onsdag, november 07, 2007

Demokratiet er dødt!

Tegnene ser vi daglig. Mindre og mindre overlates til den private sfære, og Storebror bestemmer i stadig større grad hvordan vi skal leve. Og hvordan vi skal gjøres til villige produsenter av overskudd for Samfunnet.

Et tydelig eksempel er situasjonen i Tromsø, der eiendomskatten foreslås økt - til tross for politiske lovnader under valgkampen.

Men valgkampen er jo fortid, og det er lenge til neste gang en skal drysse løgner utover folket.

Lokalt tar kommunen snart inn mer penger på eiendomskatt enn på lønnsbeskatning. Et nytt forslag i nabokommunen vil gi eiendomskatt på sand som planlegges å tas ut. Det holder ikke med skatt på overskudd og moms eller at sandtakene gir arbeidsplasser i kommunen. Skatt på at sanden ligger der er jo logisk nok?

Jeg er redd jeg snart må betale skatt på sanden i ungenes sandkasse.

Men det er vel egentlig rett og rimelig - i og med at det representerer en verdi...

Husk at retten til å skattlegge med makt er, og alltid har vært, systemets maktbase. Og det offentlige er den eneste instans (foruten NRK) som kan pålegge skatt. Den rettigheten må voktes vel for å unngå misbruk. Eller skulle jeg si: videre misbruk.

Plutselig er jeg svært glad for at jeg valgte å avstå fra å stemme i år.

14 kommentarer:

Genese sa...

Jeg kjenner jeg koker. Jeg har noen ideer, men det er vel fare for skattelegging også av tanker, så jeg tør ike engang si at jeg har dem.

Helge Samuelsen sa...

Haha!

Vel, å holde tilbake ideer er sikkert også skattbart, i og med at det potensiellt representerer en verdi ;O)

Amos Keppler sa...

Vel, nå har jo private entrepenører skattelagt folk tradisjonelt sett også, og det gjøres i stor grad i dag, uansett hva man kaller det. Makten, både den private og offentlige utgaven, id en grad det er noen forskjell her, noen steder i verden regjerer gjennom frykt og illusjonen om at de er nødvendig.

Hvis sannheten mot formodning går opp for folk en dag blir det et SKIKKELIG lurveleven...

Helge Samuelsen sa...

Jeg er enig, Amos.

Men private kan bare skatte folk mot deres vilje med Statens makt i ryggen.

Ellers blir de banket opp... Både i overført og av og til i bokstavelig stand.

Historien er jo ellers en studie i perioder MELLOM lurveleven :O)

Amos Keppler sa...

"Beskyttelsespenger" ("mafiaen") er ett godt eksempel på privat beskatning.

Ellers regner jeg vel alt "overskudd" i industrien og næringslivet som beskatning.

Helge Samuelsen sa...

Ja, men mafiaen er per definisjon kriminelle. I så fall kan en se på all kriminalitet som beskatning (og det er på en måte sant), all den tid kriminalitet står for en stor utgiftspost per anno.

Men det er den offentlig sanksjonerte kriminalitet som er den mest relevante i form av systemfeil.

Overskudd i næringsvirksomhet kan jeg ikke se er beskatning all den tid dette overskuddet aldri ville eksistert uten næringslivet.

Amos Keppler sa...

Jammen, det "overskuddet" er jo bare fullstendig kunstig. Det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre.

Det de egentlig gjør er å snylte på, stjele folk og ressurser, akkurat som staten gjør. De er en og samme ting.

Helge Samuelsen sa...

Det overskuddet benytter du deg av hver eneste dag, Amos, med mindre du har snekret din egen PC fra ting du har funnet i skogen - sydd dine egne klær fra dyreskinn fra selvdrepte dyr - etc - etc

Amos Keppler sa...

Som sagt, det er en kunstig, svært så kunstig fremstilling, akkurat som med begrepet inflasjon osv. Det er ikke engang gyldig i sivilisasjonen, og slett ikke i andre typer samfunn.

Anders A sa...

Storebror kommer, og bestemmer, i så mange former. Statlig kontroll over individet ikke er den eneste formen for kontroll som begrenser individets frihet. Store deler av det norske folk har nettopp feiret Halloween, en tradisjon handelsstanden har bestemt at individene skal feire. Jeg ser for meg ramaskriket fra høyresiden om det var staten som brukte kyniske virkemidler for å få folket til å importere en bestemt tradisjon, og en bestemt måte å feire den på.

Halloween er forøvrig bare ett eksempel. De kommersielle interessene gjør hva de kan for å fange individene i sosiale settinger som ligger utenfor individenes kontroll, og som får invidene til å handle irrasjonelt.

Du skriver vi gjøres til villige produsenter av overskudd for Samfunnet. Kanskje det. Samfunnet er oss selv. Verre enn at vi gjøres til produsenter av overskudd for Samfunnet (oss selv) er det at vi gjøres til produsenter av overskudd for kommersielle interesser som ikke representerer oss selv. Mye verre.

Eiendomskatt er jeg skeptisk til.

Helge Samuelsen sa...

Amos,

Jeg er ikke sikker på at jeg følger deg i hva som er kunstig her. Mye avhenger av økonomi - som forsåvidt er kunstig - men alt koker ned til bruk og forbruk av ressurser.

Hvis du kan gå litt mer i detalj hvordan du tenker ville det være til stor hjelp.

Anders,

Interessant poeng - vi gjøres jo absolutt til produsenter for kommersielle interesser.

Men jeg vil ikke trekke skillelinjen så klart. Samfunnet er jo egentlig ikke oss. Det er bare du som er du og jeg som er jeg. At vi definerer at vi har visse interesser i samfunnet er i og for seg riktig, men når samfunnet, definert ved alt som finnes av særinteresser, inkludert privat næringsliv, får i stor grad fritt spillerom til å legge press på enkeltindividets valg, så er det problematisk uansett.

Jeg ser statlige "overgrep" som langt mer alvorlige - fordi de ofte er påtvunget med makt. Og backet opp av sanksjoner.

Samfunnet prioriterer - ofte til beste for alle - sies det. Men hvor blir de private valgene av opp i alt dette? Hvor blir det av individualiteten?

Halloween kan være en pest og plage - i likhet med den kommersialiserte julen, for eksempel. Interessant nok har vi her lokalt feiret Haloween, under annet navn - helt siden førkristen tid. Tradisjonen tok seg en tur innom USA - og kom tilbake - svært kommersialisert.

Uansett. Jeg ser poenget.

Hovedproblemet med for eksempel eiendomskatt er at det per definisjon gir staten rett til å ta direkte kontroll over privat eiendom i den private sfære - og det gjelder alle samfunnsklasser. Det er ikke de rike som betaler mest i forhold til inntekt.

Helge Samuelsen sa...

...eller heter det jeg som er meg...
Sent.. Lørdag... Trett... Syk...

:O)

Anders A sa...

Helge,

Du er du, jeg er jeg. Men du og jeg er oss. Jeg antar begge perspektivene er nyttige og har noe for seg.

Hvis jeg forstår deg rett, så sier du at hovedproblemet med statlige ”overgrep” (les: skatt) er at det blir mindre penger til individene som de kan bruke etter eget ønske. Dermed minker individualiteten i samfunnet, fordi mer penger brukes til ”alles” beste istedenfor at hver enkelt bruker de samme pengene til sitt eget beste.

Jeg oppfatter dette som en prinsipiell argumentasjon. Kan du begrunne hvorfor prinsippene er viktige i praksis? Innbyggere i vesten har ikke blitt lykkeligere de siste 30 årene, på tross av eksplosiv vekst i kjøpekraften. Finnes det noen grunn vi til å tro at de valgfrihetene vi går glipp av pga skattlegging har betydning for vår livskvalitet?

Helge Samuelsen sa...

Anders,

Mitt utgangspunkt er temmelig pragmatisk - og uten nevneverdig politisk påvirkning per se. Mennesket er både individualistisk og med sterke flokk-tendenser.

Det er et faktum basert på studier av primater generellt :O)

Jeg ser ikke et felleskap som et onde, tvert imot. Men idet fellesskapet mister respekten for individet og mister enhver form for balanse, er det ikke bare galt, men stridende mot menneskets frihet.

Skatt er ikke i utgangspunktet et overgrep. Heller ikke felles løsninger. Men det eksisterer slik jeg ser det en (diffus) grense for hvor mye skatt og hvor mange fellesløsninger en kan pålegge mennesker.

I vårt samfunn idag er for eksempel avgifter en form for beskatning som jeg synes har kommet helt ut av balanse. Avgifter for å vri forbruk i en retning for eksempel, kan ofte forsvares. Avgifter som pålegges nødvendigheter er en absolutt uting, men er klart i vekst.

Alle slike avgifter er også klart regressive, idet de legger større press på privatøkonomien til de økonomisk svakeste enn de rikeste. At de rike betaler mer i antall kroner er et argument høyresiden ofte bruker, men det er selvsagt også feil, fordi det er hva en sitter igjen med netto etter alle skatter som er interessant.

Så poenget er at jeg har opplevd, og ser omkring meg, at avgifter og skattlegging i stadig større grad rammer de svakeste. En økende eiendomsskatt gir ingen "rettferdighet" i forhold til å ta inn mer skatt fra de rike. De kan tåle den så inderlig godt. Slike skatter rammer imidlertid alle under gjennomsnittslønn.

Og i distriktne spesiellt er det ikke like aktuellt å leie bolig som å eie. Slik politikk er derfor også direkte distriktsfiendtlig.

Prinsippet om at en bør yte etter evne er forlatt med denne typen skatter. En bolig i en eller annen form er nødvendig, men ved å skattlegge eiendom tar en rett og slett muligheten til å skape en egen bolig - et eget hjem fra mange. Eller gjør det ihvertfall vanskeligere.

Argumentasjon som brukes om at fast eiendom ikke kan "flagges ut" og så videre, vitner også om en kynisme som tilsier at å skattlegge de rikeste oppgis til fordel for å skattlegge de som ikke har mulighet til å finansiellt sno seg unna. Dette er feil politikk, slik jeg ser det.

Prinsipper... Det viktigste prinsippet er at menneskets individuelle frihet også er et naturlig element i menneskelig eksistens. Å underslå dette har blitt forsøkt i enkelte totalitære stater, med svært dårlig resultat.

Hele hovedpoenget mitt er ikke å frata noen muligheten til å bidra til felleskapet, men å hevde at felleskapet ikke kan/ikke må få lov til å kreve mer enn en kan bære.

De stadig økende regressive skattene er en falitterklæring for felleskapet slik jeg ser det, ikke en styrke.