Syria-farere og politisk hengemyr

Mye tyder på at det moderne Norge lider av handlingslammelse. Det kan ha flere grunner, alt fra et fragmentert ansvarsforhold innen byråkratiet til at enkelte lever i en alternativ virkelighet, og dermed bare finner på liksomløsninger som ikke fungerer i det virkelige liv.

Mest av alt handler det selvsagt om inkompetente politikere, mangel på handlekraft, visjoner og generellt dårlig håndtverk. Vi har dessuten lenge jobbet hardt med å utvikle et samfunn der det å ha klare meninger, og klare målsettinger - er farlig og sjelden blir premiert, mens uklarhet og ansvarsfraskrivelse til gjengjeld blir overstadig premiert. Vi burde ikke være overrasket over at overforbruket av ressurser i forvaltningen øker, mens resultatene glimrer med sitt fravær.

PST ønsket for eksempel å snakke med flere radikaliserte, norske muslimer før de reiste til Syria og Irak, men islamistene ønsket selvsagt ikke å snakke med politiet. Selvsagt ikke.

Men hva kan en gjøre, når politiet er svinebundet? Og når politikere ikke klarer å ta avgjørelser for å ta tak i problemer med mindre "å ta tak i" betyr å avgiftsbelegge i den tro at problemet er løst?

Løsningen er enkel. Så enkel at det er flaut å måtte påpeke den. 

Det må selvsagt innføres visumplikt til enkelte land. Det er en standard løsning andre steder i verden, og flertallet av verdens borgere må faktisk også søke om visa når de skal besøke Norge. Et slikt forslag betyr ikke at visumplikt på generellt grunnlag skal begrense den alminnelige frihet til å reise, det betyr at i særtilfeller kan visumplikt for utreise innføres - på denne måten kan enkelte påtvinges å oppgi formål med å reise, og når det finnes grunn til å mistro denne oppgitte grunn, kan man innkalle til bekymringssamtale, og eventuellt avslå søknaden hvis gyldig grunn ikke kan fremlegges, eller når det finnes skjellig grunn til å anta at falsk grunn oppgis.

Så kan man med loven i hånd ansvarliggjøre de som alikevel reiser, og både opplyse om og ikke minst håndheve straffer ved eventuell tilbakevendelse. Slikt burde være avklart på et halvtimes kaffemøte mellom justisdepartementet, UDI og PST. Og så kunne eventuellt de som var imot en slik ansvarlighet måtte stå for det når saken avgjøres i Stortinget.

En ansvarlighet som kanskje også kunne lettet hverdagen til de mange muslimer som faktisk blir uglesett i samfunnet for det et klart mindretall står for. Vår inkompetanse er skyld i mye grums.