Anarkiets og Piratenes illusjon - en Libertariansk analyse

Anarki er ikke kaos. Det er tenkt å være et system der individet styrer seg selv. Illusjonen består i at mange ikke forstår at intet individ lever i et vakum. Når interaksjon med andre skjer - og det er uungåelig - må det eksistere et system av gjeldende regler for hvordan denne interaksjonen skal foregå. Ellers blir samfunnet (definert som summen av interaksjoner mellom individer) et sted der den anarkistiske drømmen om likhet degenererer til en situasjon der den med mest innflytelse i praksis bestemmer.

Og å tro at alle kan være/forbli like er uredelig. Det er ingen slik presedens i noe naturlig system. Dyr blir ikke født like. Dyr har ingen rettigheter. Dyr har kanskje ingen "eiendeler" i likhet med mennesker, men beskytter alikevel ofte sitt territorium, som er ekvivalent med eiendom. Dyreriket er det nærmeste en kommer et naturlig anarkistisk system. Men det innehar ingen av de fordeler anarkismen påstår å understøtte. Og det er ikke engang anarkistisk slik anarkister ville definert det. Fordi anarkisme er ingen naturlig tilstand.

En utvikling mot likhet må derfor per definisjon innebære en bruk av et regelverk. Og et regelverk må håndheves. Håndheving krever bruk av makt. Så enhver anarkist som påstår at håndheving av regelverk er misbruk av makt har allerede avslørt en grunnleggende dichotomi i sin versjon av anarkistisk tankegang.

Når et fornuftig regelverk for menneskelig interaksjon eksisterer, hevder mange anarkister (og libertarianere) at regelverket ikke er gyldig med mindre en aksepterer det. Denne tankegangen tar forbehold mot at noen eventuellt ikke ønsker spilleregler. Logisk nok kan imidlertid disse menneskene da ikke påberope seg noen form for beskyttelse mot noe som helst - deriblant at noen ønsker å bruke et regelverk mot dem som de ikke har akseptert.

Men de vil påberope seg retten til å ikke bli utsatt for initiell vold eller makt. Imidlertid er selv denne regelen et resultat av et regelverk. Dette prinsippet eksisterer ikke a priori. Man må akseptere at et system som eventuellt er basert på prinsippet om å ikke initiere vold ikke kan utøve slik vold og dermed bryte med egne prinsipper. Retten til ikke å bli utsatt for initiert vold i et slikt system er dermed logisk. Å være annerledes gir ingen rett til at flertallet skal tvinge en til noe, eksempelvis.

Dog er det en hake. En catch-22 for alle som tror at det å stille seg utenfor et slikt regelverk gir carte blanche for oppførsel. Idet man selv initierer vold blir en mulig motreaksjon ikke initiell bruk av vold eller tvang. Man kan dermed ikke påberope seg immunitet fra initiell bruk av vold, og kan derfor bli påvunget en reaksjon fra et regelverk selv om man ikke anerkjenner det.

Dette prinsippet er brukt i begrepet "estoppel" innen rettslig jargong. Kort forklart er det et prinsipp som eksluderer retten til å fremsette et rettslig krav som er inkonsistent med tidligere oppførsel eller påstander. Med andre ord, å påberope seg en rettighet til å ikke bli utsatt for vold blir nullet av at man tidligere har påvist at man ikke selv respekterer en slik rettighet. Dette er et svært viktig rettslig prinsipp som jeg har inntrykk av at er lite kjent utenfor jussen. De facto gir dette prinsippet et grunnlag for å reise krav om straff som ikke er definert av for eksempel statens arbitrære lovgivning. (Stat-isme, dagens regime, gir imidlertid staten en slik fullmakt utenfor begrepet estoppel, men det undergraver ikke prinsippets gyldighet, det beviser bare at staten ikke alltid ønsker å kunne underbygge logisk sine forordninger).

Er man ikke fornøyd med tingenes tilstand i et system basert på estoppel har man selvsagt fremdeles muligheten til å reise til, eller forsøke å skape, et konkurrerende samfunn der en definerer sine egne lover. Gjerne et piratsamfunn. Dog kan man ikke påberope seg immunitet fra å bli utsatt for represalier eller voldsbruk fra andre samfunn hvis en selv initierer vold eller maktbruk mot andre stater. Samfunn som ikke regulerer voldsbruk overfor andre samfunn overhodet er dermed fritt villt og må leve med det.

Da gjenstår selve definisjonen av voldsbruk. Og her faller anarkiets definisjoner gjennom totalt. Anarkiet misliker ulikhet så sterkt at en ikke aksepterer prinsippet om eiendomsrett (Proudhon eksempelvis). Å stjele eiendom fra andre er derfor ikke en utøvelse av vold, fordi eiendom ikke burde eksistere.

Men eiendom eksisterer selvsagt. Selv i de mest blodrøde kollektiver har man enkelte uskrevne regler om at man ikke akkurat stjeler hverandres underbukser - for å sette det på spissen. Og selv i slike kollektiver fordeler man arbeidsbyrden noenlunde rettferdig. Man blir ikke populær om man snylter på alle andre konstant. Om slike regler er skrevne, uskrevne, mykt eller hardt håndhevet er irrelevant.

Å stjele eiendom er imidlertid i høyeste grad voldsbruk. Å drepe noen med øks er ikke akseptert - og vil så absolutt defineres som voldsbruk av de aller fleste med noenlunde vett. Å ta fra noen klærne en kald vintersdag slik at vedkommende fryser i hel gir imidlertid samme resultat, selv om man ikke nødvendigvis utøver direkte fysisk vold mot personen. Å ta fra noen maten bokstavelig talt fra munnen er også voldsbruk. Og gir over tid samme resultat som øksebruken. Å sette noen i bur er å frarøve dem muligheten til å bruke omgivelsene til å skaffe livsnødvendigheter.

Med andre ord, mennesket er altså avhengig av å bruke omgivelsene omkring seg, og også å erverve seg fra disse omgivelsene personlig eiendom. Å stjele personlig eiendom fra et menneske er å utsette dette mennesket for voldsbruk. Akkurat som om man skulle stjele redet fra et fuglepar med det resultat at fugleungene fryser i hel.

Arbeidsinnsats må nemlig ha forutsigbare rammer, fordi ethvert individ vil måtte prioritere sin innsats i en verden med begrensede muligheter og ressurser slik at primære behov løses. Når rammeverket blir uforutsigbart på grunn av at kriminelle eller snyltere initierer voldsbruk eller tvang, må samfunnet eller individet søke beskyttelse for slik voldbruk. Og slik beskyttelse bør være basert på prinsippet om estoppel og at initiell bruk av vold og tvang er ulovlig. Dette gir det mest logiske og fornuftige samfunn.

Anarkistenes illusjon om at likhet er et mål i seg selv og Piratenes illusjon om at initiell voldsbruk mot eiendomsrett kan forsvares diskvalifiserer begge filosofier fra å kunne kalles logiske eller naturlige.

Og derfor er selvsagt Libertarianismen, som aksepterer retten til eiendom, den mest fornuftige løsning. Interessant nok vil også et libertariansk samfunn ikke ha problemer med å akseptere anarkistiske eller sosialistiske interne samfunn. Nok en grunn til å holde en knapp på libertarianisme som gir tre ønsker i ett. Det er faktisk mulig. Dog gir libertarianismen ingen garanti til slike andre samfunn, og tillater dem heller ikke å snylte på andres ressurser - bare sine egne.

Les mer.