Norge på konkursens rand?

Vi er snart alle oljemillionærer. "Vi er heldige i Norge, sammenlignet med andre land", sier finansminister Kristin Halvorsen. Men samtidig kommer beskjeden: - "Oljefondet er ikke i dag nok til å dekke våre fremtidige pensjonsforpliktelser".

Er vi da så heldige? Vi har penger på bok, men altså ikke nok til å betale fremtidige pensjonsforpliktelser! Betyr det at vi på et eller annet tidspunkt blir nødt til å åpne pengesekken og pøse milliardene inn i økonomien? I så fall blir pengene lite verd, i og med at inflasjonen dette medfører spiser opp store deler av verdien på SAMTLIGE norske kroner. Med andre ord - hele pengebeholdningen, inkludert pengene fra oljefondet, blir vesentlig mindre verdt. Pensjonsforpliktelsene blir da enda vanskeligere å dekke.

Faktisk blir det vanskelig å ha penger nok til å dekke noe som helst - hvis kjøpekraften til både staten og folk flest reduseres. Eneste løsning er å heve lønninger, slik at folk fremdeles kan ha råd til å leve i landet, og å heve skatter og avgifter, slik at staten kan utbetale sine forpliktelser.

Og dette fører igjen til enda større inflasjon.

Med mindre noen kommer opp med en magisk måte å forhindre inflasjon.

At dagens økonomer har gått bort fra å kalle inflasjon "økning i pengevolum" (som nå heter "ekspansiv pengepolitikk"), og definerer det som: "en økning i kostnad på samme produkt (uten kvalitetsendring) fra et tidspunkt til et annet" - er ikke en slik magi.

Nå skal jeg ikke gå inn i detalj på begrepsdefinisjon. Annet enn å si at det på langt nær er generell konsensus blant økonomer om noe som helst. Sikkert er det ihvertfall at dagens Norge fører en politikk der en viss inflasjon er ØNSKELIG. Argumentene er i hovedsak:

* Visse priser (inkludert lønninger) har en tendens til å krype oppover, men aldri nedover. En mild inflasjon kan derfor "holde følge" med en slik utvikling, og relativt sett redusere effekten av økte priser.

Sa jeg argumentene i flertall? Mea Culpa. Jeg finner bare ett.

En passant kan jeg nevne at en slik politikk fører til en stadig lønnspiral - en må holde tritt med inflasjonen - slik at denne løsningen FORUTSETTER at priser (inkludert lønninger) kryper oppover. Som var problemet i utgangspunktet! Det sleipe her er imidlertid at DE MED HØYEST INNTEKT FRA FØR, alltid øker sin inntekt mest. Med andre ord, eliten ØNSKER inflasjon!

Tilfeldighet? Eller konspirasjon? Ingen av delene. Det kalles maktposisjonering.

Inflasjon har dog visse ulemper:

* Noen priser er lite elastiske oppover, og noen sektorer blir derfor ved inflasjon straffet økonomisk. Dette er sektorer som for eksempel er i sterk konkurranse. Et eksempel er landbruket, som VILLE vært utkonkurrert hadde det vært åpnet for fri konkurranse. Argumentasjonen om at landbruket snylter på felleskapet på grunn av subsidier er med andre ord å snu ting på hodet. Landbruket, i likhet med mange andre næringer, er i virkeligheten presset av en ØNSKET økonomisk politikk, der visse næringer blir skviset på bekostning av andre. At vi derfor må BETALE hvis vi ønsker å opprettholde slike næringer (for eksempel av økonomiske ønsker om å holde pengene i landet eller av sikkerhetsmessige grunner), er derfor selvsagt. Det finnes ingen fri lunsj.

At slike argumenter er for avanserte for norsk politikk, er en svakhet ved politikken, ikke argumentene.

* Inflasjon er en "risiko" som favoriserer kapitalinvestering. Dette er normalt sett på som en fordel. Jeg klassifiserer det som en ulempe. Sannheten er at ikke alle har muligheter eller midler til å investere. Dette favoriserer derfor bare en gruppe mennesker eller bedrifter - et alvorlig brudd på kapitalistiske prinsipper om fri konkurranse. Industri som for eksempel krever store investeringer i produksjonsmidler blir skadelidende i forhold til ren pengeflytting og tanken om kortsiktig gevinst. Statlig PLANLAGT inflasjon skaper med andre ord et skjevt marked. Argumentasjonen er i virkeligheten også et angrep på eiendomsrett, fordi en ønsker å stimulere til økt sirkulajon av ressursene, selv om ikke alle har ressurser som egner seg til å sirkulere!

Forutsetningen for et fritt marked er FRI ressursbruk, ikke STYRT ressursbruk. Det forutsetter også muligheten til å velge å IKKE å investere kapital eller ressurser. Investering av kapital vil uansett skje uten inflasjon som incentiv. Jeg har aldri hørt en kapitalist som ikke ønsker å tjener MER penger UAVHENGIG av inflasjonen. (Dessuten er det rart at når kapitaleierne tjener mer, og kjøper enda større hytter, er ikke det et problem, men når hvermannsen kjøper nøkterne hus som har steget i verdi utenfor deres kontroll, "investerer" de for mye i eget forbruk)

* Sentralbankene får ammunisjon til å drive rentepolitikk. Siden bankene låner penger til fastsatte minsterente, og å låne til negativ rente er lite "effektivt", ønskes en viss inflasjon for å gi sentralbanken "ammunisjon" til å stimulere økonomien. Igjen et argument som normalt er sett som en fordel, men som lett kan ses på som ruteknusepolitikk. En stimulerer noen på bekostning av andre.

Hvorfor ikke la renten avspeile de naturlige underliggende faktorer og istedet stimulere til bærekraftig utvikling? (Wicksell)

En nøytral stimulanse ved skattereduksjoner til alle i nedgangstider (ikke bare de rikeste) gir istedet økt kjøpekraft, som gir økt mulighet til investering på en rettferdig måte. Renten er idag i praksis styrt av internasjonal økonomi uansett.

* Inflasjon gir usikkerhet, som kan virke som et hinder mot investering (stikk i strid med et annet moment, som bare illustrerer at økonomi ennå er styrt mer av ønsketenkning enn forståelse.

* Inflasjon gir dårligere vilkår for eksport. Selvsagt et alvorlig problem som krever innsats og innovasjonevne istedet for å surfe på tilfeldige begrensede naturgitte ressurser som for eksempel olje og gass.

* Inflasjon favoriserer sterkt de som kan kompensere lønnsmessig gjennom sterke fagorganisasjoner og forfordeler for eksempel lavtlønnede og spesielt pensjonister og trygdede.

* Administrasjon av effekten av inflasjon er blant annet en kontinuerlig justering av priser, som betyr økt papirflytting og administrasjonskostnader. Dette stjeler store ressurser.

* Inflasjon er en "usynlig" skatt for staten, fordi dens gjeld (som også kan være for eksempel pensjonsforpliktelser) blir redusert. Det er også en fare for at staten misbruker denne skatten for å forbedre sin økonomi - med store " skjulte" samfunnsmessige konsekvenser. "Skjulte" - fordi effekten merkes, men ansvaret vanskelig kan plasseres i en økonomi med mange variabler.

Like viktig er det at inflasjon bringer stadig flere inn under høyere beskatningssatser, fordi lønninger ofte stiger i takt med inflasjonen. Dette gir staten større inntekter, men øker på ingen måte verdiskapningen i samfunnet. Snarere motsatt.

Staten er en aktør på dette markedet som ikke bare er bukken som passer havresekken, men som også er den aktør som tvinger KONSEKVENSENE av sine handlinger over på andre!

Så - med andre ord - det er ikke vanskelig å forstå at en stat uten korreksjon fra resten av samfunnet ønsker inflasjon. Ønsker vi den inflasjonen bruken av oljefondet gir? (Og hvis ikke, er oljefondet verdt noe i ren monetær verdi?) Kanskje viktigere: BLIR det inflasjon hvis vi bruker for mye oljepenger?

Svaret på det siste er ja. Økonomiske teorier setter idag opp tre hovedårsaker for inflasjon:

* Høy etterspørsel etter varer og tjenester og liten arbeidsledighet.

* Høy kostnadstigning på viktige varer, som for eksempel olje (dette forhøyer prisen på mange områder)

* Forventningsinflasjon på grunn av pris/lønnspiral. (som egentlig skyldes styrt inflasjon i utgangspunktet)

Alle tre kriterier er i større eller mindre grad tilstede i norsk økonomi. I tillegg kommer spesialtilfellet (som ikke er uvanlig, men som stater sjelden liker å snakke om), nemlig økning av pengevolumet. Det har skjedd at penger blir trykket opp for å løse en stats betalingsproblemer. Det fører ofte til hyperinflasjon. Å introdusere penger fra et fond som ikke tidligere har inngått i landets pengesirkulasjon har i praksis samme effekt. Antallet kroner i sirkulasjon øker. Hver krone synker dermed i verdi, fordi de tilgjengelige ressurser er de samme uavhengig av pengevolumet. I tillegg økes "betalingsviljen" når en har flere kroner å betale med.

Så - og her er endelig min konklusjon: Vi er kanskje snart alle millionærer, men det er totalt irrelevant. Spørsmålet er om vi overhodet økonomisk kan overleve den ubalanse og skjeve næringspolitikk som oljeøkonomien har tvunget på oss.