onsdag, juli 02, 2008

Paradigme III - Staten trellbinder


Det mange har visst lenge, men som sjelden eller aldri er et tema, er at staten trellbinder store deler av befolkningen. Omfordelingsprosjektet foregår nemlig på det viset at politikere kjøper seg stemmer. Men prisen er høy. Når en tar imot "gaver" kommer en ofte i et avhengighetsforhold til giveren. Når en tar imot for store gaver blir avhengigheten ofte permanent.

Dette er ren taktikk. Dette er velkjente hersketeknikker. Dette er virkeligheten.

Og i vår enkelthet ser vi bare fordelene med å få gavene. Dette er også velkjent. Av eliten.

I en fri økonomi følger lønninger kostnadene i samfunnet, og prisnivået for basisbehov justerer seg etter betalingsevne. I vår overføringsøkonomi vokser prisene nesten uhemmet, og de laveste lønningene holdes kunstig lavt.

Staten subsidierer dermed næringslivet, ved enorme overføringer. Dette medfører eksempelvis at halvparten av de som idag får barnetrygd er helt avhengig av den.

Med andre ord, halvparten av alle småbarnsforeldre i landet er avhengige av en statlig overføring. Uten slike overføringer vil forbruksmønsteret forandres, betalingsevnen reduseres, presset for å bygge billigere boenheter ville økt dramatisk, og minstelønnen ville blitt presset oppover.

Det er IKKE slik at økonomien er statisk og at overføringer gir fordeler uten å samtidig innføre ulemper. Ulempene er både et skjevfordelt marked, men også et avhengighetsforhold som våre politikere melker for alt det er verdt.

Slikt skaper udemokratiske forhold, gjør livet vanskeligere for alle på marginalen, øker prisstigningen, og generellt sett legger all makt i Stortingets hender.

For å få et paradigmeskifte, må slike teknikker gjennomskues, og vi må si takk, men neitakk, til slike "gaver". Store deler av befolkningen har idag langt mindre lønn enn en burde hatt utgiftsnivået tatt i betraktning, mens store deler har altfor høy lønn. Og makten gleder seg. De med mest er fornøyde. De med minst er sjakk matt og trellbundet.

(Fra imorgen av tar jeg ferie en tid, men kommenter gjerne, jeg "stikker innom" når jeg kan)

6 kommentarer:

Admiral_Gringo sa...

Theres no such thing as a free lunch :D

Lykke til med ferien.
YO!

Sigrun sa...

Ønsker deg en riktig god ferie, Helge!

Arves meninger sa...

Vi er kommet dit i 2008 at alle må ha en eller annen form for trygd! Barnetrygda har vel blitt skåret ned til skinnet! Den har ihvertfall ikke økt de siste 10 år! Uansett så er det merkelig at vi er nødt å få støtte for å overleve i et rikt land! Det sittende storting ønsker nok å ha det slik! Det handler om makt over enekeltmenenesker! Vi alle skal helst stå med lua i handa hos et stadig større hjelpekorps med byråkrater som er stadig mer hjelpeløs i sin spareiver! JAJA! Du får ha en god ferie Helge! Reiser selv vekk neste uke på en liten sponset familetragedie tur!:)

Nemo sa...

Takk dere, og god ferie!

Anonym sa...

Spørsmålet er vel blant annet om de "dårligst stilte" virkelig får hjelp av systemet.

Nemo sa...

Absolutt, Milton. Det er en annen problemstilling, men også viktig.

Selvsagt er det slik at siden barnetrygden ikke er behovsprøvd, så er den ikke spesiellt godt målrettet. Men som du ser, svært mange (50%) av foreldre anser det slik at de er "avhengige" av den. Nå kan en alltids diskutere hvem som virkelig er avhengig, men at den oppleves som viktig av mange er hevet over enhver tvil.

Med andre ord blir en slik overføring et politisk maktmiddel. Det bør den ikke være, all den tid rammevilkårene i samfunnet bør tilpasses slik at folk har råd til å ha barn i utgangspunktet. Uten at det inngår i en politisk hestehandel.

Men, ja, et annet ankepunkt er at slike ordninger ikke er treffsikre. Nå er det min påstand at de - som del av "stemmekjøping" ikke behøver være det, sett fra politisk hold - men sett ut i fra et rasjonellt utgangspunkt i forhold til korrekt ressursbruk blir jo dette absolutt relevant.

Personlig mener jeg rammevilkårene bør styres via skatteseddelen og ikke via overføringer. At det finnes utgifter ved å ha barn er selvsagt. Slike utgifter må en anse at er en del av samfunnets basisutgifter, hvis en forutsetter at en ønsker en fortsatt populasjon i fremtiden. Slike utgifter bør derfor kunne skrives av på selvangivelsen, for eksempel som et ekstra særfradrag.

For de som fremdeles ikke har råd til å ha barn fordi inntekten i utgangspunktet er for liten - må en anta at dette skyldes at de er uten arbeid - og da ligger løsningen i større tilskudd for barn ved trygd.

Selvsagt gir dette mindre rom for politisk hestehandel via barnetrygd eller kontantstøtte og så videre - men det er også min hensikt og ønske.