Velferdssamfunnet synker

Tidligere har jeg karakterisert Norge som Titanic, skipet som ikke kunne synke, men som sank likevel.

Årsakene var flere til at White Star linjens stolthet sank. Først og fremst kanskje et ønske om å vise verden at skipet virkelig var best, at det kunne holde stor fart over atlanteren. Med andre ord var prestisje en viktig faktor til at det gikk galt. En hadde fått isfjell-varsel. Andre skip gikk med redusert hastighet. Men ikke Titanic. Titanic var jo best. Usynkbar. I dag ville en kanskje sagt at skipet på forhånd var hypet opp for mye. Propagandaen fanget.

Menneskelig dumskap spiller ofte en rolle når ting går galt. Ærgjerrighet, grådighet og ikke minst prestisje, er ofte drivkrefter bak elitens avgjørelser. Klokskap og forsiktighet er på mange måter ikke lenger respektert.

For det var eliten som var opptatt av skrytet. Å sette nye rekorder. Å være best. Og så gikk det som det gikk.

Slik er det også i Norge. Vi snakker om at alt er så bra. Det går så det suser. Så har vi ikke penger nok til å vedlikeholde våre veier. Så har vi ikke penger nok til å opprettholde våre lokale sykehus. Så har vi ikke penger nok til å opprettholde full kapasitet på våre sentralsykehus. Så har vi ikke råd til å opprettholde den velferd vi har skrytt slik av i årtier.

Årsaken er klar, men lite forstått. Vi har trodd på mytene. Vi har trodd at vi aldri kunne synke. Vi har trodd vi aldri kunne gå på isfjellet. Selv om vi har visst at det var der. I form av økende driftskostnader i et høykostsystem, i form av eldrebølger, i form av et diskvalifiserende istedet for inkluderende arbeidsliv, i form av mangel på arbeidskraft, i form av mangel på energi, i form av sviktende økonomisk evne blant de svakeste, i form av stadig færre produktive arbeidsplasser, i form av stadig større papirflytteri i en gargantuisk stat som ikke har forstått viktigheten av å se på morgendagen. Fordi dagen idag var så rosenrød.

Velferden vår er under angrep. Fremtiden vil etter all sannsynlighet være "et system der det offentlige gir et basistilbud, mens ekstra service på alle nivåer blir til salgs fra private og/eller offentlige leverandører".

Med andre ord, den enorme beskatningen vil ikke gi oss det vi betaler for. Og de rikeste vil kunne kjøpe seg velferd, mens de fattige og nedre mellomklasse må ta det de får, et stadig mer redusert offentlig tilbud. Mens beskatningen fortsetter å stige. Og mens politikerne funderer på viktige tema som "subsidiert" skolefrukt.

Staten opererer her som den modererende faktor som forsterker og opprettholder et klasseskille ved tung beskatning av livsnødvendigheter. Akkurat som det kapitalistiske eksperiment gikk til grunne i siste halvdel av 1800 tallet, med en sosialistisk revolusjon til følge, går nå, noe over hundre år etter, etter alt å dømme det sosialistiske eksperiment på samme skjær i sjøen.

Eller skulle en si; isfjell...

Akkurat som Titanics kaptein Smith, prøver dagens politikere å korrigere kursen. For Smith la faktisk om kursen til sørligere farvann for å unngå isfjellene. Han var ingen idiot, selv om han opprettholdt en fart på 21 1/2 knop under forhold med dårlig sikt og tidligere observerte isfjell. Han trodde faktisk at skipet var usårlig. Når det skjebnesvangre isfjellet først ble observert, var det imidlertid ingenting å gjøre. Selv datidens mektigste dampmaskiner kunne ikke reversere den tunge kjempen fort nok.

Det var for lite, for sent.