Kompromissløse meninger

"Et in Arcadia Ego"

tirsdag, april 10, 2007

Norsk måneferd kansellert


Mens elitens behov for ytringer ofte avslører det en etterhvert skulle tro var et anakronistisk syn på maktstrukturen - der overklassen tilsynelatende har en gitt rett til å leve som de vil, mens formaninger om måtehold og nøkternhet spys ut mot det de åpenbart ser på som den gemene hop - vaser også den politiske ledelse i et ørkenlandskap der ens egen fortreffelighet gir rom for meninger uten fjerneste rot i virkeligheten, der målet er å holde på makt, snarere enn å styre samfunnet på en fornuftig måte.

Næringslivsledere med fire biler, hyttepalass i Norge, fritidsbolig i utlandet, med et utall reisedøgn med fly - miljøets verste fiender - ser det som sin oppgave i all sin overflod og fråtsing å påpeke at menigmann bør betale mer for sitt normale forbruk. For å redde verden. Politikere spyr ut den ene umulighet etter den andre i et forsøk på å late som om de faktisk har handlekraft.

Alt handler om å kontrollere pengeflommen og dermed konsolidere makten. Eldste trikset i boka.

Politikere maner til miljøvennlighet. Og lanserer stadig nye avgifter for å kunne fortsette sine ørkenvandringer. En statsminister lover et "norsk måneprosjekt" i form av å håndtere CO2. Mens olje og gass - roten til behovet for CO2 rensing - fortsetter å strømme ut av Nordsjøen. Min gamle tese om at politikere som regel gjør det motsatte av det de offisiellt "ønsker" kan igjen se ut til å holde stikk. Selv det høyt profilerte renseprosjektet på Kårstø fossros det nå bort ifra. I og for seg fornuftig, fordi prosjektet ikke ville gjøre stort annet enn å pøse milliarder av skattekroner inn i allerede statsmonopoliserte og subsidierte industrimiljøer. Dette kan imidlertid knapt kalles formildende omstendigheter, fordi selve løftet om miljøsatsing så åpenbart er en løgn. Bare i den grad en kan argumentere for nye avgifter eller forpliktelser for dem som forurenser minst - du og jeg - er miljøvern et satsingsområde for regjeringen.

En regjering - som for eksempel også i sin statsmonopoliseringsiver truer kommuner som nekter statsmonopoliserte spilleautomater med å miste tilskudd. Statsautorisert mafiavirksomhet også på dette området - penger skal inn med alle midler. Staten skal kontrollere alt, fra frivillige organisasjoner til spilleavhengige. Tanken om å tilby enda flere av statens spill til de spilleavhengige gjennom de nye "spillterminalene", samtidig som Norsk Tipping får personlige data om hver enkelt spiller for å "tilrettelegge sin strategi" sier litt om hvor en vil hen i dette samfunnet. Norsk Tipping tar ikke bare over automatmarkedet, de vil gi oss enda flere terminaler for å lokke oss til å subsidiere kultur og idrett. Samtidig som de overvåker oss og tror at de kan passe på at vi bruker bare "akkurat nok" til ikke å spille oss fra hus og hjem. I Norsk Tippings kardemomme-vokabular finnes bare glad-tipping. Og hele Norge er blitt deres Kardemomme-by.

Andre spill - godt profilerte gjennom media - skal nå også inn på automatenes enemarker. Godt gjort Norsk Tipping! Dere har forstått det. Veien til suksess i Norge er å være del av staten, subsidiært kompis med staten.

Hadde det vært sosialt akseptabelt å tilby statsmonopoliserte rusmidler utover Vinmonopolets sortiment, hadde Norge vært heroin-langer også.

Middelalderens ide om å skattlegge menneskers eiendeler uavhengig av inntekt og betalingsevne griper også om seg. Mye vil ha mer. Konroll og "markeds-monopol" er saken. La intet menneske være fri.

Vi har snart ikke den bedrift i Norge som ikke overlever på en eller annen måte på statens nåde gjennom statlig eierskap, monopolistisk eller oligarkisk konsesjonsvilkår eller liknende. Noen vil si at næringslivet lever utelukkende på statens gunst - men det forutsetter velvilje - når sannheten er at incentivet er maktsamling.

Og vi har et politisk system som - selv om de i virkeligheten driver monopolisert virksomhet på sokkelen - med vitende og vilje har valgt å drive på verst tenkelig måte i forhold til miljøtiltak (Driften av olje- og gassvirksomheten slipper ut fem - 5 - ganger mer enn husholdningene). Men dette er ikke regjeringens feil. Selv om den gjør så godt den kan for å perpetuere systemet. Så godt som samtlige representanter i mange tiår, i tillegg til de fleste næringslivsledere, er ansvarlige for dagens samfunn. Og de burde skjemmes.

Ikke fordi de ikke forstår at de selv er problemet... Slik selvransakelse er vanskelig å ta inn over seg i et system der gjensidig anerkjennelse av selv de mest vannvittige ideer er en del av det selvforsterkende kompis-miljøet.

De burde skjemmes fordi den taktikk som velges, uavhengig av selvinnsikt, er så ulogisk at intelligente mennesker ikke har unnskyldning for å ikke se de store sammenhengene. Dichotomien i deres forestillingsverden burde derfor være selvavslørende.

Det blir nok ingen norsk måneferd. Og det skal vi være glad for. Vi burde alikevel innse at "måneprosjektet" - det store, vanskelige og viktige prosjektet - ikke består i å lappe på det eksisterende. Det store prosjektet blir i virkeligheten å bytte ut våre ledere og våre igjengrodde politiske systemer. Det er forsåvidt den store utfordringen hele verden står overfor.

6 Comments:

  • At 7:30 a.m., Anonymous Genese said…

    Bevares. Her var det fornuftige meninger i en innpakning av sarkasme. Må tillate meg å fordøye dette litt mer.

     
  • At 9:40 a.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Takk for den kommentaren, Genese. "Fornuftige meninger"...det varmer i hjerteroten når jeg ellers føler meg som kjerringa mot strømmen :P

     
  • At 6:28 p.m., Anonymous genese said…

    Det du påpeker er jo en fragmentarisk politikk. Man mister oversikten i en jungel av deler. Og resultatet kan bli noe ganske annet enn det man tenkte på.
    Dessuten passer nok de fleste politikere på at de ikke støter noen.
    I min korte politiske karriære lærte jeg at jeg måtte bruke 70% av energien på maktspillet, 30% på sakene. Og i maktspillet inngår å si de rette tingene, mer enn å gi sakene riktig innhold.

     
  • At 9:11 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Genese,

    Du har helt rett i at politikken er fragmentarisk. Alikevel ser en at de fleste "løsninger" (ihvertfall over tid) går i en bestemt retning. Nemlig økt makt der makten allerede eksisterer. Det er slikt som kalles selvforsterkende systemer, og blant annet forfatterene av den amerikanske uavhengighetsærklæring så denne farlige utviklingen, og forsøkte (uten å lykkes) å begrense Presidentens og statens makt.

    Om det er fagmiljøer, politiske miljøer eller annet, så ser det ut som om løsninger blir valgt for å være til beste for eliten - de på toppen - at en sak eventuellt har en positiv effekt for samfunnet blir nærmest en bieffekt.

    Selvsagt mangler det ikke på "gode formål". Det er jo hele ryggraden i politisk, eller for den saks skyld, økonomisk propaganda. Men disse "gode formålene" er nok, som du også indikerer, like mye et ledd i en maktpolitisk drakamp som ledd i en planlagt samfunnsutvikling.

    Jeg vet imidlertid ikke om det er så viktig om politikere er redd for å støte noen. Selvsagt får det konsekvenser for hva som sies, men ikke nødvendigvis hva som gjøres. Langt viktigere, tror jeg, er redselen for å konfrontere andre maktmiljøer. I praksis ofte LO og NHO, men også store industri-interesser. Jeg har tro på at det er derfor en får avgifter istedet for en mer ryddig og rettferdig lønnsbeskatning. Det er et velkjent fenomen i økonomisk teori at avgifter, spesiellt hvis de er "skjulte" (et godt eksempel er moms), aksepteres lettere enn lønnsbeskatning.

    Med fare for å begynne på en digresjon vil jeg alikevel nevne at for eksempel teorien om at det er uheldig med lønnsbeskatning - fordi det da "lønner seg mindre" å arbeide, er et falsum. Det er selvsagt den totale kjøpekraft som er av betydning - og den blir jo like redusert av faste avgifter som av fast skatt på lønn.

    Alikevel vinner de økonomisk sterke alltid på å ha avgifter - fordi økonomisk svake alltid bruker større prosentandel av sin lønn på avgifter. I praksis betaler de altså større prosentandel lønnsbeskatning, fordi det er uvesentlig om pengene blir beskattet mens de utbetales, eller når de brukes. Med andre ord, de rikeste "subsidieres" da...

    Dette er ikke resultatet av en konspirasjon. Men bare nok et eksempel på at grupper med makt automatisk vil presse på for å oppnå fordeler. I mange tilfeller uten at det går opp for folk hva som skjer.

    At slike forhold har utviklet seg under et "arbeiderparti" med stor makt i hele etterkrigstiden, er for meg en gåte. Men kan nok forklares av ønsket om makt. Sosialistene ønsker statlig makt. Høyrepartiene bruker denne makten når de kommer til makten - (og da kommer den jo godt med, så det er sjelden de reduserer statens makt) - til å gi "sine" miljøer mer kontroll over pengestrømmen - mer makt.

    Mener jeg å ha en "løsning"? Nei. Jeg synes det er uklart hva løsningen egentlig burde være. Men forutsetningen for fremskritt er uansett å bli klar over problemstillingen.

    Det tror jeg ikke samfunnet er på noen måte.

     
  • At 1:58 a.m., Blogger Gråfelder said…

    Penger er makt.
    Informasjon er makt.
    Å kontrollere begge deler gir enda større makt.
    Å hindre at folk innser hva som blir gjort gir enda større amkt.
    Makt gir Makt.
    Makten består.

     
  • At 2:42 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Gråfelder,

    Godt sagt ;O)

     

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home