Norge holder menneskerettighetsfanen høyt hevet, og få her på berget er klar over at FN (1) gjentatte ganger har kritisert oss på en rekke punkter. Et av disse ankepunktene er tilgang på boliger og prisnivået på disse.
Et land der tilgangen på boliger i generell (2) standard er for liten vil på uforholdsmessig vis presse de økonomisk svakeste og gjøre det svært vanskelig for lavtlønnede å få tak over hodet.
Norge har en 100% offentlig kontroll på hvilke nye boligfelt som blir utbygget, og systemet favoriserer store utbyggere, som igjen ofte monopoliserer tilgangen på nye boliger til enhver tid. Dette er selvsagt prisdrivende.
Norges olje-økonomi og store offentlige investeringer og forbruk har i mange år pumpet opp inflasjon og prisstigning på blant annet byggematerialer og lønninger. Å bygge blir derfor dyrt, noe som reduserer antallet nye boliger. Resultatet er underskudd på boliger, og boliger som er skreddersydde for å gi høy avkastning for utbygger. Dette er også selvsagt prisdrivende.
Offentlige dokumentavgifter, gebyr og skatter på utbygging er langt over kostpris, og er ren business. Verdens høyeste moms hjelper til. Slikt er selvsagt også prisdrivende.
Problemet er høye bokostnader, og en politisk ønsket (3) situasjon der lavtlønnede, trygdede, sosialklienter og enslige har problemer på boligmarkedet. Mange faller utenom. Resultatet er ofte sykdom og sosiale problemer. Dette går ut over blant annet 70 000 barn som i Norge klassifiseres som fattige. Virkeligheten er snarere at det er foreldrene som er umyndiggjort og fratatt evne til å klare seg selv i systemet.
Løsningen i velferdssystemet er sosiale boliger og bostøtte. Med andre ord, en gjør ingenting med rammebetingelsene, men velger heller å bedrive den sedvanlige overføringspolitikken slik at menneskers evne til selvberging blir eliminert, og en istedet blir avhengig av offentlig hjelp. Alle med selv en overfladisk forståelse for økonomi vil forstå at et marked med slike overføringer vil reagere med å opprettholde prisnivået, fordi staten subsidierer dyre boliger ved å eliminere markedet for billige!
Stavanger Aftenblad refererer i gårsdagens utgave at det finnes 450 på venteliste for sosialbolig i Sør-Rogaland. Dette på toppen av de eksisterende 2600 sosialboliger i distriktet. Situasjonen er lik over hele landet.
Problemstillingen oppstår fordi det er kommunene som skal kjøpe disse sosiale boligene. Kommunene har begrensede midler. De vil gjerne bruke penger på andre prosjekter også. Med andre ord, det ligger i kortene at det finnes begrensede incentiver til å tilby sosiale boliger. Dette går selvsagt ut over de som er fullstendig prisgitt hjelp, og som per definisjon derfor er avhengige av offentlige almisser.
Slik går det når mennesker blir gjort avhengige og fratatt evnen til selvberging. Slik er det med alle velferdsordninger. En er prisgitt byråkratiet og den offentlige økonomi. En er fratatt eiendomsretten over eget liv. Slikt virker sykdomsfremkallende og passiviserende. Virkelig velferd springer ut i fra den enkeltes mulighet til å klare seg i samfunnets jungel, ikke fra samfunnets evne til å overstyre og kontrollere de svakeste. Virkelig velferd finnes der den enkelte eier sin egen velferdsordning.
(1) FN's komite for økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter. Les mer.
(2) Generell standard varierer selvsagt fra land til land - dog må det nevnes at i Norge er en relativt høy minimumsstandard lovpålagt. Det er altså ikke uten videre mulig å bygge billigere boliger.
(3) Subsidiært et utslag av fullstendig inkompetanse og knefall for spekulanter.
Et land der tilgangen på boliger i generell (2) standard er for liten vil på uforholdsmessig vis presse de økonomisk svakeste og gjøre det svært vanskelig for lavtlønnede å få tak over hodet.
Norge har en 100% offentlig kontroll på hvilke nye boligfelt som blir utbygget, og systemet favoriserer store utbyggere, som igjen ofte monopoliserer tilgangen på nye boliger til enhver tid. Dette er selvsagt prisdrivende.
Norges olje-økonomi og store offentlige investeringer og forbruk har i mange år pumpet opp inflasjon og prisstigning på blant annet byggematerialer og lønninger. Å bygge blir derfor dyrt, noe som reduserer antallet nye boliger. Resultatet er underskudd på boliger, og boliger som er skreddersydde for å gi høy avkastning for utbygger. Dette er også selvsagt prisdrivende.
Offentlige dokumentavgifter, gebyr og skatter på utbygging er langt over kostpris, og er ren business. Verdens høyeste moms hjelper til. Slikt er selvsagt også prisdrivende.
Problemet er høye bokostnader, og en politisk ønsket (3) situasjon der lavtlønnede, trygdede, sosialklienter og enslige har problemer på boligmarkedet. Mange faller utenom. Resultatet er ofte sykdom og sosiale problemer. Dette går ut over blant annet 70 000 barn som i Norge klassifiseres som fattige. Virkeligheten er snarere at det er foreldrene som er umyndiggjort og fratatt evne til å klare seg selv i systemet.
Løsningen i velferdssystemet er sosiale boliger og bostøtte. Med andre ord, en gjør ingenting med rammebetingelsene, men velger heller å bedrive den sedvanlige overføringspolitikken slik at menneskers evne til selvberging blir eliminert, og en istedet blir avhengig av offentlig hjelp. Alle med selv en overfladisk forståelse for økonomi vil forstå at et marked med slike overføringer vil reagere med å opprettholde prisnivået, fordi staten subsidierer dyre boliger ved å eliminere markedet for billige!
Stavanger Aftenblad refererer i gårsdagens utgave at det finnes 450 på venteliste for sosialbolig i Sør-Rogaland. Dette på toppen av de eksisterende 2600 sosialboliger i distriktet. Situasjonen er lik over hele landet.
Problemstillingen oppstår fordi det er kommunene som skal kjøpe disse sosiale boligene. Kommunene har begrensede midler. De vil gjerne bruke penger på andre prosjekter også. Med andre ord, det ligger i kortene at det finnes begrensede incentiver til å tilby sosiale boliger. Dette går selvsagt ut over de som er fullstendig prisgitt hjelp, og som per definisjon derfor er avhengige av offentlige almisser.
Slik går det når mennesker blir gjort avhengige og fratatt evnen til selvberging. Slik er det med alle velferdsordninger. En er prisgitt byråkratiet og den offentlige økonomi. En er fratatt eiendomsretten over eget liv. Slikt virker sykdomsfremkallende og passiviserende. Virkelig velferd springer ut i fra den enkeltes mulighet til å klare seg i samfunnets jungel, ikke fra samfunnets evne til å overstyre og kontrollere de svakeste. Virkelig velferd finnes der den enkelte eier sin egen velferdsordning.
(1) FN's komite for økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter. Les mer.
(2) Generell standard varierer selvsagt fra land til land - dog må det nevnes at i Norge er en relativt høy minimumsstandard lovpålagt. Det er altså ikke uten videre mulig å bygge billigere boliger.
(3) Subsidiært et utslag av fullstendig inkompetanse og knefall for spekulanter.
7 kommentarer:
Nå er det vel flere ting å si om offentlig boligpolitikk, som også handler om ren profitt i våre dager. Jeg sakser fra hjemmesiden til Ivar Johansen, fra en artikkel som har stått i Klassekampen:
"I 2005 fant Helse- og velferdsetaten det udekkede behovet for kommunale boliger i Oslo til å være på rundt 620 boliger. Året etter ønsket byrådet å selge leiligheter for vel 600 millioner kroner, mens de i valgåret 2007 vedtok å begrense seg til salg av kommunale boliger for 50 millioner kroner. Årsberetningene til det kommunale boligselskapet Boligbygg viser at kommunen disponerte 325 leiligheter færre ved utgangen av 2007 enn i 2005."
http://www.ivarjohansen.no/temaer/sosialpolitikk/
46-sosialpolitikk/1335-uten-bolig.html
bare det å kalle det sosialboliger blir feil. Å si at det er stigmatiserende er en gedigen underdrivelse. At det er overhodet er behov for dem blir veldig feil.
Sigrun,
Interessant, og takk for lenke. Ja, det er ikke overraskende at slike systemer handler om å skape lommer av "alternativ" økonomi innad i systemet, for å skape profitt.
Og igjen ser vi "velferdssamfunnet" i aksjon. En må kjempe, trygle og be for å få lovpålagte rettigheter.
Selvsagt så bør hele systemet med politiker/byråkratstyrt tildelig stanses. det koster i administrasjon, og skaper en stat i staten. Med masse småkonger.
Skal en tildele rett til bolig får en betale det en bolig på det åpne markedet er verdt. Ved å gi den enkelte råderett over pengene og investeringene selv. Punktum.
Kun mennesker som er så syke at de ikke kan administrere seg selv bør selvsagt settes under administrasjon av vårt kyniske system.
Amos,
Ja, ordet sosialbolig er betegnende for hele tankegangen. Årsaken til at jeg bruker det er ganske enkelt at slikt navn har det fått. I seg selv et bevis på hele den stigmatiserende og undertrykkende tankegangen til systemet.
Hele konseptet skulle som nevnt utryddes. Enten får en ha velferd som kan kjøpe reell velferd i form av bolig og mat, eller så får man la vær. Å sette mennesker under administrasjon mens man forventer takk er ikke det jeg kaller velferd.
Samfunnet burde heller søke å skape levelige forhold. Det mislykkes man i, og det er lettere og mer oppbyggende for det offentlige byråkrati - som lever som en kreftsvulst på samfunnet - å skape mer arbeid for seg selv slik at en kan fremstå som gode samaritanere. Om mennesker går til grunne i sitt fangeskap er uvesentlig.
Å være byråkrat er ett relativt behagelig og godt betalt yrke.
Jo mer jeg får greie på om den generelle kjiphet som råder for *vanlige* arbeidere i landet, så innser jeg med stadig større sikkerhet at norgesbyråkratene vil kjempe med nebb og klør for å beholde sine stillinger; fjernt i fra det ordinære arbeiderhelvede som andre nordmenn må plages med og lide i.
Arbeiderlivet er kjipt som faen.
Bare sorgen egentlig, og jeg forstår godt byråkratenes motiv for å ville gjemme seg bort i fra vanlig produktivt arbeid.
Men bør vi la dem få lov til det?
Sett dem i jobb sier nå jeg.
Gjerne på sykehjem.
Gringo,
Ja, vi er ikke kommet lenger i vår utvikling av "velferden" enn at arbeideren ennå bærer verden på sine skuldre. Mennesker blir utslitt, men skal sparkes i rævva for å yte mer.
Og byråkratiet er del av statsmakten som skal gjøre sparkinga.
Mesteparten av byråkratiet burde legges ned, byråkratene skulle gjøre ærlig arbeid, og alle skulle arbeide mindre, ikke mer.
Tenk på de midler en kunne spart ved å nedlegge mesteparten av byråkratiet! Disse ressursene burde ikke gå i "pensjonsfond utland", men heller deles ut over befolkningen skattefritt i form av mindre press, mindre arbeid.
Revolusjonen består ikke bare av et skifte av makt - men i et skifte av eiendomsretten til eget liv og arbeid. Den eies nemlig ikke av den enkelte arbeider nå - like lite som den har gjort før.
Jeg er så innmari lei av å flytte! Lei av å bo avhengig av andres goodwill. Som leietaker har man ingenting man skulle ha sagt. Leieboerforeningen er opprettet fordi noen behøvde arbeidsplasser, ikke for å hjelpe medlemmene. Høyre er visst det eneste partiet som mener noe så fornuftig som at alle og enhver skulle få eie sin egen bolig. Det er det eneste fornuftige forslaget/målet det partiet har for folk på offentlige stønadsordninger! Amen
Viktor,
Ja, det er problemet! Det blir å leve på andres goodwill og uten å ha medbestemmelse i eget liv på svært mange områder!
Det morsomme er at det en gang var Arbeiderpartiet som hadde visjonen om at alle skulle eie sin egen bolig. Men den visjonen, sammen med så mye annet, er visst bare gårsdagens tankegods for kapitalist-sosialistene.
Legg inn en kommentar