torsdag, januar 20, 2011

Fastlegefantasier

Gisle Roksund, leder av Norsk forening for allmennmedisin har noen feberfantasier om fastlegene.

Som kronisk syk har jeg relativt god kompetanse til å fortelle omverdenen om hvordan fastlegesystemet IKKE fungerer. Det fungerer ihvertfall ikke slik foreningen tror. Og da kan man jo gjøre seg noen tanker om hvor liten selverkjennelse leger har om eget virke.

Riktignok får man alltid akutthjelp. Her skinner det. Og det er bra. Ellers er det skjær i sjøen.

Det kan selvfølgelig være forskjeller på hva som oppleves å haste for pasienten, og hva legen mener det er medisinsk nødvendig å gjøre noe med fort. Men i slike tilfeller er det viktig at pasient og lege får snakket litt sammen på telefon og avklare situasjonen, sier Gisle Roksund til Aftenbladet.

Problemet er selvsagt at det er klin umulig å få snakke med legen på telefon. Jeg har opplevd at helsestasjonens personell selv har anbefalt dette, og lovet at legen skulle ringe tilbake flere ganger - uten at legen noensinne har ringt tilbake. Å få legen på telefonen når man selv ringer er umulig - selv når det er avtalt. Dette har også det lokale NAV kontor opplevd, noe de syntes var urimelig. Etterhvert er de blitt vandt med det.

Sier man derimot at det dreier seg om noe kritisk, får man time på dagen. Men altså uten å få snakke med legen på forhånd. Det kan derfor være en fordel å smøre tjukt på hvis man ønsker time på dagen. Uærlighet lønner seg. Ellers dreier det seg stort sett om fjorten dagers ventetid!

Dette har jeg opplevd med flere leger, og antar at jeg ikke har vært mer enn vanlig uheldig. Helsestasjonene svarer da også at dette ikke er uvanlig.

Lederen for Norsk forening for allmennmedisin sier videre:

- Det er grunn til å tro at velutdannede organiserer sin tid best, slik at de tar opp flere problemstillinger, og derved utnytter sin tid bedre når de først er hos fastlegen.

Det er mulig. Personlig har jeg derimot opptil flere ganger fått beskjed av fastlegen at det å diskutere "flere problemstillinger" om gangen har han ikke tid til. Det nytter ikke om man aldri så mye har planlagt på forhånd, legen tar altfor ofte styringen. Da blir diagnoser selvsagt ikke fullstendige, legene opererer med snevre definisjoner, og får ufullstendig informasjon om helheten. Dog spares tid, og det er visstnok det viktigste.

Jeg har også opplevd at lege, som har full oversikt over sykdomsforløp på data, og som har vært min fastlege i årevis, ikke klarer å fokusere på enkle forespørsler om å levere rapporter om helsetilstand til NAV. Dette betyr at selv allerede eksisterende ekspertanalyser blir trenert i systemet, og slikt koster selvsagt både tid og penger.

NAV skal faktisk ha kudos for å ta hensyn til faktisk helsesituasjon i langt bedre grad enn fastlege. Mitt inntrykk er at fastlegen faktisk ikke har tid til å hverken lytte til eller gjøre arbeid for pasienten.

Og der er sakens kjerne. Fastlegeordningen er en ordning der legene jobber for sin oppdragsgiver, staten - ofte med meget stort arbeidspress. Pasienten blir da ikke engang i nærheten av å være oppdragsgiver eller prioritet. Når man fem minutter inne i konsultasjonen blir minnet på av legen at han allerede ligger på etterskudd med dagens pasienter, blir det lite rom for kommunikasjon.

Systemet blir da meget inneffektivt, selv om antallet pasienter som går gjennom kverna sikkert øker, og statistikken synes fin.

Til de som lever i eventyrlandet der legen både har tid til å snakke med og vurdere helsesituasjonen til pasienten skikkelig, har jeg bare et råd: Bli mer syk - så ser man at det ikke fungerer. Man kan synse så mye man vil på andre siden av skrivebordet, men uten å lytte til pasientene blir det bare sandpåstrøing av den ubegrunnede positivisme som gjennomsyrer styre og stell.

Legens tid er for andre tydelig for kostbar til å brukes på kronisk syke. Køen av sykemeldinger på gangen er langt viktigere. Samlebåndet må gå!

Hvorfor det er slik kan kanskje forklares med at legene prioriterer etter sosioøkonomisk status (selv om de ikke innrømmer det). Kroniske sykdommer er ofte lavstatussykdommer.

Legene kan jo ikke kurere dem, og derfor er de mindre interessante?

Virkeligheten blir da at å stå i jobb med kronisk sykdom blir meget utmattende. Dette er en faktor ingen snakker om. Og det er sikkert fordi det ikke er politisk korrekt å rette skytset den veien.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Amen!

Canute sa...

Norge har øket befolkningen radikalt siden 1970 da vi var kun 4 millioner, omtrent med 25% gjennom folkevandring.
Samtidig ser vi IKKE en tilsvarende 25% økning i leger, lærere, politi, transport, infrastruktur und so weiter.

Det kan virke som om Arbeiderpartiet og Høyre er enige om at den femte millionen innbyggere ikke finnes, selv om både planøkonomiske Ap og bedriftsøkonomiske Høyre skulle ha gode forutsetninger for å forstå både pluss og minus og prosentberegning.

Å øke befolkningen radikalt innenfor rammene av en uendret infrastruktur forringer samfunnets velferd, men dette blir sleipt fortiet i media.

Dette er ikke våre flyktingers ansvar, men våre folkevalgtes ansvar.
Og de folkevalgte svina har folket sjøl stemt på dessverre.

Helge Samuelsen sa...

Absolutt et viktig poeng. Dette gir seg utslag for eksempel på boligpriser, på energiforsyningen und so weiter...

Og dette er i myndighetenes favør, mindre forbruk per capita, men større verdiproduksjon.

Det vil si, teoretisk større verdiproduksjon. I virkeligheten er det slik at systemet går i stå. Planlagt eller inkompetanse uten like? Begge deler ...

Canute sa...

Den politiske prisen for nedskjæringer er velkjent mekanisme, derfor bedrives mye heller snik-nedskjæringer.

Øk arbeidsoppgavene mye, øk bemanningen litt, og kall det en satsning og styrking.

Hvis man er skamløs nok, så går det meste an.