...fra en regjering som synes å ha så mange kostbare baller i luften samtidig at det ikke blir nok til noe. Stykkevis og delt...ingenting helt...
I en tid med energikrise i et av verdens mest energirike land, satses det fremdeles ikke på ny kraftutbygging. Og miljøperspektivet er visstnok tapt et sted på veien fra Soria Moria til Stortinget.
Regjeringen vil gi 8 øre per kilowatttime i subsidier til vindkraftutbyggerne. Bransjen mener det er nødvendig med minst 50 øre per kilowattime. Anne Kismul i Norsk Vindkraftforening uttaler: "Dersom disse tallene stemmer, vil det bety en katastrofe for vindkraft i Norge". Og hun har sikkert rett. De 8 ørene kunne de spart seg, fordi det ikke har noen betydning overhodet. Skal en satse, får en gjøre det skikkelig, ikke stykkevis og delt.
Noen vil sikkert synes det er galt å subsidiere en bransje uansett. Til det vil jeg si at dagens vannkraftbaroner er subsidierte så baklengs inn i fuglekassa at enhver fri konkurranse er nytteløs.
Det vi trenger er NYE aktører på kraftmarkedet, uavhengig av det eksisterende kartellsystemet. Vi trenger alternative energileverandører som kan konkurrere på like vilkår. For å oppnå det, må en gi subsidier i startfasen. Husk at det eksisterende kraftnettet, inkludert selve vannkraftverkene er nedbetalte i et kvasi-kommunistisk system i utgangspunktet.
Jeg foreslår at Norge investerer litt av oljefondet til avkastning her hjemme, ikke bare i Coca Cola og General Dynamics. Energiproduksjon vil gi direkte avkastning, samtidig som det avhjelper en situasjon som i verste fall vil bety tap av milliardverdier innenlands hvis kraftmangel oppstår.
Kvasi-statlige/kommunale selskaper burde bannlyses fra denne nye satsingen. Reelle private aktører burde få sjansen til å komme på banen. Staten bør være "eier" av vinden, driftingen av anleggene bør være på private hender.
Andre land, som ikke har energikriser og oljefond, makter å satse på vindkraft. I Danmark står vindkraft for hele 20 prosent av den elektriske energiproduksjonen! Danske politikere hviler ikke på laurbærene, men ser området også i fremtiden som et viktig satsingsområde.
I annerledeslandet Norge ber vi om at mennesker skal dusje mindre! Og fortsetter å hanke inn skatt på energiforbruket.
I Danmark fokuseres det på at vindkraftbransjen skaper viktige industriplasser.
I Norge har vi mangel på arbeidskraft, fordi så mange flytter papir. Vi har riktignok mangel på energi også, men er i grunnen fornøyde så lenge Jensemann lover større fradrag for fagforeningskontigenten. Eller er vi det?
Visjonene uteblir. Fordi vi ikke lenger har noen. De er stjålet av den neo-moderne sosialismens placebo-løsninger.
Israel er ikke synonymt med Jødene.
Israel kritiserte Jostein Gaarder for å blande kortene, men blander kortene konsekvent selv, noe som faktisk gir Gaarder rett på akkurat det punktet. Israel fremstiller seg selv som om den Israelske stat representerer alle verdens jøder og deres religion. Det er gammel sionistisk tankegang, men blir ikke mer korrekt av den grunn.
Vi har Jøder i Norge, som har tatt avstand fra de krasse og ofte feilaktige påstandene til Israels talspersoner. Norge blir fremstillet som om vi er det rene rottereir av anti-semittiske konspirasjoner i Israelske medier. Godt hjulpet av den Israelske ambassadøren Miryam Shomrat's nylige utspill angående skuddene mot den jødiske synagogen i Oslo.
Skuddene blir etterforsket. Saken er en kriminalsak. Dette er ingen ny krystallnatt. Angrepet er ikke på noen måte et uttrykk for en ulmende antisemitisme i det norske folk eller stat. Norske Jøder er våre godt respekterte landsmenn, og er beskyttet mot overgrep som alle andre. Det skulle da bare mangle!
Påstander om norske politiske likhetstrekk med nazismen er ikke bare grunnleggende feil, men vitner om en fundamental mangel på virkelighetsforståelse hos mange israelere.
Antydningene om Norge som en antisemittisk stat faller på sin egen urimelighet, og kan ikke annet enn å tydeligjøre det kaos som idag hersker i Israelsk politikk.
Uheldigvis er det Israel selv som skaper den forakt som de ønsker å utrydde.
Guttene på Dvergsnes skole i Kristiansand får ikke stå og tisse, fordi de har problemer med å styre strålen sin. Det blir så mye arbeid...
DET er skremmende. Ikke at det tar litt tid for gutter å lære å "styre" seg, men at det kan finnes slike holdninger i samfunnet. Har en ikke ressurser til å ta arbeidet som det medfører med å ha barn i skolen, får en finne seg annet å gjøre.
Hele samfunnet er gjennomsyret av en holdning som går på å spare penger der det spares kan. En har ikke råd til å vaske toalettene, en har ikke råd til å ha heltidsansatte vaktmestere. En har tydeligvis heller ikke råd til å utdanne skikkelige pedagoger.
En skikkelig pedagog ville ha forstått at skolesystemet må tilpasse seg barn til en viss grad. Det må tåles at uhell skjer. Det må FORVENTES at uhell skjer. Å bruke dette som argument MOT barnet burde være strykkarakter på ethvert pedagogisk institutt, det være seg lærerutdanning eller førskolelærerutdanning! Å tvinge barn til handlinger som går på tvers av alminnelig oppfatning er ikke bare dårlig pedagogikk, men potensiellt skadelig.
Problemet her er ikke tissing, men en dårlig skole. En skole som i sann sosialdemokratisk ånd skal gjøre alle "like", samtidig som det skal spares penger. Det er jo det nye mantra.
Konsekvent blir gutter understimulert i barnehage og skole. Det har jeg selv erfart gjennom praktisk erfaring fra barnehage og prosjektanalyse på universitetsnivå. Da jeg engang påpekte overfor pedagogisk leder i en barnehage at flere gutter syntes å være understimulerte, svarte hun at "de skulle nok lære dem å leke". De hadde satt opp et møte...
Barna skulle lære å leke... Av de ansvarlige, kompetente, beleste og politisk riktige voksne.
I pedagogiske bøker står det konsekvent "barna", som om alle er like. Som om alt kan forenkles til et minste felles multiplum.
Heri ligger sannsynligvis kimen til senere dårlige karakterer og konsentrasjonssvikt hos mange barn, spesiellt gutter.
Skammes burde vi, for vi burde visst bedre.
Til Dvergnes skole, og alle andre med samme problem vil jeg si: Sett opp bidet da, for søren! Slutt å klag! Ansett vaskehjelper på en anstendig lønn! Det koster å oppfostre kommende generasjoner. Tar en seg ikke tid og råd til det, bør jobben overlates til andre!
Tidligere har jeg karakterisert Norge som Titanic, skipet som ikke kunne synke, men som sank likevel.
Årsakene var flere til at White Star linjens stolthet sank. Først og fremst kanskje et ønske om å vise verden at skipet virkelig var best, at det kunne holde stor fart over atlanteren. Med andre ord var prestisje en viktig faktor til at det gikk galt. En hadde fått isfjell-varsel. Andre skip gikk med redusert hastighet. Men ikke Titanic. Titanic var jo best. Usynkbar. I dag ville en kanskje sagt at skipet på forhånd var hypet opp for mye. Propagandaen fanget.
Menneskelig dumskap spiller ofte en rolle når ting går galt. Ærgjerrighet, grådighet og ikke minst prestisje, er ofte drivkrefter bak elitens avgjørelser. Klokskap og forsiktighet er på mange måter ikke lenger respektert.
For det var eliten som var opptatt av skrytet. Å sette nye rekorder. Å være best. Og så gikk det som det gikk.
Slik er det også i Norge. Vi snakker om at alt er så bra. Det går så det suser. Så har vi ikke penger nok til å vedlikeholde våre veier. Så har vi ikke penger nok til å opprettholde våre lokale sykehus. Så har vi ikke penger nok til å opprettholde full kapasitet på våre sentralsykehus. Så har vi ikke råd til å opprettholde den velferd vi har skrytt slik av i årtier.
Årsaken er klar, men lite forstått. Vi har trodd på mytene. Vi har trodd at vi aldri kunne synke. Vi har trodd vi aldri kunne gå på isfjellet. Selv om vi har visst at det var der. I form av økende driftskostnader i et høykostsystem, i form av eldrebølger, i form av et diskvalifiserende istedet for inkluderende arbeidsliv, i form av mangel på arbeidskraft, i form av mangel på energi, i form av sviktende økonomisk evne blant de svakeste, i form av stadig færre produktive arbeidsplasser, i form av stadig større papirflytteri i en gargantuisk stat som ikke har forstått viktigheten av å se på morgendagen. Fordi dagen idag var så rosenrød.
Velferden vår er under angrep. Fremtiden vil etter all sannsynlighet være "et system der det offentlige gir et basistilbud, mens ekstra service på alle nivåer blir til salgs fra private og/eller offentlige leverandører".
Med andre ord, den enorme beskatningen vil ikke gi oss det vi betaler for. Og de rikeste vil kunne kjøpe seg velferd, mens de fattige og nedre mellomklasse må ta det de får, et stadig mer redusert offentlig tilbud. Mens beskatningen fortsetter å stige. Og mens politikerne funderer på viktige tema som "subsidiert" skolefrukt.
Staten opererer her som den modererende faktor som forsterker og opprettholder et klasseskille ved tung beskatning av livsnødvendigheter. Akkurat som det kapitalistiske eksperiment gikk til grunne i siste halvdel av 1800 tallet, med en sosialistisk revolusjon til følge, går nå, noe over hundre år etter, etter alt å dømme det sosialistiske eksperiment på samme skjær i sjøen.
Eller skulle en si; isfjell...
Akkurat som Titanics kaptein Smith, prøver dagens politikere å korrigere kursen. For Smith la faktisk om kursen til sørligere farvann for å unngå isfjellene. Han var ingen idiot, selv om han opprettholdt en fart på 21 1/2 knop under forhold med dårlig sikt og tidligere observerte isfjell. Han trodde faktisk at skipet var usårlig. Når det skjebnesvangre isfjellet først ble observert, var det imidlertid ingenting å gjøre. Selv datidens mektigste dampmaskiner kunne ikke reversere den tunge kjempen fort nok.
Det var for lite, for sent.
...sin egen grav.
En skal være godt hjernevasket for å tro at ordningen med subsidierte varmepumper i prisklassen fra 50 - 100 000 kommer andre enn fra før velstående til gode. Hadde jeg hatt råd til et slikt system, ville jeg ikke engang vurdert å installere det. Inkludert driftskostnader er det ikke mye å spare i løpet av en 20 - 30 års periode.
Dessuten er slike anlegg rådyre å etterinnstallere i eldre hus.
La oss si et "rimelig" anlegg til 70 000 - 10 000, det vil si 60 000. Det betyr at over en tiårsperiode koster anlegget 6000 kroner per år. Bare i investeringsutgifter. DET er noe for Ola og Kari det! Er tanken at alle skal være med på å lånefinansiere energibransjens fest?
Pelletsovner kan være et bedre alternativ, men også her er investeringen betraktelig. Og hva når monopolsituasjonen med leveranse oppstår, og prisene går opp? Hvem tør å stole på energimarkedet i Norge?
Et mer økonomisk alternativ er rett og slett å satse på vedovner. Det er og blir "fattigmannsoppvarming", og derfor ikke subsidiert. Nok engang viser sosialismen at det er den øvre middelklasse som skal subsidieres. Markedskrefter er kastet på båten, og det er ikke lenger hva folk har råd til å betale som skal avgjøre pris, men nasjonal strategi. En slik strategi fungerer uansett ikke, fordi den er og blir kunstig.
Strategien går uansett, som alle oppegående mennesker for lenge siden har forstått, ut på at stat og kommune skal tjene maksimalt på strømmen. Ekstraskatt er det det er.
At resultatet blir at store deler av befolkningen går tilbake et århundre i energi-bruk er en mindre detalj. La oss brenne ved. Det gjør en også i U-land. For øyeblikket er det definert som miljøvennlig.
For øyeblikket. Hvor ble det av pipeskatten? Ventes det til flest mulig har innstallert pellets eller ved-ovner?
Regjeringen, som henter inn milliarder på moms, forbruksavgift og nettleie direkte fra folks lommebøker, skal bruke hele 46 millioner på å "hjelpe oss". Det er bortimot 10 kroner per mann, kvinne og barn i dette landet. Hver husholdning betaler i vinter estimert ca 5000 kroner mer enn i fjor for strømmen. Og strømmen var jo ikke direkte billig i fjor heller.
Muligheten for å spare strøm, selv med full uttelling, er mindre enn den energien importert arbeidskraft til Norge vil koste i perioden. Polakker skal også ha varm mat og varm stue, uavhengig av timelønna.
Skuebrød var det noe som het før i tiden. DET er hva regjeringens krisehåndtering er.
Det er mitt håp at samtlige politikere som er ansvarlige for dette vissvaset blir stemt ut av stortinget ved første og beste anledning.
Uheldigvis viser harde fakta at samfunnet i de fleste europeiske land bygger på en enorm misforståelse. Misforståelsen går ut på at samfunnet er til enkeltindividets beste. Tallmateriale viser at vi overhodet ikke er lykkelige. Ikke bare er vi ikke lykkelige, men selv mange som ennå ikke har utviklet alvorlige problemer, viser tegn på å være deprimerte.
Selv om vi materiellt sett aldri har hatt det bedre. Selv om det aldri har vært så mange penger i omløp. Selv om våre politikere nærmest overgår hverandre i å propagandere om hvor fortreffelig vi har det.
Løsningen ligger IKKE i mer overstyring av privatlivet. Løsningen ligger IKKE i mer psykologisk hjelp. Løsningen ligger IKKE i et stadig større statlig forbruk (og dermed større skattlegging) for "felleskapet". Alikevel er det tydelig at dette er veien Norge har valgt å gå i større grad enn noen andre.
Felleskapet er du og jeg og alle. Men felleskapet er ingenting verdt hvis det overstyres av en folkefjern maktelite. Felleskapet må vokse frem av et fair system som gir stort slingringsmonn i forhold til personlig frihet. Som ikke fanger mennesker i en økonomisk tvangstrøye. Som ikke legger lista så høyt at mange ekskluderes både fra arbeidsliv og samfunnsliv. Som ikke beskatter mennesker over tåleevne. Som heller ikke økonomisk strømlinjeformes slik at alle må yte 110%.
Slikt er naturstridig. Mennesket fungerer ikke slik. Det ligger ikke i våre gener. Vi trives best når vi kan styre vårt eget liv. Vi trives best når vi føler statens inngrep ikke går inn i vårt personlige rom utilbørlig. Vi trives best når vi blir verdsatt. Vi yter best under ansvar.
I dagens samfunn er dyktighet ikke garanti for å beholde en jobb. En neo-keynesiansk holdning til effektivitet har umenneskeligjort arbeidslivet. Alt måles med stoppeklokke. Men de virkelige verdiene, som tilhørighet og arbeidslyst, og ikke minst lojalitet, kan ikke måles. Hvor mye taper en bedrift på å ha utilfredse arbeidere? Hvor mye kompetanse taper en bedrift på at de dyktige har sin egen agenda, ikke alltid sammenfallende med bedriftens?
Og statens skattenivå har bidratt til en slik utvikling. Det er dyrt å ha mennesker i arbeid. Da må maksimal yteevne skvises ut, da må de svakeste ofres. Som gir bedriften bedre økonomi, som gir staten høyere utgifter, som gir høyere skatter...
I dagens samfunn må en være vellykket for å henge med. Stadig høyere regressive skatter, moms, bompenger, boligbeskatning, miljøavgifter, stigende kommunale avgifter, høye boligpriser, høye energipriser, alt bidrar til å umyndigjøre og skvise de som faller utenfor. Avgrunnen er stor, og fanger mennesker i trygdeordninger og sosialhjelp. Og sykdom. Velferdsamfunnets tvangstrøye.
Dagens regjeringer ser ut til (selv om de ALDRI snakker om slike teorier offentlig) å tviholde på de høyst diskuterbare teoriene om å redusere menneskers mulighet til å holde på penger (igjen en Keynesiansk tanke), ved å i økende grad forsøke å beslaglegge personlige verdier gjennom beskatning. Ikke bare for de rike, også for de fattige. Slikt er et alvorlig angrep på personlig eiendomsrett.
Mennesket fungerer ikke slik, uavhengig av hva økonomiske teorier tilsier. Mennesket er mer territorialt enn vi liker å innrømme. Ikke minst, vi ønsker å kontrollere vår egen eiendom. Vi ser med andre ord på ran som ran. Det som mangler i økonomiske teorier og økonomisk styring, ja i politisk styring generellt, er forståelsen for menneskelig psykologi og behov. Istedet fokuseres på statens behov.
Individets behov reduseres til billige floskler som tas frem hvert valgår.
Ikke uventet vil politiske broilere være dårlig egnet til å vise forståelse for virkeligheten. Ikke uventet vil en stat uten ansvar skattlegge stadig mer. DET er også menneskelig psykologi. Mye vil ha mer. Makt avler makt. Partier er selvforsterkende systemer. Og kontroll av ressurser er makt. Statens makt avhenger av makten til å skattlegge. Er det rart skattlegging står øverst på agendaen?
En slik makt må imidlertid brukes med omhu og forsiktighet. Staten må gjerne legges i tvangstrøye. For den politiske elite har historisk sett aldri selv vært i stand til å begrense sin grådighet.
Så viser de rødgrønne igjen sitt sanne ansikt ved å heve regressive og ikke-inntekstsavhengige skatter. Et sikkert våpen mot de svakeste i samfunnet.
Ikke uventet er det igjen eiendom og normalt forbruk, ikke inntekt eller overforbruk som skal beskattes. Slike tiltak er enkle, og gir penger i kassen. Sviket mot pensjonister, uføretrygdede og lavtlønnede går forhåpentligvis ikke upåaktet hen. "Velferdssamfunnet" finansieres nå i økende grad også av de aller svakeste.
Å kaste pensjonister og syke mennesker på skammelig måte ut av hus og hjem er ikkeno' problem for de kyniske pengepugerne på Stortinget. Håper de sover godt om natten. Mange andre får nok imidlertid nattesøvnen ødelagt av den statlige og kommunale trippelbeskatningen på boliger og stigende energi-priser (hvorav mesteparten er skatt, og resten av prisstigningen skyldes total inkompetanse), alt i en tid da renta også er på vei opp. Trippel-whammy. Wham Bam - thank you mam'.
De svakeste er, som alltid, dårligst rustet til å møte disse utfordringene. Denne gruppen er for eksempel ikke de første til å løpe å kjøpe pellets-ovner og varmepumper. Slike investeringer er forbeholdt de med allerede brukbart overskudd. Som alltid subsidieres middelklassen, ikke de som trenger det mest.
Alt mens for eksempel energi-produsenter innen elektrisk kraft og oljevirksomhet velter seg i penger og betaler ut rekord-bonuser til både ansatte og ledelse. Fordelingspolitikken er ikke bare gått av hengslene, den er sendt i bane på kollisjonskurs med solen. Det er hett, og hetere blir det.
Alt mens helseforetak sliter med økonomien, veibyggingen har gått i stå, og stadig flere faller utenom det økonomiske vinn eller forsvinn-samfunnet.
Nok et bevis på at oljeøkonomien ikke fungerer. Vi får aldri penger nok. Samfunnet spiser seg selv opp innenfra. Norge er som Titanic, skipet som ikke kunne synke, men som med full steam er på stø kurs mot isberget. Og om en tredve, førti års tid vil økonomene kappes i å forklare hvorfor og hvordan de forstod hvordan det gikk. I etterkant...
Gjennom eventyrbriller...
I mellomtiden snur regjeringen seg rundt seg selv i et forgjeves forsøk på å illudere å gjøre noe.
Subsidier eventyrbriller til alle, så blir alt rosenrødt.
I nyttårstalen lovte Jens varme for de "i samfunnets skygge". Gi dem varme de har råd til, sier nå jeg.
Oppdatering.
Her kan en ikke engang ta seg et par dagers (ufortjent) ferie, uten at galskapen renner fra Løvebakken. Regjeringen har klart det kunststykke å terge på seg både LO og sine egne. (og sannsynligvis de fleste andre) Joda, vi snakker om sykelønnsforslaget.
Min "bakvendtland-teori" slår til igjen! Regjeringens logikk er som følger: "ved å gjøre det dyrere for arbeidsgivere å ansette yrkeshemmede, skal de yrkeshemmede inkluderes".
Og månen er en grønn ost...
Gerd Liv Valla har selvfølgelig helt rett når hun uttaler at forslaget er: "brutalt og ekskluderende".
For regjeringen er imidlertid inkluderende synonymt med ekskluderende. For i bakvendtland, der kan alt gå an...
Sannheten som ingen diskuterer er imidlertid at denne saken dreier seg om langt mer alvorlige og dyptliggende årsakssammenhenger enn bare eksludering i arbeidslivet. Den økonomiske fordelingspolitikken i samfunnet er riv-ruskende gal, og vi har fått et system der vi har mer penger enn noensinne, men ikke råd til et humant og inkluderende samfunn.
