingen blant makteliten som så den franske revolusjon komme før det var for sent heller. Poenget er ikke om det eksisterende system sitter trygt fordi det finnes naturlige barrierer mot å bygge opp nye maktkonstellasjoner - snarere at store deler av befolkningen er svært misfornøyd med den eksisterende maktstruktur og de politiske veivalg som gjøres.

Nå er vi vel langt fra en revolusjon i Norge. Til det er vi vel uansett et for sedat og autoritetstro folkeslag. Men sentrale myndigheter bør alikevel ta disse strømningene svært alvorlig. Man er misfornøyd i "verdens beste land". Det er grunn til å tro at dette i første rekke skyldes fordelingspolitikken. Sentralstyring er regelen, og kommuner er bundet på hender og føtter økonomisk. Samtidig ser en at investeringer i infrastruktur stadig er på etterskudd, skoler og veier forfaller og skillet mellom fattig og rik øker. Mens spørsmålet om hvor sparekniven skal brukes snart er det eneste overlatt lokale politikere.

Det bør ikke komme som en overraskelse at slik vanstyring utløser frustrasjon. Denne frustrasjonen er langt mer alvorlig i seg selv enn en eventuell trussel mot det etablerte fra et nytt parti. Hele grunnlaget for et demokrati er folkestyre. I den grad folket føler de blir vanstyrt av en sentralisert elite betyr det i praksis lite om en lever i et demokrati med eneherskende sentrale politikere eller en eneherskende solkonge.

Interessant nok "stjeler" det hypotetiske vestlandspartiet mest velgere fra Frp ifølge meningsmålingen. 3 av 4 Frp-velgere kunne tenke seg å gi sin stemme til et regionalt parti. Seniorrådgiver Bjarne Kristiansen i TNS Gallup mener dette er fordi Frp velgere er de mest saksorienterte. Det er sannsynligvis en feilslutning. Frp-velgere blir ofte hetset fordi de tilhører den populistiske og "useriøse" delen av befolkningen. Dette er i beste fall en overforrenkling av situasjonen. Like riktig vil det være å si at Frp-velgere er i protest mot det etablerte regime hovedsaklig basert på sosialdemokratiske, sentralstyrte ideer. Et regime som i all hovedsak også tradisjonellt er støttet av for eksempel Høyre i regjeringsposisjon.

At Ap- of Krf-velgere er mer skeptiske til å støtte et regionalt parti mener Kristiansen skyldes at disse velgerne er mer tro mot tradisjon og grunnverdier. Det kan raskt vise seg å være en feil konklusjon. Like sannsynlig er det at sentralisert styring rett og slett er ønsket av denne gruppen mennesker. At spesiellt Ap-velgere går inn for status quo burde ikke komme som en overraskelse. Vår politiske tradisjon er idag i stor grad bygget opp nettopp av dette partiet.

Det vanstyre som mange opplever er rettferdig fordelingspolitikk i andres øyne. Spørsmålet er ikke om det virkelig kommer regionale partier, men om politikken som sådan oppfanger signaler fra flertallet.

Jens redder verden!

De fattige skal få penger for å la vær å konkurrere med de rike om energi. Dette er hovedbudskapet til Jens stoltenberg under kvotehandelskonferansen arrangert av Point Carbon, et kommersiellt norsk selskap som lever av kvotehandelsystemet. Med andre ord totalt uhildede og nøytrale i forhold til dette markedet.

I nytalens verden skal kvotehandel avskaffe fattigdom samtidig som det redder verden fra miljøkatastrofe. Etter å ha gitt opp å avskaffe fattigdom i Norge og funnet ut at en heller får komme på banen med noen nye avgifter som dreper fattiges muligheter til å overleve og styrker vår økonomiske apartheidpolitikk enda mer, skal arbeiderpartiets universalmedisin på banen igjen. Mer avgifter løser alt ifra byllepest til dårlig ånde. Nå to for prisen av en for en begrenset tidsperiode.

En ønsker en liksomverden der alt skal kontrolleres av Staten og der alt tilsynelatende kan løses av Staten. Bare Staten får nok penger. Mer penger enn de hadde igår. Da de ikke klarte å løse noe selv om de hadde mer penger enn i forgårs.

Men ikke tro Staten bruker sine penger på dette gildet. Nei, det er dine penger som skal kjøpe kvoter slik at vi kan la vær å legge om energipolitikken slik at Statens pensjonsfond utland kan vokse inn i himmelen. Bare ikke tro at denne strategien betyr at du får pengene dine utbetalt i pensjon når den tid kommer... Racketeering er en øvelse bare stater får utøve når en lurer sine borgere trill rundt.

Og selvsagt er kvotehandelen en like stor bløff som pensjonsfondet. Et utslipp på, la oss si hundretusen tonn CO2 er et utslipp på hundretusen tonn Co2 selv om naboen lar være å slippe ut mer enn han allerede gjør. Og så lenge utslippene ikke går vesentlig ned totalt sett - så er det altså slik at vi i beste fall opprettholder status quo mens vi samtidig hevder vår suverenitet til å ha førsterett på utslipp mens alle de andre får vise moderasjon.

Logikken er vel omtrent den samme som når en bevilger seg rekordlønninger og goder på Stortinget samtidig som en maner andre til moderasjon. En velprøvd og suksessrik strategi.

Jens Stoltenberg kan matte. Det er derfor ren løgnaktighet når han later som om han er teit nok til ikke å forstå selv elementære sannheter. Read my lips: 100% av dagens utslipp fra den industrialiserte verden er fremdeles 100% utslipp. altså 100% = 100%. Slik er det uavhengig av hvor mye vi betalte for å gjøre disse utslippene. Og det verste er at hvis u-land virkelig reduserer sin evne til å konkurrere med oss, så får vi pengene igjen før eller senere uansett. Penger er uansett bare papir - en stat kan trykke dem opp som den vil. Det som betyr noe i virkeligheten er ressurser. Men det lærte vi jo ikke i enhetsskolen...

Det viktige er uansett at Norge ikke har noen realistiske planer om å kutte i utslipp. Den eneste planen vi har er å bygge mer gasskraft og at du skal betale CO2 kvoter også for vannbasert elektrisk kraft. Genial business.

Hva betyr kvotehandelen for deg - tenker du. Vel - en antar prisen på kvoter kommer opp mot 37$ per tonn allerede i 2010. Tror du dette kommer til å bli betalt av Staten eller deg? Tror du staten fremdeles vil søke å holde på dagens samfunn som er avhengig av en stor del persontransport samtidig som borgere vil måtte ta regningen for dette? Da tror du rett. En holder selvsagt beskatningen på det nivå at Staten forblir "provenynøytral", mens levekostnadene stiger og enda mer av de totale ressurser går innom statens lomme. Så kan vi fortsette som før. Og bussene vil fremdeles være fulle av svette og hostende folk som står som sild i tønne om morgenen. Men for all del - kjør kollektivt. Ikke gjør som Jens gjør, men som han sier.

Point Carbon predicts that the global carbon market will see 4.2 billion tons carbon emissions (CO2e) transacted during 2008, up 56 percent from 2007. At today’s prices, that would make the market worth USD $92 billion. We expect that the general trend of increasing traded volumes will continue to expand exponentially as the global market becomes more mature and sophisticated. An increase in contract types, more players and markets and greater competition between market players together will generate momentum for higher volumes.

...leser vi i en pressemelding fra Point Carbon fra igår (11.03.08).

Joda - det er store penger i karbonhandel.


Samtidig kan vi lese at Kina i fjor gikk forbi USA i totale karbonutslipp. Selv om kineserne selger kvoter som bare pokker. Men Jens Stoltenberg er altså tydeligvis sikker på at vi har penger nok til å bestikke dem til å stanse sin økonomiske vekst. Og samtidig redusere sine utslipp med 80/90 prosent slik at vi kan ha en ørliten sjanse til å nå målet om "bare" 2 graders temperaturstigning. Jeg antar at han vil finne det kunstykket noe vanskeligere enn å skaffe full barnehagedekning. Noe han ikke heller klarer. Litt på grunn av at ingen "visste" at en barnehage krever førskolelærere.

Men jeg avsporer. Idiotpolitikk på et område beviser ikke at en også vil føre idiotpolitikk på et annet område. Slik insinuering behøves da heller ikke. Tallenes tale er klart som norsk fjellvann. Verden er allerede på et nivå av utslipp som er langt over faregrensen. Og ingen politiker i noe land går ennå inn for en omlegging av energi-teknologi.

Men vi klarer brasene med kvotesystemet, tenker mange. Litt kaldt vann bør imidlertid helles i noen og enhvers kardiovaskulære system når vi leser at utslipp av CO2 øker dramatisk fra naturlige kilder når temperaturen øker. Mens vi per idag står overfor en temperaturøkning på mellom 1,5 og 4,5 grader per fordoblet CO2 konsentrasjon - vil vi i virkeligheten stå overfor en temperaturstigning på mellom 1,6 og 6 grader justert for disse naturlige forsterkende effekter. Der 6 grader er vesentlig mer sannsynlig enn det laveste estimatet, vel og merke.

Men hva betyr dette med "per fordoblet CO2 konsentrasjon" - det betyr i klartekst at med den CO2 som allerede er sluppet ut og med de utslippene som er estimert at blir sluppet ut frem til slutten av dette århundre vil vi ha en temperaturøkning som kan nå opp mot 7,7 grader. Og det er bare begynnelsen...

Med andre ord - hvis politikere som Jens Stoltenberg påstår at vi kan holde oss innenfor 2 graders oppvarming ved å kjøpe kvoter...så snakker en altså om perioden inntil de selv sitter og drikker rom og cola - eller rødvin kanskje?...i et dertil egnet skatteparadis. Det er visstnok tidshorisonten en arbeider med på toppnivå etter det jeg forstår.

Den kalde krigen virker med ett som den moderne verdens happy hour... Bomben var ihvertfall fair. Smalt det så smalt det.

Vestlandsfanden?

Frank Aarebrot advarer mot separatisme på vestlandet. Årsaken er generell misnøye med den sentraliserte styringen av Norge, samt de underinvesteringer i infrastruktur som skjer i regionen. Til tross for at 70% av nasjonalformuen skapes på Vestlandet, får en bare 28% tilbake i overføringer til sykehus, veier og utdanningsinstitusjoner. Aarebrot er redd separatisme vil utvikle seg ut i fra misnøyen over det han kaller «vanstyre». -Jeg tror at forbannelsen begynner å bli så sterk at det en dag kan komme noen som sier: «Vi lager et vestlandsparti». Og da er helvetet løs, sier Aarebrot.

Og det kan godt være at han har rett. Mens nasjonalforsamlingen ser ut til å leve i en boble av uvitenhet om hva som skjer ellers i landet, og er mest opptatt av å sikre sin egen makt ved å spille det store taburett-spillet - ses slik navlebeskuing med rette på som et havari av demokratiet - sannsynligvis langt flere steder enn på vestlandet. Det er uansett flere enn en gang etterlyst hva lokale representanter gjør for sin region etter at de er flyttet til østlandet.

I tillegg ser vi i sak etter sak at folkemeningen ikke tas på alvor. Politiker-eliten oppfører seg som om de har myndighet til å ta bestemmelsene over hodet på befolkningen. Det er selvsagt ikke tilfelle. Trodde vi ihvertfall.

Sentralisering av kontroll og bestemmelse har vært resultatet av all norsk politikk i moderne tid. En har vært livredd for å åpne for forskjeller og lokal medbestemmelse. Lokalpolitikken er langt på vei bundet på hender og føtter og bruker mest tid på å administrere et på forhånd pålagt budsjett styrt av tilgjendelige midler og faste oppgaver.

I 1769 bodde ifølge folketellingen 8,9 prosent av folket i byer. I 1990 bodde 75% av befolkningen i byer. Nesten hele økningen i folketall i perioden har kommet i byene. Området som vokser mest er Oslo og regionene rundt hovedstaden. Til tross for at det siden 1970 faktisk har vært satset politisk på å utjevne blant annet lønnsforskjeller mellom byer og distrikter, samt at kommunene har fått flere arbeidsoppgaver - er altså samfunnet sterkt preget av sentralisering.

En av årsakene er tilgangen på utdanning- helse- og jobbtilbud. Det moderne samfunnet krever slikt, og sentralisering av slike tilbud vil automatisk flytte tyngdepunktet inn til byene. Vi ser idag også en regional sentralisering innad i småkommuner. Bygdeskoler blir lagt ned og lokalsykehus forsvinner i rasjonaliseringens ånd.

Men er ikke alt dette et resultat av det frie marked, kan en spørre seg? Er det ikke best at kapital og mennesker fritt kan flytte seg der en kan utnytte ressursene best? Og som så mange ganger før kan svaret på overflaten virke bekreftende, men i realiteten er selvsagt kortstokken merket og giveren en falskspiller. Det er i første omgang den sentrale styring som definerer budsjetter og satsingsområder. Ikke lokalmiljøet. Frihet handler om friheten til å velge. Til selv å ta beslutninger om en vil beholde et lokalt sykehus eller en lokal skole. Når rammevilkårene oppleves som tredd ned over hodet på en, øker motstanden.

Vestlandet har for eksempel idag bare en av regjeringens 22 medlemmer. Men regjeringen behandler uansett ikke lokalsaker, den legger bare rammevilkårene. Og nasjonale rammevilkår kan aldri fange opp lokale håp og forventninger eller regionale forskjeller. Det er svakheten med tanken om sentral styring.

Det er grunn til å tro at stortingspolitikere i Norge har innvilget seg for stor makt. Det er bukken og havresekk-syndromet. Enhver institusjon vil søke større innflytelse, og når den selv lager spillereglene gir den sjelden fra seg makt, for å si det slik.

Og selv om en har bedrevet differensiert arbeidsgiveravgift, etableringstøtte, billige lån, og statlig industribygging, har altså dette ikke vært nok. Sannsynligvis fordi alle slike opplegg lukter politisk sentralstyring uansett. Og slikt er sjelden effektivt markedsøkonomisk - og når det går galt, er problemene ofte verre enn før.

De nasjonale investeringene har uansett, og til tross for forsøk på distriktsutjevning i virkeligheten i sum vært sentraliserende. Økonomisk effektivitet og frikobling av tidligere statlige forvaltningsorgan har gitt mindre fokus på geografisk fordeling. De største statlige investeringene har vært i bynære områder. Samtidig har dreining mot sektorpolitikk og nedbygging av regionalpolitiske virkemidler forsterket presset mot svakere regioner. Hensynet til politikk i realiteten øremerket østlandsområdet (eksempelvis vern av Oslofjorden) har definert retningslinjer for hele landet. Norge er i virkeligheten selvsagt et land med meget store regionale forskjeller og forutsetningene er dårlig egnet for streng sentralisert kontroll.

Uavhengig av alt dette kommer det faktum at politiske beslutninger ofte har uheldige bivirkninger. At slikt ikke er av ny dato kan eksemplifiseres ved følgende historie: Min hjemkommune Strand var i lang tid et noenlunde rikt område med stor tilgang på eikeskog. Tilgjengelig vannkraft gav muligheter for sagbruk. Statlige kvotereguleringer og beskatning gjorde imidlertid at de lokale bøndene ikke lenger kunne konkurrere økonomisk, og alt ble kjøpt opp av rike byfolk.

Slikt er kanskje god kapitalisme i noens øyne, men har ingenting med frie markeder å gjøre. Det er i virkeligheten utslag av politikk som fordeler de gode kortene i hendene på de store. Slikt ser vi så absolutt resultatet av idag der rammevilkårene for næringsvirksomhet favoriserer de store landsdekkende kjeder.

Og mens Oslo fortsetter å vokse - helt ute av proporsjon med egen verdiskapning - snakker en for eksempel om kommunesammenslåing for å styrke distriktene - en sentralisering i seg selv. Og glemmer at formålet med slik sammenslåing i virkeligheten er å spare ressurser, ikke å gi større lokal selvråderett. Ressurserne blir av sentralmakten sett på som sine og en forbeholder seg tydeligvis retten til å kontrollere bruken av disse.

Det er så en kan bli sjakk matt av mindre.

Mannsideal?

Joda, en skal kontrollere det meste i sosialistsamfunnet. Inkludert mannsidealet.

Staten og dens kommisjoner og utvalg har mange tanker om mye. Men maken til supperåd som mannspanelet skal en lete lenge etter. Klart en kan ha en diskusjon om kjønnsrollene. Det kan kanskje til og med være behov for kritikk av mannens rolle i samfunnet. Men som vanlig har ingen forstått bæret. Det er visstnok et kriterie at en er amatør og lekmann (der kom det ordet mann igjen) i alle politisk vedtatte råd.

Mannsrollen eksisterer ikke i et vakuum. Den er et resultat av en utvikling gjennom lang tid og har også forandret seg vesentlig opp gjennom tidene. Som også kvinnerollen har det. Og det er slik det skal være. Men det er ikke slik at en kan "skru" av kjønnsroller eller karaktertrekk ved å synse om det i forhold til hva som er politisk opportunt å mene til enhver tid.

Det en glemmer er at menn er menn mye på grunn av at kvinner er kvinner. Det ligger lite logikk i dette men desto mer utviklingslære og "survival of the fittest". Forholdet mellom kjønnene er evig flytende. Og lite kontrollerbart. Men jeg har forståelsen av at politisk synsing idag sjelden er basert på fakta. Naturfagkunnskapene er jo uansett svært dårlige hører vi. Og det forundrer meg ikke med den kvinnedominerte skolen og barnehagen vi sliter med. Er det rart gutta depper?

Hvorfor er det slik at vold mot kvinner skal brukes som en blankofullmakt til å angripe mannen? Det er vel ingen som i sin villeste fantasi tror at mannsidealet er en som slår kvinner? Snarere tvert imot har dette vært en skam i hundrevis av år - i den grad det ikke lenger er det (noe jeg betviler - men hva vet jeg med mitt provinsielle utgangspunkt), så er dette i så fall en ny situasjon med grobunn i det sosionomiserte "kvinnesamfunnet". Det vil si - det samfunn der den politiske korrekthet baseres på kvinneideal.

En "sterk" mann slår ikke kvinner. I den grad det skjer har dette ingenting med mannsideal å gjøre, men helt andre årsaker som heller bør letes etter i maktesløshet og mangel på mannsideal. Eller kanskje en dose psykopati eller liknende.

La meg provosere litt. Hva er det som gjør at en "tøff" og stor i kjeften, selvsikker (ihvertfall på utsiden) mann/gutt med stor kul bil har større sjanse for å få dyppet staken enn en snill og omtenksom mann med alle de kvaliteter kvinner sier at de ser etter - en som er interessert i matlaging og hekling og gråter en skvett og alt det derre.

Joda, dere jenter er avslørt for lenge siden.

Og hva er det som gjør at kvinner i ledende stillinger heller ikke er så sippete og myke som det skal fremstilles som kvinner alltid er og at menn bør være?

Ok, nå hadde jeg tenkt å si noe om at jeg overhodet ikke er en mannsgris og at kvinner selvsagt er og skal være likeverdige menn og at det ikke alltid har vært slik og at det er synd at det ikke alltid har vært slik og at det er flott at samfunnet ikke lenger er så patriarkalsk som det engang var og at mange kvinner har blitt nådeløst undertrykket av (stort sett) kristne idealer gjennom nesten hele vår registrerte historie og at slik vil vi jo ikke ha det og at kvinner egentlig er så flotte og sånn. Men jeg har lært at i feministkretser er dette døden å si. Fordi det er så selvsagt kanskje - at må en si det så beviser det nesten at en ikke mener det - eller noe i den dur. Kvinner mangler ofte evnen til å forstå at vi menn kommuniserer relativt enkelt. Vi mener som regel det vi sier. Punktum. Ikke noen baktanker. Ikke noen intriger på gang. Vi er enkle slik.

Og så kunne jeg jo ha sagt at jammen har kvinner sine skyggesider også - aldri ferdige når en skal noe - bruker timer på å kle seg - er eksperter på sladder og lange ørkenvandringer i kjøpesentra...og de sminker seg frivillig - noen som nevnte at menn er kroppsfikserte? Kvinner sminker seg ikke engang for menn, men for å danke ut andre kvinner (viser forskning) - fake my beauty, hore en dag og madonna den neste og premenstruelle sinnesutbrudd og så videre og så videre. Men slikt skal en selvsagt ikke si. For kvinner er jo så mye mer enn dette og dessuten så utrolig intelligente at kvinner aldri ville startet kriger eller oppfunnet kjernekraft og atombomber og alt det der.

Sannheten er vel at hadde det ikke eksistert kvinner så hadde vel menn ikke giddet krige...?

Uansett, mannsrollen eksisterer som sagt ikke i et vakuum. Kanskje noe å tenke på det óg?



Tillegg: Joda jeg kan godt leve med kvinners idiosynkrasier. De fleste kvinner lever også godt med menns. Voldsproblematikken bør imidlertid ikke gjøres om til ren stillingskrig. Mannspanelet bør heller ikke bli en del av sosialistenes androgynisering, ensretting og umyndiggjøring. Vi vet at de liker likhetssamfunnet - men det får være grenser.

En annen vinkling på voldsproblematikken finner du her. Verden er ikke svart/hvit. Heldigvis.

SMart?

Kom inn til legen. Klager over smerte i brystet.

-Har du løftet tungt?

-Har denne kroniske tilstanden med arbeidsrelatert kols vettu. Sikkert en sammenheng.

-Kan være hjertet.

-Nei, det er mer i lungene. Hoster litt slim også.

-Høres fin ut nå?

-Ja, akkurat nå så. Men fikk akutte smerter.

-Sjekker hjertet alikevel, vi. Tar en EKG etterpå.

-Det er nok mer lungene.

-Få se bena dine.

-? (spør ikke - gidder ikke)

-Kunne tenkt meg å prøve en ny medisin, den gamle virker ikke (som jeg har sagt et halvt års tid).

-Det er en medisin mot astma.

-Jeg har ikke astma.

-Du må vente til neste måned for det kommer en ny forskrift.


Og sånn går no dagan... (PS. Legen min er fin han - en av de beste)

Herlig - herlig men farlig - farlig...

Vi leser daglig om tegn som tyder på at mennesket er - i beste fall ledet av psykopater - i verste fall generellt sett uvitende og inkompetent. I årtier har vi levet i den tro at vi har alt under kontroll. At vår posisjon er sterk. At vi lever i en tid der vår sivilisasjon er overlegen. At vi bør fortsette som vi stevner for å oppnå enda større vektst og underlegge oss naturen og verden - omskape den i vårt bilde. Fordi vi med vår allvitende intelligens har skapt en god verden. Og bedre skal den bli.

Fiender finnes riktignok. Terrorister er onde mennesker som er ute etter oss uten rasjonell årsak. Sultkatastrofer inntreffer. Uten at det skyldes annet enn de "andres" uvitenhet. Sykdommer utryddes. Vår kunnskap lar oss kontrollere alt.

Alt dette er feil. Et bilde skapt av vår egen evne til å rasjonalisere og undertrykke det farlige - det ukjente. Eller snarere det vi ikke vil se. Vi er gode til det. Vi er gode til å skape illusjoner. Arten som i tusener av år har undertrykket virkeligheten og erstattet den med religioner og overtro.

Vi har god trening i slikt. Det er en del av oss. Kenguruen har sin lomme. Elefanten sin snabel. Vi vår fantasi.

Alikevel finnes det selvsagt håp. Fordi vi er ikke så uintelligente som vår kollektive oppførsel skulle tilsi. Det finnes glimmer av håp innimellom. Med nok kunnskap, med nok bevis, vil vi kanskje være istand til å se gjennom blodtåken og inn til kjernen av virkeligheten. Og bevisene rammer oss hver dag. Drypper mot oss - går forbi oss som tåkeslør de fleste dagene. Inntil vi en dag kanskje stopper opp og ser et mønster som avslører vår kollektive livsløgn.

Vi blir fortalt at vi har for høye kostnader på helsebudsjettet. Og at det er de sykes skyld. Strategien er å gjøre det vanskeligere å få behandling i det såkalte velferdssamfunnet. Vi må spare penger ellers så undergraver vi vår velstand. Sannheten - den for mange dyrekjøpte sannhet - er at det er samfunnet som produserer syke. I takt med at kravene til arbeidsdyktighet og vellykkethet økes blir stadig flere sykedøgn produsert av samfunnet - uten at noen er villige til å ta ansvaret. Som tidligere tiders despoter står demokratiet idag ansvarlig for å forbruke de mennesker som det kontrollerer.

Behøver vi et sjokk for å rystes ut av våre dagdrømmer? For å forstå hvor det bærer hen? Eller er de stadige drypp nok?

Stadig flere barn får hjernesvulst, kan vi lese. Og vi vet ikke hvorfor. Forutsatt at vi tilsidesetter teorier som guds straffedom eller annet vrøvl ligger svaret selvsagt i våre omgivelser. Som er fulle av gift. Vi kan ikke engang beskytte våre barn. Vi - som i vår sofistifikerte og storslåtte verden produserer tonnevis av HMS-papirer og leker at vi er guder.

Og preker om avgifter og krav om miljø. Som resulterer i at nye dieselbiler er farligere enn gamle. Som ett av tusen eksempler på vår ørkenvandring.

Følg med. Dryppene kommer nesten daglig. Vi er på en løpsk karusell. Verden er mer surrealistisk enn den noensinne var for Wile E. Coyote. Helt Looney Tunes, med andre ord. Det vi omgir oss med er en coctail av tusenvis av forskjellige kjemikalier.

Og dette sender vi ungene våre ut i. Refleksvesten er på - Trygg Trafikk-reglene er pugget (klapp på skulderen - vi er så gode atte) - men surstoffmasken mangler... Hele gildet skyldes hovedsaklig oljen. I seg selv en viktig utslippskilde, men også katalysatoren for at vi aksepterer denne kjemiske orgie.

Vet vi hvordan alle disse stoffene reagerer i samspill? mye tyder på at vi ikke gjør det. Brus med benzen? Vel, kanskje ikke verre enn fisk med flammehemmere...

Det eneste positive er at europeisk, inkludert norsk oljeproduksjon stuper. En må faktisk være absolutt uvitende - subsidiært psykopat - for å tro det er en dårlig ting.

- Målet er tindrende klart: Vi skal få utslippene ned, sa Åslaug Haga. Joda, vi gjør nok det. Ved å øke produksjonen slik at vi når veggen. Engang. Heldigvis for oss er lagrene ikke uendelige. Selv om vår malplasserte optimisme er det.