En gang var det gitt at Kongen styrte og eide landet i kraft av Gud. Slik er det ikke lenger. Eiendomsretten til landet har blitt overtatt av en demokratisk valgt forsamling. Men hovedprinsippet er det samme. Retten til å skattlegge som fundament for makt er den samme som før. Og retten til å skattlegge eiendom gir Staten samme rettigheter som før. Landet eies av myndighetene, og borgernes skjebne og eiendom er dermed i prinsippet bare ute på legd.
Den private eiendomsrett er dermed derfor idag bare en illusjon. En illusjon som er nødvendig for at borgerne skal akseptere status quo, og glemme de prinsipper som ble utarbeidet blant annet under den franske revolusjon. Prinsipper som engang var utgangspunktet for frigjørelse fra allmektig kongemakt og grunnlaget for opplysningstid og frihet. Eiendomsrett også for den jevne borger var et av hovedprinsipene bak den franske revolusjon. Nettopp friheten fra å bli underlagt herredømme av en stat basert på ens eiendom var å ta bort grunnlaget for eneherskerens makt. Det var dette som gjorde bønder og andre til arbeidsmaur for Staten. At denne makten idag forvaltes av en folkevalgt forsamling forandrer ikke på det prinsippet.
Snarere tvert imot gjør slike ordninger det enklere å forsvare nettopp ufriheten bak denne maktfordelingen. "Folket har jo selv valg å frasi seg sin frihet".* Føydalsamfunnet lever med andre ord i beste velgående. Prinsippet om et borgerskap fristillet fra myndighetenes direkte kontroll er med andre ord ofret.
Skatt er nødvendig i ethvert samfunn. Selv i et anarkistisk samfunn eller libertariansk samfunn. Måten skatten blir inndrevet og selve skattenivået er selvsagt ikke skrevet i stein. Men alle løsninger - enten de er felles eller private - må finansieres. Med andre ord - selv om man er imot statlig inndrevet skatt, betyr ikke dette at skatter - eller betaling - ikke finnes. Det er en forutsetning at om noen bygger eksempelvis en vei, så må denne finansieres. Dette er ikke i prinsippet et monetært spørmål, men et resursmessig. Selv i et blodrødt kommunistsamfunn må arbeiderne som bygger veien kompenseres av de som skal bruke veien.
Men dette blir lett en digresjon.
Eiendomsskatt i norsk sammenheng har egentlig sitt historiske utspring langt fra prinsippet om Statens overherredømme. Fra 1661 av ble det innført en matrikkelskyld som basis for skattlegging av eiendommer. Ordningen var et resultat av ønsket om å skattlegge faktisk overskudd på landbrukseiendommer, og var 1/6 av produksjonen. Matrikkelskylden kunne derfor gjerne være et visst antall tønner korn, et antall kalveskinn eller liknende, alt etter gårdens faktiske produksjon. Man kan som kjent ikke skattlegge det som ikke eksisterer, og pengeøkonomi var ikke betydningsfull i det selvbergende bondesamfunnet.
Matrikkelskylden var med andre ord en ikke-monetær inntektskatt.**
Etterhvert som pengeøkonomi ble vanlig i samfunnet, ble matrikkelskylden i 1883 omgjort til skylddaler. Prinsippet var fremdeles at skylden (skatten) var basert på faktisk verdiskapning.
Matrikkelskatten forsvant fullstendig fra 1882, da inntekskatt ble innført på generellt grunnlag. Nå betalte altså fremdeles bøndene skatt, men basert på monetær faktisk inntekt. Det samme gjaldt borgere i byene, som tidligere ikke hadde hatt noen matrikkelskatt av naturlige årsaker.
Fra 1911 ble det imidlertid også anledning til å kreve inn eiendomsskatt på alle bebygde boligeiendommer som befant seg i «bymessige strøk» i bykommunene, og på «verker og bruk» (i praksis forretninger og industribedrifter). I landkommunene var det bare anledning til å kreve inn eiendomsskatt på «verker og bruk». Fornuften i dette ligger i at verker og bruk har en faktisk inntjening, mens landeiendommer har sin avkastning representert direkte i bondens inntekt, og denne var allerede beskattet.
Mange bruker idag argumentet at eiendomsskatt er betaling for kommunale tjenester, og at områder utenfor «bymessige strøk» derfor ikke bør være ilagt eiendomskatt. Dette er en avsporing. Eiendomsskatt var først og fremst en inntektskatt. Hvis inntekt er grunnlaget for skattlegging er direkte inntekt på eiendom rettferdig å skattlegge. Der ingen inntekt finnes, er eiendomsskatten ulogisk. Vanlige husstander har ingen inntekt gjennom eiendommen. Eventuell skattlegging av eiendom bør da logisk gå igjennom formuesbeskatning.***
Eiendomskatten ble i virkeligheten justert fortløpende i henhold til ønsket om å heve det generelle skattenivået. I 1960 falt skillet skillet mellom by og land bort. Begrunnelsen var at kommunale tjenester skulle betales for. Her går man altså bort fra prinsippet om at det er faktisk verdiskapning eller inntekt som skal finansiere tjenester****, og at det er eiendom i seg selv som skal gi grunnlag for skattlegging. Med andre ord - man forutsetter at Staten har grunnlag - ikke bare for å skattlegge inntekt - men også for å ta leie av eiendom.
Med dette prinsippet er man trygt tilbake i føydalismen, der Staten til enhver tid har rett til å utøve sin eiendomsrett og andres "eiendomsrett" er sekundær og på statens nåde.
Fra 2007 ble det gitt generell mulighet til å pålegge eiendomsskatt for samtlige eiendommer og eiendomskatt var i prinsippet nå ren tilleggsskatt.
Som ledd i et system av skattlegging gjennom flere nivåer er eiendomskatt alikevel ikke regnet som formueskatt. Selv om det selvsagt er vanskelig å se at det skulle være noen prinsipiell forskjell mellom eiendom og formue.
Forutsatt at man anerkjenner formueskatt er det vanskelig å se at ikke eiendom skal inngå i denne skatten - det er ingen logikk i at eiendomsskatten skal være en egen skatt i tillegg til formuesskatt.
Eiendomsskatten tar ikke hensyn til faktisk inntekt, eller livssituasjon. Eiendomskatt er faktisk en rå markedsorientert beskatning av bolig med total usosial profil. Skattegrunnlaget er eiendommens objektive omsetningsverdi. Med objektiv omsetningsverdi menes den verdi en kjøper under normale omsetningsforhold er villig til å betale for eiendommen. Ved verdsettelsen ses det bort fra den nåværende eiers konkrete utnyttelse av eiendommen og avtaler knyttet til utnyttelsen. Med andre ord, er markedet villig til å betale mye for en eiendom, stiger beskatningen av eiendommen. Skatten virker derfor favoriserende for den som har mye penger eller stor kredittverdighet. Man kan med andre ord i teorien bli tvunget til å selge sin eiendom fordi noen andre er villig til å betale mye for den.
Dette bryter selvsagt med prinsippet om frivillighet ved kjøp og salg, og har intet med frie markeder å gjøre, men er mer beslektet med misbruk av kapitalmakt. Dette bryter også selvsagt med prinsippet om privat eiendomsrett.
Selvsagt er det få som faktisk blir tvunget til å selge eiendommen sin, selv om eksempler finnes. Skatt er nemlig et tveegget sverd, og for høye satser ødelegger selvsagt skattegrunnlaget for myndighetene. Går alle fra gård og grunn er det lite penger å hente. Men et slikt system tar selvagt ikke hensyn til annet enn gjennomsnittet. Flertallsdiktaturet er et føydalsamfunn som i prinsippet, og av populistiske årsaker, bare garanterer flertallet rettigheter.
Eiendomsskatten er ikke så høy, hevder mange, så da kan man godta den. Dette er et dårlig argument. Er det ok å stjele litt? Eller banke noen opp litt? Hadde det ikke vært bedre å sikre at skatter og avgifter var logiske og rettferdige? Men viktigere - det finnes i teorien ingen begrensende faktor på skattens nivå, og større negative effekter enn idag er absolutt mulige.
Dersom en normal boligeiendom blir taksert til kr. 2 mill., og kommunen har innført maksimalsats på 7 promille, og ikke har innført fradrag for markedsrisiko, vil den årlige skatten av eiendommen utgjøre kr. 14 000,-.
Dette er ikke en uvesentlig leie å betale for egen eiendom på toppen av alle kommunale avgifter og andre skatter. Og maksimalsatsen på 7 promille er heller ikke endelig fasthugget i stein. Tvert imot er det mange økonomer som ønsker høyere beskatning av bolig*****, fordi slik beskatning i teorien ikke går ut over arbeidsviljen******. Med andre ord, mennesker uten arbeid, i hovedsak syke eller pensjonister, skal betale for at effektiviteten i maurtua skal øke. Myndighetene utøver nok engang sin urettmessige og selverklærte eiendomsrett over mennesker!
Høy eiendomsskatt fratar i verste fall alle med liten inntekt muligheten til å eie og bo i egen eiendom. Dette presser frem ordninger som for eksempel bostøtte og kommunale boliger. Sammen med andre regressive skatter fratar eiendomsskatten de fattigste og de med vanskelige livvsituasjoner muligheten til å eie. Det er et godt middel i kampen mot de fattige.
De aller rikeste er nok meget godt fornøyd med at de i dagens system nesten ikke betaler inntektsskatt, fordi mulighetene til skatteplanlegging er så store. De aller rikeste er nok også meget godt fornøyd med at skattenivået i forhold til bolig gir store byrder til lavtlønnede, men er peanuts i forhold til deres egen enorme pengestrøm. Samfunnet er - som alltid - rigget i favør eliten.
Det er småfolket som er leilendingene. Intet er nytt under solen.
Skatt burde uansett bare aksepteres på ett vilkår - at det er direkte betaling for fellesløsninger. Skattlegging vilkårlig av objekter er ren føydalisme. At befolkningen har akseptert slikt er desverre et resultat av illusjonen om at demokratiet har gyldighet som et elitistisk styrt flertallsdiktatur. Med andre ord - det diktaturet som flertallet støtter - eller ihvertfall aksepterer - overstyrer alle rettigheter slik det vil.
Den franske filosofen Alexis de Tocqueville har sagt det slik: "Et demokrati uten lokalt selvstyre har ingen garanti mot overgrep." At de fleste kommuner innfører eiendomskatt er imidlertid ikke et resultat av kommunalt selvstyre. Det er et direkte resultat av at Staten ikke finansierer kommunenes forpliktelser på ordinær måte.
Dette føyer seg inn i rekken av andre statlige overgrep og manglende evne eller ønske om å finansiere sine monopolløsninger gjennom rettferdige ordninger.
*Sannheten er imidlertid at bare to av ti er tilhengere av eiendomsskatt, så fenomenet kan ikke engang forsvares fra et demokratisk synspunkt. Her er nok et eksempel på at eliten overstyrer folket og at det representative demokrati er avhengig av politikernes evne til måtehold - som per idag ikke eksisterer, og som ikke blir straffet av velgerne.
**Nå diskuteres det i enkelte miljøer om også inntektsskatt er umoralsk, dette er et spørsmål som jeg lar ligge i denne omgang, med henvisningen til at også et samfunn uten skatt vil måtte ha avgifter på de forskjellige tilbudene. Måten man velger å inndrive disse inntektene på ser jeg på som noe mindre prinsipiellt viktig enn muligheten til å skattlegge basert på rene føydale prinsipper. En avgift på forbruk av tjenester må uansett nødvendigvis betales av tilgjengelig inntekt.
***En annen sak er at man idag har egen avgift for disse kommunale tjenestene. Dog er jo prinsippet om dobbel - trippel - kvadruppel, osv ad infinitum - beskatning aldeles ikke ukjent for myndighetene.
****I denne sammenheng kan også nevnes den ulogiske skattlegging av "fordel av egen bolig". Bruk av egen bolig og fritidsbolig er skattepliktig kapitalinntekt etter skatteloven § 5-1 første ledd, jf. § 5-20. Skatteplikten er også uttrykkelig slått fast i skatteloven § 7-1 første ledd første punktum. Denne beskatning burde være direkte ulovlig, fordi bruk av egen eiendom defineres som kapitalinntekt. Kapitalinntekt er selvsagt ingen inntekt før gevinst eventuellt tas ut. Eie av for eksempel aksjer er i seg selv selvsagt ikke definert som "kapitalinntekt". Bruken av nyskapende definisjoner og ulogiske vendinger er imidlertid ingen begrensende faktor i iveren etter å skattlegge. Føydalismen lever i beste velgående. Jevnfør punkt ****. En annen sak er at hvis bolig virkelig skulle defineres som fullverdig kapitalinvestering må alt vedlikehold osv beregnes som fradragsberettiget, og huseiere ville fått store muligheter for skatteplanlegging. Økonomer som feier slike muligheter under teppet ville stått bukseløse til spott og spe når de roper om eiendomsskattens fordeler hvis allmennheten hadde gjennomskuet bløffen.
*****Først og fremst ved å innføre full markedsverdi på boligen, noe som ville øke eiendomskatten vesentlig og bokstavelig talt kaste titusenvis av mennesker ut av sine boliger og/eller over på støtteordninger!
******At beskatning av arbeidsinntekt går ut over arbeidsviljen er en ren bløff. Når skattene går opp, må man jobbe mer for å oppnå den økonomiske komfort som man aspirerer til. Et langt mer tungtveiende argument i den sammenheng kunne vært å unngå å ha høyere skatt på overtid. En annen sak er at de aller færreste arbeidere overfor sin arbeidsgiver har mulighet til å redusere sin arbeidstid fritt som respons på skattenivå. Høy skatt på arbeidsinntekt og vanlig bolig gir imidlertid en større forskjell mellom fattig og rik med mindre den følges opp av høyere og mer reell skattlegging av rene kapitalinntekter. Det er her den alvorligste feilen i skattesystemet ligger. Det er ingen automatikk i at det bør kunne føres fradrag på privatøkonomien slik at enkelte med millionforbruk i praksis ender opp med en skattemessig inntekt på null! Det er også mer nærliggende å tro at tap i systemet skjer ved å skattlegge basisbehov uavhengig av arbeidsinntekt høyt fordi det presser marginalen opp og fører til større behov for økonomiske hjelpetiltak ved å heve listen for økonomisk selvberging.
Addendum 1:
For å illustrere den totale mangel på virkelighetsforståelse blant byråkrati og forskere i sosiale vitenskaper kan nevnes at boligskatt blant annet er satt i sammenheng med Tiebout's (1956) modell som predikerer at husholdningenes beslutning om hvor den vil bosette seg bestemmes ut fra dens preferanser for kombinasjonen av lokale offentlige goder og skatten som må betales i den enkelte kommune.
Dette ligger selvsagt høyt over virkeligheten langt oppe i skyene hos intellektualitetens elfenbenstårn. De aller fleste vil forstå at tilhørighet til lokalmiljø, venner og kjente, også er en viktig faktor og betydning for bosettingsmønster. For ikke å snakke om muligheter for jobb. De færreste shopper kommune basert hovedsaklig på kriterier om beskatning og tilgjengeligheten av offentlige goder.
Slike beregninger basert på absolutt fantasi og begreper som "Gitt Tiebout-antakelsene og identiske individer" (er individer identiske?) brukes blant annet for å beregne at mest effektive størrelse av en kommune går mot uendelig stor - altså at store kommuner er mer effektive enn mindre, noe som ikke har hold i empiriske studier.
Addendum 2:
Eiendomsskatten er i prinsippet en kommunal skatt, men selvsagt har staten sikret seg med en klausul om at statens eiendommer er fritatt fra eiendomsskatt, noe som styrker prinsippet om at staten "eier" også eiendomsskatten.
Snarere dreier det seg om nok et planlagt lag av beskatning, slik som blant annet bompengesystemet - dobbelbeskatning på flere nivåer som frigjør midler fordi statens forpliktelser kan reduseres.
Addendum 3:
Eiendomsrett er beskyttet av Menneskerettighets- erklæringen:
Artikkel 17 - 1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. 2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Artikkelen burde selvsagt og logisk tillegges at ingen vilkårlig skal kunne skattlegge andres eiendom. Å skattlegge eiendommer uthuler eiendomsretten, og gir enhver stat i praksis mulighet til å arbitrært frata eiendom ved eksessiv skattlegging.
Addendum 4: Det er grunn til å tro at eiendomsskatt er en meget inneffektiv og dårlig skatt, fordi økt beskatning nødvendigvis fører til mindre privat forbruk, og dette reduserer både momsinntekter og omsetning i lokalt næringsliv. Med andre ord, kommunens reelle inntjening er eiendomskatten minus andre tap. Slik inneffektivitet er også tilstede ved annen beskatning, men balanseres i de fleste tilfellene av generell lønnsvekst, som gir høyere skattegrunnlag. Kommunene sitter med andre ord igjen med den dårligste enden av avtalen med staten.
Eiendomsskatt gir ikke automatisk høyere inntekt. Eksempelvis fikk nylig hjørnestensbedriften Staalverket i Strand kommune doblet eiendomskatten. Kommunen fikk 400 000 kroner mer å rutte med isolert sett. Arbeidstokken på verket ble imidlertid samtidig redusert med 15 personer. Marginalen for virksomhet flyttes. Andre inntekter går dermed ned, samfunnsøkonomisk er effekten i dette tilfelle negativ.
Inneffektiviteten er meget synlig. Kommunens mest optimistiske anslag kalkulerte først med totalt 27 millioner i ekstra skatteinngang ved ny taksering og promillesats. Resultatet var 6 millioner. Selv dette tar ikke i betraktning indirekte negative effekter av omleggingen.
Addendum 5: Boligskatt bidrar til homogenisering av samfunnet. Det vil si at kommuner med høy boligskatt har lettere en tendens til å bli befolket av mennesker med god inntekt. Dette er predikert i offisielle teorier om boligskatt, gir lite utslag idag, men vil sannsynligvis ha større effekt etterhvert som boligbeskatningen (sannsynligvis) vil øke, slik det er historisk presedens for å anta.
Teorien forutsetter at dette begrenses ved at en kommune med høy inntekt kan produsere flere goder, slik at mennesker med lav inntekt kan ta del i disse godene. Imidlertid er det grunn til å tro at slike antakelser er basert på rene drømmerier, da kommuner vesentlig befolket av høytlønnede ofte vil være politisk orienterte imot å skape mer fellesgoder. Lavtlønnede har heller ikke den luksus å kunne betale for høye kommunale avgifter/skatter for å delta i større andeler av fellesgoder, slik tilpasningsdyktighet vil hovedsaklig de bemidlede ha. Virkelighetens realiteter er at lavtlønnede faktisk må avgrense sitt forbruk basert på marginaliteten av sitt overskudd. Bare høytlønnede kan manøvrere økonomisk for best mulig avkastning.
Det er alikevel en viss frykt for at strategisk forflytning vil forekomme:
"Dersom individene fratas muligheten til for eksempel å underkonsumere bolig for å kunne konsumere det kommunale godet rimelig, så kan dette fjerne incentivene til konsumentene til å flytte mellom kommunene."
Og denne skatten har ingen vridende effekt, sier økonomene? Kanskje ikke, hvis sosial tvang økes!
Addendum 6: Moene (1986) argumenterer for at byråkratiet har monopol på informasjon om kostnadsfunksjonen i produksjonen av kollektive goder og at dette vil medføre at aktiviteten til byråkratiet er høyere enn hva som er samfunnsøkonomisk optimalt. Med andre ord at økt skatteinngang forbrukes i stor grad innad i byråkratiet, blant annet i form av høyere lønninger hos forvalterne (Brennan og Buchanan (1980).
Addendum 7: "Det ansvarlige ekspertvelde" spekulerer i at motstanden mot boligbeskatning er så stor i Norge fordi vi i utgangspunktet "overforbruker" bolig. Denne påstanden er nærmest latterlig, da hovedårsaken til at vi forbruker mye ressurser på bolig i Norge er høye offentlige standarder på bolig, standarder som også nylig er blitt forhøyet. Det er uansett liten elastisitet i forhold til å bygge hus som er vesentlig under "vanlig" standard i Norge. I tillegg er det dyrere å bygge boliger tilpasset norsk klima enn for de fleste andre klimater. Boligpriser styres utover dette også i hovedsak av generell inflasjon, presset i oljeøkonomien og renteutvikling. "Overforbruket" er dermed - i den grad det finnes - et resultat av politisk, økonomisk og klimatisk styring. Så er det også et politisk spørsmål om vi ønsker trailerparks eller liknende i Norge. I den grad det finnes overforbruk er det knyttet til et system som har enorme incentiver til å skape et lånebasert samfunn. Dette er også et politisk/økonomisk problem som er sentralstyrt.
Det bløffes imidlertid med å forvirre monetær bruk og ressursbruk. Lite tyder på at det er fysisk mulig å forbruke mindre ressurser på ordinære boliger idag gitt forutsetningene.
Motstanden mot boligbeskatning kan da mer sannsynligvis forklares gjennom at beskatningen føles urettferdig, da den nettopp representerer fravær av valgfrihet (man må bo) og nettopp føles som et overtramp mot privat eiendomsrett.
Addendum 8: Tilhengere av eiendomskatt mener den reduserer boligpriser, og at dette kan være fordelaktig for boligeiere. På kort sikt kan dette være korrekt, og forskning viser en liten, men signifikant effekt. Imidlertid er teorien at dette skyldes forskjeller mellom kommuner med og uten eiendomskatt. I og med at utviklingen går mot at stadig flere kommuner innfører eiendomskatt vil dette da, stadig ifølge modellen, utjevne seg. Resultatet er i prinsippet bare en overgang fra initielle utgifter til evigvarende kostnader, noe som selvsagt ikke favoriserer boligeiere på sikt.
Eventuelle fordeler for nyankomne på boligmarkedet ved lavere boligpriser spises selvfølgelig uansett også opp av økte utgifter til boligskatt.
Addendum 9: Boligskatten er aldeles ikke bare en skatt for den som eier, men også den som leier. Det er alment akseptert at boligskatten overføres delvis eller helt til leiemarkedet, slik at også leietakere er med på å betale den. I de fleste tilfeller der huseier ikke bor i eiendommen selv, altså ved ren kommersiell utleie, betaler leietaker 100% av skatten. Dette blir da en skjult skatt - men enda verre, en sitter igjen med det resultat at de som IKKE eier betaler skatt for andres eiendom! En har spekulert på om en av grunnene til at eiendomskatt blir akseptert (også av politikere) er at man tror denne skattlegger eiere, men lar leietagere gå fri. Dette medfører ikke riktighet, og en slik antakelse baserer seg på rene misforståelser eller fri fantasi.
Fornuft eller logikk er imidlertid fraværende i skatteetikk. Bukken passer som alltid havresekken. Og bukken er blind for annet enn egne behov.
Den private eiendomsrett er dermed derfor idag bare en illusjon. En illusjon som er nødvendig for at borgerne skal akseptere status quo, og glemme de prinsipper som ble utarbeidet blant annet under den franske revolusjon. Prinsipper som engang var utgangspunktet for frigjørelse fra allmektig kongemakt og grunnlaget for opplysningstid og frihet. Eiendomsrett også for den jevne borger var et av hovedprinsipene bak den franske revolusjon. Nettopp friheten fra å bli underlagt herredømme av en stat basert på ens eiendom var å ta bort grunnlaget for eneherskerens makt. Det var dette som gjorde bønder og andre til arbeidsmaur for Staten. At denne makten idag forvaltes av en folkevalgt forsamling forandrer ikke på det prinsippet.
Snarere tvert imot gjør slike ordninger det enklere å forsvare nettopp ufriheten bak denne maktfordelingen. "Folket har jo selv valg å frasi seg sin frihet".* Føydalsamfunnet lever med andre ord i beste velgående. Prinsippet om et borgerskap fristillet fra myndighetenes direkte kontroll er med andre ord ofret.
Skatt er nødvendig i ethvert samfunn. Selv i et anarkistisk samfunn eller libertariansk samfunn. Måten skatten blir inndrevet og selve skattenivået er selvsagt ikke skrevet i stein. Men alle løsninger - enten de er felles eller private - må finansieres. Med andre ord - selv om man er imot statlig inndrevet skatt, betyr ikke dette at skatter - eller betaling - ikke finnes. Det er en forutsetning at om noen bygger eksempelvis en vei, så må denne finansieres. Dette er ikke i prinsippet et monetært spørmål, men et resursmessig. Selv i et blodrødt kommunistsamfunn må arbeiderne som bygger veien kompenseres av de som skal bruke veien.
Men dette blir lett en digresjon.
Eiendomsskatt i norsk sammenheng har egentlig sitt historiske utspring langt fra prinsippet om Statens overherredømme. Fra 1661 av ble det innført en matrikkelskyld som basis for skattlegging av eiendommer. Ordningen var et resultat av ønsket om å skattlegge faktisk overskudd på landbrukseiendommer, og var 1/6 av produksjonen. Matrikkelskylden kunne derfor gjerne være et visst antall tønner korn, et antall kalveskinn eller liknende, alt etter gårdens faktiske produksjon. Man kan som kjent ikke skattlegge det som ikke eksisterer, og pengeøkonomi var ikke betydningsfull i det selvbergende bondesamfunnet.
Matrikkelskylden var med andre ord en ikke-monetær inntektskatt.**
Etterhvert som pengeøkonomi ble vanlig i samfunnet, ble matrikkelskylden i 1883 omgjort til skylddaler. Prinsippet var fremdeles at skylden (skatten) var basert på faktisk verdiskapning.
Matrikkelskatten forsvant fullstendig fra 1882, da inntekskatt ble innført på generellt grunnlag. Nå betalte altså fremdeles bøndene skatt, men basert på monetær faktisk inntekt. Det samme gjaldt borgere i byene, som tidligere ikke hadde hatt noen matrikkelskatt av naturlige årsaker.
Fra 1911 ble det imidlertid også anledning til å kreve inn eiendomsskatt på alle bebygde boligeiendommer som befant seg i «bymessige strøk» i bykommunene, og på «verker og bruk» (i praksis forretninger og industribedrifter). I landkommunene var det bare anledning til å kreve inn eiendomsskatt på «verker og bruk». Fornuften i dette ligger i at verker og bruk har en faktisk inntjening, mens landeiendommer har sin avkastning representert direkte i bondens inntekt, og denne var allerede beskattet.
Mange bruker idag argumentet at eiendomsskatt er betaling for kommunale tjenester, og at områder utenfor «bymessige strøk» derfor ikke bør være ilagt eiendomskatt. Dette er en avsporing. Eiendomsskatt var først og fremst en inntektskatt. Hvis inntekt er grunnlaget for skattlegging er direkte inntekt på eiendom rettferdig å skattlegge. Der ingen inntekt finnes, er eiendomsskatten ulogisk. Vanlige husstander har ingen inntekt gjennom eiendommen. Eventuell skattlegging av eiendom bør da logisk gå igjennom formuesbeskatning.***
Eiendomskatten ble i virkeligheten justert fortløpende i henhold til ønsket om å heve det generelle skattenivået. I 1960 falt skillet skillet mellom by og land bort. Begrunnelsen var at kommunale tjenester skulle betales for. Her går man altså bort fra prinsippet om at det er faktisk verdiskapning eller inntekt som skal finansiere tjenester****, og at det er eiendom i seg selv som skal gi grunnlag for skattlegging. Med andre ord - man forutsetter at Staten har grunnlag - ikke bare for å skattlegge inntekt - men også for å ta leie av eiendom.
Med dette prinsippet er man trygt tilbake i føydalismen, der Staten til enhver tid har rett til å utøve sin eiendomsrett og andres "eiendomsrett" er sekundær og på statens nåde.
Fra 2007 ble det gitt generell mulighet til å pålegge eiendomsskatt for samtlige eiendommer og eiendomskatt var i prinsippet nå ren tilleggsskatt.
Som ledd i et system av skattlegging gjennom flere nivåer er eiendomskatt alikevel ikke regnet som formueskatt. Selv om det selvsagt er vanskelig å se at det skulle være noen prinsipiell forskjell mellom eiendom og formue.
Forutsatt at man anerkjenner formueskatt er det vanskelig å se at ikke eiendom skal inngå i denne skatten - det er ingen logikk i at eiendomsskatten skal være en egen skatt i tillegg til formuesskatt.
Eiendomsskatten tar ikke hensyn til faktisk inntekt, eller livssituasjon. Eiendomskatt er faktisk en rå markedsorientert beskatning av bolig med total usosial profil. Skattegrunnlaget er eiendommens objektive omsetningsverdi. Med objektiv omsetningsverdi menes den verdi en kjøper under normale omsetningsforhold er villig til å betale for eiendommen. Ved verdsettelsen ses det bort fra den nåværende eiers konkrete utnyttelse av eiendommen og avtaler knyttet til utnyttelsen. Med andre ord, er markedet villig til å betale mye for en eiendom, stiger beskatningen av eiendommen. Skatten virker derfor favoriserende for den som har mye penger eller stor kredittverdighet. Man kan med andre ord i teorien bli tvunget til å selge sin eiendom fordi noen andre er villig til å betale mye for den.
Dette bryter selvsagt med prinsippet om frivillighet ved kjøp og salg, og har intet med frie markeder å gjøre, men er mer beslektet med misbruk av kapitalmakt. Dette bryter også selvsagt med prinsippet om privat eiendomsrett.
Selvsagt er det få som faktisk blir tvunget til å selge eiendommen sin, selv om eksempler finnes. Skatt er nemlig et tveegget sverd, og for høye satser ødelegger selvsagt skattegrunnlaget for myndighetene. Går alle fra gård og grunn er det lite penger å hente. Men et slikt system tar selvagt ikke hensyn til annet enn gjennomsnittet. Flertallsdiktaturet er et føydalsamfunn som i prinsippet, og av populistiske årsaker, bare garanterer flertallet rettigheter.
Eiendomsskatten er ikke så høy, hevder mange, så da kan man godta den. Dette er et dårlig argument. Er det ok å stjele litt? Eller banke noen opp litt? Hadde det ikke vært bedre å sikre at skatter og avgifter var logiske og rettferdige? Men viktigere - det finnes i teorien ingen begrensende faktor på skattens nivå, og større negative effekter enn idag er absolutt mulige.
Dersom en normal boligeiendom blir taksert til kr. 2 mill., og kommunen har innført maksimalsats på 7 promille, og ikke har innført fradrag for markedsrisiko, vil den årlige skatten av eiendommen utgjøre kr. 14 000,-.
Dette er ikke en uvesentlig leie å betale for egen eiendom på toppen av alle kommunale avgifter og andre skatter. Og maksimalsatsen på 7 promille er heller ikke endelig fasthugget i stein. Tvert imot er det mange økonomer som ønsker høyere beskatning av bolig*****, fordi slik beskatning i teorien ikke går ut over arbeidsviljen******. Med andre ord, mennesker uten arbeid, i hovedsak syke eller pensjonister, skal betale for at effektiviteten i maurtua skal øke. Myndighetene utøver nok engang sin urettmessige og selverklærte eiendomsrett over mennesker!
Høy eiendomsskatt fratar i verste fall alle med liten inntekt muligheten til å eie og bo i egen eiendom. Dette presser frem ordninger som for eksempel bostøtte og kommunale boliger. Sammen med andre regressive skatter fratar eiendomsskatten de fattigste og de med vanskelige livvsituasjoner muligheten til å eie. Det er et godt middel i kampen mot de fattige.
De aller rikeste er nok meget godt fornøyd med at de i dagens system nesten ikke betaler inntektsskatt, fordi mulighetene til skatteplanlegging er så store. De aller rikeste er nok også meget godt fornøyd med at skattenivået i forhold til bolig gir store byrder til lavtlønnede, men er peanuts i forhold til deres egen enorme pengestrøm. Samfunnet er - som alltid - rigget i favør eliten.
Det er småfolket som er leilendingene. Intet er nytt under solen.
Skatt burde uansett bare aksepteres på ett vilkår - at det er direkte betaling for fellesløsninger. Skattlegging vilkårlig av objekter er ren føydalisme. At befolkningen har akseptert slikt er desverre et resultat av illusjonen om at demokratiet har gyldighet som et elitistisk styrt flertallsdiktatur. Med andre ord - det diktaturet som flertallet støtter - eller ihvertfall aksepterer - overstyrer alle rettigheter slik det vil.
Den franske filosofen Alexis de Tocqueville har sagt det slik: "Et demokrati uten lokalt selvstyre har ingen garanti mot overgrep." At de fleste kommuner innfører eiendomskatt er imidlertid ikke et resultat av kommunalt selvstyre. Det er et direkte resultat av at Staten ikke finansierer kommunenes forpliktelser på ordinær måte.
Dette føyer seg inn i rekken av andre statlige overgrep og manglende evne eller ønske om å finansiere sine monopolløsninger gjennom rettferdige ordninger.
***
*Sannheten er imidlertid at bare to av ti er tilhengere av eiendomsskatt, så fenomenet kan ikke engang forsvares fra et demokratisk synspunkt. Her er nok et eksempel på at eliten overstyrer folket og at det representative demokrati er avhengig av politikernes evne til måtehold - som per idag ikke eksisterer, og som ikke blir straffet av velgerne.
**Nå diskuteres det i enkelte miljøer om også inntektsskatt er umoralsk, dette er et spørsmål som jeg lar ligge i denne omgang, med henvisningen til at også et samfunn uten skatt vil måtte ha avgifter på de forskjellige tilbudene. Måten man velger å inndrive disse inntektene på ser jeg på som noe mindre prinsipiellt viktig enn muligheten til å skattlegge basert på rene føydale prinsipper. En avgift på forbruk av tjenester må uansett nødvendigvis betales av tilgjengelig inntekt.
***En annen sak er at man idag har egen avgift for disse kommunale tjenestene. Dog er jo prinsippet om dobbel - trippel - kvadruppel, osv ad infinitum - beskatning aldeles ikke ukjent for myndighetene.
****I denne sammenheng kan også nevnes den ulogiske skattlegging av "fordel av egen bolig". Bruk av egen bolig og fritidsbolig er skattepliktig kapitalinntekt etter skatteloven § 5-1 første ledd, jf. § 5-20. Skatteplikten er også uttrykkelig slått fast i skatteloven § 7-1 første ledd første punktum. Denne beskatning burde være direkte ulovlig, fordi bruk av egen eiendom defineres som kapitalinntekt. Kapitalinntekt er selvsagt ingen inntekt før gevinst eventuellt tas ut. Eie av for eksempel aksjer er i seg selv selvsagt ikke definert som "kapitalinntekt". Bruken av nyskapende definisjoner og ulogiske vendinger er imidlertid ingen begrensende faktor i iveren etter å skattlegge. Føydalismen lever i beste velgående. Jevnfør punkt ****. En annen sak er at hvis bolig virkelig skulle defineres som fullverdig kapitalinvestering må alt vedlikehold osv beregnes som fradragsberettiget, og huseiere ville fått store muligheter for skatteplanlegging. Økonomer som feier slike muligheter under teppet ville stått bukseløse til spott og spe når de roper om eiendomsskattens fordeler hvis allmennheten hadde gjennomskuet bløffen.
*****Først og fremst ved å innføre full markedsverdi på boligen, noe som ville øke eiendomskatten vesentlig og bokstavelig talt kaste titusenvis av mennesker ut av sine boliger og/eller over på støtteordninger!
******At beskatning av arbeidsinntekt går ut over arbeidsviljen er en ren bløff. Når skattene går opp, må man jobbe mer for å oppnå den økonomiske komfort som man aspirerer til. Et langt mer tungtveiende argument i den sammenheng kunne vært å unngå å ha høyere skatt på overtid. En annen sak er at de aller færreste arbeidere overfor sin arbeidsgiver har mulighet til å redusere sin arbeidstid fritt som respons på skattenivå. Høy skatt på arbeidsinntekt og vanlig bolig gir imidlertid en større forskjell mellom fattig og rik med mindre den følges opp av høyere og mer reell skattlegging av rene kapitalinntekter. Det er her den alvorligste feilen i skattesystemet ligger. Det er ingen automatikk i at det bør kunne føres fradrag på privatøkonomien slik at enkelte med millionforbruk i praksis ender opp med en skattemessig inntekt på null! Det er også mer nærliggende å tro at tap i systemet skjer ved å skattlegge basisbehov uavhengig av arbeidsinntekt høyt fordi det presser marginalen opp og fører til større behov for økonomiske hjelpetiltak ved å heve listen for økonomisk selvberging.
Addendum 1:
For å illustrere den totale mangel på virkelighetsforståelse blant byråkrati og forskere i sosiale vitenskaper kan nevnes at boligskatt blant annet er satt i sammenheng med Tiebout's (1956) modell som predikerer at husholdningenes beslutning om hvor den vil bosette seg bestemmes ut fra dens preferanser for kombinasjonen av lokale offentlige goder og skatten som må betales i den enkelte kommune.
Dette ligger selvsagt høyt over virkeligheten langt oppe i skyene hos intellektualitetens elfenbenstårn. De aller fleste vil forstå at tilhørighet til lokalmiljø, venner og kjente, også er en viktig faktor og betydning for bosettingsmønster. For ikke å snakke om muligheter for jobb. De færreste shopper kommune basert hovedsaklig på kriterier om beskatning og tilgjengeligheten av offentlige goder.
Slike beregninger basert på absolutt fantasi og begreper som "Gitt Tiebout-antakelsene og identiske individer" (er individer identiske?) brukes blant annet for å beregne at mest effektive størrelse av en kommune går mot uendelig stor - altså at store kommuner er mer effektive enn mindre, noe som ikke har hold i empiriske studier.
Addendum 2:
Eiendomsskatten er i prinsippet en kommunal skatt, men selvsagt har staten sikret seg med en klausul om at statens eiendommer er fritatt fra eiendomsskatt, noe som styrker prinsippet om at staten "eier" også eiendomsskatten.
Snarere dreier det seg om nok et planlagt lag av beskatning, slik som blant annet bompengesystemet - dobbelbeskatning på flere nivåer som frigjør midler fordi statens forpliktelser kan reduseres.
Addendum 3:
Eiendomsrett er beskyttet av Menneskerettighets- erklæringen:
Artikkel 17 - 1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. 2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Artikkelen burde selvsagt og logisk tillegges at ingen vilkårlig skal kunne skattlegge andres eiendom. Å skattlegge eiendommer uthuler eiendomsretten, og gir enhver stat i praksis mulighet til å arbitrært frata eiendom ved eksessiv skattlegging.
Addendum 4: Det er grunn til å tro at eiendomsskatt er en meget inneffektiv og dårlig skatt, fordi økt beskatning nødvendigvis fører til mindre privat forbruk, og dette reduserer både momsinntekter og omsetning i lokalt næringsliv. Med andre ord, kommunens reelle inntjening er eiendomskatten minus andre tap. Slik inneffektivitet er også tilstede ved annen beskatning, men balanseres i de fleste tilfellene av generell lønnsvekst, som gir høyere skattegrunnlag. Kommunene sitter med andre ord igjen med den dårligste enden av avtalen med staten.
Eiendomsskatt gir ikke automatisk høyere inntekt. Eksempelvis fikk nylig hjørnestensbedriften Staalverket i Strand kommune doblet eiendomskatten. Kommunen fikk 400 000 kroner mer å rutte med isolert sett. Arbeidstokken på verket ble imidlertid samtidig redusert med 15 personer. Marginalen for virksomhet flyttes. Andre inntekter går dermed ned, samfunnsøkonomisk er effekten i dette tilfelle negativ.
Inneffektiviteten er meget synlig. Kommunens mest optimistiske anslag kalkulerte først med totalt 27 millioner i ekstra skatteinngang ved ny taksering og promillesats. Resultatet var 6 millioner. Selv dette tar ikke i betraktning indirekte negative effekter av omleggingen.
Addendum 5: Boligskatt bidrar til homogenisering av samfunnet. Det vil si at kommuner med høy boligskatt har lettere en tendens til å bli befolket av mennesker med god inntekt. Dette er predikert i offisielle teorier om boligskatt, gir lite utslag idag, men vil sannsynligvis ha større effekt etterhvert som boligbeskatningen (sannsynligvis) vil øke, slik det er historisk presedens for å anta.
Teorien forutsetter at dette begrenses ved at en kommune med høy inntekt kan produsere flere goder, slik at mennesker med lav inntekt kan ta del i disse godene. Imidlertid er det grunn til å tro at slike antakelser er basert på rene drømmerier, da kommuner vesentlig befolket av høytlønnede ofte vil være politisk orienterte imot å skape mer fellesgoder. Lavtlønnede har heller ikke den luksus å kunne betale for høye kommunale avgifter/skatter for å delta i større andeler av fellesgoder, slik tilpasningsdyktighet vil hovedsaklig de bemidlede ha. Virkelighetens realiteter er at lavtlønnede faktisk må avgrense sitt forbruk basert på marginaliteten av sitt overskudd. Bare høytlønnede kan manøvrere økonomisk for best mulig avkastning.
Det er alikevel en viss frykt for at strategisk forflytning vil forekomme:
"Dersom individene fratas muligheten til for eksempel å underkonsumere bolig for å kunne konsumere det kommunale godet rimelig, så kan dette fjerne incentivene til konsumentene til å flytte mellom kommunene."
Og denne skatten har ingen vridende effekt, sier økonomene? Kanskje ikke, hvis sosial tvang økes!
Addendum 6: Moene (1986) argumenterer for at byråkratiet har monopol på informasjon om kostnadsfunksjonen i produksjonen av kollektive goder og at dette vil medføre at aktiviteten til byråkratiet er høyere enn hva som er samfunnsøkonomisk optimalt. Med andre ord at økt skatteinngang forbrukes i stor grad innad i byråkratiet, blant annet i form av høyere lønninger hos forvalterne (Brennan og Buchanan (1980).
Addendum 7: "Det ansvarlige ekspertvelde" spekulerer i at motstanden mot boligbeskatning er så stor i Norge fordi vi i utgangspunktet "overforbruker" bolig. Denne påstanden er nærmest latterlig, da hovedårsaken til at vi forbruker mye ressurser på bolig i Norge er høye offentlige standarder på bolig, standarder som også nylig er blitt forhøyet. Det er uansett liten elastisitet i forhold til å bygge hus som er vesentlig under "vanlig" standard i Norge. I tillegg er det dyrere å bygge boliger tilpasset norsk klima enn for de fleste andre klimater. Boligpriser styres utover dette også i hovedsak av generell inflasjon, presset i oljeøkonomien og renteutvikling. "Overforbruket" er dermed - i den grad det finnes - et resultat av politisk, økonomisk og klimatisk styring. Så er det også et politisk spørsmål om vi ønsker trailerparks eller liknende i Norge. I den grad det finnes overforbruk er det knyttet til et system som har enorme incentiver til å skape et lånebasert samfunn. Dette er også et politisk/økonomisk problem som er sentralstyrt.
Det bløffes imidlertid med å forvirre monetær bruk og ressursbruk. Lite tyder på at det er fysisk mulig å forbruke mindre ressurser på ordinære boliger idag gitt forutsetningene.
Motstanden mot boligbeskatning kan da mer sannsynligvis forklares gjennom at beskatningen føles urettferdig, da den nettopp representerer fravær av valgfrihet (man må bo) og nettopp føles som et overtramp mot privat eiendomsrett.
Addendum 8: Tilhengere av eiendomskatt mener den reduserer boligpriser, og at dette kan være fordelaktig for boligeiere. På kort sikt kan dette være korrekt, og forskning viser en liten, men signifikant effekt. Imidlertid er teorien at dette skyldes forskjeller mellom kommuner med og uten eiendomskatt. I og med at utviklingen går mot at stadig flere kommuner innfører eiendomskatt vil dette da, stadig ifølge modellen, utjevne seg. Resultatet er i prinsippet bare en overgang fra initielle utgifter til evigvarende kostnader, noe som selvsagt ikke favoriserer boligeiere på sikt.
Eventuelle fordeler for nyankomne på boligmarkedet ved lavere boligpriser spises selvfølgelig uansett også opp av økte utgifter til boligskatt.
Addendum 9: Boligskatten er aldeles ikke bare en skatt for den som eier, men også den som leier. Det er alment akseptert at boligskatten overføres delvis eller helt til leiemarkedet, slik at også leietakere er med på å betale den. I de fleste tilfeller der huseier ikke bor i eiendommen selv, altså ved ren kommersiell utleie, betaler leietaker 100% av skatten. Dette blir da en skjult skatt - men enda verre, en sitter igjen med det resultat at de som IKKE eier betaler skatt for andres eiendom! En har spekulert på om en av grunnene til at eiendomskatt blir akseptert (også av politikere) er at man tror denne skattlegger eiere, men lar leietagere gå fri. Dette medfører ikke riktighet, og en slik antakelse baserer seg på rene misforståelser eller fri fantasi.
Fornuft eller logikk er imidlertid fraværende i skatteetikk. Bukken passer som alltid havresekken. Og bukken er blind for annet enn egne behov.
11 kommentarer:
Så mye fornuft har jeg skjelden sett i norsk bloggosfære. Men tror du politikere hører på fornuft ;)
Meget bra og grundig skrevet.
Alle myter punktert, myndighetene parkert.
Som anonym sier hører nok imidlertid ikke politikere på fornuft. Alt går på tomgang derigården.
Imidlertid blir det nå forhåpentligvis lettere å tenke "løgn" når de åpner kjeften.
Takk for det, anonym. Kurt, slike temaer er nok anathema hos våre politikere, desverre.
Det er langt enklere å skattlegge når det skjer i flere lag og blir uoversiktlig.
Knakende godt innlegg! :D
Takk for det, Henrik. Jeg lurte faktisk på om dette falt i smak hos deg :)
Hehe... ;)
Jeg er i grove trekk enig i det du skriver. Det er et episk langt innlegg, og mye av stoffet kan jeg rett og slett ikke nok om til å gjøre annet enn å ta til meg det du sier. Og det jeg eventuelt måtte være uenig i er småplukk som lett kan være semantiske uenigheter snarere enn prinsipielle. :)
Semantikk er vanskelig, fordi verden har lagt seg til en oppfatning av enkelte begreper som ikke tilfredstiller min tolkning av samme begreper.
:)
Har forresten fått med meg ditt innlegg om kopirett, skal kommentere - men tar meg litt tid for å tenke igjennom saken grundig.
Morsomt nok er det også der endel semantiske begreper som jeg stusser på.
Ta den tiden du trenger du. :) De beste kommentarene er de gjennomtenkte. Husk for øvrig på å lagre teksten før du trykker submit - jeg fikk selv en rekke "session expired" meldinger da jeg skrev innlegget. Begynner å irritere meg det greiene der. :S
For øvrig så vet jeg at semantikken i innlegget mitt er litt shaky; hvilket er hvorfor jeg skrev oppfordringen om å lese det opprinnelige essayet på engelsk. Innlegget mitt ble en tanke for mye "direkte oversettelse" etter min mening, men det var utrolig vanskelig å unngå.
Dersom en normal boligeiendom blir taksert til kr. 2 mill., og kommunen har innført maksimalsats på 7 promille, og ikke har innført fradrag for markedsrisiko, vil den årlige skatten av eiendommen utgjøre kr. 14 000,-.
- - - -
Oi, sant, det, jeg begynte innlegget med å være fullstendig uening i din sammenligning med føydaldsamfunnet, for vi har MER FRIHET NÅ osv, det er så lett å overdrive sammenligninger hele tidenm. Likevel, når du skriver det på denne måten virker det sprøtt. Jeg aner en konspirasjon her fra statens side:
lav rente - billiglån - stigning i boligprisene, og også markedsverdien - høgare inntektsskatt
Så du er 60 år med ENDELIG nedbetalt huslån, og må betale 30 000 i eiendomsskatt i året. Selv om inntekten din er på 200 000.
Likevel så kan alle skatter fremstilles slik at de virker sprø.
------------------
At beskatning av arbeidsinntekt går ut over arbeidsviljen er en ren bløff. Når skattene går opp, må man jobbe mer for å oppnå den økonomiske komfort som man aspirerer til.
---------
eh, man må jobbe mer for samme sum = går ut over arbeidsviljen. Det er ikke en ren svart/hvit regel det der. Når skattene går ned, tjener man mer, og da jobber mange mer, fordi de tjener mer. Ikke alltid, da, å forstå, men det er gjerne slik at hvis man kan tjene mer penger, så arbeider man lenger. Ulogisk nok.
Hehe, folk hadde stor frihet i føydalsamfunnet også, så lenge de jobbet for føydalherrene :)
Sammenlikningen går imidlertid ikke på samfunnsforhold, selvsagt, men på prinsippet om at noen krever overherredømme over din eiendom.
Når det gjelser jobbinnsats. Dette er mer finurlig og smart (sleipt?) enn det kan se ut som på papiret. For vi har jo en økonomi i hele den vestlige verden som har en ønsket årlig inflasjon. Det betyr at man TROR man tjener mer hele tiden, mens man nesten aldri tenker på at det er kjøpekraften som teller.
Så lenge det er vekst i samfunnet, så går imidlertid kjøpekraften oppover, så den er grei.
MEN - de aller fleste må jo i praksis ta de jobber som er tilgjengelige til de lønninger som er tilgjengelige. Det er bare i teorien at man tror man har så stor valgfrihet.
Når det gjelder å arbeide lenger, så har vel dette mer med overtid, som jeg kommenterte?
Vel, jeg er enig i at dette ikke er helt svart hvitt. Alikevel er det heller ikke slik at å skattlegge eiendom ikke har konsekvenser, som det blir hevdet.
Dette er nok basert på en sleip plan lik toppskatt (som også bør fjernes for å gi incentiv til mer arbeid). Begynner bra - men tilslutt ender mer eller mindre alle opp med å betale mer.
Det VIRKELIGE resultatet av høye skatter på "alle nivåer" er imidlertid at slik politikk hever marginalen for selvberging. De lavest betalte jobbene gir ikke lenger lønn høy nok til å for eksempel kjøpe/leie bolig - som fører mange over på støtteordninger - som er en av hovedårsakene til at man må ha høye skatter i utgangspunktet.
Social engineering? Er det bevisst? Skaper man et samfunn avhengig av overføringer nettopp fordi enkelte politiske partier ønsker at slik skal samfunnet være?
Og så skapes "bevisene" for at slik MÅ samfunnet være gjennom å nettopp skape disse forholdene.
Hvordan skal de fattigste klare seg UTEN støtteordninger? Stem på oss, ellers er dere for et kynisk samfunn?
Ja, jeg tror det er endel av sannheten.
Jeg er, til tross for å være libertarianer, motstander av flat skatt. Fordi ingen noensinne har gjennomført flat skatt uten fradrag. Fradrag er det samme som å innføre progressivitet. Og regelverket her behøver ikke være mindre komplisert enn i dagens system.
Poenget? Vel, en flat skatt er beregnet å måtte være på 32 prosent for å være provenynøytral (uten fradrag). Dette hever marginalen for selvberging ytterligere. Da er spørsmålet om man ønsker å utradere "bunnen" i arbeidsmarkedet for å få andre til å arbeide mer. Er det samfunnsøkonomisk?
Eller skal man redusere lønnsbeskatning og heller øke momsen for eksempel? Egentlig samme effekt, man vil skape ytterligere behov for utgifter i sosialsektoren.
Eller skal man rett og slett gi faen i de som ikke klarer seg, og heller være fornøyd med å få inn mest mulig penger? Da er man vel mer tilbake til føydalsamfunnet i tankegang igjen?
Jeg er enig i at den totale beskatning skal ned. Men å bruke argumenter som at man skal gi incentiver til at folk skal jobbe mer betyr i praksis at det politiske system ønsker å "eie" den enkeltes arbeidskraft. Dette er også - i prinsippet - tanker som hører hjemme i føydalsamfunnet.
Riktignok et moderne føydalsystem, men dog.
Jeg tror et mer fritt samfunn med mindre skatt på alle nivåer automatisk vil generere like mye, eller mer, ressurser som idag og samtidig gi rom for de som ønsker å jobbe skjorta av seg og også de som kanskje ikke kan nettopp det.
Legg inn en kommentar