Etterhvert begynner yrkesskadde oljearbeidere å få rettferdighet, et eksempel på dette er at også britiske familier får kompensasjon for de som omkom under texas-tilstandene i norsk oljeindustri. Dykkernemda har endelig akseptert det selvsagte - at også disse menneskene hadde rettigheter og at erstatning skal utbetales.
Trist er det da at dette først skjer etter en knallhard kamp av de etterlatte, altfor sent, og etter at statens eget organ, dykkernemnda, har dratt bena etter seg og obstruert i årevis.
Den norske stat står igjen som den smålige stat. Den insensitive, på grensen til den kriminellt uansvarlige stat. Den uærlige og umenneskelige stat. Saken er kanskje over, men ingen ære kan tillegges norske myndigheter hverken i denne eller liknende saker.
Dykkernemnda har kjempet for at staten skulle gå fri så lenge den kunne. Dykkernemda har kalt henvendelser fra de pårørende for "drittmailer". Dykkernemda har opptrådt som den mest kyniske representant for makta, partisk - som forventet - på sin egen arbeidsgivers side. Dykkernemda har offentlig uttalt at et viktig moment for dem var at hvis en utvidet grunnlaget, så kunne det bli dyrt for staten. Skammen vaskes ikke bort med disse blodpengene.
All honnør til de som har kjempet så hardt for saken. Som de selv sier - det viktigste var å få anerkjennelse. Å føle at også de omkomne hadde krav på verdighet og rettferdighet istedet for å bli fullstendig ignorert eller sett på som et irritasjonsmoment fra norske myndigheters side.
Og for alle som ennå ser Staten som den gode og snille velgjører bør illusjonen snarest forgå. Staten er som alltid bukken som passer havresekken og makter ikke hverken selvjustis eller rettferdighet - det merker yrkesskadde i Norge daglig på kroppen. Det blir som regel David mot Goliath. Etter at Goliath har bestemt alle reglene, bestemt alle lovene og paragrafene og til alt overmål tatt fra David slyngen.
Trist er det da at dette først skjer etter en knallhard kamp av de etterlatte, altfor sent, og etter at statens eget organ, dykkernemnda, har dratt bena etter seg og obstruert i årevis.
Den norske stat står igjen som den smålige stat. Den insensitive, på grensen til den kriminellt uansvarlige stat. Den uærlige og umenneskelige stat. Saken er kanskje over, men ingen ære kan tillegges norske myndigheter hverken i denne eller liknende saker.
Dykkernemnda har kjempet for at staten skulle gå fri så lenge den kunne. Dykkernemda har kalt henvendelser fra de pårørende for "drittmailer". Dykkernemda har opptrådt som den mest kyniske representant for makta, partisk - som forventet - på sin egen arbeidsgivers side. Dykkernemda har offentlig uttalt at et viktig moment for dem var at hvis en utvidet grunnlaget, så kunne det bli dyrt for staten. Skammen vaskes ikke bort med disse blodpengene.
All honnør til de som har kjempet så hardt for saken. Som de selv sier - det viktigste var å få anerkjennelse. Å føle at også de omkomne hadde krav på verdighet og rettferdighet istedet for å bli fullstendig ignorert eller sett på som et irritasjonsmoment fra norske myndigheters side.
Og for alle som ennå ser Staten som den gode og snille velgjører bør illusjonen snarest forgå. Staten er som alltid bukken som passer havresekken og makter ikke hverken selvjustis eller rettferdighet - det merker yrkesskadde i Norge daglig på kroppen. Det blir som regel David mot Goliath. Etter at Goliath har bestemt alle reglene, bestemt alle lovene og paragrafene og til alt overmål tatt fra David slyngen.
10 kommentarer:
Rettferdigheten pleier å bli forsinket, ja. Ofte veldig forsinket.
Desverre, ja. Og det verste er at denne oppførselen fra myndighetenes side snarere er regelen enn unntaket.
På tide at rettferdigheten skjer fyldest, ja. Stå på Helge, du skriver så bra om alt mulig.
Takk for det, anonym :)
Jeg har erfaring for at Staten er blant verstingene i situasjoner der det kreves omtanke og rimelighet. Så jeg har ingen illusjoner.
Nei, desverre kan ingen ha illusjoner lenger. Systemet har blitt et tungrodd byråkrati der menneskelige hensyn ikke tas i praksis. Og det til tross for at "ingen" ønsker at det skal være slik?
Jeg har spurt meg selv noen ganger om et system med "millimeterrettferdighet" og likhet for alle egentlig fører til det motsatte: mangel på individuelle hensyn, og til sist ikke egentlig rettferdig for noen.
Helt enig. Millimeterrettferdigheten fungerer ikke. Men den er forlokkende på dem som tror at alt kan forutsees og nedtegnes i byråkratiet.
Da blir det jo nesten programfestet at byråkrater og politikere ønsker nettopp slike løsninger.
Og så blir det oppstyr når politikere bryter filleregler - forsåvidt greit fordi de er ansvarlige for nettopp denne type regler - men som regel er det virkelig fillesaker uten betydning.
"The only maxim of a free government ought to be to trust no living man with power to endanger the public liberty" - John Adams.
Noe slikt, ikke sant?
Akkurat slik. Idet staten tar seg slike friheter er den allerede korrupt. Intet kan stoppe det, selv om tankene bak alt var aldri så gode.
Legg inn en kommentar