Norsk måneferd kansellert

Mens elitens behov for ytringer ofte avslører det en etterhvert skulle tro var et anakronistisk syn på maktstrukturen - der overklassen tilsynelatende har en gitt rett til å leve som de vil, mens formaninger om måtehold og nøkternhet spys ut mot det de åpenbart ser på som den gemene hop - vaser også den politiske ledelse i et ørkenlandskap der ens egen fortreffelighet gir rom for meninger uten fjerneste rot i virkeligheten, der målet er å holde på makt, snarere enn å styre samfunnet på en fornuftig måte.

Næringslivsledere med fire biler, hyttepalass i Norge, fritidsbolig i utlandet, med et utall reisedøgn med fly - miljøets verste fiender - ser det som sin oppgave i all sin overflod og fråtsing å påpeke at menigmann bør betale mer for sitt normale forbruk. For å redde verden. Politikere spyr ut den ene umulighet etter den andre i et forsøk på å late som om de faktisk har handlekraft.

Alt handler om å kontrollere pengeflommen og dermed konsolidere makten. Eldste trikset i boka.

Politikere maner til miljøvennlighet. Og lanserer stadig nye avgifter for å kunne fortsette sine ørkenvandringer. En statsminister lover et "norsk måneprosjekt" i form av å håndtere CO2. Mens olje og gass - roten til behovet for CO2 rensing - fortsetter å strømme ut av Nordsjøen. Min gamle tese om at politikere som regel gjør det motsatte av det de offisiellt "ønsker" kan igjen se ut til å holde stikk. Selv det høyt profilerte renseprosjektet på Kårstø fossros det nå bort ifra. I og for seg fornuftig, fordi prosjektet ikke ville gjøre stort annet enn å pøse milliarder av skattekroner inn i allerede statsmonopoliserte og subsidierte industrimiljøer. Dette kan imidlertid knapt kalles formildende omstendigheter, fordi selve løftet om miljøsatsing så åpenbart er en løgn. Bare i den grad en kan argumentere for nye avgifter eller forpliktelser for dem som forurenser minst - du og jeg - er miljøvern et satsingsområde for regjeringen.

En regjering - som for eksempel også i sin statsmonopoliseringsiver truer kommuner som nekter statsmonopoliserte spilleautomater med å miste tilskudd. Statsautorisert mafiavirksomhet også på dette området - penger skal inn med alle midler. Staten skal kontrollere alt, fra frivillige organisasjoner til spilleavhengige. Tanken om å tilby enda flere av statens spill til de spilleavhengige gjennom de nye "spillterminalene", samtidig som Norsk Tipping får personlige data om hver enkelt spiller for å "tilrettelegge sin strategi" sier litt om hvor en vil hen i dette samfunnet. Norsk Tipping tar ikke bare over automatmarkedet, de vil gi oss enda flere terminaler for å lokke oss til å subsidiere kultur og idrett. Samtidig som de overvåker oss og tror at de kan passe på at vi bruker bare "akkurat nok" til ikke å spille oss fra hus og hjem. I Norsk Tippings kardemomme-vokabular finnes bare glad-tipping. Og hele Norge er blitt deres Kardemomme-by.

Andre spill - godt profilerte gjennom media - skal nå også inn på automatenes enemarker. Godt gjort Norsk Tipping! Dere har forstått det. Veien til suksess i Norge er å være del av staten, subsidiært kompis med staten.

Hadde det vært sosialt akseptabelt å tilby statsmonopoliserte rusmidler utover Vinmonopolets sortiment, hadde Norge vært heroin-langer også.

Middelalderens ide om å skattlegge menneskers eiendeler uavhengig av inntekt og betalingsevne griper også om seg. Mye vil ha mer. Konroll og "markeds-monopol" er saken. La intet menneske være fri.

Vi har snart ikke den bedrift i Norge som ikke overlever på en eller annen måte på statens nåde gjennom statlig eierskap, monopolistisk eller oligarkisk konsesjonsvilkår eller liknende. Noen vil si at næringslivet lever utelukkende på statens gunst - men det forutsetter velvilje - når sannheten er at incentivet er maktsamling.

Og vi har et politisk system som - selv om de i virkeligheten driver monopolisert virksomhet på sokkelen - med vitende og vilje har valgt å drive på verst tenkelig måte i forhold til miljøtiltak (Driften av olje- og gassvirksomheten slipper ut fem - 5 - ganger mer enn husholdningene). Men dette er ikke regjeringens feil. Selv om den gjør så godt den kan for å perpetuere systemet. Så godt som samtlige representanter i mange tiår, i tillegg til de fleste næringslivsledere, er ansvarlige for dagens samfunn. Og de burde skjemmes.

Ikke fordi de ikke forstår at de selv er problemet... Slik selvransakelse er vanskelig å ta inn over seg i et system der gjensidig anerkjennelse av selv de mest vannvittige ideer er en del av det selvforsterkende kompis-miljøet.

De burde skjemmes fordi den taktikk som velges, uavhengig av selvinnsikt, er så ulogisk at intelligente mennesker ikke har unnskyldning for å ikke se de store sammenhengene. Dichotomien i deres forestillingsverden burde derfor være selvavslørende.

Det blir nok ingen norsk måneferd. Og det skal vi være glad for. Vi burde alikevel innse at "måneprosjektet" - det store, vanskelige og viktige prosjektet - ikke består i å lappe på det eksisterende. Det store prosjektet blir i virkeligheten å bytte ut våre ledere og våre igjengrodde politiske systemer. Det er forsåvidt den store utfordringen hele verden står overfor.