fredag, januar 11, 2008

Veiprising og tvang


Samferdselsminister Navarsete åpner nå for å tvangsinføre rushtidsavgift i byene. Jeg er redd dette er et spill for galleriet som før, og at formålet ikke er å redusere biltrafikk, men å ta inn mer skatt.

For å bevise at så ikke er tilfelle, bør bilkjøring i aktuelle tidspunkt enten forbys - eller så bør avgiften settes så høyt at det i praksis ikke blir mulig å kjøre i disse tidsrommene. Ellers så blir denne avgiften som før - en avgift som de fleste ser det nødvendig å betale - og som i utgangspunktet er med på å skape et økonomisk klasseskille i samfunnet. En direktør som skal levere barna i barnehagen før jobb bør ikke ha et økonomisk fortrinn fremfor en som arbeider på minstelønn. Kortene bør ikke i enda større grad merkes og skjevfordeles i favør de rikeste. Et annet moment er at for lave avgifter ikke har noen effekt. Det har vi sett for eksempel i Stavanger, der borgerne i utgangspunktet ble lovet rushtidsavgift via bompengeringen - men der ordningen raskt ble en fiskal avgift med døgnbetaling inkludert helgene - og der en sliter med like store bilkøer som før.

Politikernes troverdighet i slike saker er null eller mindre enn null. Jeg vil gå så langt som å si at når det gjelder beskatning så er politikeres troverdighet lik et sort hull som suger til seg alt det kommer i nærheten av - inkludert troverdighet - og for den saks skyld verdighet.

En for liten avgift fører uansett ikke med seg annet enn et større press på lønninger - og det presset er allerede altfor stort i Norge. Slikt spiller uansett i disfavør av lavtlønnede. At lavtlønnede i det hele tatt gidder jobbe i byer- med det prisnivå som eksisterer - er uansett over min forstand. La de høytlønnede ta drittjobbene selv, er min parole. Slav ikke for systemet.

La oss håpe på bilforbud subsidiært avgifter på nivå minimum 10 000 kroner dagen. Det vil fremtvinge at byene samtidig tvinges til å satse kollektivt. Alternativet er like dårlige kollektivtilbud som før - etter at alt bullshitten har lagt seg - og (enda) en fiskal avgift på å komme på jobb.

På den annen side så tror folk flest fremdeles tydeligvis på julenissen, og det skulle ikke forundre meg om en godtar økte skatter sånn uten videre.

Uavhengig av effekten av rushtidsavgift så er konklusjonen uansett denne: Vi lever i et diktatur. Kommunenes handlefrihet er lik null i utgangspunktet på grunn av den økonomiske fordelingspolitikken. Når det nå åpnes for tvangsinnføring av politikk (noe som egentlig har eksistert lenge) er lokaldemokratiet uansett dødt og maktesløst, og jeg foreslår at vi vedtar dette nedlagt for å spare penger. Så får den norske stat AS flere hundretalls millioner ekstra å putte i aksjer. Og vi andre kan spille Keno og håpe på bedre tider.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Når det gjelder rushtidsavgift så HAR vi faktisk gode empiriske bevis fra andre land på at rushtidsavgift virker som bare fy (Stockholm, Singapore, London), så vidt jeg har forstått. I Stockholm ble det i en folkeavstemning flertall for å gjøre en prøveordning med rushtidsavgift permanent. Gjennom køprising kan man få trafikantene til å ta innover seg kostnadene de påfører andre trafikanter. Da øker det samfunnsøkonomiske overskuddet. Det er ren og skjær fornuft, slik jeg ser det. Miljøgevinsten kommer i tillegg.

De med lav inntekt kjører stort sett buss, og blir ikke rammet av en slik avgift. Erfaringene fra Stockholm viser at det er høyinntektsgruppene som berøres av køprising, og som står for størstedelen av innbetalingene. Bilkjøring mot sentrum i rushtid er ikkw noen typisk aktivitet blant samfunnets underprivilegerte – snarere tvert imot. Og uansett om det ikke er sånn, så er veiprising er en dårlig måte å drive fordelingspolitkk på. Å bedre kårene for fattige kan og bør gjøres på andre måter.

Jeg er usikker på om jeg mener det er riktig at regjeringen skal tvangsinnføre køprising.

Nemo sa...

Jeg sier vel egentlig ikke at rushtidsavgift aldri virker. Selvsagt virker det hvis kostnadene blir høye nok og hvis alternativene er gode nok. Men de eksemplene du nevner er ikke i seg selv et bevis på at avgifter fungerer bra.

Uheldigvis er problemene etterhvert blitt større i London etter rushtidsavgiften ble introdusert.

http://www.thisislondon.co.uk/standard/article-23419705-details/Rush-hour%20is%20slower%20than%20before%20C-charge/article.do?expand=true

Et annet poeng er at Stockolm også satte inn 200 nye busser og gjorde andre forbedringer på kllektivsiden. Singapore gjorde også massive investeringer i kollektivtransport. Poenget er at slikt gjør en ikke i Norge.

Jeg kjenner best forholdene i Stavanger - men har vært innom de fleste storbyer. Norge ligger på jumboplass i satsing på kollektivtrafikk i forhold til vår rikdom. Stavanger har et kollektivtransport system som ligger totalt i ruiner fordi det ikke er investert nok.

En bør derfor heller snakke om forbedring av kollektivsystemer før en i det hele tatt tenker på avgifter. Avgifter er enkle å innføre - tilbud tydeligvis vanskeligere å forbedre.

Jeg er imot den holdning som gjennomsyrer dette landet - påbud - avgifter og får ikke lov - holdning. Det er ikke nok. Men det er selvsagt lettvindt å tro at påbud og avgifter løser hele verdens problemer.

At de med lav inntekt stort sett kjører buss er sikkert riktig. Og det beviser jo i så fall at jeg har rett når jeg sier at større avgifter gir et klasseskille. Som du ser er det svært mange som er "rike nok" til å kjøre bil uansett. Skal avgifter ha effekt må de altså være vesentlig høyere enn det som er vanlig å innføre, og sementere sette klasseskillet for godt.

Mitt syn er at veiprising er bare en av mange regressive avgifter som er med på å sementere klasseskillet i Norge, og gjøre det stadig vanskeligere å følge med økonomisk for de lavtlønnede. Nå er sikkert ikke veiprising den viktigste problemstillingen i så måte - men det er lett å ikke se problemene når en selv ikke har problemer med å betale.

Slik rushtidsavgiften i Stavanger ble omgjort til en 24/7 avgift gir meg uansett liten tiltro til myndighetene. Avgiftsnivået er allerede høyt, men løsningene på samfunnets problemer sitter fremdeles langt inne.