torsdag, januar 24, 2008

Sosialistparadis?


De moderne sosialistene fornekter seg ikke. Kontroll over enkeltindividet og kortslutning av alle markedskrefter er som alltid målet - selv om slikt historisk sett har vist seg å være en evig kamp for å opprettholde en fornuftig bruk av ressurser. Planøkonomi er vanskelig. Men er selvsagt et hovedfundament i kampen om å legge makten i hendene på politiker-pampene og bort fra folket.

Klima og miljø er blitt et godt dekke for denne strategien. Et samfunn basert utelukkende på involuntære fellesløsninger er en våt drøm for enhver ekte sosialist og alle våpen tas i bruk. Inkludert nytale - der en sier noe annet enn en mener. En god strategi forsåvidt - i og med at det ser ut til å virke.

Vi skal kjøre buss fordi det er miljøvennlig. Drit i at staten ved sine engasjement både i fossilenergibransjen og annen forurensende industri er den verste i klassen og gir utslippstillatelser over en lav sko. DU er synderen. Og som avlat skal du tvinges til å kjøre buss.

Buss og andre kollektive transportmidler er fine de. Men fortrinnsvis når du selv kan bestemme om du skal bruke dem. I det hele tatt er det en forutsetning at en i et fritt samfunn kan bestemme noe selv. Når en skal på do. Når en skal ta buss eller trikk. Ikke tro på propagandaen om at folk elsker bil slik at de frivillig sitter en time ekstra i kø per dag bare for å få DEN rusen. Common sense tilsier at hvis så mange bruker bil med så store ulemper - så er alternativene enda verre.

Men det ser en bort i fra. Fordi i sosialistisk tankegang er det ønsker og tanker som er virkelige og verden som er uvirkelig.

Avgifter. Skatter. Mer avgifter og skatter. Hvis slikt fungerte ville det på et eller annet tidspunkt kanskje vise seg at det samlede skattetrykket ble høyt nok til å skape det sosialistiske utopia. Men det skjer ikke. Så øker en skattene igjen. I blind tro på at DENNE gangen funker det. Helt sikkert.

Tidligere har det kommet forslag om å ha parkeringsavgift hos den enkelte. Hjemme i hagen. Nå snakker en om parkeringsavgift hos arbeidsgiver. Som om Staten er den eneherskende eiendomshai som kan kreve betaling hvor den vil. Og det er sant. At staten er blitt den eneherskende eiendomshai altså. Privat eiendomsrett eksisterer ikke. En kan ikke bruke sin eiendom slik en vil selv innen lovens rammer.

Det er ikke slik det burde være. En fornuftig og rasjonell bruk av ressursene krever at eier kan disponere sin eiendom slik han vil. Det finnes et hav av litteratur om emnet. Litteratur som selvsagt ikke er pensum hos Sosialiststaten Norge AS.

Fordi sosialistene ønsker at alle skal være like og ha det bra. Og ønsker en hardt nok så går alt greit. Tror en.

Virkeligheten er en annen. Vi lever i et land der 50% av næringslivet kontrolleres av staten. Vi lever i et land der næringslivet nesten per definisjon ikke kan konkurrere uten statsstøtte eller spesialkonsesjoner. Og der største "verdiskapning" on-shore er byråkratiets papirflytting.

Vel vitende om at det moderne samfunnet ikke kan klare seg uten personbilen økes skattene med det som utgangspunkt at folk stort sett kjører som før. Derfor ser vi bare skrittvis og liten satsing på kollektivtransport. Bussene er fulle om morgenen. standing room only. Det er dette vi får når Storebror kontrollerer markedet. Privattaxi er ulovlig. Fordi det ordinære markedet skal konsesjonsreguleres. Drit i om det er drosjekø til langt bort i neste kvartal.

Distriktene er en klamp om foten. Alle burde bo i by i knøttsmå leiligheter og ha det like jævlig og være gode maur i tua. Dette er intensjonen og sosialismens mål. Ikke? Men hvorfor stiller en inn siktet mot et slikt samfunn da? Bare de aller største pampene kan kjøpe seg fri fra dette systemet. Og systemet skal helst velge hvem pampene er. Ikke basert på dyktighet. Dyktighet er en synd. Middelmådighet er tingen. Derfor vil en for eksempel registrere småbarnas utvikling fra førskolealder og til sin død for å finne argumenter for mer tiltak og mer offentlig kontroll av individet. Alt med gode hensikter, naturligvis. Maur er vi og enda mer maurete skal vi bli.

Slik skal vi fanges av gulrot og pisk. Vår eksistens skal finansieres av staten. Det betyr høy skatt og store overføringer. Kontroll. Avvik skattlegges enda mer. Kontroll. Tiltak iverksettes mot problemstillinger av et stadig voksende byråkrati. Kontroll. Et slikt system er avhengig av stadige kriser. Pengemangel i kommunal sektor. Underskudd i helsevesenet. Om arbeidsledigheten går ned må en fokusere på antallet trygdede istedet. Offentlige bygg må forfalle til tross for en gigantisk pengebinge. Klimasaken er en god krise å bygge videre på fremfor å løse. En må ha indre fiender - eller skape dem. En må ha argumenter for å skattlegge enda mer - kontrollere enda mer. En må produsere problemstillinger for å kunne ha gode hensikter med å rette slikt opp. Utopia er aldri innen rekkevidde.

Andre har et ønske om at mennesket skal være viktigere enn staten. At staten gjerne skal få drifte fellesløsninger - men i så fall være menneskets tjener, ikke hersker. Naive som vi er.

Som den engang nødvendige motvekt til kapitalismen har pendelen fått svinge fritt til det andre ytterpunktet. All eiendom var engang per definisjon i hendene på en enehersker. Kapitalismen delte eiendommen ut til flere, men var i utgangspunktet en videreføring av prinsippet om en adel beskyttet av en enehersende stat. Dette skapte som kjent også store klasseskiller - kanskje først og fremst fordi samfunnet i utgangspunktet var klassedelt - kapitalen var i stor grad allerede skjevfordelt. Sosialismen skaper tilsynelatende bare en klasse. Den underdanige. Men i virkeligheten er det selvsagt også her en overklasse. Og den overklassen er nå som alltid staten. Det vil si - de som staten gir sin gunst. Statens menn er både bukken og havresekken. Lite er med andre ord forandret.

Det er på tide at Atlas* ristet seg. Og Atlas er deg og meg. Ikke bare de anerkjente geniene - enerene - for vi er alle enere på hver vår måte. Og statens makt er på våre skuldre.

*Dette spiller selvsagt på Ayn Rands roman "Atlas Shrugged" - der et tema er at intellektuelle individualister er en bærebjelke i samfunnet. Jeg mener Rand har rett, men vil trekke dette enda lenger. Alle yrkesgrupper og mennesker bidrar best - og viktigere - realiserer sine egne evner og ønsker både intellektuellt og ved ren arbeidskraft så lenge en følger sin egen vei. Hvor går samfunnet hvis ingen gjorde de "skitne" eller underbetalte jobbene? - ingen bør reduseres til "kogs in the machine". Individuell velferd er mer knyttet til personlig integritet og verdighet enn et statskontrollert sikkerhetsnett. Eller for den saks skyld en kapitalistisk "gutteklubben grei".

If the State takes the power of disposal from the owner piecemeal, by extending its influence over production; if its power to determine what direction production shall take and what kind of production there shall be, is increased, then the owner is left at last with nothing except the empty name of ownership, and property has passed into the hands of the State. Ludvig von Mises, Socialism: An Economic and Sociological Analysis, 1981.

Democracy is a device that ensures we shall be governed no better than we deserve. George Bernard Shaw.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Rett fra levra! Med mange gode poenger

Nemo sa...

Satt på spissen kanskje. Men er det ikke slik? Kampen mot utnyttelse av kapitalkreftene er jo for lengst blitt erstattet med kampen om å utnytte kapitalen - inkludert menneskelig kapital.

"I mot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned..."

;O)