Nå har vi hatt en liten skrivepause her på bloggen, rett og slett på grunn av manglende overskudd. Dette har selvsagt sammenheng med min kroniske sykdom - der jeg i mange år i arbeidslivet har vært utsatt for støv og hydraulikkdamp. Som vanlig subsidieres de ansvarlige - til en viss grad tar jo trygdesystemet opp slike kostnader, men erstatningssummene som er vanlige for de ansvarlige bedrifter er latterlige.
Og når jeg sier latterlige så mener jeg det. Selv om det er tragisk for samfunnet. Fordi det da er små incentiver for bedrifter (inkludert statlige eller kommunale) til å ta forholdene på arbeidsplassen alvorlig. Dette ser vi da også utslag av for eksempel i oljebransjen der det er viktigere å bygge opp et byråkratisk system som blant annet lærer folk å holde i gelenderet i trapper på land (det gir mening på båter eller flytende rigger i sjø) istedet for å ta hensyn til de virkelige problemstillingene. Liknende korporative kontrollerbare byråkratiske systemer vokser frem overalt fordi det har tre fundamentale fordeler for beslutningstakere:
1) En kan opparbeide et kontrollerbart byråkratisk system som tillater fortsatt maktutøvelse. En stilles ikke til rette overfor eksterne moralsk baserte sannheter men kan definere ens egen (u)moral.
2) En kan vise til dokumentasjon på at en faktisk "tar ting på alvor". Dette til tross for at de virkelig store utfordringene ikke blir adressert. Blendverk har alltid vært et viktig våpen i enhver maktkamp.
3) En fordeler de faktiske kostnader på storsamfunnet eller "flokken" istedet for å ta dem selv. En meget vanlig form for usynlig korporativ korrupsjon.
Spørsmålet om ansvar for arbeidsskader er bare et eksempel - men illustrerer godt metodikken. Slikt finnes imidlertid i alle ledd i samfunnet og er etter min mening en snedig korrupsjon som aldri blir avslørt som det det er. Det er i svært få menneskers interesse å kalle en spade en spade. Prinsippet er for godt integrert - og gir for mange beslutningstakere altfor gode fortrinn til at det blir naturlig å angripe eller belyse problemstillingen.
Politikk er for eksempel gjennomsyret av dette "oss selv nærmest" og egoistiske prinsippet. Istedet for at fornuft og sannhetssøken blir satt som mål er alt snarere spørsmål om strategi for eget beste - i beste fall til beste for en særinteressegruppe som en selv representerer. Prinsippet er meget godt representert ved at både storting og andre representanter for myndigheter lager regelverk for andre men unntar seg selv. Røykerom på Stortinget og i enkelte kommunehus som spesialtilfeller er et - forsåvidt relativt ubetydelig i seg selv - eksempel på denne ukulturen. Graver man litt finner man som kjent utallige og mer lukrative spesialordninger både for beslutningstakere men også særinteressegrupper.
Noen næringer favoriseres i høyeste grad fremfor andre. Banker og meglere skor seg for eksempel grovt på at de har tilgang på stor pengestrøm - noe som gir muligheter for bonuser og opsjoner og dess like uten sammenheng med resultat eller prestasjoner. Grådigheten i banknæringen må nevnes spesiellt i sammenheng med at de stiller krav om å ikke stilles overfor krav når de mottar andres penger (tenk om låntakere i bankene kunne krevd det samme). De vil tydeligvis forbeholde seg retten til å gi bort andres penger til egen maktstruktur både i gode og dårlige tider. Et bevis i seg selv på de egentlige motiver. Oljebransjen sender brorparten av regningen for mislykket leteboring til Ola og Kari Dunk samtidig som de nyter godt av gode skattefordeler. Staten deler rundhåndet ut miljøskatter - men tar ingen affære selv. En lite kjent spesialordning forbyr streik utenfor de regulerte arbeidsorganisasjoner - en typisk rett de samme organisasjonene har "solgt" bort fra andre for selv å posisjonere seg etc, etc.
Eksemplene er mange - men finnes så utbredt at en fullstendig oversikt aldri kan eller bør lages. Let og du vil finne må være prinsippet. Der det er makt utnyttes andres avmakt.
Alt dette strider mot selvsagt mot demokratiske prinsipper - men selvsagt også både mot sosialistisk og Laissez-faire politikk. Uten at det begrenser utbredelsen det minste. Det egoistiske spillet er desverre en del av den menneskelige psyke. Desto viktigere blir det at beslutningsmiljø blir organisert i gjennomsiktige og kontrollerbare former.
Desto viktigere blir det at beslutningsmiljøer ikke selv får skape forutsetningene for eget virke.
Så til finanskrisen: I lys av ovennevnte prinsipp må selvsagt ingen grupperinger få særfordeler fremfor andre. Skattelette/skjerpelser over hele linjen kan brukes til å motvirke konjunkturer - men særinteresser må aldri få kontrollen over andres ressurser. La bankene gå konkurs om de ikke drives godt nok. La landet gå konkurs om så var om politikken kveler all virksomhet.
Dette er medisinen mot sykdommen. Ikke intravenøs næring til kreftsvulstene.
Konkurs er bare et farlig ord for dem som allerede har makt. Ingen konkurs ødelegger eksisterende ressurser. Ingen konkurs gir varige men for samfunnet. Snarere tvert imot bør sikringsordningene på alle områder være innrettet mot å sikre individet (de egentlige skadelidende) og aldri maktstrukturer. Dette gir grobunn for ærlig virksomhet. Dagens system fremelsker uærlig virksomhet kamuflert som ærlig.
Forøvrig menes at staten Israel snart bør stå til rette for sine krigsforbrytelser i forhold til okkupert land. Igjen ser vi den gjennomkorrupte maktstrukturen som understøtter Israel økonomisk på bekostning av andre på grunn av egne motiver. Dette muliggjør en meget stor skjevfordeling i maktforholdet i området - som selvsagt utnyttes. Dette er menneskelig natur.
Mens okkupasjonsmakten i Norge under krigen definerte gutta på skauen som terrorister defineres nå frihetskamp i Palestina som terrorisme. Selv om en objektiv sannhet finnes - så er det i krig vinnerne og i fred maktmenneskene som definerer begrepene. Orwell kunne nevnes - men dette er selvsagt et prinsipp som er mer universellt - og før det blir avslørt og integrert del av menneskets kollektive begrepsverden - omnipotent.
Og når jeg sier latterlige så mener jeg det. Selv om det er tragisk for samfunnet. Fordi det da er små incentiver for bedrifter (inkludert statlige eller kommunale) til å ta forholdene på arbeidsplassen alvorlig. Dette ser vi da også utslag av for eksempel i oljebransjen der det er viktigere å bygge opp et byråkratisk system som blant annet lærer folk å holde i gelenderet i trapper på land (det gir mening på båter eller flytende rigger i sjø) istedet for å ta hensyn til de virkelige problemstillingene. Liknende korporative kontrollerbare byråkratiske systemer vokser frem overalt fordi det har tre fundamentale fordeler for beslutningstakere:
1) En kan opparbeide et kontrollerbart byråkratisk system som tillater fortsatt maktutøvelse. En stilles ikke til rette overfor eksterne moralsk baserte sannheter men kan definere ens egen (u)moral.
2) En kan vise til dokumentasjon på at en faktisk "tar ting på alvor". Dette til tross for at de virkelig store utfordringene ikke blir adressert. Blendverk har alltid vært et viktig våpen i enhver maktkamp.
3) En fordeler de faktiske kostnader på storsamfunnet eller "flokken" istedet for å ta dem selv. En meget vanlig form for usynlig korporativ korrupsjon.
Spørsmålet om ansvar for arbeidsskader er bare et eksempel - men illustrerer godt metodikken. Slikt finnes imidlertid i alle ledd i samfunnet og er etter min mening en snedig korrupsjon som aldri blir avslørt som det det er. Det er i svært få menneskers interesse å kalle en spade en spade. Prinsippet er for godt integrert - og gir for mange beslutningstakere altfor gode fortrinn til at det blir naturlig å angripe eller belyse problemstillingen.
Politikk er for eksempel gjennomsyret av dette "oss selv nærmest" og egoistiske prinsippet. Istedet for at fornuft og sannhetssøken blir satt som mål er alt snarere spørsmål om strategi for eget beste - i beste fall til beste for en særinteressegruppe som en selv representerer. Prinsippet er meget godt representert ved at både storting og andre representanter for myndigheter lager regelverk for andre men unntar seg selv. Røykerom på Stortinget og i enkelte kommunehus som spesialtilfeller er et - forsåvidt relativt ubetydelig i seg selv - eksempel på denne ukulturen. Graver man litt finner man som kjent utallige og mer lukrative spesialordninger både for beslutningstakere men også særinteressegrupper.
Noen næringer favoriseres i høyeste grad fremfor andre. Banker og meglere skor seg for eksempel grovt på at de har tilgang på stor pengestrøm - noe som gir muligheter for bonuser og opsjoner og dess like uten sammenheng med resultat eller prestasjoner. Grådigheten i banknæringen må nevnes spesiellt i sammenheng med at de stiller krav om å ikke stilles overfor krav når de mottar andres penger (tenk om låntakere i bankene kunne krevd det samme). De vil tydeligvis forbeholde seg retten til å gi bort andres penger til egen maktstruktur både i gode og dårlige tider. Et bevis i seg selv på de egentlige motiver. Oljebransjen sender brorparten av regningen for mislykket leteboring til Ola og Kari Dunk samtidig som de nyter godt av gode skattefordeler. Staten deler rundhåndet ut miljøskatter - men tar ingen affære selv. En lite kjent spesialordning forbyr streik utenfor de regulerte arbeidsorganisasjoner - en typisk rett de samme organisasjonene har "solgt" bort fra andre for selv å posisjonere seg etc, etc.
Eksemplene er mange - men finnes så utbredt at en fullstendig oversikt aldri kan eller bør lages. Let og du vil finne må være prinsippet. Der det er makt utnyttes andres avmakt.
Alt dette strider mot selvsagt mot demokratiske prinsipper - men selvsagt også både mot sosialistisk og Laissez-faire politikk. Uten at det begrenser utbredelsen det minste. Det egoistiske spillet er desverre en del av den menneskelige psyke. Desto viktigere blir det at beslutningsmiljø blir organisert i gjennomsiktige og kontrollerbare former.
Desto viktigere blir det at beslutningsmiljøer ikke selv får skape forutsetningene for eget virke.
Så til finanskrisen: I lys av ovennevnte prinsipp må selvsagt ingen grupperinger få særfordeler fremfor andre. Skattelette/skjerpelser over hele linjen kan brukes til å motvirke konjunkturer - men særinteresser må aldri få kontrollen over andres ressurser. La bankene gå konkurs om de ikke drives godt nok. La landet gå konkurs om så var om politikken kveler all virksomhet.
Dette er medisinen mot sykdommen. Ikke intravenøs næring til kreftsvulstene.
Konkurs er bare et farlig ord for dem som allerede har makt. Ingen konkurs ødelegger eksisterende ressurser. Ingen konkurs gir varige men for samfunnet. Snarere tvert imot bør sikringsordningene på alle områder være innrettet mot å sikre individet (de egentlige skadelidende) og aldri maktstrukturer. Dette gir grobunn for ærlig virksomhet. Dagens system fremelsker uærlig virksomhet kamuflert som ærlig.
***
Forøvrig menes at staten Israel snart bør stå til rette for sine krigsforbrytelser i forhold til okkupert land. Igjen ser vi den gjennomkorrupte maktstrukturen som understøtter Israel økonomisk på bekostning av andre på grunn av egne motiver. Dette muliggjør en meget stor skjevfordeling i maktforholdet i området - som selvsagt utnyttes. Dette er menneskelig natur.
Mens okkupasjonsmakten i Norge under krigen definerte gutta på skauen som terrorister defineres nå frihetskamp i Palestina som terrorisme. Selv om en objektiv sannhet finnes - så er det i krig vinnerne og i fred maktmenneskene som definerer begrepene. Orwell kunne nevnes - men dette er selvsagt et prinsipp som er mer universellt - og før det blir avslørt og integrert del av menneskets kollektive begrepsverden - omnipotent.
12 kommentarer:
Å sette terroriststempelet på de okkuperte er et veldig potent våpen. Noe av det aller verste når det gjelder den israelske stats terrovelde er den støtten det fortsatt får i vesten. Man kan skrive hundre "sinnssykdommen lever" - artikler bare der.
En lignende sinnssykdom kommer til uttrykk når folk med industriskader prøver å få erstatning og å varsle om fæle forhold. Ingen liker en budbringer som kommer med dårlig nytt. Det går utover alle det ikke allerede har gått utover og derfor gjør samfunnet sitt beste for å strupe alle budbringere før de får fremført sitt budskap
Og så er man automatisk antisemitt når man kritiserer Israel.
Dette er jo faktisk den største forulemping av jøder mulig - å automatisk tillegge slike synspunkter til alle. Rett og slett rasisme.
Men svart blir hvitt og omvendt i galskapens tanker.
Det er interessant i forbindelse med skade på grunn av oljedamp at det er blitt oversett i mitt tilfelle - bevisst utelatt fra undersøkelser fra flere leger - mens støvpåvirkning tydeligvis er mer politisk korrekt. Husk også på uviljen mot å akseptere skadde oljearbeidere.
Konspirasjon? Tja - det kan kalles det. Men snarere er det at mange i maktposisjoner finner det vanskelig å klandre "sitt" system. En vinner mer på at galskapen kontinuerer.
Det ER en konspirasjon, men ikke slik at folk nødvendigvis samarbeider bevisst for å holde sannheten skjult. Mange (ikke du) misforstår det der.
Jeg leste på ny Dagbladets samling av baksidene av olje-eventyret i dag. Bare det lille som kommer fram der er jo helt vanvittig.
Ja, det meste er snudd på hodet i Palestina-spørsmålet. Til og med ellers fornuftige folk som konrad slutter seg til sinnssykdommen og ser «antisemitter» overalt.
"Det ER en konspirasjon, men ikke slik at folk nødvendigvis samarbeider bevisst for å holde sannheten skjult."
Nettopp - og derfor er det så viktig å opprettholde "de korrekte tankene" innenfor systemet. Såpass mange står i fare for å bli avkledd at det er selvbærende.
"Galskap" er et sterkt ord. Men nettopp fordi palestina-spørsmålet ser ut til å skape mer galskap enn de fleste andre spørsmål er det desverre på sin plass.
Galskap på nynorsk er vanvit. Vit er norrønt for vett og van er fra tysk og betyr i denne sammenheng fravær. Fravær av vett med andre ord.
Istedet står forakten for andre igjen i all sin nakne styggedom.
Kjekt å se den gode mann fra Tou på banen igjen; long time no see.
Semikorrupsjon er et dugelig ord; for svineskapen er jo ofte lovlig dessverre.
Men stemningen snur nå; jeg tror nesten ikke det jeg sjøl ser.
NIP-bloggen er ikke lenger blokkert på Bloggrevyen heller.
Takk for det. Ja, semikorrupsjon er selvsagt ordet. Men poenget er at dette burde bli sett på som korrupsjon. Slikt kan ikke bare defineres ut i fra slik maktmiljøene tillater definisjonen.
En annen type grov korrupsjon (på grensen til landsforræderi) er for eksempel partiene som omplasserer sine kandidater alt etter der de kan få gjenvalg. Dette er lovlig, men bryter 100% med prinsippet om folkets representasjonsrett.
Poenget er at mange reagerer - men en burde reagert mer. Maktkorrupsjon er ofte definert som lovlig, men med litt innsikt i grunnprinsippene som samfunnet egentlig skulle fungere etter, ser en raskt at dette er det en fra gammelt av beskrev som usurpsjon.
Straffen før var oftest døden. Jeg nøyer meg med fengselstraffer. Jeg er snill sånn.
;)
Manglende innsikt er idag maktmenneskenes beste vern.
Hmm.. Jeg kommer ennå ikke inn på Bloggrevyen....
jeg har lurt på hvorfor du ikke brukte bloggrevyen. Jeg trodde du lot være i protest.
Jeg er visst boikottet på Sonitus også. Før var "annenhvert" innlegg representert der, nå er siste innlegg fra august i fjor.
Sonitus ja...ohoi...
Den gode mann fra Tou får vel fjerne admiralen og Herr Keppler fra bloggrollen sin, så skal han se at Sonitus tar ham til nåde igjen :D
That will be the day...
Nei, her kjøres fullstendig ytringsfrihet. En annen sak er at det ikke på noen måte er slik at jeg er 100% enig med noen av de på min bloggroll. Interessante ytringer bør dog lyttes til uansett (sa ikke at jeg er 100% uenig heller)
Den som ikke fatter dette bør - hvis det er rettferdighet i verden (det er det ikke) råtne i sin egen selvgodhet og brenne i helvete hvis det er relevant for ens egen tro - eller subsidiært bare anses som en meningsfascist av undertegnede.
Den satt tenker jeg. Hahaha...
Kan jo legge til at det på mange måter må anses som en hedersbevisning å IKKE være relevant for Sonitus lenger.
Uten at jeg egentlig bryr meg...
Ja, dette var god gammel "Kompromissløshet"! Velkommen tilbake og kjør på!
Legg inn en kommentar