Borgerskapet i Stavanger
begynner å bli bekymret for at underklassen vokser. Man har begynt å bli interessert i at antallet fattige barn øker.
Men metodene som man bruker for å "forstå" situasjonen er bygget på misforståelser av virkeligheten. Og gammelt tankegods. Som psykologisk sett er å forvente - fordi borgerkapet har alltid ridd på ryggen av arbeiderne, og har aldri kjent smerten av fattigdom. Vi snakker nå i historisk perspektiv.
Sosialarbeiderne arbeider etter prinsippet om at "ungene beskytter sine foreldre". Og det er sant. Når en unge skjønner at det ikke finnes økonomi til for eksempel nye klær eller fritidsaktiviteter, vil barnet ofte ikke spørre etter det. Det viser sosial intelligens. Men problemet er tankegangen bak sosialarbeidernes syn - at foreldrene "tvinger" barna til å beskytte seg - det er altså foreldrenes skyld. Og de burde skamme seg. Slikt tankegods er overhodet ikke bedre enn tidligere tiders tanker om at de fattige alltid har seg selv å takke, og at de bør tuktes. Eller ihvertfall bør de innse at de har skyld i alt, og burde vært tuktet. Kanskje ved at samfunnet tar kontrol over barna. Slikt kvakksalveri skaper mer problemer enn det løser. Selv om det sikkert kan begrunnes i en eller annen teori som er politisk korrekt, dog er utviklet for å begrense samfunnets skyld, myndiggjøre "hjelpeapparatet" og umyndiggjøre de fattige. Det er skammelig.
La oss kalle en spade for en spade.
Poenget er at samfunnet i lang tid har brukt store krefter på å legge om fra tanken om å bidra etter evne, til å skape avgiftssamfunnet. Et samfunn der alle er omgitt av regressive avgifter, som mer enn kompenserer for den progressive lønnsbeskatningen. Hvis noen trodde man bidro etter evne idag, tror man på gammel propaganda. Det er lenge siden det var slik. Hvis det noensinne var slik.
Den naturlige tilstand til mennesket er at noen griper makt og skaper et føydalsamfunn med seg selv og sin stand på toppen. Ha ingen illusjoner om noe annet.
Man er idag i Stavanger bekymret for at det blir dyrere å reise til diverse aktiviteter. For eksempel fotballtrening. Idrettslagene må øke kontigentene, og er bekymret for om foreldre vil stille opp for å kjøre ungene på kamper og trening. Dette får fokus, fordi også borgerskapets unger er med på slikt. Og man vil jo gjerne fremstå som egalitær, medmenneskelig og snill. De stakkars fattige barna må få være med.
Situasjonen er at demokratiet har tillatt at biltransport har blitt ansett som luksus og skattlagt i mange tiår. Dette er krokodilletårer, man tillater en politikk, men kritiserer resultatene. Det er feigt. At Stavanger har satt opp bomstasjoner snart på hvert gatehjørne for nettopp å redusere trafikk må per definisjon bety at de svakeste IKKE skal få kjøre bil. Borgerskapet kjører subsidiert elbil og sparer med det førti - femti tusen i året. Dette er ønsket politikk.
La oss kalle en spade for en spade.
Man klager på at fattige barn ikke får reise på ferie. På overflaten høres dette samfunnsengasjert ut. I virkeligheten er det en skam at man ikke innrømmer at årsaken er at trygder er bestemt til å være det de er. At enslige lavtlønnede knapt har råd til å bo i Rikets byer lenger. At bilferie - som ble
arbeidsfolks ferie etter krigen - nå er blitt dyrt nettopp fordi bilen har blitt melkeku nummer en for staten. Man ønsker ikke at fattigfolket fremdeles skal ha muligheten til en billig bilferie i eget land. Storkapitalen tjener ennå milliarder på fossilenergi. Fattigfaen skal kompensere for det ved å betale for det grønne skiftet.
La oss kalle en spade for en spade.
Dette kan være vanskelig for borgerskapet å forstå, fordi man har hytte på fjellet, drar på skitur til Hemsedal, eller Sveits, eller de franske alper en gang i året og for pokker man unner seg minst tre uker i syden et eller annet sted i ferien. Man må ha sol og lade batteriene! Og nyte litt fremmed kultur. For man er da kulturellt interessert. Man er for pokker kultivert, og drikker rødvin og Latte og diskuterer kunstutsmykning i Stavanger kontra Barcelona. Man diskuterer glasskloder på Ullandhaugtårnet, lysfontener i Breiavatnet, røde kometer, Nuart og rustne menn i gatene - men tennene er trukket på gamle Kielland, som engang kritiserte nettopp Stavangers Borgerskap, men som nå avmektig og hyllet til døde skuer ut over deres største kunstprosjekt - Torget.
Torget. Som ikke lenger er et torg. Utsmykket med stein fra India. Hugget ut av barnearbeidere. For selv om formannskapets representanter hadde en koselig liten befaringstur fikk de ikke med seg det. Torget ble imidlertid en skikkelig "sak" for kommunen med mange kjekke aktiviteter for administrasjonen. Man skulle ha rislende vann og bølgeskvulp. Det fungerte som kjent ikke. Og desverre endte det opp med å bli for dyrt for torghandlerne. Prosjektet er imidlertid tross alt ennå bakgrunn for flerfoldige titalls timer debatt i året. Der Borgerskapets Beste får anledning til viktige møter der man spiser snitter og diskuterer fiksjonen om spenstige og kunstnerlig approberte torgboder, og - ja du skjønner tegninga. Slik går dagene.
La oss kalle en spade for en spade.
Fattige barn skal kanskje få mer plasser på Fiks Ferrige Ferie og billigere fotballtrening. Ihvertfall når det er valgår. Om det er økonomi til det. Det spørs jo. Men man er alltid villig til å hjelpe. De stakkars barna.
Men man forstår ikke at fattige barn skyldes fattige familier. Man forstår ikke at prosjekter som kan markeres med stjerne i margen i egen agenda ikke nødvendigvis blir en stjerne i margen for den som sitter fortvilet og ikke har råd til å sende egne barn på ferie, men som får vite av barnevernet eller NAV at man blir avhengig av hjelp, fordi man ikke selv strekker til. Man forstår ikke at familieferie er en viktig del av oppveksten til barn. Ferie sammen med foreldrene. Forelde som strekker til i deres verden, om ikke akkurat i skisporet i Chamonix med tyve tusen i skiutstyr per person, om ikke akkurat på selvrealiseringstur i Sør-Frankrike - men kanskje i en litt eldre bil på tur til Dyreparken i Kristiansand. Og kanskje et og annet år på campingferie i Danmark. Dette er så langt fra den snobbete slash sosionomete filantropiske teori som man kan komme. "La oss sende de fattige barna på leir! Bare pass på at foreldrene ikke drikker! Så har vi god samvittighet og kan kjøre hjem i elbilen vår og føle oss varme i hjertet".
Åh - hvor fattige man er i forståelse av den menneskelige psyke. Og hvor lite samfunnet har utviklet seg fra de primitive sivilisasjoner.
La oss kalle en spade for en spade.
Fattigdom bekjempes med arbeid, sier de med arbeid. Og arbeider det de kan for å innføre selvkjørende biler og busser og automatiske kasser i butikker. Og mener at bare alle har mastergrad så ordner det seg.
Så - vi har et samfunn som på alle måter tilrettelegger for Borgerskapet, men som gjennom sin politikk skaper et rammeverk som de facto øker byrden og reduserer gjennom offentlige prioriteringer mulighetene for fattigfolket. De styrende styrer med andre ord for seg selv og sine. Slik har det alltid vært, og slik vil det sannsynligvis alltid være. Spesielt fordi ingen i det offisielle liv tør fortelle narrativet om hvordan det egentlig er.
La oss kalle en spade for en spade.
Disclaimer: Kompromissløse meninger kritiserer på ingen måte frivillige organisasjoner som sørger for aktiviteter for fattige familier. Det er den politiske nytale/det politiske ansvar som kritiseres. Røde kors, som et eksempel, har tilbud for fattige familier som er supert, og som ikke på noen måte er nedlatende overfor familiene - tvert imot. De har skjønt det.
Tillegg: En kuriøsitet er at det var slik i tidligere tider at borgerskapet fikk innløse borgerbrev - Handelsborgere hadde dermed rett til å inn- og utføre alle tillatte kjøpmannsvarer innen- og utenlands – en rettighet kalt "handelsfrihet". Vanlige folk kunne altså ikke drive handelsvirksomhet, og ble med det holdt på sin plass. Tok de med varer over grensene, var det smugling. Da vanket straffarbeid og fengsel.
Idag er det "fri flyt av varer og tjenester" innad i EU, men prøv å ta med mer enn din "kvote" over grensene, så forstår du at frihandelen kun gjelder registrerte kapitalistiske foretak.
Samfunnet er - og har alltid vært - basert på særrettigheter for noen - dvs. de som kontrollerer samfunnet med sin lov- og definisjonsmakt.
Tillegg 2020: NAV-skandalen beviste vel at slike holdninger jeg skriver om her finnes nasjonalt. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Stine trygdebruker. Når Jørgen jukser med etterlønn, får han ordne opp selv og man humrer litt over at noen i det hele tatt synes det er et problem. Noen hundretusen ekstra er jo ingenting. Når Stine trygdebruker reiser til Danmark for å besøke sin døende ektefelle og får noen usle tusenlapper utbetalt "feil" (selv om det var feil at det var "feil") ender man i fengsel. Klassejustisen råder. Og korrupsjonen flommer på toppene.
La oss kalle en spade en spade!
And the people bowed and prayed
To the neon god they made
And the sign flashed out its warning
In the words that it was forming
And the sign said
"The words of the prophets are written on the subway walls
And tenement halls. "
And whisper'd in the sounds of silence