Kompromissløse meninger

"In Vinculis Etiam Audax"

fredag, september 08, 2006

Tvangstrøyesamfunnet


Uheldigvis viser harde fakta at samfunnet i de fleste europeiske land bygger på en enorm misforståelse. Misforståelsen går ut på at samfunnet er til enkeltindividets beste. Tallmateriale viser at vi overhodet ikke er lykkelige. Ikke bare er vi ikke lykkelige, men selv mange som ennå ikke har utviklet alvorlige problemer, viser tegn på å være deprimerte.

Selv om vi materiellt sett aldri har hatt det bedre. Selv om det aldri har vært så mange penger i omløp.
Selv om våre politikere nærmest overgår hverandre i å propagandere om hvor fortreffelig vi har det.

Løsningen ligger IKKE i mer overstyring av privatlivet. Løsningen ligger IKKE i mer psykologisk hjelp. Løsningen ligger IKKE i et stadig større statlig forbruk (og dermed større skattlegging) for "felleskapet". Alikevel er det tydelig at dette er veien Norge har valgt å gå i større grad enn noen andre.


Felleskapet er du og jeg og alle. Men felleskapet er ingenting verdt hvis det overstyres av en folkefjern maktelite. Felleskapet må vokse frem av et fair system som gir stort slingringsmonn i forhold til personlig frihet. Som ikke fanger mennesker i en økonomisk tvangstrøye. Som ikke legger lista så høyt at mange ekskluderes både fra arbeidsliv og samfunnsliv. Som ikke beskatter mennesker over tåleevne. Som heller ikke økonomisk strømlinjeformes slik at alle må yte 110%.


Slikt er naturstridig. Mennesket fungerer ikke slik. Det ligger ikke i våre gener. Vi trives best når vi kan styre vårt eget liv. Vi trives best når vi føler statens inngrep ikke går inn i vårt personlige rom utilbørlig. Vi trives best når vi blir verdsatt. Vi yter best under ansvar.


I dagens samfunn er dyktighet ikke garanti for å beholde en jobb. En neo-keynesiansk holdning til effektivitet har umenneskeligjort arbeidslivet. Alt måles med stoppeklokke. Men de virkelige verdiene, som tilhørighet og arbeidslyst, og ikke minst lojalitet, kan ikke måles. Hvor mye taper en bedrift på å ha utilfredse arbeidere? Hvor mye kompetanse taper en bedrift på at de dyktige har sin egen agenda, ikke alltid sammenfallende med bedriftens?


Og statens skattenivå har bidratt til en slik utvikling. Det er dyrt å ha mennesker i arbeid. Da må maksimal yteevne skvises ut, da må de svakeste ofres. Som gir bedriften bedre økonomi, som gir staten høyere utgifter, som gir høyere skatter...

I dagens samfunn må en være vellykket for å henge med. Stadig høyere regressive skatter, moms, bompenger, boligbeskatning, miljøavgifter, stigende kommunale avgifter, høye boligpriser, høye energipriser, alt bidrar til å umyndigjøre og skvise de som faller utenfor. Avgrunnen er stor, og fanger mennesker i trygdeordninger og sosialhjelp. Og sykdom. Velferdsamfunnets tvangstrøye.

Dagens regjeringer ser ut til (selv om de ALDRI snakker om slike teorier offentlig) å tviholde på de høyst diskuterbare teoriene om å redusere menneskers mulighet til å holde på penger (igjen en Keynesiansk tanke), ved å i økende grad forsøke å beslaglegge personlige verdier gjennom beskatning. Ikke bare for de rike, også for de fattige. Slikt er et alvorlig angrep på personlig eiendomsrett.


Mennesket fungerer ikke slik, uavhengig av hva økonomiske teorier tilsier. Mennesket er mer territorialt enn vi liker å innrømme. Ikke minst, vi ønsker å kontrollere vår egen eiendom. Vi ser med andre ord på ran som ran.
Det som mangler i økonomiske teorier og økonomisk styring, ja i politisk styring generellt, er forståelsen for menneskelig psykologi og behov. Istedet fokuseres på statens behov.

Individets behov reduseres til billige floskler som tas frem hvert valgår.


Ikke uventet vil politiske broilere være dårlig egnet til å vise forståelse for virkeligheten. Ikke uventet vil en stat uten ansvar skattlegge stadig mer. DET er også menneskelig psykologi. Mye vil ha mer. Makt avler makt. Partier er selvforsterkende systemer. Og kontroll av ressurser er makt. Statens makt avhenger av makten til å skattlegge. Er det rart skattlegging står øverst på agendaen?


En slik makt må imidlertid brukes med omhu og forsiktighet. Staten må gjerne legges i tvangstrøye. For den politiske elite har historisk sett aldri selv vært i stand til å begrense sin grådighet.

11 Comments:

  • At 12:56 p.m., Blogger Laila said…

    Amen!
    :o)

     
  • At 9:00 p.m., Blogger Milton Marx said…

    Milton Marx ain't living in Norway no more!

    Kanskje er det første nordmenn trenger å lære at "VI KAN!". Vi har blitt innpodet fra barnsben at "uten staten er du intet!", til tross for at det ikke er sant.

    I stedet for å bli redd for å stå alene, skulle kanskje flere se på hvilke muligheter det gir. Når ens egen innsats betyr noe for andre mennesker, og man til gjengjeld får noe annet igjen fra andre mennesker i livet sitt, blir tilværelsen mer meningsfylt enn om man i stedet skal yte til staten og motta fra staten.

    Velferdsstaten frarøver oss meningen med livet, og dette er trolig en viktig grunn til at vi ser depresjoner og selvmord blant mennesker som ikke mangler noe som helst matrielt.

    I dag har jeg ikke noe sikkerhetsnett. Jeg tar meg selv av mine helsekostnader. Jeg tar meg selv av min familie. Der finnes ingen stat som holder hånden under meg.

    I praksis betyr det at jeg er nødt til å tenke meg om, jeg har ansvar. Ansvaret for min familie og for meg selv hviler på mine skuldre - ikke statens.

    Når jeg ser andres elendighet, gir det meg en tilfredsstillelse å se at jeg har greid å spare meg og mine for denslags. Og når jeg ser andre som har greid å skape seg et livsrom som er bedre enn det jeg selv har klart, er det en inspirasjon.

    Velferdsstaten er uegnet som økonomisk system, i tillegg til at den fremmedgjør oss fra noe av det mest sentrale i livet: det å strebe etter det beste for en selv og ens familie.

     
  • At 11:56 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Laila, kjekt du stikker innom!

    Milton, jeg forstår deg godt ;O)

    Velferdsamfunnet er et verktøy for visse politikere. Deri ligger problemet. Det trenger ikke fungere, bare nok mennesker tror det fungerer. Og gir sin stemme i tro på at de er ansvarlige og medmenneskelige og altruistiske.

    Og selvfølgelig ødelegger dagens system initiativ og selvråderett. Det er jo en forutsetning for at systemet skal perpetueres. Og "velferden" går faktisk ut over vanlige arbeidere mer enn "de rike". Etter at staten har avkrevd sin del av inntekten, hvem har råd til privat helseforsikring for eksempel? Ikke en vanlig arbeider, ihvertfall.

    Slik har staten monopol, og behøver ikke tenke på service eller kvalitet. Helsekøer, dårlig oppfølging, tidsklemme hos leger, etc. De tar betalt, men syter over hvor dyrt alt er, fordi de helst skulle brukt pengene på et annet stemmesankingsprosjekt.

    Se hvor skammelig staten har behandlet nordsjødykkerne og kjemikalie-syke oljearbeidere. Som et eksempel. Staten er grådig. Men som onkel Skrue, også kjip.

    Helsevesenet er bare et eksempel. Statsmonopol på veier har gitt oss et etterslep på 70 milliarder på vei-investeringer.

    Stat- og kommune-monopol på energiproduksjon har gitt oss et vesentlig underskudd på strøm, med dertil høy inntjening. Nettopp for stat og kommune...

    Og de vil at vi skal tro det er til vårt eget beste...

     
  • At 4:26 p.m., Blogger Laila said…

    Dere har så rett at det er alldeles... ja, nei, jeg har ikke ord. Milton Marx går så langt som å vinkle det i forhold til selve meningen med livet, og da slår det meg at man mye oftere burde trekke inn dette vesentlige perspektivet! Stå på og skriv, begge to!

     
  • At 3:11 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Laila,

    Setter meget stor pris på ros ;O)

    Milton har selvfølgelig 100% rett i at personlig frihet er nødvendig både for menneskers trivsel og velvære.

    Velferd må være et sikkerhetsnett, ikke en "way of life", som det har blitt i Norge. Det tjener ingen på, aller minst de som fanges i "nettet".

     
  • At 7:28 p.m., Anonymous PeeWee said…

    Her ser jeg igjen at Milton Marx gjentar argumenter som han nektet å besvare, og flyktet fra på bloggen "DagensOndeKvinner" for en stund siden.

    Det finnes ikke noe helst bevis på at folk i velferdsstater er mer deprimert enn andre. Det at det er mye selvmord i Norden er en myte, det er betydelig mer selvmord på kontinentet, i Øst Europa og land i Øst Asia.

    Det er jo også interessant å høre en begrunnelse hvorfor de svakeste taper på sikkerhetsnettet, siden bevisene taler for det stikk motsatte! Vanlige arbeidere og fattige i norden får tilgang til tjenester de aldri hadde hatt råd til å kjøpe i et helt fritt marked. Både fordi de får tjenestene subsidiert av den norske stat, samt at en velferdsstat presser opp markedsverdien til de svakeste på markedet.

    Det er jo heller libertarianismen som er den ekstreme elitepolitkken, der de svake må gjøre som markedseliten ønsker for å overleve. Det er jo tross alt bedre å gå på sosialen i Norge, enn å jobbe for fem dollar timen i USA som renholder.

     
  • At 11:01 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    peewee,

    Nå er mitt hovedpoeng at velferdsamfunnet i Norge fungerer etter et prinsipp som umyndigjør enkeltindividet, og så godt som umuliggjør en løsrivelse fra "sikkerhetsnettet" når en først har kommet inn i det.

    De europeiske velferdssamfunn har vist at de ikke på noen måte representerer Utopia.

    Det er en stor myte at det er lukrativt eller oppbyggende å leve av velferd. Jeg har faktisk en del kjennskap til dette, og har sett på metodikk brukt av aetat og trygdekontoret opp i mot en relativt stor gruppe mennesker. Ut av dette har jeg konkludert at trygd langt ifra blir sett på som det paradiset som enkelte fremstiller det som av de trygdede selv.

    I tillegg har jeg uttalelser fra psykolog som hevder at systemet i seg selv er nedbrytende. Helt i tråd med grunnleggende psykologiske prinsipper om selvbestemmelsesrett som grunnlag for personlig lykke.

    De aller fleste i arbeidsfør alder som er på trygd er syke mennesker. I tillegg til sykdommen må de også kjempe mot en økonomi som i mange tilfeller fratar dem enhver råderett over eget liv.

    En kan diskutere alternativer, min jobb her er først og fremst å forsøke å avlive myten om trygd som en paradisisk tilværelse.

    Hvordan vi finansierer et sosialt sikkerhetsnett er meg revnende likegyldig i utgangspunktet, så lenge det fungerer. Min påstand er at dagens system har store mangler.

    Velferdsamfunnet subsidierer for eksempel middelklassen (de store velger-massene) i langt større grad enn de svakeste. Men skattenivået (inkludert avgifter) og det generelle kostnadsnivået driver levekostnadene i været, også for de aller svakeste, som år etter år sakker akterut i forhold til den generelle lønnsveksten i samfunnet.

    Riktignok driver velferdssamfunnet opp den teoretiske markedsverdien for de svakeste, men nettopp dette gjør det jo nesten umulig å få arbeid som kronisk syk, for eksempel!

    I tillegg finnes det rapporter som påpeker at de svakeste ikke når opp i forhold til for eksempel helsevesenet. De blir ikke hørt, og avgjørelser tas over hodene deres. Systemet har mange svakheter!

    Uansett, når en ser at det fra politisk hold idag kjempes for å redusere kostnadene til trygd, samtidig som en driver rene hets-kampanjene mot trygdebrukere, er jo dette et tegn på at systemet er i krise i utgangspunktet.

    Mitt poeng er ikke at mennesker i velferdststater er mer deprimerte enn andre. Mitt poeng er at vi er heller ikke MINDRE deprimerte. Og våre svakeste er fremdeles økonomisk handicappede, til tross for all velferden!

    Dessuten er det slik at en stor andel av trygdede og/eller syke faktisk UTVIKLER psykiske plager mens de er inne i "systemet". Det er jo ikke akkurat en indikasjon på at alt fungerer slik det burde.

    Litt av hverdagen for kronisk langtids-syke/trygdede:

    Trygder som er så lave at de ødelegger økonomien. Resultat: Ingen ferie. Lite sosialt liv. Stor mulighet for depresjon.

    Helsekøer som ikke prioriterer kronikere overhodet. Opptil ett års ventetid for spesialistbehandling. Ordinære legebesøk (fastlege) på 10 minutter er en vits.

    Angst for et system som ofte tar avgjørelser over hodet på folk.

    Saksbehandlingstid ofte på flere år i forhold til yrkesskader.

    Generell fordømmelse av samfunnet for å være "snylter".

    Dårlig økonomi skaper problemer med å ha råd barn og deres behov. Trygdede er overrepresentert i forhold til kontakt med barnevernet, uten at dårlig omsorg er hovedgrunn.

    Stigmaet alle slike ting representerer har i mange tilfeller (og jeg har personlig kjennskap til flere caser) skapt angst og depresjoner. Systemet undertrykker slik kunnskap rutinemessig.

    Alt dette, og mere til, har jeg fått kjennskap til gjennom samtaler med psykologer, kommuneansatte sosionomer og egen research. Systemets egentlige tilstand forbløffet meg i utgangspunktet. Det var ikke slik jeg hadde ventet det skulle være, og det er heller ikke slik folk flest oppfatter systemet.

    Så, min påstand er at de svake taper i systemet, fordi de blir umyndigjort og gjort til tapere. Jeg definerer ikke støtte til livsopphold som bevis på systemets vellykkethet. Jeg sitter inne med konkrete eksempler på mennesker som har fått livet sitt ødelagt på grunn av sykdom, med tap av bolig, skilsmisse osv.

    Virkelighetens velferd er ikke så rosenrød som mange tror.

    Og samfunnet fortsetter å sette høye krav. Selv om skatteinngangen aldri har vært større enn den er i år, bedriver både stat og kommuner en evig kamp for mer regressive skatter, som rammer de svakeste med full tyngde.

    Løsningen er ikke nødvendigvis en overgang til totalt frie markedskrefter, men dagens system bør ihvertfall debatteres ut over Banjo Hanssens flåsete bemerkninger om at de trygdede "bør stå opp om morran"!

     
  • At 10:43 a.m., Anonymous PeeWee said…

    Jeg synes dette i bunn og grunn minner litt om intellektuelt uærlig sosialdarwinistisk argumentasjon, slik som fattighatere som Milton Marx elsker å komme med.

    Jeg ser rett og slett ingen argumenter for at de svake har det bedre med jobb enn trygd. Selvfølgelig, det er bedre å ha en vanlig jobb enn å gå på trygd i Norge idag, men det er jo ting du ikke tar opp. Skal man ha alle i jobb, så må som sagt de laveste lønningene dumpes. Når lønningene blir så lave som de blir i USA, da kan man snakke om at det er bedre å gå på sosialen, noe jeg mener at det er.

    Det er nemlig ikke slik at man blir en fri vinner bare man har jobb. De fattigste i USA er minst og ifølge de studier som har blitt gjort mer missfornøyde med sitt liv enn norske fattige, selv om de stort sett faktisk er i jobb! En jobb gir bare lykke om jobben er ansett som normal og gir en normal inntekt. Trenden blant folk er helt klart, man foretrekker jobb fremfor trygd så lenge jobben ikke er en drittjobb. Drittjobb mer objektivt sett er en jobb som i stor grad er dominert av skoleungdom og innvandrere. Det er nettopp de som kun kan få drittjobber som forsøker å skaffe seg uføretrygd, selv om de strengt tatt kunne ha klart å jobbe.

    Det at ting avgjøres over hodene på dem er slettes ikke noe spesielt for velferdsstaten. Også i USA må de svake gjøre som eliten sier, og det er mer enn her. Der må jo de som jobber i kassa på butikker stå istedet for å sitte, og i visse renholdsbyråer må de ansatte sitte på alle fire og skrubbe gulvene. Slike forhold har man når man ikke har et godt sosialt sikkerhetsnett. De som mener at et slik liv til luselønn er bedre enn trygd, er nettoopp eliten som mener at de fattige skal vaske deres hus og klippe deres plen for tredve kroner timen.

    Det er faktisk slik at de fattige er overrepresentert i alle negative statistikker i land uten velferdsstat også. De er mer kriminelle, misshandler sine barn oftete, er oftere syke, dør tidligere og alt det andre i forhold til resten av befolkningen. Faktisk, så er sannsynligheten for at en som er født fattig kommer seg ut av fattigdommen enda lavere i USA enn den er i de nordiske landene.

    Når det gjelder psykiske plager, så er det jo nettopp all behovsprøvingen som høyresiden ønsker som gjør at systemet blir slik.

    At velferdsstatenes motstandere er onde ser man tydelig på Milton Marx sitt innlegg. Han nyter rett og slett andre sin elendighet! Han klarer rett og slett ikke å være lykkelig i et samfunn hvor ingen lider unødvendig nød. Det beste vi kan gjøre for å skape et bedre samfunn, er å tvangssterilisere folk som Milton Marx, fordi vi får aldri et godt samfunn når det er fult av sadister.

     
  • At 12:47 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Pewee,

    Først og fremst må jeg ta avstand fra karakteristikken av Milton Marx, selv om du er uenig, kan saker diskuteres sivilisert. Dessuten er ikke dette Miltons forum, så han er vel bare sporadisk innom.

    Greit med litt temperatur i debatten, men det får være grenser!

    Mitt angrep på dagens velferdsstat er ærlig og redelig ment. Alternativet for fattige er slik jeg ser det ikke et laissez faire system. Jeg er for et sosialt sikkerhetsnett, men ett som fungerer! Et som gir muligheter for fremgang basert på nettopp annet enn systemets premisser. Intet system eller offentlig kontor kan avgjøre saker over hodet på mennesker og samtidig tro at de gjør noen en tjeneste!

    På det punktet er jeg helt enig med Milton: Menneskets lykke kan bare skapes av enkeltindividet selv!

    Alikevel er jeg også enig med flere av Peewee' tanker. Verden er ikke svart/hvit.

    Mer behovsprøving er for eksempel en kortslutning av debatten. FrP ser ut til å tro at strengere krav "sparker" flere ut i arbeidslivet. Den strategien fører allerede Aetat til en viss grad, og resultatet er mer sykdom og flere trygdede, ikke omvendt!

    Det må bli lettere å KOMME UT av systemet, ikke vanskeligere å KOMME INN!

    Saken er jo for eksempel også den at dagens system fanger også de som ufrivillig havner ut av arbeidslivet i en umulig situasjon. Det er uverdig, og en misbruk av systemmakt.

    Det er jo uansett slik at de fleste systemer skaper fattige og tapere, dagens velferdsstat inkludert. Men det betyr ikke at vi må slå oss til ro med status quo!

    Du setter fingeren på vesentlige årsakssammenhenger, og det har jeg i tidligere poster også forsøkt å gjøre. Mange er jo nettopp ikke i stand til å arbeide under et system i fri konkurranse, og det er et samfunnsproblem, uavhengig av politisk ståsted. I virkeligheten er dette slik jeg ser det et resultat av et umenneskelig (i betydning naturstridig) effektivisert og spesialisert samfunn. DER ligger hovedproblemet, ikke at noen er syke eller på annen måte faller utenom. Det har mennesker gjort til alle tider.

    Problemstillingen med "drittjobber" er mer at det er umulig å leve et verdig liv med dem, slik jeg ser det, enn at de er "drittjobber". Det finnes mange "drittjobber" for eksempel innen oljerelatert industri også, men de er så godt betalt at folk fremdeles vil ha jobbene.

    Jeg har også hatt en slik type "drittjobb" engang, det var et helvetes slit, men godt betalt. Ingen så ned på oss fordi vi kom skitne hjem. Du har imidlertid helt rett i at mange typer jobber er nedverdigende, og den største nedverdigelsen er vel at en er fanget i et liv der arbeidet suger, og man i tillegg ikke kan få endene til å møtes. Avgiftsnivået på ordinært forbruk hjelper ikke akkurat på en slik situasjon. Ei heller den generelle velferden som finnes blant de fleste i samfunnet. Det presser blant annet priser og forventninger opp, noe som svekker de svakeste.

    Uansett er det ikke slik at fordi problemer eksisterer i andre land under andre systemer, så er det fritt fram for også vår egen velferdsstat å feile! Mye av min "kongstanke" er at vi må slutte å betrakte vårt eget system som feilfritt, slik offentlig propaganda har indoktrinert oss med i flere generasjoner. Virkeligheten har vist for lenge siden at det ikke engang er i nærheten...

     
  • At 7:22 a.m., Blogger Milton Marx said…

    Det var da gledelig at vår venn PeeWee fortsatt lever!

    Men nok om det. Det er mange myter om velferdsstaten som må punkteres. En av dem er rettferdigheten (og mye av urettferdigheten kommer som et resultat av fagbevegelsens innflytelse).

    Hva er det logiske i at pensjon og trygd skal utregnes i henhold til tidligere inntekt? Har du levd fattig, skal du dø fattig?

    Hvorfor skal en erfaren industriarbeider få mer ledighetstrygd enn en nyutdannet akademiker?

    Hvorfor kan selvstendig næringsdrivende tåle 14 gratis sykedager, når andre ikke kan?

    Poenget? Vi trenger ingen adel som skal ha det bedre enn andre på skattebetalernes regning.

    La oss være rettferdige: sier vi at noen skal ha mange gratis sykedager, bør det gjelde alle.

    Sier vi at det er noen som kan greie seg på lav trygd, bør det gjelde alle.

    Enkelt og rettferdig! Vil man ha noe mer, får man sørge for det selv. En lav bunn som gjelder for alle - og ikke bare for noen - slik det er i dag.

     
  • At 5:16 p.m., Blogger Helge Samuelsen said…

    Er i grunnen svært enig med Milton i at dagens system ikke er rettferdig.

    En tidligere revisor (som et eksempel) er jo ikke mer verdt for samfunnet enn en tidligere vaskehjelp (unnskyld, alle vaskehjelper...) når en først er uten arbeid. Dagens system sulteforer uansett systematisk de med lavest sats inntil det uverdige. En fast sats vil på alle måter være langt mer rettferdig, og sannsynligvis eliminere den verste fattigdommen.

    Mitt hovedpoeng er at "kapitalismen", som fikk mer eller mindre fritt spillerom for over ett århundre siden, leverte et samfunn der store grupper levde på et eksistensminimum. Nå ser vi at på mange måter er resultatet det samme med et sosialistisk system. De svakeste taper alltid.

    Og selv om de svakeste i dag materiellt sett har det bedre enn sine motstykker på 1800-tallet, så er de fremdeles fanget i et umenneskelig system.

    Uansett er den beste definisjonen av frihet, slik jeg ser det, denne:

    "Free-market capitalism is a network of free and voluntary exchanges in which producers work, produce, and exchange their products for the products of others through prices voluntarily arrived at".

    —Murray N. Rothbard, The Logic of Action (1997)

    I denne sammenheng er vel hovedpoenget "free and voluntary exchanges". Sannsynligvis var vel ikke for eksempel fyrstikkarbeiderne virkelig fri i deres arbeid i 1880 årene? Ei heller er et menneske fritt fanget på et (på dagens nivå) eksistensminimum i velferdsstaten?

    Rothbard sier videre: "State capitalism consists of one or more groups making use of the coercive apparatus of the government… for themselves by expropriating the production of others by force and violence".

    Vi ser at utbyttingen av fyrstikkarbeiderne (som et eksempel) faktisk var et resultat av misbruk av statsmakt. Politistyrkene og samfunnet forøvrig var i utgangspunktet på fabrikkeiernes side. Dagens system med det jeg kaller "tvangstrøyesamfunnet", er ikke nødvendigvis bedre. Forskjellen er at det nå er stemmesankende politikere som har tatt pengepugernes plass. Motivet er derimot som alltid det samme: makt.

    At den uttrykte hensikten med dagens "statskapitalisme" ikke er utbytting, er irrelevant.

     

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home