Paradime IV - Politisk avmakt og samfunnets rasering

Vi stoler ikke lenger på våre politikere. Norge kommer svært dårlig ut i en analyse fra European Social Survey (ESS). Vi ligger i nedre del av rangeringen, til tross for gode oljetider og til tross for at vi lever i en del av verden som har det godt, og der våre naboland tradisjonellt har velfungerende demokrati.

En kan diskutere hva som er årsaken. Professor i statsvitenskap Ola Listhaug ved NTNU i Trondheim tror for eksempel at det er oljepengene som er problemet. At vi egentlig er dumme nok til å tro at oljepenger som puttes i fond for ikke å øke inflasjonen skal kunne løse alle problemer, og at vi derfor krever at våre politikere skal løse alle samfunnsoppgaver og sy oss puter under armene.

Men det er ikke det som er problemet. Problemet er snarere at våre yrkespolitikere har utviklet en politisk nytale og en symbolpolitikk der enkle løsninger og selvforherligelse inngår som hovedingrediens i budskapet til velgerne. Vi har utviklet en politisk elite som driver sitt eget spill uten omtanke for demokratiet eller velferden til våre borgere. Vi har utviklet en politisk dobbeltmoral som setter dype spor langt inn i vanlige menneskers anstendighet. Vi har utviklet et samfunn som er totalt på villspor i sin ensporede søken etter oljerikdom. Vi har opphøyet mammon til gud. Vi har eksludert store deler av befolkningen fra å delta i rotteracet gjennom vårt krav til effektivitet. Vi har malt oss inn i et hjørne der velferd er blitt en sak for politisk hestehandel. Vi har skapt en monsterstat som gir særfordeler til de rikeste, og vrir næringslivets hovedtyngde over mot de store selskaper med statsgaranti. Hverken velferd eller næring er lenger folkets eiendom.

Og politikken er heller ikke folkets eiendom. At slikt skaper politikerforakt og svekkelse av demokratiet er dog et positivt tegn. Det er en indikasjon på at befolkningen ikke ennå har kapitulert totalt for det udemokratiske partiveldet.

La oss ta et eksempel på råkjøret fra politisk hold. Et råkjør som på vestlandet har resultert i en enn så lenge uorganisert bevegelse på grasrotplan mot sentrale myndigheter, og en opplevelse av å bli overkjørt av østlandet i sak etter sak. Tilbakemeldingene (leserkommentarene) på et portrettintervju av Tore Nordtun (AP) i Stavanger Aftenblad er betegnende i så måte. Det kan synes som om folk flest er drittlei. Og når selv en av Norges mest tannløse og partilogrende politikere kan uttale at -"Jens forstår oss ikke før det er for sent", tror jeg at det stikker langt dypere enn til bare å være et vestnorsk fenomen.

Norge som nasjon er blitt et østlandsdominert liksomdemokrati. At vi har frie valg er ingen definisjon på fritt demokrati. Frie valg holdes også i diktaturstater med èn kandidat. Når de mulige politiske konstellasjoner i Norge bedriver stort sett samme type politikk - forskjellen ligger bare i hvem som skal få særfordeler - så blir det slik at man i desperasjon søker det uprøvde. Et FrP som bare på sin glansede overflate tilbyr alternativer...

DET er FrP koden. Men den godeste Kolberg ville aldri innrømmet det selv over glødende kull.

En eventuell fragmentering av nasjonalstaten som et resultat av denne politikken må ikke ses på som et onde. Snarere tvert imot kan dette være veien til et mer demokratisk samfunn, der avstanden fra velgere til makta blir mindre, og der politisk overstyring langt lettere kan gjennomskues - og viktigere - kan stanses. Slik situasjonen er nå må politiske beslutningsprosedyrer fortone seg som å eksistere i en alternativ virkelighet for folk flest.

La oss ta et eksempel. Borgere av nasjonalstaten må idag i midt-norge betale prisen for at storkapitalen og industrien med statens velsignelse har overstyrt all fornuftig samfunnsplanlegging, og voldtatt allerede presset kraft-infrastruktur. Istedet for å rette opp situasjonen, foretrekker kraft-norge å bygge ut større kapasitet for salg av elektrisk kraft til utlandet.

La oss ta et annet eksempel. I Rogaland har nasjonalstaten lagt ned så godt som all forsvarsvirksomhet - til tross for at regionen er en av norges økonomiske dynamoer. Dette skjer mot lokalpolitikernes vilje. Det planlegges også et dyrt og usikkert prosjekt uten nødvendige økonomiske garantier - Ryfast - et prosjekt som vil gi store deler av Ryfylke bare EN monopolisert utfartsåre - gjennom Stavangers bompengering. Store deler av den berørte befolkningen i Ryfylke er kritiske til prosjektet - både når det gjelder pris og dets monopolisering.

Bompenger er i seg selv en annen problemstilling. I sitt intervju med Aftenbladet innrømmer Tore Nordtun at avgifter er upopulære. – "Folk opplever det som snikskattar. Derfor var det godt at me sette ned passgebyret frå 900 til 450 kroner. Me må gå gjennom avgiftssystemet og kutta ut sånne tullete avgifter som irriterer folk."

Men å sette ned passgebyret er en typisk symbolhandling som alle med vettet i noenlunde behold gjennomskuer. Norge er avgiftsveldets land. Momsen vår er høyest i verden. En betaler avgifter og gebyrer i øst og vest og nord og sør. Det er ikke måte på hvor mange "problemer" politikerne ønsker å løse ved å pålegge oss mer regressive avgifter. Mens vi samtidig har verdens beste forhold for storkapitalen. Mens virkeligheten for svært mange yrkesgrupper idag er at jobb og økonomiske forpliktelser fortoner seg som en byrde, svinger børsspekulantene seg i lysekrona med sjampisen flommende. Den rikeste prosent av befolkningen har aldri vært rikere.

Og det er i for seg ikke det største problemet. Langt verre er det at avgiftsveldet knuser all marginalitet. Det er bare tull å drive noe som helst i Norge idag uten skikkelig stor avkastning. Alt koster så mye, at vi utkonkurrerer oss selv. Og da snakker jeg ikke bare i eksportsammenheng. Vi har for eksempel utkonkurrert de svakeste på arbeidsmarkedet for lenge siden. 10 000 unge er nå uføretrygdet. Hele 2241 nye unge uføretrygdede ble skapt bare det siste året. Skapt? - ja, skapt av vårt samfunns psykologisk utmattende og økonomisk umenneskelige system.

Og den politiske løsning? Alternativt å sparke folk i rævva slik at de slaver i maurtua som gode treller, eller å øke avgiftsnivået enda noen hakk for å spandere på oss enda flere sosionomer og bygge ut NAV som etterslukking for et system i absolutt kollaps. Selv ikke MacGyver med all verdens gaffa tape kan holde dette systemet sammen stort lenger. Og det merker selv ord-sjonglerende stortingspolitikere. Selv om de aldri vil innrømme det.

Problemet oppsummeres meget godt i fadesen med Stavangers bompengering. Stikk i strid med alle lovnader og forutsetninger er ikke veibyggingen kommet et skritt videre siden ekstraskatten ble innført. Vi bygger ikke mer veier enn andre samfunn det er hensiktsmessig å sammenlikne oss med. Nå skal avgiftene fordobles. Fordi kostnadene ved veibygging har fordoblet seg i inflasjons- og avgiftslandet. Vi fortsetter med andre ord en ikke-bærekraftig økonomisk runddans uten å bry oss om problemstillingers årsakssammenheng. Samme problemstilling vil oppstå omkring Ryfast. Hvem skal ha råd til å pendle når prislappen er 400 kroner hver vei?

Og syv av ti vil ha det slik. En må anta at det er de syv av ti som tjener såpass at disse ekstraskattene har liten konsekvens. Mennesker på trygdetiltak til 30 kroner timen ser det nok annerledes.

I mellomtiden tar Norge opp oljereservene sine hurtigere enn noe annet land i forhold til totale reserver. I mellomtiden leker vi at vi alle er oljelottomillionærer. I mellomtiden later vi som om ikke den reelle inflasjonen er skyhøy. I mellomtiden velger potensielle sykepleiere og lærere seg heller en jobb i nordsjøen. I mellomtiden kjøper vi oss god samvittighet for raseringen av jordens miljø ved å kjøpe opp regnskog og å satse på krasjlandinger på månen. I mellomtiden går vi mot et valg i 2009 som ikke vil bety det minste for samfunnets pariakaster uansett utfall.

I want a revolution...