Ineffektiv effektivitet

Norske leger er nå så effektive at det går på bekostning av blant annet opplæringen av legestudenter.

Vi som er kronisk syke har vært klar over denne problemstillingen lenge. Et legebesøk er ikke mer enn et kvarter langt, derav går ofte fem minutter eller mer med til å føre inn data i journalen. På denne måten blir pasientens møte med legen ofte svært fragmentert, og dette tydeligjøres spesiellt ved kroniske tilstander. Med et slikt "effektivt" tidsskjema blir det vanskelig for både pasient og lege å sette ting inn i sammenheng, fokus blir "akkurat nå".

Det hjelper heller ikke at de fleste leger utover dagen er både en halv og hel- time forsinket i forhold til "skjema". Selv den beste lege kan gi et noe uryddig inntrykk ved et så stort tidspress. Og mange pasienter vil være svært vare for det de kan oppfatte som å ikke bli tatt seriøst.

Problemstillingen gjøres ikke bedre av at svært mange leger benytter seg av det såkalte SOAP opplegget for pasientjournal. S: Subjective (pasientens egenvurdering), O: Objective (legens objektive funn), A: Assessment (testresultater, legens konklusjon og diagnoser), P: Plan (behandlingsplan, legemidler, behandlingsopplegg). Slike pasientjournaler er notorisk vanskelige å trekke ut informasjon fra. De fungerer svært bra "akkurat nå", men gir dårlig hjelp til å se en helhet.

Nå er det viktig å forstå at slikt er en systemfeil, og uavhengig av legens dyktighet eller ØNSKE om å ta seg godt av pasienten. Det blir, under et slikt regime, også lite givende for en pasient å ta kontakt med fastlege i forhold til kroniske lidelser. Lite skjer, lite tid blir viet de EGENTLIGE problemer ved kroniske lidelser, nettopp det at de ER kroniske. En forkjølelse er i seg selv en bagatell, en stadig gjentakende eller kronisk "forkjølelse" blir derimot et alvorlig helseproblem, som ikke kan løses av fastlege, men som må løses ved bruk av spesialist. Slikt kan ta pasient lang tid å forstå. Hvis ikke fastlegen umiddelbart reagerer med bruk av spesialist, risikerer en at kroniske plager initiellt blir sett på som en rekke mindre viktige plager fordelt over tid.

Nå ser en altså en utvikling der effektiviteten går på bekostning av nettopp legers utdannelse i det å være i kontakt med pasientene. Dette er en farlig utvikling. Det å bli møtt med respekt og forståelse hos legen er i seg selv helsebringende. Vi risikerer i stadig større grad et samfunn der helhetsbildet av pasientens helse ignoreres av mangel på tid og innsikt.

Dette er ikke effektivt. Det er så ineffektivt som det kan bli. Pasienter risikerer at det tar lengre tid før en får oversikt over helsesituasjonen, og det er diagnostisering og eventuell behandling av pasient som er det viktige for helsevesenets effektivitet, IKKE hvor liten tid en lege bruker på hvert enkelt pasientmøte.

I am the Walrus Goo Goo Goo Joob

Det blir ingenting av utjevningen av nettleiepris i Norge. Det er forsåvidt helt ok, fordi det må ha vært en utopi å i det hele tatt kunne tro at det kunne la seg gjøre. Enoksen selv kommer med gode motargumenter: Det er nærmest en naturgitt forutsetning. Noen områder er dyre å bygge ut, og vi har et mangfold av e-verk i hele landet. En måte å gjøre det på, er som med posten, å ha ett e-verk i hele landet, men det tror jeg ikke innbyggerne i norge er interessert i.

"Det er nærmest en naturgitt forutsetning". Med andre ord var de rødgrønne enten ruset av valgseieren eller på illegale substanser da de antok dette lot seg gjøre.

At Enoksen nå så kraftig kan argumentere MOT sine egne forslag, illustrerer ikke bare hvor godt politikere lyver. Det illustrerer hvor lite de er i kontakt med virkeligheten. Norge er styrt av en gjeng teoretikere som tror politisk styring kan implementeres ut i fra ønsker. Fakta er irrelevante. Virkelighetens verden banker ikke på døren deres før tiltak skal settes ut i livet.

Heldigvis for sin egen samvittighet og sjelefred ser de overhodet ingen skam eller anger forbundet med å gå tilbake på løfter. Alt er en lek. Velgere er til før å holdes for narr. Det er lov å lyve når man er politiker. Det er faktisk så lov at en lett kan snu kappen og argumentere MOT det en før var FOR.

DET er problemet, ikke om nettleien blir forandret eller ei. Så lenge den styres av en monopolistisk mafia, er det kosmetiske uten betydning. Det store problemet er inkompetansen på toppen.

Kynisme til Jul

I Stavanger kommune var det engang et konditori. Et lite, koselig, privateid konditori. Drevet av Colette Gillibert på 53 år.

Colette er nå syk. Drevet ut i fattigdom, avhengig av sosialhjelp. I følge eget utsagn i Rogalands Avis ser hun ikke lenger noen lyspunkt i tilværelsen.

Colette gikk ikke konkurs, hun ble drevet inn i konkursen. Og hennes brøde var at hun ikke hadde ressurser, var ikke viktig nok, til å bli tatt på alvor av kommunen.

For kommunen har på grunn av gravearbeider ødelagt adkomsten til konditoriet. Og som kjent, en behøver fysisk adkomst til et konditori for å handle der. Kommunen har prioritert et leilighetsprosjekt på Holmen. Dette prosjektet i hundremillionersklassen er viktigere enn en enkeltskjebne. Hverken kommunen eller utbygger har sett det nødvendig å ta hensyn til Collettes bakeri. Hun er uviktig. Ingen konsekvensanalyse ble foretatt. Ingen erstatning er diskutert. Dette er verre enn ekspropriasjon. Dette er ren overkjøring. Et privat prosjekt har, med loven i hånd, fått overkjøre et annet. Kapitalkreftene og de kommunale pampene har drept en god persons levebrød, forvist en medborger til sosialen, og drevet henne ut i depresjoner og nød. Siden mai i år har konditoriet vært stengt, og ifølge kommunen vil gravearbeidene ta enda et år.

Ikke engang juletre er å finne hjemme hos Colette og hennes sønn i år.

Colette har forsøkt å få nytt arbeid, men ikke lykkes. Terskelen i Norge er satt høyt. 53 år er mer enn noen vil satse på i Norge. Effektivitetskravet er enormt.

Ordfører i Stavanger, Leif Johan Sevland (H) synes ikke situasjonen er hyggelig.

Ikke hyggelig!? Er mannen gal? Går han på stoff?

"Det er veldig vondt og trist å høre at hun er kommet i en så vanskelig situasjon", sier han. "Kommunen har "behandlet hennes sak" (hva nå det kan bety), men kan intet gjøre fordi byggingen er offentlig godkjent".

Og en offentlig godkjenning betyr som kjent at enkeltindivider er null verdt. Mindre enn null. Selv kriminelle har større rettigheter. Selv kriminelle får julemiddag og varme rom.

Slik er virkeligheten. Systemet overkjører deg hvis det får sjansen. Uten medlidenhet. Uten anger. Uten følelser. Og systemets lakeier har heller ingen medlidenhet. Ingen anger. Ingen følelser.

Gudbedre om ordføreren eller andre beslutningstakere måtte ta menneskelige hensyn! Hvor vanskelig ville det ikke da bli å styre? Gudbedre om de måtte slite med dårlig samvittighet! Spesiellt nå, i julen!

Så, gå tilbake til julemiddagen. Glem Colette og hennes bakeri. Fortsett å tro at "verdens beste land" faktisk respekterer både deg og meg. Glem at sosialklienter og trygdede har en forhistorie. Alle som en. Så kan vi alle stemme i "Deilig er Jorden" og gå i kirken og snakke om fred på jorden, medmenneskelighet og slikt og fortsette vårt hykleri. Og være så pene og pyntelige atte... Det er, tross alt, mest behagelig. Og man skal jo ha det behagelig til jul?

Bakvendtlandet og kynismen!

I bakvendtlandet Norge premieres de bedriftene som overhodet ikke tar ansvar. Selskaper som for eksempel ConocoPhillips, som i sine kommentarer til de sykdomsrammede oljearbeiderne presterer å si ting som "sykehusene må ta ansvar for de syke", får operere som de vil, uten at samfunnet reagerer. Løgn og bedrag og forfalskede måleresultater blir godtatt av systemet, helsepersonell som kritiserer blir oversett. Er det da rart at ting blir som de blir? Statoil har jo også absolutt sine svin på skogen, og en kan ikke annet enn å anta at dette farger Stortingets holdninger. En er svært opptatt av å kritisere trygdede, men snakker ALDRI om årsakene til at mange er trygdet i Norge.

Denne dobbeltmoralen blir ikke bedre av at systemet nå skal prøve å tvinge svært syke mennesker inn i arbeid. Ifølge Bjarne Håkon Hanssen er veien ut av fattigdom gjennom arbeid. En hul trøst for de som er så skadd av tidligere arbeid at de ikke har nok restarbeidsevne igjen. Alikevel skal de altså piskes ut i arbeid, eller akseptere samfunnets laveste satser for trygd. Nekter en å akseptere NAV's press om aktivitet, risikerer en regelrett å bli kastet over på sosialtrygd.

Dette altså istedet for å gjøre de ansvarlige ansvarlige!

Blant annet nordsjødykkere og oljearbeidere har lenge kjempet mot systemet. De fleste har endt opp på trygd. Med de økonomiske konsekvenser det medfører.

Min egen situasjon er at jeg gjennom tretten år kjørte sopemaskin, først for et privat selskap, deretter for Stavanger kommune. I begynnelsen var dette før en virkelig ble observant på Helse, Miljø og Sikkerhet. Før en ante omfanget av mulige skadevirkninger. Daglig eksponering av finstøv, hydraulikkdamp og dieseldamp gjorde meg etterhvert så syk at jeg ofte måtte spy under arbeid.

Svimmelhet, sviktende hukommelse, tretthet og hodepine ble etterhvert en del av arbeidsdagen. Manglende forståelse hos arbeidsgiver illustreres best ved at samtlige maskinførere hos kommunen ba om å få innstallert overtrykksvifte for friskluft i maskinene, men ble avfeid med at "dørene lekket i pakningene, så det var umulig å oppnå noe særlig overtrykk". Noe som illustrerer det dårlige nivået på materiellet, men også en faglig inkompetanse hos HMS personellet. Hele problemstillingen ligger jo i nettop slike lekkasjer, som selvfølgelig kan fikses.

Vi hadde en HMS gjennomgang av maskinene, og det ble konkludert med at maskinene behøvde et ekstra varsellys, fordi det eksisterende hadde en blindsone på noen få grader. Med andre ord en minutiøs oppfølging av ett sett regelverk, en total neglisjering av arbeidsmiljøet for de ansatte. En overtrykksvifte hadde kostet en fire-fem tusen per maskin...

Til slutt ble det for mye. Jeg måtte slutte. Det var enten det, eller å bukke under for helsa. Jeg hadde på det tidspunktet fått diagnosen KOLS. Tretthetsymptomer, osv, var det ingen lege som ville diskutere på det tidspunktet.

Jeg antok at jeg kunne få hjelp av Aetat til å orientere med i paragrafjungelen, men en forespørsel der endte i at saksbehandleren spurte om jeg kunne fylle ut meldekort. Da jeg svarte bekreftende, fikk jeg beskjeden "så får du gå hjem og fylle det ut".

!!!

På dette tidspunktet var jeg så syk at jeg ikke orket annet enn å gjøre nettopp det.

Etter en tid oppsøkte jeg igjen legen som hadde diagnostisert KOLS. Jeg håpet å kunne få en utvidet vurdering, da jeg jo hadde andre symptomer som ikke var diagnostisert. Svaret denne gang var at KOLS'en kanskje var medfødt, og at det sikkert ikke var så farlig!

Dengang, og idag, er jeg uhyre utsatt for forkjølelse. Det går nesten alltid over i noe på grensen til lungebetennelse. Jeg tåler ikke kjemikalier i luften, jeg sliter med slim i lungene, hodepine og generell tretthet. Av og til kaster jeg opp slim. Noen dager orker jeg knapt å stå opp. Uten en skikkelig diagnose fra eksperthold var det selvsagt dengang umulig å få hjelp videre. Nå skal det nevnes at min fastlege aldri har tvilt på min faktiske tilstand, og det er sannsynligvis årsaken til at jeg idag er i live. Det tok ikke lang tid i dette systemet før depresjoner gjorde seg gjeldende. Det er begrenset hvor lenge en kan stange hodet i veggen uten følgeskader....

Det har tatt syv år!!! å få presset igjennom en ny undersøkelse. Uttalelsen denne gang går på at jeg absolutt oppfyller kravene til en vurdering på arbeidsmedisinsk avdeling på Haukeland. Jeg har ennå ikke fått inkallelse, men ventetiden er visstnok opptil et halvt år.

Det skal nevnes at legen som i praksis blokkerte videre undersøkelser var samme lege som Stavanger kommune sendte meg til.

Det skal også nevnes at etter jeg sluttet, foretok Stavanger kommune målinger av innemiljøet i maskinene. Ifølge mine tidligere arbeidskamerater mens maskinen stod stille på ett sted, og en dag det regnet (mindre støv). Kort tid etter at jeg sluttet kjøpte Stavanger kommune også inn ny, og sterkt forbedret maskin, til tross for at de få måneder i forveien hevdet at de ikke så noen grunn til nettopp det, til tross for sjåførenes klager.

Så...I bakvendtlandet Norge er det altså mitt ansvar å gå runden med forsikringselskaper, advokater, leger, aetat og trygdekontor, mens det til nå har vært som å kjempe mot en fiende. En fiende tusen ganger sterkere enn meg selv. Og som har som sitt ytterste mål, ikke å gjøre meg frisk, men å sparke meg i rævva for ikke å være i arbeid.

God Jul! Ikke stol på systemet. Er du i en utsatt jobbsituasjon, ta kontakt med advokat FØR du kontakter lege! Det kan svare seg.

I bakvendtland.

Bakvendtland!

Regjeringen, fullt i tråd med min bakvendtland hypotese, straffer arbeidsgivere og arbeidstakere som forsøker å oppfylle IA avtalen. At arbeidsgivere tar ansvar og betaler behandlingsopplegg, vil en ikke vite noe av i kommunistlandet Norge. Antakelig fordi en da tar snarveien utenfor statens kontroll. Det er for Stoltenberg og co bedre med utilstrekkelige og ineffektive offentlige systemer enn privat engasjement.

Ellers skulle en tro at all sutringen om sykdom og trygd skulle borge for at privat initiativ for å motvirke dette ble mottatt med åpne armer. Men ikke i bakvendtland. En skulle også tro at siden mye av sykdommen faktisk skyldes den moderne verdens hang til "umenneskelig" (i betydningen sykdomsfremkallende) arbeidsliv, så skulle initiativ til at nettopp skaperne av sykdommen tok ansvar applauderes.

Ikke i bakvendland!

Nei, her er det langt kjekkere å mobbe de syke. Jevnfør Bjarne Håkon Hanssens løsninger.

I bakvendtlandet er det din egen feil hvis du blir syk. Og nåde den bedrift som forsøker å ta ansvar! Nåde den bedrift og den arbeidstaker som vil løse sine spesifikke behov utenfor statens trangrodde systemer.

Staten Norge er så fattig at den tydeligvis må ha ekstraskatt av de syke.

Bakvendland.

Hvem som er mest syk vet ikke jeg, men regjeringen ligger godt an til å ta førsteprisen. Alt henger selvsagt sammen med en sykelig redsel for privat initiativ. Gå heller sykmeldt. Bli heller trygdet. Slik at Bjarne og NAV-kontorene kan få mer fòr til sine velferdsordninger. At Aetat og trygdekontor tidligere har hatt heller elendige resultater med å få mennesker tilbake i arbeid ser en bort fra. Systemet er langt viktigere enn enkeltindividet.

Slike holdninger ser en også i erstatningsakene omkring våre FN-veteraner. Krig er et helvete. Og en nasjon som sender sine soldater inn i krigssoner burde, i all anstendighet, ta økonomisk ansvar for ettervirkninger. Vi skal ta ansvar. Vi skal være med. Vi er best i verden.

Best i verden i hykleri.

Som tidligere arbeidsgiver for FN-soldatene, er den norske stat første kandidat til å være ansvarlig for skader, inkludert psykiske traumer. I likhet med for eksempel saken omkring nordsjøarbeidere og -dykkere, tar den norske stat imidlertid intet ansvar.

Kanskje det er derfor en er så redd for at private bedrifter skal være sitt ansvar bevisst? Kanskje en er redd for at større press da kan legges mot stat og kommune i forhold til arbeidsgiveransvar?

Frank Andersens sak endte nylig i forlik. I bytte for sine traumer etter en hard FN-tjeneste i Libanon, fikk Frank ingen erstatning overhodet. Men han slapp å betale motpartens, altså statens, saksomkostninger. Litt av et forlik!

Hele hovedpoenget her er som følger: Enkeltmennesker her i landet blir ødelagt av forskjellige arbeidssituasjoner. Staten legger opp til at ingen skal ta ansvar. Ikke bedriftene, og ihvertfall ikke staten. Hovedansvaret for å løse problemet legges på de allerede syke enkeltindividene.

Og en lurer på hvorfor ikke det virker?

Bakvendtland.

Norge fortjener hver eneste trygdede. Og de trygdede fortjener ro og fred og levelige kår i dette systemet som flertallet tydeligvis vil ha.

Alikevel aner jeg at ved neste korsvei er det igjen staten som skyter med skarpt. Og lurer på hvorfor noen faller.

Fred på Jorden og andre selvbedrag

"Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For de fant ikke husrom noe sted".

Joda, kjekk historie det, rent bortsett fra at den historisk sett er helt feil.

Riktignok var Josef av Davids ætt, og derfor av kongelig byrd. Men Maria var en "Almah", en ung kvinne. Det Hebraiske ord for jomfru er "betulah". Som hun altså ikke var. Josef var heller ingen snekker, riktignok var han en "naggar", men det betyr lærd eller lærer. Ordet brukt på Gresk er "ho tekton", som betyr mester.

Ikke var de fra Nazareth heller. De var "Nazarene", eller Nazrie ha-Brit, som betyr Paktens Voktere, noe som knytter dem til "Esseerne" fra Qumran.
Det var heller ikke noe manntall på den tiden, så hva to kongelige reisende gjorde i den lille husklyngen Bethlehem på den dagen, kan vi bare spekulere om.

To kongelige? Ja, vi vet med sikkerhet at Jesus må ha vært arveprins i den davidiske kongeætt, fordi Marias graviditet ble sanksjonert av Zadokeer prestene med titlene "Michael" og "Gabriel". En forteelse forbeholdt den gamle blodslinjen.

Ingen stall er nevnt i noe evangelium. Tvert om står det i Matteus at de ankom et hus. Et hus, ingen stall. Jesus kan derimot godt ha blitt lagt i en krybbe, fordi det var dårlig "topos" (plass) i "kataluma" (rommet). Det var ikke uvanlig at krybber ble brukt som senger for spebarn i perioden!

Jesus ble med andre ord født i et hus der også andre var tilstede. Og tatt i betraktning datidens kunnskaper blant kvinner generelt, var det sikkert ikke vanskelig å finne en som kunne fungere som jordmor.

I dagens Norge derimot, er det vanskelig å finne jordmødre. I det hele tatt er det vanskelig å føde under kontrollerte forhold for kvinner i distriktene. Så langt har altså fremskrittet brakt oss.

Enkelte snakker om fødekaos. Til og med i hovedstaden. Vi har konstruert en så effektiv verden at gamle kunnskaper ikke lenger finnes i befolkningen, men gjør oss avhengige av dyr ekspertise.

Samtidig har vi oppnådd en svært lav barnedødelighet. Det skulle da også mangle, all den tid helsepersonell idag er godt utdannede, og har tilgjengelig teknologiske hjelpemidler som en bare kunne drømme om for bare en generasjon siden.

Samfunnet, i sin stadige iver etter effektivitet, tar imidlertid ingen menneskelige hensyn. Klart en kan spare penger på å sentralisere sykehus. Klart en kan spare penger på å sentralisere fødeavdelinger. En trenger ikke nobelpris i økonomi for å spare penger. Legge ned, sentralisere, kutte i budsjetter...trente apekatter kan gjøre den jobben.

Argumentasjonen før var at profesjonelle tjenester var mest effektivt. Selv om jordmora i bygda kunne sine saker, var kontrollerte og "vitenskapelige" omgivelser nødvendige for å best mulig beskytte samfunnets største verdier. Barna.

Tydeligvis er nå samfunnets viktigste verdier pengene. Og slik må det også være i en oljesmurt økonomi med gallopperende utgifter. Legenes lønninger stiger. Driftskostnadene ved offentlige (og private) bygninger stiger. Etc.

Kanskje må vi tilbake til en mindre effektiv, men mer menneskelig verden?

Ikke hold pusten. Det koster samfunnet enda mer i tapte inntekter enn en kan spare på helsebudsjettet. Det vil derfor ikke tillates.

Mange vil skille stat og kirke. Den er jeg også med på. Men ikke tro at årsakene fra politisk hold er et ønske om å bedre kirkens kår. Mer sannsynlig er at en gradvis vil innkassere gevinsten ved å legge mer av driftskostnadene på brukerene, samtidig som en beholder skattenivået som før.

Nå er det jo en god regel at bruker skal betale, det er ikke det, og religiøse sekter, inkludert statskirken, har levd på andre lenge nok. DET er klart.

Staten har uansett også lenge beslaglagt innbetalte pensjoner, og krever mer jobbing, mer effektivitet, av alle. Det har vi jo råd til. I all rikdommen. Og er du ikke rik, eller har god helse, så passer du altså ikke inn her.

"Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet". Yeah right!

Så kan vi atter pynte tre. Mange går nok i kirken som aldri ellers gjør det. Spiser juleribbe, pinnestek, glemmer de som lever på 20 kroner dagen. Drikker oss sanseløse på julebord. Handler som aldri før. Og feirer Jehoshua ben Yoseph, iblandet litt gammel nisseovertro. Og litt moderne nissetro. Du vet han med colaen.

Og er fornøyde fordi vi aldri har hatt større overflod. Og fordi de fleste av oss ikke føder i drosjen på vei til sentralsykehuset. Og fordi vi får lønnsforhøyelse neste år også. Ihvertfall de vellykkede av oss.

Fra Nazareth eller en Nazarene? Hvem bryr seg. Jomfrufødsel? Hvem bryr seg. Overforbruk av ressurser i velstandsrus? Hvem bryr seg. Boligboble på vei? Hvem bryr seg. Kronekursen til all time high? Hvem bryr seg.

Glade Jul
Hellige Jul
Engler daler ned i skjul...

Og jordmor Matja... Tja, om du ikke ser a lenger, ser du kanskje stjerna. Et annet sted...

Vindmøllerot

I tråd med min bakvendtlandteori skulle regjeringens tidligere utsagn om å være for mer fornybar energi borge for at de vil føre en politikk som legger alle hinder i veien for nettopp dette. Det kan synes å stemme. Vindmølleprosjektene møter veggen.

Vindmøller som teknologi er langt over 1000 år gammel. Industriellt ble de brukt spesielt i England allerede fra 1200 tallet. I Nederland ble de brukt til å pumpe vann i en evig kamp mot havet fra 1600 tallet. I USA var vindmøller en forutsetning for å pumpe opp vann fra brønner i det store prærielandskapet omkring 1800 tallet.

Norge trenger mer el-kraft. Vindmøller kan produsere el-kraft. Norge bygger nesten ikke vindmøller. Det er logisk i pottitlandet.

Ni av ti vindkraftprosjekter er lagt på is i Norge. Nasjonale løft for å sikre el-tilgang med vindmøller blir imidlertid gjort i vårt naboland Danmark. Nå har det vist seg at økt tilgang på elektrisitet fra vindmøller har senket strømregningen der. Selv om det altså ligger en "vindmølle" avgift (PSO-ordningen) på prisen av kraft, er nettoeffekten en gevinst, både for forbrukere og for nasjonen.

Vil vi kunne etterligne dette i Norge? Overhodet ikke. Vi har allerede avgifter så det holder, men de brukes til alt annet enn å satse på alternative energikilder. Noen millioner til tapsprosjekter som for eksempel pelletsovner viser ikke engang igjen i totalregnskapet.

Så, la oss for all del fortsette dansen om gullkalven. Mens vi ennå kan. Våre politikere har en inkompetanse og mangel på visjoner som beklageligvis vil gjøre "bakvendlandprinsippet" gyldig i mange, mange år.

Avgiftsrot

Det er jammen ikke lett å være miljøvennlig. Ikke skal vi ha mer strøm, noe som på sikt betyr mer bruk av ved eller pellets, som gir utslipp av partikkelforurensing. Snart kommer vel parafinlampen til sin rett igjen, med de miljø og helsemessige problemer det medfører. Og snart må vi vel til med gasslamper til gatebelysning, slik vi hadde for hundre år siden.

Lys og varme må vi ha, okke som. Vi vil bare ikke bygge ut mer miljøvennlig kraft, og heller håpe på at problemene forsvinner av seg selv.

Miljøbevegelsen vil ikke ha gasskraftverk, men vil gjerne at vi skal kjøre elektriske biler. Opptrekksbiler a la tegneserie med stor nøkkel bak er mer realistisk, all den tid vi som kjent har for lite elkraft.

Regjeringen vil fortsette å pumpe opp olje og gass, men vil også tjene penger på at enkeltindivider bruker denne energien i eget land. Bare den norske gassen som går til bruk i Storbritannia alene slipper ut mer CO2 enn samtlige nordmenn tilsammen, men dagens overtro er ikke om nisser og troll, men at vi bidrar til miljøet ved å strupe eget bruk og å sende faenskapet ut til "de andre".

For "de andre" bor ikke i Norge, og Norge skal være nummer en på miljøvern.

Bare så synd ikke virkeligheten fungerer slik.

Når staten blander seg inn i markedet, kan ofte morsomme resultater oppstå. Vi kjenner jo til tilfeller av lysekroneproduksjon i tidligere sovjetunionen. Produksjonen ble knyttet opp mot antall tonn, med det resultat at fabrikantene ikke produserte flere lysekroner, men tyngre lysekroner.

Det skal ikke være lett.

Vi er ikke bedre her. Istedet for å ha billigere biler tilgjengelig på markedet, og la markedskreftene sørge for konkurranse også på miljøaspektet, finner vi opp egne regler.

Regel nummer en: Bilavgifter gir penger til en grisk stat.

Regel nummer to: Miljøavgifter gir enda mer penger til en grisk stat.

Regel nummer tre: CO2 avgifter høres greit ut, den kjøper nok folk flest.

Regel nummer fire: At totalavgiftene gjør at vi har en gammel og forurensende bilpark ser vi bort fra.

Regel nummer fem: At CO2 avgiftene favoriserer giftige utslipp ser vi bort fra.

Regel nummer seks: Så lenge vi fortsetter å tro på eventyr, er dette en god situasjon.

Vi er jo FOR mindre forurensende biler. Tanken teller. Vannari at avgiftsregimet fører til økt bruk av diesel. Vannari at dette fører til mer sykdom. Vannari at dette koster mer enn vi sparer på å kjøre dieselbiler. Vannari at vi lever i en fiksjon så lenge pengene strømmer inn til de som trenger pengene mest, regjering og storting.

Resten av europa har forstått det. Dieselbiler er farlige. CO2 ustlippene fra biler er ubetydelige i forhold til det totale CO2 utslipp fra oljevirksomheten. CO2 er heller ikke en giftig gass. Partikkelforurensing fra diesel er derimot like farlig som passiv røyking.

At sykefraværet skal ned er tydeligvis på et annet budsjett.

Dieselmotorer slipper ut mer enn 100 ganger så mye partikler som bensinbiler, blant disse mer enn 40 kjente carcinogener (kreftfremkallende stoffer), inkludert arsenikk, benzen og formaldehyder. I tillegg produserer dieselbiler partikler som er så små (under 10 micron) at de ved innånding går rett i blodomløpet. I USA regner man med at 125 000 tilfeller av kreft (i Norge ca 2000) per år kan direkte relateres til eksponering av dieselutslipp. I tillegg øker de samme utlippene vesentlig sjansene for å utvikle astma, bronkitt og emfysem.

Dette går hardest ut over barna, fordi de puster vesentlig mer (ca 50%)luft inn per kilo kroppsmasse i forhold til voksne.

De nye bilavgiftene kan med andre ord koste oss dyrt.

Men som sagt, det er på et annet budsjett.

Tillegg:

Ja, så fant altså Kristin på å øke årsavgiften for dieselbiler. Fornuftig. Men så blir det derfor i praksis INGEN billigere biler med det nye avgiftsystemet. Noe som kanskje burde vært forventet. La oss for all del skape nye klasseforskjeller, SV! La bare de rike ha råd til bil. La idiotene i distriktsnorge forstå at de er null verd før de flytter til byen.

For å ytterligere illustrere at hele avgiftspolitikken er et makkverk av dimensjoner, blir de eldste og mest forurensende dieselbilene BILLIGERE! Goddag mann økseskaft.

Demokratisk kakekasting

Så fikk kakekasteren John Waagaard 30 dagers fengsel. Hans kriminelle handling; å kaste bløtkake på finansminister Kristin Halvorsen.

La det være sagt med en gang. Alle skal være lovmessig beskyttet mot overgrep, inkludert politikere. I den grad de er i en mer utsatt posisjon enn andre, skal de ha beskyttelse. Men her må vi ha tungen bent i munnen når vi definerer hva de trenger beskyttelse mot.

Hadde kaken hatt fyll av syre eller inneholdt en bombe, kunne dette lett hatt enorme konsekvenser.

Istedet var altså kaken MED OVERLEGG ufarlig.

Konklusjon nummer en: John Waagaard hadde på ingen måte til hensikt å skade noen.

Stuntet skjedde i full offentlighet.

Konklusjon nummer to: John Waagaard hadde til hensikt å stå for den handling han utførte.

Som fører oss til konklusjon nummer tre: John Waagaard benyttet seg av et bevisst ufarlig publisitetsstunt for å få frem en politisk motivert holdning.

Slikt er viktig for demokratiet. Faktisk så viktig at et demokrati som knebler denne typen ytring risikerer å umerkelig gli over i en politisk overklasses despotisme basert på flertallstyrrani. Utøvelse av makt og tilhørende bruk av strafferett er en balansegang der en lett går seg vill. Hva er for eksempel viktigst å beskytte, et enkeltindivids rett til protest, eller statsmaktens rett til å undertrykke slike protester?

Domstolene i Norge ser ut til å mene at politikere er i en særklasse, og må beskyttes ved lov ikke bare mot skade, men også mot ubehageligheter. Jeg er uenig. Enhver ubehagelighet er ikke, og bør ikke, være straffbar. I særdeleshet bør ikke en overklasse beskyttes av andre lover enn det som gjelder universellt. Det er i så fall første skritt mot demokratiets fall. Konsekvensen av denne dommen er at legemsfornærmelser i form av for eksempel å tømme et glass øl over noens "utildekkede nakke og hode" gir 30 dagers fengsel. Eller vil sårende ord i noen tilfeller være nok?

Slike utslag er selvsagt ikke gjennomførbare. Og det er nok heller ikke meningen. Denne ekstrabeskyttelsen gjelder kun den politiske eliten. En annen paragraf er trukket inn. Straffelovens paragraf 99, som omhandler forsøk på å hindre en statsråd i gjøre sitt arbeide.

Nå var nok aldri kakekasting tenkt som et slikt hinder! Ei heller for eksempel kasting av råtne tomater. Hva med å vise rævva til en statsråd? Vil det, i den grad det ødelegger en nøye regissert offentlig opptreden "hindre en statsråd i å utføre arbeide"?

Et demokrati TRENGER dissens. I den grad slikt undertrykkes, er det statsmakten som forgriper seg mot individene, ikke omvendt. Sivil ulydighet er ofte en strek i regningen for politiske avgjørelser, men indikerer en genuin motstand i deler av befolkningen som best kommer til uttrykk nettopp gjennom åpne, ikke voldelige aksjoner, istedet for å gå under jorden eller undertrykkes. Slikt er ryggraden i demokratiet, uavhengig av hva våre politikere vil ha oss til å tro. Et levende demokrati må tåle debatt. Også i ytterste konsekvens som sivil ulydighet. Dette gir samfunnet en sikkerhetsventil mot et stadig mer egosentrert og selvforsterkende politisk partisystem som bare unntaksvis fører en politikk flertallet forstår eller enes om. At politiske valgprogram konsekvent fremhever positivt ladde flaggsaker, mens de viktigste sakene avtales i lukkede rom er for eksempel mer alvorlig enn at en og annen politiker får en bløtkake i ansiktet!

Wallace, Washington, Gandhi, Martin Luther King, Rosa Parks, Mandela, alle som i ETTERTID er anerkjent som frihetskjempere, ble først sett på som kriminelle. Nå er knapt unge herr Waagaard i en slik klasse, men prinsipper er til for å gjelde universellt.

Waldman, Storing og Rawls argumenterer for at sivil ulydighet faktisk stabiliserer samfunnet. Thoreau, Wasserstrøm og Muste ser faren i at det store flertallet faktisk er FOR eksemplariske i sin underdanighet for maktapparatet.

Anbefalt lesning:

Gandhi, Mohandas K. Satyagraha in South Africa. Trans. Valji Govindji Desai. Ahmedabad: Navajivan Publishing House, 1928.

Bedau, Hugo Adam (ed.). Civil Disobedience: Theory and Practice. New York: Macmillan, 1969.

Harris, Paul (ed.). Civil Disobedience. Lanham, Maryland: University Press of America, 1989.

King, Martin Luther, Jr. "Letter From Birmingham Jail." In his Why We Can't Wait. New York: New American Library, 1964, pp. 76-95.

Thoreau, Henry David. The Variorum Civil Disobedience. Ed. Walter Harding. New York: Twayne Publishers Inc., 1967