torsdag, august 20, 2009

Ondskapens akse


Nei - dette handler om en annen ondskapens akse. Den virkelige.

Mange vil reagere på begrepet ondskap. Finnes det? Eller skal man bortforklare det i mer psykologiske - mer ansvarlige termer? Nei, og atter nei. Ondskap er i mange tilfeller ikke en foreldet eller feilaktig betegnelse på menneskelig oppførsel. Mennesket har definert begrepet ondskap nettopp fordi den finnes. Å "ansvarliggjøre" - overforklare og temme - ondskapen er et forsøk på å feie den under teppet av mennesker som ikke har guts nok til å innse at den finnes. Eller av mennesker som har behov for å skjerme ondskapen fra dagslyset. Ondskapen er en latent egenskap som finnes i ethvert menneske. Kanskje det er derfor vi ofte er villige til å late som om den ikke eksisterer?

Ingenting er i så fall å gå mer i ondskapens tjeneste...

Den "ansvarlige" intellektuelle tenkning er ofte plaget av det faktum at såkalte offentlige personer er avhengige av eller har fordeler av å støtte det etablerte system. I tillegg har mennesker med psykopatiske trekk ofte kometkarrierer i systemer som bygger på undertrykkelse og makt. Der det er bygget opp et system basert på makt har man undertrykkelse. Undertrykkelse og makt går hånd i hånd. Makt er basert på monopol på undertrykkelse. Om denne makt er basert på sosialistiske tanker eller konservative kapitalistiske tanker er irrelevant. Makt korrumperer - en sannhet som er så innlysende at begrepet nærmest har mistet sin betydning. Vi blir fartsblinde og tror at mer makt til systemet kan skape utopia.

Det vil aldri skje. Uavhengig av politisk retning. Desto sterkere systemet er, desto mer ondskap vil det generere.

Ondskap og psykopater? Nei, dette er for grovt. For satt på spissen?

Galskapen er at det ikke er det. Selvsagt ikke. Psykopatene finnes, og de trives meget godt i systemer som skjermer dem for personlig skyld, der de kan gjemme seg bak private eller offentlige institusjoner. For det er nettopp slike mennesker som liker å utnytte makt. Og det ytterste maktmonopol finnes i systemer som overkjører individet - enten det skjer for et "felles beste", et personlig diktatorskap eller basert på en kapitalistisk maktbase.

Romerriket skapte ondskap. Den katolske kirke skapte ondskap. Samtlige kolonimakter skapte ondskap. Stalin skapte ondskap. Hitler skapte ondskap. Mussolini skapte ondskap. Mao skapte ondskap. Listen er lang som et vondt år og strekker seg gjennom hele menneskets historie. Og - så vanskelig det enn kan være å innse for den som liker sin verden innpakket i rosa bomull - også den norske stat skaper ondskap.

I "ansvarlighetens" navn bør man kanskje ikke si slikt? Tvert imot. Ansvarlighet er å ta inn over seg virkeligheten. Det er når man feier virkeligheten under teppet man er uansvarlig. Dog - den som setter sin karriere høyere enn sannheten og virkeligheten vil alikevel definere "ansvarlighet" annerledes.

Psykopater? Gammeldags ordbruk, og det er da ikke så ille? Problemet er at det er verre enn man kan forestille seg.

Ethvert menneske kan utvikle psykopatiske trekk. Spesiellt i situasjoner der det er kraftige incentiver for det. Men psykopatene finnes uansett allerede, og de kryper inn i systemet nettopp fordi systemet oppfordrer til det. Tilsynelatende underkastelse, smiger og manipulasjon av omgivelsene inntil man selv er i posisjon til å utøve makt. Det er psykopatens vei.

Og hvorfor ikke kalle en spade for en spade? Det moderne uttrykket for psykopat er sosiopat. En sosiopat er en som ikke har normalt følelsesliv satt opp mot samfunnets normer (sosio=samfunn). Samfunnets normer er derimot irrelevante. Samfunnets normer er ikke målestokk. Samfunnets normer kan teoretisk definere 100% normale mennesker som unormale. Begrepet sosiopat er derfor knyttet til propaganda om at samfunnet (i praksis definert gjennom makten) alltid har rett. Nei, det er mer komplisert enn som så. Moral er en personlig sak. En for andre farlig psyke er derfor en mer korrekt beskrivelse av problemstillingen. En psykopat.

En prosent av befolkningen er i snitt psykopater. Det er nær 50 000 av dem i Norge alene. Femti tusen.

[Psykopatene] kan ved første inntrykk virke sympatiske, intelligente og sjarmerende, men som ved nærmere kontakt viser seg å være manipulerende, løgnerske og impulsive. Utad kan en psykopat være vellykket, med en godt betalt jobb og godt rykte etc, mens en innad viser seg å ha en utiltalende oppførsel.

[Psykopatene] er drevet av sterk trang til å tilfredsstille egne behov og lyster og viser nedsatt evne til å føle empati og frykt. Dette kommer til uttrykk gjennom manglende hemninger i å utnytte andre personer og til å involvere seg i risikabel adferd. Andre vanlige symptomer er aggresjonsproblemer, manglende evne til langsiktig planlegging, nedsatt forståelse for ansvar og moral, logiske brister, patologisk løgnaktighet med mer.

Problemet er at mange politiske/sosiale systemer tilrettelegger for slik oppførsel. Grensene utviskes mellom det normale og det psykopatiske.

Nei, jeg sa ikke at tanken i utgangspunktet var å tilrettelegge for slikt. Gode intensjoner betyr imidlertid intet i forhold til empirisk virkelighet.

Maktsystemer tiltrekker seg psykopater. Bevis? Valgløfter og utopiske fremtidscenarioer kunne være aktuelle nå rett før valget. Men hvorfor ikke fleske til med et eksempel på den absolutte mangel på empati? Hva med en høyesterettsdommer som synes det er ok å henrette uskyldige?

Psykopaten (finnes andre alternative diagnoser?), og amerikansk høyesterettsdommer Antonin Scalia ser ikke problemet med å henrette Troy Anthony Davis, som har sittet fengslet i snart tyve år for drap, selv om bevisførselen mot Davis senere er funnet å være høyst tvilsom og bevisene idag peker mot en annen gjerningsmann. Scalia ønsket ikke engang at saken skulle gjennopptas.

"This Court has never held that the Constitution forbids the execution of a convicted defendant who has had a full and fair trial but is later able to convince a habeas court that he is “actually” innocent. Quite to the contrary, we have repeatedly left that question unresolved, while expressing considerable doubt that any claim based on alleged “actual innocence” is constitutionally cognizable."

Og Scalia - en praktiserende katolikk og høyrevridd neocon som i påtatt moralisme er imot oralsex og andre påståtte vederstyggeligheter - dog altså ikke statssanksjonert mord på feil grunnlag - og som i fullt alvor tror statens makt er gitt av Gud - er ikke engang alene i denne oppfatningen. Han er ansett som en respektert ankermann for den konservative vingen i amerikansk høyesterett. Og avslører selvsagt de konservatives ondskap. De ønsker ikke å innrømme feil selv når det er bevist de tar feil. Systemet skal defineres som ufeilbarlig.

Hva som var hensikten med Konstitusjonen - dens ånd - Hva som var hensikten med lover - er for Psykopaten uvesentlig. Hvilken skjebne andre mennesker utsettes for er uvesentlig - for empati er ikke tilstede i vurderingen. Bare opprettholdelse av systemet som gir næring til egen vinning, ære og makt er viktig.

Slike mennesker mener i fullt alvor at statsmakten har en rett til å kontrollere - til og med drepe - uavhengig av moral. Uavhengig av noen rasjonell og objektiv virkelighet. Basert bare på sin maktposisjon.

Og selv om det er mindretallet som tar til orde for denne ekstreme oppfatningen -
er det ingen som tar skritt for å fjerne mennesker som Scalia! Det beviser psykopatenes makt og skjerming i systemet. Systemet skjermer egen makt ved å skjerme psykopaten.

Skremmende. Men saken blir ikke bedre av å stikke hodet i sanden.

Bare ved å innse sannheten og ved å reagere kan uvesenet røskes opp med roten.

Bare ved å innse at en spade er en spade og ved å forstå at enhver stat, institusjon eller gruppering som anser "systemet" som viktigere enn ethvert enkeltmenneske -
er et uttrykk for ondskap - kan ondskapen kontrolleres.

Det er unødvendig å tro på en overnaturlig kilde til ondskap; mennesket er selv i stand til å begå enhver grusomhet. Joseph Conrad

7 kommentarer:

kurt sa...

Full bredside! Og velfortjent. Meget bra skrevet,

Nemo sa...

Takk for det, Kurt :)

Jorunn sa...

Jeg er enig i at det sentrale punktet er om menneskene selv får all egenveri,og alt rundt dem får bruksverdi,eller om det er motsatt.Det er her moral/etikk-forestillingen kommer inn.Den er etter min mening egentlig et rått maktmiddel som har til hensikt å redusere menneskene til kontrollerbare bruksgjenstander. Jeg har skrevet mer om dette på bloggen til Teo&Tao under "Teo&Tao kom i skade for å æreskjelle en biosentrist". Han ble nok sint på meg til slutt. Det skulle være interessant å høre dine meninger.

Nemo sa...

Vi er nok helt på linje her. Moral og etikk kan man selvsagt definere på mange måter, men i all hovedsak blir slikt ofte misbrukt til å kreve underkastelse.

Som libertarianer anser jeg ikke positive rettigheter å eksistere. Man har ikke rett til å få noe av en annen, eller kreve noe av en annen. Negative rettigheter, såsom rett til å slippe undertrykkelse eller misbruk, etc er mer enn nok til å garantere menneskeretter.

Positive rettigheter blir alltid misbrukt av maktmennesker selv om intensjonen kan være god i utgangspunktet.

Anonym sa...

Et av dine beste og viktigste innlegg til nå!

Men vil borgerskapet og politikere lytte?

Jorunn sa...

Du er den aller første som har sagt deg enig i synspunktene mine. Alle andre feiger ut og trekker seg ut av diskusjonen når de oppdager at de ikke klarer å finne motargumenter.
Årsaken til at jeg har vært så opptatt av slike problemstillinger,er at de har vært et spørsmål om liv og død for meg--i hvert fall om sjelelig liv og død. Forskjellen mellom nevroser og sjelelig sunnhet har med makt og frihet å gjøre.

Grunnlaget for sjelslivet er menneskers selvbevissthet,og bevissthet er avhengig av erfaringer.Hvis mennesker skal kunne gjøre de erfaringene som selvbevisstheten er avhengig av, må de ha indre frihet. Sjelelige maktovergrep fører til at makten flyttes fra egne drivkrefter over til ytre regelverk.Resultatet blir at mennesker til slutt blir så fremmede for seg selv at de risikerer å miste seg selv. Dette er angstens årsak.

Men spørsmålet om sjelelig makt og frihet kan også være et spørsmål om liv og død på samfunnsnivå. De fascistiske holdningene som er et resultat av sjelelig makt,ligner på kreft. Kreft kan ha mange forskjellige og tydelige ytre utslag,men den kan også ligge og ulme i det skjulte med ødeleggende virkninger. For å bekjempe fascistiske holdninger og kreft, gjelder det å finne noe som "sykdommen" er avhengig av, og som går igjen hele tiden.

Fascisme er avhengig av troen på det totalitære menneskesynet. Det er nødvendig å tro at mennesket bare er tom leire,for bare da kan de fritt formes ut etter ytre mønster og totalt underlegges ytre makt. Bare med utgangspunkt i det totalitære menneskesynet kan "de store sakene" overta egenverdien, og menneskene reduseres til bruksgjenstander som skal tjene "saken".
De som støtter det totalitære menneskesynet vil hevde at det er høyverdig fordi de har så stor tro på menneskers vilje. Men uansett hvor vakkert det viljesproduserte produktet måtte ta seg ut,så er det livløst. Viljen har ingen skaperkraft,og kan ikke skape indre liv.
Hvis vi tror at mennesker har egenverdi,er det også nødvendig å tro at de har en iboende egenart-- på linje med alle andre livsformer. Da blir oppgaven å gi best mulige livsvilkår for denne egenarten,slik gartnere forsøker å gi gode livsvilkår for blomstene. Innholdet i utformingen og voksterkraften må blomstene stå for selv.

Nemo sa...

Anonym,
Nei. Kort og godt. Som Jorunn er inne på feiger de fleste ut :)

Jorunn,

Interessant nok har jeg arbeidet endel med fattigdomproblematikk, depresjoner på grunn av livssituasjon og så videre, og det finnes gode psykologiske prinsipper som tilsier at mennesker ikke kan være lykkelige uten å ha kontroll over eget liv.

Dette har jeg fra fagpersonale. Utrolig nok er dette prinsippet alikevel IKKE stort i bruk innen for eksempel psykiatri eller andre organer som tar for seg mennesker i vanskelige livssituasjoner. Tvang, medisinering, og overstyring av andres liv er heller "medisinen" som ofte velges.

Kanskje fordi det er enklere - men også sannsynligvis fordi samfunnet er bygget opp omkring tanken om den selvoppofrende altruisme. Og dette prinsippet gir alltid større makt til maktpersoner, det være seg politikere eller NAV-ansatte. Det er ingen konspirasjon, men snarere et resultat av at alle systemer vil være selvforsterkende om muligheten åpnes for det.

"Da blir oppgaven å gi best mulige livsvilkår for denne egenarten,slik gartnere forsøker å gi gode livsvilkår for blomstene. Innholdet i utformingen og voksterkraften må blomstene stå for selv."

Meget bra sagt, og en vinkling som jeg tar med meg videre, fordi dette setter fokus på akkurat slik ting er i virkeligheten, men desverre ikke alltid slik det er forstått.

Jeg har tidligere skrevet at det er en forskjell på å ha en egen mening, og å ønske å påtvinge alle andre denne mening. Dette er samme problemstilling, sett fra en annen vinkling. Uheldigvis er samfunnet slik idag at ulike livssyn og meninger oppleves å være i kamp mot hverandre og at det MÅ finnes vinnere idet det oppstår ulike oppfatninger som dikterer andres liv. Dette tror jeg er en svakhet i demokratiet - en (misoppfattet) tro på at flertallet eller samfunnet står over det individuelle.

Samfunnet bør jo nettopp - for å låne ditt uttrykk - la alle blomster vokse opp på best mulig måte.